Darling River

”Darling River”

Av Sara Stridsberg, oversatt av Monica Aasprong

Aschehoug & Co., 2011 (287 sider)

Sara Stridsberg fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 2007 for boken ”Drømmefakultetet”, der hun tok utgangspunkt i historien til Valerie Solanas, kvinnen som sikret seg berømmelse ved å skyte Andy Warhol og som skrev ”S.C.U.M. Manifesto” – et ekstremfeministisk kampskrift, som for øvrig Stridsberg selv har oversatt til svensk.

Denne gang tar Stridsberg utgangspunkt i en litterær person, nemlig ungjenta i Vladimir Nabokovs notoriske roman ”Lolita” (1955). Så er da også undertittelen til ”Darling River” – ”Doloresvariasjoner” – en indikasjon på at vi får servert flere versjoner eller variasjoner av Dolores i boken. Stridberg skriver altså en roman der fortellerstemmen snakker om samme karakter, men i flere utgaver. Dette grepet indikerer at ”Darling River” ikke er en tradisjonelt fortalt, kronologisk presentert historie, men en mer eksperimentell roman. Resultatet er vellykket, men det forutsetter at leseren aksepterer leken.

En stor del av kvaliteten til denne romanen lener seg på språket som Stridsberg skaper. Hun evner å bruke et billedrikt og poetisk språk på en måte som hever tematikken. Der Dolores (Lo) historie lett kunne ende opp i sosialrealistisk tristesse i en dårligere forfatters grep, blir fortellingen i Stridsbergs hånd vakker, varm og menneskelig, der den like gjerne kunne vært brutal, tragisk og frastøtende.

Romanens form gjør at leseren ikke nødvendigvis ser den nøye komponerte og gjennomarbeidede strukturen før på aller siste side, der kapitteloverskriftene befinner seg! Først der fant jeg sammenhenger som jeg nok med fordel kunne funnet tidligere. Det kunne derfor være fristende å lese boken om igjen, jeg har nemlig en følelse av at ”Darling River” inneholder enda mer enn det jeg har oppdaget ved første lesning.

Nordaustpassasjen

”Nordaustpassasjen”

Av Kjartan Fløgstad

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2012 (425 sider)

Fløgstad følger opp sin ambisiøse ”Grense Jakobselv”-roman fra 2009 med en ny, ikke mindre ambisiøs roman. Med ”Nordaustpassasjen” spenner han ut et svært lerret både i geografisk og historisk forstand. Ja, han sprenger også de historiske rammene ved å legge handlingen noen år frem i tid, kanskje til rundt år 2025 (?), der en rekke geopolitiske omveltninger har gjort store forandringer på dagens verdensorden. Det er bare for leseren å slenge seg på så godt han klarer, Fløgstad er ikke en forfatter som kan sies å undervurdere leseren og legge listen bedagelig lavt for å komme oss i møte.

”Nordaustpassasjen” er på mange måter Fløgstad på sitt mest politiske. Han fremskriver en del økonomiske og politiske trender og tegner opp en dystopi i nær fremtid. Her har det meste av det Fløgstad selv holder høyt tapt for en pervertert rovkapitalisme, der de politiske makthaverne er så sauset inn i kriminelle nettverk at det ikke er mulig å se forskjell på lovgiver og lovbryter. Mange stater som vi kjenner i dag har brutt sammen, og nye statsdannelser har oppstått, gjerne styrt av narkokarteller eller høyrenasjonalistiske militsgrupper. Slik har USA for eksempel gått under, og kontinentet er delt opp i nye stater og løse forbund som er i stadig konflikter med hverandre.

Bokens forteller lever av å fore byråkratiet med diverse utredninger, han er således en slags intellektuell, men en intellektuell som har solgt seg for å overleve. Så er da også den voksende pr-/lobby-/kommunikasjonsbransjen gjenstand for Fløgstads harselas og spott. Denne utveksten lever av å fordreie virkeligheten og skaffe makthaverne argumenter og strategier for å føre folket bak lyset. Midtveis i romanen er Fløgstad på sitt mest slapstickaktige, nettopp da han virkelig skal harselere med kommunikasjonsbransjen, og her bikker han over på en måte som gjør at han heller viser oss sine egne fordommer mot et bestemt miljø. Akkurat denne utskeielsen kunne vært strammet opp.

Fløgstad går direkte inn i aktuell norsk virkelighet ved at han har skrevet inn 22. juli terroristen i romanens første del, og bruker en god del plass på å gjendrive en del av misoppfatningene bak ugjerningene. For Fløgstad er det viktig å vis at ABB først og fremst angrep det han oppfattet som marxister og kulturmarxister, og ikke innvandrere og muslimer. Angrepene var derfor et angrep på arbeiderbevegelsen og ikke mot innvandrere. På ABBs egenproduserte uniform er emblemet med teksten ”Marxist Hunter” det som trigger Fløgstad til å ta et oppgjør med hele miljøet som ABB sprang ut av, altså Oslo Vest, en monokulturell, borgerlig, kulturkonservativ, høyrevridd enklave. For Fløgstad er det selvsagt at Norge hadde reagert helt annerledes hvis ABB for eksempel kom fra … la oss si Karmøy eller Otta. Da ville media ha satt fullt lys på terroristens hjemsted, for på den måten søke etter svar på hvilke mekanismer ved hjemplassen som skapte en slik terrorist. Men Oslo Vest?

Denne delen av romanen fylte meg med såpass begeistring at jeg de neste timene var tilbøyelig til å betrakte meg selv som kulturmarxist på rein trass. Som om denne posisjonen er den mest moralsk høyverdige noen kan ikle seg! Her er romanen både på sitt mest opplysende og intellektuelt overbevisende. Denne utlegningen kan vi gjerne se i sammenheng med Fløgstads tidligere pamflett ”Brennbart” fra 2004, der han går sterkt i rette med kulturkonservative skribenters forsøk på å koble nynorskbevegelsen opp til NS under krigen.

Som sagt er romanen vid i både geografisk og historisk forstand. Romanen har en slags rammefortelling om to brødre som skilles etter at den spanske republikken faller i 1939. Den ene broren og hans mor havner i Stalins Sovjet, mens den andre broren reiser vestover mot Mexico. Den første historien preger romanens første del, mens andre del for det vesentligste holder seg på det amerikanske kontinentet. Her får den sprenglærde Fløgstad briljert med historiekunnskaper på et detaljnivå de færreste lesere kan etterprøve. Er det fiksjon eller er det fakta? Eller kanskje en kombinasjon? I en roman står forfatteren alltid fritt til å dikte, men Fløgstad har alltid diktet seg inn i virkeligheten, og denne varianten av politisk historiediktning behersker han bedre enn noen.

”Nordaustpassasjen” rommer mer enn det de fleste vil klare å ta innover seg og jeg falt litt av på slutten. Men ikke et øyeblikk ble jeg svekket i overbevisningen om at Kjartan Fløgstad bedriver en litterær virksomhet på nivå med det ypperste av Nobelprisforfattere. Jeg har tenkt at Fløgstad må være svært krevende å oversette til andre språk, bl.a. pga. sine mange spesifikt norske referanser, men på forlagets hjemmesider ser jeg at han er oversatt til ti språk. Så da kan vel også Nobelkomiteen ta han opp til en seriøs vurdering.

Paradis på jord

”Paradis på jord”

Av Kjartan Fløgstad

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2002 (219 sider)

Kjartan Fløgstads forfatterskap setter jeg høyt, helt der oppe blant topp 3 i den norske eliteserien. Sammen med Dag Solstad og … Thure Erik Lund! Derfor har jeg lest mye av Fløgstad, og alltid med begeistring og stort utbytte. Hvorfor har jeg da ikke lagt merke til ”Paradis på jord” før jeg tilfeldig kom over den i et antikvariat for noen uker siden? En Fløgstadroman som har gått meg hus forbi? Merkelig.

Fløgstad gir jo ut bøker så det suser etter. Han er den komplette forfatter. Behersker alle genrer. Diktsamlinger, fortellinger/noveller, romaner selvsagt, krimbøker (under pseudonym, disse må vel regnes som romaner, men likevel …), essays, oversettelser, biografier, reiseskildringer, skuespill, dokumentarer … bedriftshistorie … cirka 45 utgivelser har det blitt på omtrent like mange år, siden han debuterte i 1968.

”I denne boka står det om livet. Døden taper alltid.” Slik åpner ”Paradis på jord”, og du kjenner umiddelbart igjen Fløgstads forfatterstemme. Og utover i boken (for øvrig den korteste av Fløgstads romaner, med sine 219 sider) er det umiskjennelig fløgstadsk, dvs. forfatteren elsker å leke med språket, vri og vende på uttrykk, skape originale språkbilder og overraskende perspektiver. Selvsagt forbeholder han seg retten til å gi sine romankarakterer skrudde navn; Odd Grenland er bare en av disse som opptrer i denne romanen.

Historien starter i Chile der Jose Andersen, sønn av den norske gruveingeniøren Arthur Andersen, etter hvert legger ut på en reise for å lete etter sine røtter. Reisen bringer ham til Norge, og jakten på farens historie opptar en stor del av romanen. Dette perspektivet gjør det mulig for forfatteren å se Norge (”Paradis på jord”) med chilenske øyne. Men så veldig dypt lodder ikke denne historien, det er ansatser til noe større, men jeg synes ikke Fløgstad følger helt opp.

”Paradis på jord” plasserer seg derfor ikke i toppskiktet blant Fløgstads romaner (men da er det tross alt også noen av norsk litteraturs beste vi snakker om), selv om det er mye å glede seg over for oss som setter dette forfatterskapet høyt.

1Q84 (bok 1)

Av Haruki Murakami, oversatt av Ika Kaminka

Pax Forlag A/S, 2011 (403 sider)

Murakami er en yndling blant mange litteraturinteresserte. Hvert år nevnes han også som en kandidat til Nobelprisen, foreløpig står han på venteliste. Jeg har hatt mange fine lesestunder med Murakami, og selv holder jeg ”Sauejakten” (1993) og ”Kafka på stranden” (2005) som mine personlige favoritter.

”1Q84” er et storverk i tre bind, utgitt i Japan i 2009 og 2010. Boken (eller bøkene) ble bestselgere og har solgt over 1 million eksemplarer bare i hjemlandet! Så Haruki Murakami er en forfatter som har høy status både blant de seriøst litteraturinteresserte og det store publikum.

Handlingen i bok 1 foregår i Tokyo i 1984. Murakami gir oss to separate fortellinger, som han porsjonerer ut i annet hvert kapittel. Den første hovedpersonen er Aomame, en ung kvinne vi først møter sittende fast i bilkø på motorveien, på vei til en ”jobbavtale”. Det viser seg at ”jobben” det er snakk om er å drepe en foretningsmann på et hotell. Aomame kjenner ikke mannen, så drapet indikerer at Aomame er leiemorder.

Den andre hovedpersonen er Tengo, en ung mann som prøver å slå gjennom som forfatter, men som ennå ikke har utgitt noe. I påvente av gjennombruddet jobber han som mattelærer, men han får også konsulentoppdrag i et forlag. En dag får han i oppgave å fikse et lovende manuskript som en 17-år gammel jente har sendt inn. Et manus så oppsiktsvekkende at forlaget mener at dette kan bli en boksensasjon. Med Tengos hjelp vinner manuset en romankonkurranse, og den 17 år gamle jenta blir en litterær sensasjon.

Selvsagt vil disse to historiene på et tidspunkt krysse hverandre, og Murakami gir flere hint om hvorfor og hvordan dette vil skje. I mellomtiden koker han opp et krimliknende brygg bestående av en dose barnemishandling, religiøse sekter og politiske venstreekstremister. Vi er altså i Japan og nyere japansk historie har flere liknende saker å spille på.

Boken inneholder ellers mange elementer som vi forbinder med Murakami, for eksempel situasjoner som lett kan stemples som ”overnaturlige” eller ”fantastiske”. Murakami nekter seg ingenting, og som leser vil du enten godta dette eller avskrive det hele som for tøvete.

Bok 1 og 2 er utgitt i ett bind her i landet og er på i alt 751 sider. Bok 3 er på ca 550 sider, så totalt er ”1Q84” på 1300 sider. Selv velger jeg å ta en pause etter dette første bindet. Jeg forstår hvorfor lesere lar seg fascinere, Murakami er en særegen forfatter med en helt egen stil. Men en rask opptelling sier meg at dette er niende romanen jeg leser av denne forfatteren, og kanskje har jeg fått min dose for en god stund?

Tyrannminne

Av Horacio Castellanos Moya, oversatt av Christian Rugstad

Cappelen Damm, 2013 (284 sider)

”Tyrannminne” foregår i El Salvador og er basert på virkelige hendeleser. I 1944 feilet et militærkupp mot landets nazi-vennlige diktator, men den etterfølgende generalstreiken tvang despoten fra makten. Romanen følger historien til noen av de som kjempet mot tyrannen, en stor del i form av dagboknotater, men også kapitler som forteller historien på tradisjonelt vis.

Latin-Amerika er en del av verden som forbindes med stadig politisk uro, diktaturer, militærkupp, revolusjoner og et generelt høyt voldsnivå. Slik har det tydeligvis vært siden kontinentet ble ”oppdaget” på 1500-tallet og helt frem til i dag. Litterært opplevde Latin-Amerika en gullalder på 70- og 80-tallet, da den såkalte magiske realismen gjorde mange av kontinentets forfattere til internasjonale stjerner. ”Tyrannminne” har ingenting med dette å gjøre, her er det snarere realismen i all sin gru som skildres. Jeg grep meg av og til i å minnes boken ”Weekend i Guatemala” av Miguel Angel Asturias under lesningen av denne, ikke fordi bøkene likner, men fordi ”Weekend …” også skildrer den brutaliteten som rir kontinentet som en mare, og som preger livet til innbyggerne i så stor grad.

”Tyrannminne” åpner med dagboknotatene til Haydée, som er gift med den politiske fangen Pericles, som sitter fengslet uten lov og dom da militærkuppet begynner. Haydée og Pericles tilhører det øvre lag av befolkningen, men er nå i opposisjon til diktatoren som Pericles noen år tidligere var personlig sekretær for. Diktatoren blir stadig mer paranoid og voldelig, han er alliert med Mussolini og Hitler, og han går under økenavnet ”Heksedoktoren” fordi han beskjeftiger seg med spiritisme og magi. Denne ”heksedoktoren” er Maximiliano Hernández Martínez, som var president i El Salvador fra 1931 til 1944.

Haydées dagboknotater utgjør kanskje halve boken, og jeg synes dette er den sterkeste delen av romanen. Det må sies at Haydées dagbok er meget velskrevet, noe oversetteren Christian Rugstad selvsagt skal ha noe av æren for, siden jeg leser den norske utgaven.

Haydée og Pericles eldste sønn, Clemen, jobber i radioen, og i det øyeblikk kuppforsøket settes i gang fungerer han som opprørernes talsmann. Dette gjør at han må flykte da kuppet feiler, og sammen med sin nevø Jimmy legger han kursen mot Guatemala. Denne flukten har Moya valgt å skildre på tradisjonelt vis, som en rømningsfortelling. Merkelig nok opplever jeg ikke denne delen av historien som så spennende som Haydées dagbok, kanskje fordi denne delen av romanen ikke har samme litterære spenst.

Bokens første del slutter da spenningen er på topp. Vi får ikke vite hvordan det går verken med Haydée, Pericles eller Clemen, forfatteren kutter rett og slett historien av. For i bokens andre del, som utgjør de vel førti siste sidene av romanen, har vi plutselig hoppet frem til 1973. Her er det en malervenn av Pericles som fører ordet, og trådene fra 1944 og fremover nøstes gradvis opp gjennom hans fortelling. Jeg er ikke sikker på at dette er et vellykket grep, faktisk oppleves dette som et lite antiklimaks.

”Tyrannminne” er den andre romanen av Moya som er oversatt til norsk. Den første - ”Vannvidd” - kom i 2010.