Kometenes øyeblikk

”Kometenes øyeblikk”

Av Odd W. Surén

Aschehoug, 2001 (283 sider)

En typisk ”romanhelt” i Odd W. Suréns univers: En middelaldrende ungkar bosatt i Nord-Hordaland, tidligere lærer, nå nyansatt kultursekretær i kommunen. Utstyrt med minimalt av selvtillit og full av innbilte komplekser, med et rikt indre liv og skarpe iakttakelser av omgivelsene. Slik er Tommy Kristoffersen.

Dette er bok nr. 2 i trilogien om Tommy K., en serie jeg kun kjenner av omtale siden jeg verken har lest første eller siste bind. Det er uansett frittstående romaner det er snakk om, så de kan gjerne leses separat.

Romanen ”For hva det er verdt” fra 2010 var mitt første møte med Suréns forfatterskap. Den var en liten åpenbaring, en veldig trivelig leseropplevelse. I ”Kometenes øyeblikk”, som altså ble skrevet nesten et tiår tidligere, er det lett å kjenne igjen fortellergrepet. Den forkomne ungkaren med mild sosial angst er en karakter Surén tydeligvis trives med, en romanpersonlighet som innbyr til mye komikk, om enn av den lett tragiske sorten. Som Ingvar Ambjørnsen gjør med Elling går Surén inn i hodet på Tommy og gir oss dypere innsikt i en tilsynelatende sky og innesluttet karakter. Men der Elling er en skikkelig outsider er Tommy Kristoffersen tross alt en velfungerende lønnsmottaker på overflaten.

I ”Kometenes øyeblikk” er det en 25-års markering av avslutningen på gymnaset som er sentrum for fortellingen. Halve boken går med på å skildre kvalene mht. om Tommy skal stille på arrangementet eller ikke, noe som gjør at han må fly til Oslo. Anslagene er lovende, men det hviler noe uforløst over historien som gjør at leseren forventer noe mer enn det som etter hvert kommer.

Sånn sett var ”For hva det er verdt” en langt mer vellykket roman, fortellergrepet er mye av det samme, men den romanen makter å holde på en fortettet stemning helt til siste side. ”Kometenes øyeblikk” blir litt for slapp i fisken.

Sjelens Amerika

Tekster 1996 – 2013

Av Karl Ove Knausgård

Forlaget Oktober as, 2013 (396 sider)

I aller siste essay i denne samlingen finner vi ”Dit ut der fortellingen ikke når”, en tekst der vi kommer kloss på forfatteren Karl Ove Knausgård. Over 30 sider forteller Knausgård om sin manglende tro på eget forfattertalent, og gir samtidig et innblikk i forlagenes indre liv, der redaktørene råder. I følge Knausgård er han nemlig et null uten redaktøren – og da snakker vi om en bestemt redaktør. Samtidig slås det endelig fast at håpefulle forfattere aldri når frem ved å sitte på enerom og streve, for så å sende manus inn til forlagene. Forlagsbransjen fungerer ikke slik lenger, nå er det nærmest regelen at folk inviteres inn i varmen og med redaktørens kyndige hjelp skriver boken, nærmest i team.

Litteraturhistorien har jo ellers avdekket at Raymond Carvers redaktør må få æren for at Carver er et verdensnavn, og ikke bare en forfatter i mengden.

Dette essayet har tidligere stått på trykk i Samtiden (2013). ”Sjelens Amerika” består ellers av 5 tidligere upubliserte essays, noen tidligere trykte, og en del omarbeidede og utvidete tekster. Nesten 400 sider, som jeg kom gjennom raskere enn forventet.

Knausgårds essays spenner ganske vidt. Nærlesning av klassikere (som Hamsun) avslører at Knausgård kunne drevet det langt innenfor litteraturvitenskapen. Denne kunnskapen blomstrer virkelig i essayet ”Hjelpemann på Bibelen”, der Knausgård forteller om sitt bidrag i arbeidet med den siste oversettelsen av selveste Guds ord. Dette essayet var interessant også for en ateist, siden det viser hvilket uendelig rom for tolkning som ligger i grunntekstene. Tre essays om tre kvinnelige fotografer blir for mye for meg, i hvert fall siden jeg ikke har sett bildene til disse fra før. Men da er det greit å hoppe litt fremover, for det er naturlig at ikke alle tema i en slik samling interesserer en leser like sterkt.

Siden det er 22. juli i dag er det på sin plass å stoppe opp ved ”Det monofone mennesket”, der Knausgård analyserer Anders Behring Breivik. I alt som er skrevet om denne mannen og hendelsene denne dagen for 3 år siden er Knausgårds bidrag mer enn leseverdig. Knausgård klarte jo å bake inn et 400-siders essay om Hitler i Min Kamp 6, så på sett og vis er det ikke så rart at han har mye å komme med også om vår egen, nasjonale tragedie.

”Sjelens Amerika” er blitt en suksess, med et opplag på 5000 og solgt til 5 land foreløpig. Ganske bemerkelsesverdig for en norsk essaysamling!

Brenn huset ned

”Brenn huset ned”

Av Frode Grytten

Forlaget Oktober AS, 2013 (186 sider)

Frode Grytten har tidligere gjort bruk av musikalske favoritter i bøkene sine, med The Smiths og Morrissey som klareste eksempler. I ”Brenn huset ned” er det de fire medlemmene av The Clash som er sentrum i romanuniverset.

Historien er lagt til sommeren 1981, da The Clash skal spille en serie konserter på New York-klubben Bond’s International Casino. Trippelalbumet ”Sandinista” er nettopp kommet ut og ”bandet er på høgda av karrieren og på kanten av stupet”, som Grytten selv så treffende formulerer det.

Romanen er slik komponert at de fire gutta i bandet; Joe Strummer, Mick Jones, Paul Simonon og Topper Headon får hver sin seksjon i romanen, der forfatteren i tur og orden tar for seg den enkeltes ståsted denne spesielle sommeren, selvsagt innlagt tilbakeskuende blikk som samlet gir et bra bilde av The Clash historie frem til da.

Er det nødvendig at leseren kjenner The Clash og miljøet rundt for å ha utbytte av boka? Siden denne leseren jo kjenner bandet godt fra før, og også punkscenen gruppa sprang ut av, blir vel svaret både ja … og nei. Det er avgjort en fordel, men samtidig er det de fire medlemmenes indre tanker og følelser som Grytten er opptatt av, og som sådan kan en leser som er ukjent med bandet også ha utbytte av romanen.

Så vidt jeg kan skjønne er de ytre hendelsene autentiske nok. Gryttens bandhistorie blir litteratur fordi han makter å gi medlemmene et troverdig, indre liv, der de fires innbyrdes relasjoner står i sentrum. Dette gjøres i et poetisk og varmt språk som løfter historiene bort fra rockemytologien og de vanlige klisjeene, og over i et indre landskap som skaper sympati og oppriktig medfølelse. Her ligger forfatterens mesterklo og det som gjør ”Brenn huset ned” til en god leseropplevelse.

Grytten har alltid hatt et godt tak i novelleformen, og det som forlaget gjerne har solgt som ”roman” har som oftest vært noveller sydd sammen med en eller flere røde tråder (som ”Bikubesong”). Her har Frode Grytten igjen brukt sitt spesielle grep, denne gang ved å portrettere fire musikere på toppen av sin karriere. I sum kan vi godt kalle det en roman, til og med en vellykket roman har det blitt.

Magdalenafjorden

”Magdalenafjorden”

Av Kjartan Fløgstad

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2014 (303 sider)

I sin nye roman fortsetter Kjartan Fløgstad med sin litterære utforskning av visse historiske linjer fra det 20. århundre. Dette ambisiøse prosjekt kan sies å ha startet opp med romanen ”Grand Manila” (2006), og ble videreført i ”Grense Jakobselv” (2009) og ”Nordaustpassasjen” (2012). ”Magdalenafjorden” tar i likehet med de to foregående navnet sitt fra nordlige, for ikke å si arktiske, himmelstrøk, og i dette tilfellet fra en fjordarm på den nordvestlige spissen av Svalbard. Men det drøyer helt mot slutten av romanen før leseren, via et utall geografiske hopp, ledes til dette landskapet.

Fløgstads litterære metode har blitt å dikte, for ikke å si spekulere (noen vil kanskje også si konspirere), rundt historiske hendelser og personer. Temaene hentes gjerne fra den brytningstiden som mellomkrigstiden var, der klare ideologier som fascisme og kommunisme sto steilt mot hverandre.

Mens ”Nordaustpassasjen” var en dystopi, der politiske trekk i fortiden og samtiden ble projisert inn i et nært fremtidsscenario, er tidsperspektivet i årets roman 1930-årene og fremover mot 1970-tallet. Fløgstad bruker noen historiske personer av det heller obskure slaget som sentrale karakterene i sin nye roman, nærmere bestemt to kvinner med navnene Adi Enberg og Marina Noreg. Begge to levde et gangske usannsynlig omflakkende liv og var på visse tidspunkt i historien involvert i politiske hendelser og miljøer som Fløgstad viser stor fascinasjon for. Så har han diktet opp en tredje kvinneskikkelse – Magdalena Freud Joyce (!) – som gis en bærende rolle i trespann med disse.

Alle gode Fløgstadroman inneholder selvsagt kapitler og/eller karakterer fra det fiktive industristedet Lovra (som likner svært på Sauda). Så også denne. Åpningskapitlet introduserer oss for Franklin Pettersen Tverrli, en unggutt som på sin førstereistur som byssegutt i utenriksfart nektes å gå i land i USA, fordi amerikanske myndigheter anser ham som en politisk tvilsom fyr. Slik kobler Fløgstad oss opp mot norske redere, og deres samrøre med politiske regimer som vi offisielt tar avstand fra, som Spania under Franco.

Fløgstad har selv sagt at han startet opp som en apolitisk forfatter, i dag er han kanskje vår mest politisk bevisste, og han har mye politikk å hjertet. I denne romanen er koblingen mellom modernismen i kunsten og den fascistiske bevegelsen et poeng han vil belyse. Overraskende mange sentrale kunstnere/litterater i det 20. århundre var høyrevridde og antidemokratiske, til tross for at den kunsten de skapte var banebrytende og radikal. For Fløgstad (og andre) er dette et paradoks å stoppe opp ved.

Som roman er ”Magdalenafjorden” en til tider forvirrende og springende bok. Hvis dette er Fløgstads avslutning på en syklus, der de fire siste romanene utgjør en løst forbundet helhet, må denne sies å være den svakeste. På et tidspunkt går leseren litt trøtt og ønsker seg mer utvikling eller retning på stoffet.

En digresjon til slutt: I følge kartverket til Norsk Polarinstitutt (som vel er selve autoriteten på området) heter ikke fjordarmen nordvest på Svalbard Magdalenafjorden, men derimot Magdalenefjorden!

Darling River

”Darling River”

Av Sara Stridsberg, oversatt av Monica Aasprong

Aschehoug & Co., 2011 (287 sider)

Sara Stridsberg fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 2007 for boken ”Drømmefakultetet”, der hun tok utgangspunkt i historien til Valerie Solanas, kvinnen som sikret seg berømmelse ved å skyte Andy Warhol og som skrev ”S.C.U.M. Manifesto” – et ekstremfeministisk kampskrift, som for øvrig Stridsberg selv har oversatt til svensk.

Denne gang tar Stridsberg utgangspunkt i en litterær person, nemlig ungjenta i Vladimir Nabokovs notoriske roman ”Lolita” (1955). Så er da også undertittelen til ”Darling River” – ”Doloresvariasjoner” – en indikasjon på at vi får servert flere versjoner eller variasjoner av Dolores i boken. Stridberg skriver altså en roman der fortellerstemmen snakker om samme karakter, men i flere utgaver. Dette grepet indikerer at ”Darling River” ikke er en tradisjonelt fortalt, kronologisk presentert historie, men en mer eksperimentell roman. Resultatet er vellykket, men det forutsetter at leseren aksepterer leken.

En stor del av kvaliteten til denne romanen lener seg på språket som Stridsberg skaper. Hun evner å bruke et billedrikt og poetisk språk på en måte som hever tematikken. Der Dolores (Lo) historie lett kunne ende opp i sosialrealistisk tristesse i en dårligere forfatters grep, blir fortellingen i Stridsbergs hånd vakker, varm og menneskelig, der den like gjerne kunne vært brutal, tragisk og frastøtende.

Romanens form gjør at leseren ikke nødvendigvis ser den nøye komponerte og gjennomarbeidede strukturen før på aller siste side, der kapitteloverskriftene befinner seg! Først der fant jeg sammenhenger som jeg nok med fordel kunne funnet tidligere. Det kunne derfor være fristende å lese boken om igjen, jeg har nemlig en følelse av at ”Darling River” inneholder enda mer enn det jeg har oppdaget ved første lesning.