Tyrannminne

Av Horacio Castellanos Moya, oversatt av Christian Rugstad

Cappelen Damm, 2013 (284 sider)

”Tyrannminne” foregår i El Salvador og er basert på virkelige hendeleser. I 1944 feilet et militærkupp mot landets nazi-vennlige diktator, men den etterfølgende generalstreiken tvang despoten fra makten. Romanen følger historien til noen av de som kjempet mot tyrannen, en stor del i form av dagboknotater, men også kapitler som forteller historien på tradisjonelt vis.

Latin-Amerika er en del av verden som forbindes med stadig politisk uro, diktaturer, militærkupp, revolusjoner og et generelt høyt voldsnivå. Slik har det tydeligvis vært siden kontinentet ble ”oppdaget” på 1500-tallet og helt frem til i dag. Litterært opplevde Latin-Amerika en gullalder på 70- og 80-tallet, da den såkalte magiske realismen gjorde mange av kontinentets forfattere til internasjonale stjerner. ”Tyrannminne” har ingenting med dette å gjøre, her er det snarere realismen i all sin gru som skildres. Jeg grep meg av og til i å minnes boken ”Weekend i Guatemala” av Miguel Angel Asturias under lesningen av denne, ikke fordi bøkene likner, men fordi ”Weekend …” også skildrer den brutaliteten som rir kontinentet som en mare, og som preger livet til innbyggerne i så stor grad.

”Tyrannminne” åpner med dagboknotatene til Haydée, som er gift med den politiske fangen Pericles, som sitter fengslet uten lov og dom da militærkuppet begynner. Haydée og Pericles tilhører det øvre lag av befolkningen, men er nå i opposisjon til diktatoren som Pericles noen år tidligere var personlig sekretær for. Diktatoren blir stadig mer paranoid og voldelig, han er alliert med Mussolini og Hitler, og han går under økenavnet ”Heksedoktoren” fordi han beskjeftiger seg med spiritisme og magi. Denne ”heksedoktoren” er Maximiliano Hernández Martínez, som var president i El Salvador fra 1931 til 1944.

Haydées dagboknotater utgjør kanskje halve boken, og jeg synes dette er den sterkeste delen av romanen. Det må sies at Haydées dagbok er meget velskrevet, noe oversetteren Christian Rugstad selvsagt skal ha noe av æren for, siden jeg leser den norske utgaven.

Haydée og Pericles eldste sønn, Clemen, jobber i radioen, og i det øyeblikk kuppforsøket settes i gang fungerer han som opprørernes talsmann. Dette gjør at han må flykte da kuppet feiler, og sammen med sin nevø Jimmy legger han kursen mot Guatemala. Denne flukten har Moya valgt å skildre på tradisjonelt vis, som en rømningsfortelling. Merkelig nok opplever jeg ikke denne delen av historien som så spennende som Haydées dagbok, kanskje fordi denne delen av romanen ikke har samme litterære spenst.

Bokens første del slutter da spenningen er på topp. Vi får ikke vite hvordan det går verken med Haydée, Pericles eller Clemen, forfatteren kutter rett og slett historien av. For i bokens andre del, som utgjør de vel førti siste sidene av romanen, har vi plutselig hoppet frem til 1973. Her er det en malervenn av Pericles som fører ordet, og trådene fra 1944 og fremover nøstes gradvis opp gjennom hans fortelling. Jeg er ikke sikker på at dette er et vellykket grep, faktisk oppleves dette som et lite antiklimaks.

”Tyrannminne” er den andre romanen av Moya som er oversatt til norsk. Den første - ”Vannvidd” - kom i 2010.

Åndefjellet

Av Gao Xingjian, oversatt av Baisha Liu og Harald Bøchman

H. Aschehoug & co, 2002 (627 sider)

” – Dette er ingen roman.

-         Hva er det da? spør han.

-         En roman må ha en fullstendig historie.

Han sier at han har fortalt en rekke historier. Noen av dem er avsluttede historier, andre ikke.

- De er bare spredte historier uten rekkefølge. Forfatteren forstår ikke hvordan han skal organisere en gjennomgående handling.

- Kan du så fortelle meg hvordan man gjør det?

- Først må man ha en bakgrunn, som må utvikles. Så har man en kulminasjon, og endelig en konklusjon. Det er elementær kunnskap om romanskriving.”

(Kapittel 72, side 555)

I sitatet over er det forfatteren som tilsynelatende diskuterer med seg selv. Hva er ”Åndefjellet” for en bok? Her blandes reisenotater, folkesnakk, inntrykk, notiser, småessays, med diskusjoner, fabler, nedskriving av noen folkesanger, legender og røverhistorier, og denne miksen kaller forfatteren en roman.

”Åndefjellet” ble skrevet over en syvårsperiode mellom 1982 og 1989, og da den kom ut i 1990 hadde Gao Xingjian flyttet i eksil til Paris. Xingjian var først og fremst dramatiker, ansatt ved Teateret for folkekunst i Beijing. Men Gao Xingjian var også litteraturteoretiker, og han utga en bok om litterære teknikker i moderne vestlige litteratur, noe som skaffet ham problemer med den ortodokse litterær-politiske kretsen i Kina.

Samtidig fik han beskjed fra sin lege at han hadde utviklet lungekreft. For å komme en ventet indre forvisning i forkjøpet, og samtidig få maksimalt utbytte av sine antatt siste dager, reiste Xingjian sommeren 1983 ut på en reise til de indre og sørlige regioner i Kina, områder der den mektige Yangtse-floden spiller en stor rolle. Her bor det ulike etniske minoriteter med kulturer som skiller seg fra den dominerende han-kinesiske, og Xingjian kom som en slags etnolog, en reisende på jakt etter gammel folkekultur. I møtet med disse kulturene anvender han så mange av de moderne, vestlige litteraturteoriene når han forsøker å skrive en roman ut av disse inntrykkene.

Slik er ”Åndefjellet” en roman i kryningen mellom den vestlige litteraturteorien og den kinesiske folkekulturen. Heldigvis viste det seg at kreftdiagnosen var feilaktig, og Xingjian fikk bruke store deler av 1980-tallet på å bearbeide stoffet i romanform. Boken regnes som hans hovedverk og var nok en viktig grunn til at han fikk Nobelprisen i 2000.

”Åndefjellet” er i og for seg ingen vanskelig bok å lese. Miksen av småhistorier og reiseskildring er underholdende, selv om lengden på boken oppleves litt i drøyeste laget. ”Alt i alt er ”Åndefjellet” et spennende møte med et Kina som nok er relativt lite kjent for norske lesere.

Tårnet

”Tårnet”

Av Uwe Tellkamp, oversatt av Isak Rogde

Forlaget Press, 2009 (805 sider)

I over to måneder nå har jeg nesten daglig jobbet meg gjennom romanen ”Tårnet”. Tidlig ble det klart at dette ikke var noen lett fordøyelig roman, og etter at de første hundre sidene var unnagjort tenkte jeg at det snart må løsne, for dette var tung materie å komme inn i. Da to hundre sider var passert hadde jeg fremdeles en følelse av utilstrekkelighet, som om jeg rett og slett var en for dårlig leser til å kunne trenge inn i teksten. Da var det ennå seks hundre sider igjen, ble det bedre etter hvert?

”Tårnet” er en bejublet roman fra Tyskland, med handling lagt til det tidligere DDR. Historien starter på tidlig 1960-tall da Kamerat Brezhnev styrer i Sovjetunionen og ender i november 1989 da Berlinmuren faller, noe som også i praksis er slutten for DDR og kommunismen i Øst-Europa. Handlingen utspiller seg stort sett i Dresden, og persongalleriet utgjør en ”borgerlig” enklave av leger, intellektuelle og kunstnere som ikke er partimedlemmer, men heller ikke åpenlyst i opposisjon. De har for så vidt innfunnet seg med systemet, og søker tilflykt i litteratur, klassisk musikk og personlig karrierer. Samtidig er ønsket om å emigrere til Vesten levende og ingen er i tvil om at systemet er råttent og at livet på den andre siden er å foretrekke.

Det er sagt at ”Tårnet” gir leseren en følelse av DDR slik den var for menneskene som bodde der. Her er ingenting av den ostalgie som vi hørte om for noen år siden, dvs. nostalgi tilbake til staten som forsvant. Det er ingen romantisering om tiden som var, snarere et oppgjør med et samfunn preget av overvåking, mistenksomhet, varemangel og undertrykking.

Hovedpersonen i romanen er Christian Hoffman, legesønnen som drømmer om å gå i sin fars fotspor og bli en berømt kirurg. Ut fra det jeg har lest om Uwe Tellkamps biografi er det lett å skjønne at Christian Hoffman er et lite selvportrett, Christian i romanen deler nemlig mye av Tellkamps egen biografi.

Det som gjør romanen tung å lese er bl.a. at forfatteren skifter mellom flere litterære stiler. Her er lange passasjer i kursiv som gjerne bryter med en lineær historiefremstilling. Som den utholdende leser jeg er (bevist ved at jeg tross alt kom meg gjennom denne romanen) fikk jeg gode leseropplevelser innimellom, men ikke uten at jeg tok meg selv i å bebreide forfatteren for sin ornamentariske og utbroderende stil, som om han har behov for å vise hvor flink han er å skrive!

”Tårnet” er derfor vanskelig å anbefale, til tross for at boken er lovprist av kritikerne og ble en bestselger i Tyskland.

Profeten fra Snåsa

”Profeten fra Snåsa”

Av Ronnie Johanson

Religionskritisk forlag, 2012 (96 sider)

Snåsamannen og hans virksomhet blir avkledd i denne boken: Joralf Gjerstad innehar ingen overnaturlige evner, han helbreder ingen syke og han er ikke synsk. Snåsamannen nekter å snakke med skeptikere og han unndrar seg vitenskapelig observasjon. Hvorfor lar folk seg lure?

En snill og ydmyk bestefar som har hjulpet 50.000 mennesker. Eller?

En av bestselgerne i 2008 var Ingar Sletten Kolloens biografi ”Snåsamannen”, om den da 83 år gamle Joralf Gjerstad som i flere tiår hadde opparbeidet seg et rykte som helbreder og synsk. Snåsamannen hevdet at han i årenes løp personlig hadde hjulpet 50.000 mennesker med sine helbredende evner, i tillegg til at han kom med flere eksempler på synskhet, bl.a. at han i sin tid forutså drapet på John F. Kennedy. Om ikke før så ble Snåsamannen en nasjonal kjendis etter Kolloens biografi. Flere sto frem og sa at de hadde blitt hjulpet av Joralf Gjerstad, bl.a. daværende helseminister Bjarne Håkon Hansen, som kunne fortelle at et av hans barn hadde blitt frisk av kolikk etter at han hadde henvendt seg til Gjerstad.

Det som er slående i medieomtalen av Snåsamannen er hvor velvillig og ukritisk disse historiene er brakt videre. Joralf Gjerstad blir fremstilt som en ydmyk og snill bestefarstype som har hjulpet mennesker i tiår uten å ha tatt betaling for det. Er det mulig å mislike en slik person? Også Ronnie Johanson, forfatter av en rekke religionskritiske bøker, nærmet seg Snåsamannen med respekt og ydmykhet, men i tillegg utstyrt med sunn skepsis. Hvis det virkelig har seg slik at tusenvis av mennesker i årenes løp har blitt kurert av sykdom, burde det være en smal sak å få verifisert ganske mange tilfeller. Og hvis Joralf Gjerstad i like mange år har kommet med profetier som i etterkant har vist seg å være sanne burde dette også la seg bekrefte.

En mirakelmann som skyr kritiske spørsmål

Ronnie Johanson gjorde flere forsøk på å komme i kontakt med Gjerstad selv for å intervjue ham. Da Johanson skrev en artikkel om Snåsamannen for tidsskriftet Humanist i 2010, fikk Gjerstad oversendt artikkelen før trykking, slik at han selv kunne korrigere og kommentere saken. Men Joralf Gjerstad besvarte aldri Ronnie Johansons fremstøt. Snåsamannen viser nemlig ingen vilje til å møte eller diskutere med personer som stiller seg skeptisk til hans virksomhet, han har i stedet sagt at han blir personlig såret over at noen stiller spørsmål ved hans evner. Derfor har han også konsekvent sagt nei til å la sine påståtte evner undersøkes på en vitenskapelig måte. Greiest å holde seg til sin egen fremstilling, slik den refereres i ikke mindre enn 3 selvbiografier, i ukeblader, aviser og i Ingar Sletten Kolloens biografi.

En biograf som ikke bryr seg om kildekritikk

Ingar Sletten Kolloen er ingen hvem som helst når det gjelder biografier. Kolloen har bl.a. skrevet et tobindsverk om Knut Hamsun som han ble nominert til Brageprisen for, noe som skal være et kvalitetstegn. Derfor er det ganske utrolig å se hvilken ukritisk tilnærming han legger til grunn for biografien om Snåsamannen. Hadde det ikke vært naturlig å stille seg en smule kritisk til en person på sier at han har overnaturlige evner? Kolloen viser seg i stedet å opptre som en hvilken som helst journalist i Norsk Ukeblad som er glad for å kunne referere en god historie! I Kolloens møte med Snåsamannen er enhver kritisk sans lagt til side, og biografen refererer velvillig alle de gode historiene han får servert. Som Kolloen skriver på side 235 i biografien: ”Viktigste kilde er Joralf Gjerstad selv.” Slik sikret han Gyldendal en bestselger under juletreet i 2008!

Snåsamannen brenner systematisk egne ”bevis”

Joralf Gjerstad hevder å ha fått tusenvis av brev fra folk han har hjulpet opp gjennom årene. Disse takkebrevene kunne ha vært en kilde til informasjon, og de kunne fungert som sannhetsbevis for Gjerstads gjerninger. Kun noen få av disse brevene blir imidlertid referert, og da virker de mer som bestillingsverk fra Snåsamannens side. Brevskriverne omtaler nemlig hjelperen sin i tredjeperson, slik at brevene egentlig er henvendt til leserne av biografien, ikke til Gjerstad selv.

Det bemerkelsesverdige er at Gjerstad opplyser at han brenner brevene han får! Bare i mai 2009 skal han ha brent 9000 brev, i årene før brente han angivelig mange tusen til. Hvorfor? Som sagt, hvis disse brevene inneholdt takksigelser fra helbredede pasienter hadde de vært en kilde til informasjon for en biograf, eller en skeptiker som ville ha undersøkt disse ”helbredelsene” nærmere. Men sannsynligvis er de fleste brevene bønn om hjelp fra syke som har lest eller hørt om Snåsamannens påståtte overnaturlige evner. Det må jo være litt trist for disse å høre at mottakeren velger å brenne alle brevene han får.

”Helbredelser” kan ha en naturlig forklaring

At healere kan vise til pasienter som har blitt friske etter ”behandling” er ikke uvanlig. Det skulle bare mangle. Det er estimert at halvparten av alle sykdommer og plager går over av seg selv. Mange oppsøker også healere da sykdommen er på sitt verste, og opplever bedring etter ”behandlingen”, noe som er naturlig siden mange sykdommer har et svingende forløp med gode og dårlige perioder. Å oppleve bedring er derfor ingen indikasjon på noe ”mirakuløst”, men kan skyldes en naturlig syklus. I tillegg kommer den kjente placeboeffekten, der ”behandling” i seg selv har en positiv effekt på pasienten, rett og slett fordi pasienten forventer et positivt resultat. Noen sykdommer og plager kan derfor kureres eller lindres ved å mobilisere den sykes egen, psykologisk kraft. Men det er ikke noe mirakuløst eller overnaturlig i dette, selv om mange lar seg lure til å tro det. Om Joralf Gjerstad har hatt kontakt med 50.000 mennesker i sin tid så vil naturlig nok mange av disse kunne fortelle om ”helbredelser” eller bedring, men dette i seg selv er ikke noe bevis på at Snåsamannen har overnaturlige evner.

”Blinde, døve og lamme blir bra etter min behandling”

Setningen over er et sitat fra Joralf Gjerstads tredje selvbiografi – ”Den gode kraften” (Gyldendal, 2010). Det er liksom noe kjent med dette sitatet? Jo da, vi finner et liknende sitat i Mattheusevangeliet, 11.5: ”Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører” – sier Jesus om sin egen gjerning …

Joralf Gjerstad har i mange år vært ansatt som klokker i Den Norske Kirke. Han er en dypt religiøs person, og det virker som at han tilskriver sine påståtte evner som en kraft han har fått fra Den Hellige Ånd (”Det godes vilje”, 2004). Gjerstad lider rett og slett av et slags Jesus-kompleks, i følge selvbiografiene er hans påståtte evner gitt til ham av Den Hellige Ånd, intet mindre …

Men står dette til troende? Hvis dette hadde vært riktig, at blinde plutselig kan se etter å ha vært til ”behandling” hos Snåsamannen ville det jo vært en sensasjon. Men dessverre må påstanden sies å være gal. Ronnie Johanson har etterprøvd de 2 eksemplene Gjerstad har kommet med. Og det viser seg at den ene personen ikke var blind, men en svaksynt som fremdeles må regnes som svaksynt, mens den andre var en liten gutt som riktignok var blind på det tidspunkt Snåsamannen var i kontakt med ham, men som gradvis fikk synet tilbake. Gutten hadde diagnosen CINCA-syndrom, der prognosen sier at pasienten gradvis vil få synet tilbake! Ingen av eksemplene viser at Joralf Gjerstad har gitt blinde synet tilbake.

En døv gutt skal også ha fått hørselen tilbake etter at Snåsamannen ”behandlet” ham. Her har guttens foreldre stått frem med historien. Men legene på sykehuset der gutten var til behandling sier at det var sykehusbehandlingen som ga gutten hørselen tilbake. Hvem tror du på? Healeren fra Snåsa eller medisinsk ekspertise?

”Synsk”? Eller en falsk profet?

Snåsamannen har rykte på seg for å være synsk. Pressen elsker jo historier om synske, og personer med påstått synske evner får lett oppslag når de kommer med en profeti. Men heller ikke disse evnene står til troende, hvis vi etterprøver spådommene som Joralf Gjerstad har kommet med. Ronnie Johanson tar for seg flere eksempler i boken, og tilbakeviser den ene etter den andre. F,eks. at han forutså drapet på John F. Kennedy i 1963 og at han skal ha forutsatt riktig salgstall for Ingar Sletten Kolloens biografi om ham.

Faktum er at Snåsamannen må regnes for å være en heller dårlig ”profet” som beviselig har tatt feil gang på gang, her er det også fristende å vise til de eksemplene RuneTjomlid har kommet med i sin blogg.

Snåsamannens biografier gir flere versjoner av de samme historiene

Til å ville fremstå som en ydmyk mann er det spesielt at Joralf Gjerstad har skrevet ikke mindre enn 3 selvbiografier. Dette er heller ikke bøker som tar for seg forskjellige epoker i livet og som dermed utgjør en helhet, men tvert i mot Snåsamannens liv beskrevet tre ganger, på tre ulike måter, Bøkene har blitt utgitt i 2004, 2009 og 2010.

Ydmyk og ikke opptatt av penger? Man kan mistenke Gjerstad for å melke en suksess.

Det som er interessant å observere i biografiene og i avisintervjuer er at mange av de samme historiene fortelles på forskjellige måter, at viktige opplysninger som kan forklare ”uforklarlige” hendelser plutselig dukker opp i andre eller tredje versjon.

Ronnie Johanson anklager ikke Joralf Gjerstad for å være en svindler. Johanson er snill med Gjerstad og kaller dette for ”erindringsforskyvninger”, et resultat av at minnet ikke er og at det er menneskelig å huske feil.  

”Profeten fra Snåsa” er en viktig bok

Det er befriende å kunne lese en kritisk bok om et fenomen som Snåsamannen. Media er ellers velvillige budbringere av alle slags vanvittige påstander, og løper i alt for stor grad kvakksalvernes ærend.

Likeledes har våre største forlag uhemmet melket interessen for det alternative og tjent store penger på både biografien om Snåsamannen og engletøvet til en viss prinsesse. Våre største og mest ”seriøse” forlag kvier seg ikke for å spre de mest vanvittige teorier om ”det alternative”, her gjelder det tydeligvis ingen krav til etterrettelighet.

Monstermenneske

”Monstermenneske”

Av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Forlaget Oktober, 2012 (580 sider)

Jeg vil tro det gir liten mening å lese denne boken uten først å ha lest Skomsvolds debutbok fra 2009 ”Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg”. ”Monstermenneske” refererer nemlig hele tiden til denne lille perlen av en roman, dette er på sett og vis boken bak romanen eller the making of … for å bruke en filmsjargong.

”Monstermenneske” er en skamløst selvutleverende roman om en ME-syk ung kvinne. Midt i den tyngste sykdomsperioden skribler den syke ned setninger på gule post-it lapper, setninger som langsom former seg til en historie om en gammel dame som heter Mathea, som lider av sosial angst, og som mesteparten av tiden oppholder seg innendørs, i sitt eget, rare tankeunivers. ”Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg” ble til slutt 125 boksider, og det tok den ME-syke 4 år og skrive historien. Debutromanen er nå oversatt til 23 språk og har blitt en stor, internasjonal suksess.

Tenk det! Her ligger en ME-syk ung kvinne i flere år i kjelleren i sine foreldres hus, så syk at kjæresten gjennom flere år til slutt gir henne opp og går sin vei. Lengre ned er det vel knapt mulig å komme. Men så er det en dikterstemme der inne et sted som langsomt brøyter seg vei, og 4 års nitidig arbeid resulterer i en brakdebut som forfatter. ”Monstermenneske” spenner over en 10-års periode, fra forfatteren er 20 og til hun blir 30, og i løpet av disse årene skjer det mye, til tross for flere års mer eller mindre isolasjon nede i kjelleren. Hun prøver å studere dataprogrammering ved NTNU, hun går på forfatterlinja på Nansen skolen og Skrivekunstakademiet i Bergen, og ender også opp med litteraturstudier på Blindern. På vei mot forfatterdebuten går hun gjennom en serie kvaler og prøvelser, men til slutt lykkes hun så til de grader. Siste del av ”Monstermenneske” forteller om opptredener i innland og utland, om bokfestivaler og intervjuer med store aviser.

Selv om ”Monstermenneske” i følge omslaget er en roman, hadde det vel vært ærligere å kalle det en selvbiografi? Eller kaller forlaget dette en roman for å gjøre det lettere for forfatteren? Det er nærliggende å tenke på Beate Grimsruds ”En dårefri”, som også skildrer en forfatters kamp mot sykdom i romanform, men som vel også er temmelig nær å være selvbiografisk. ”Monstermenneske” er blitt 580 sider lang, som om Skomsvold har behov for å vise at også hun har nok ord innabords til å kunne skrive en murstein. Til tider blir det for mye, for mye repetisjon, for detaljert. Ordet navlebeskuende synes i perioder ganske treffende, her er lite annet enn meg, mitt og mine. Hun leser Marcel Proust og ser muligens seg selv som en kvinnelig utgave der hun i årevis ligger nede i kjelleren, isolert fra verden utenfor.

Likevel er den skrudde, lett gjenkjennelige humoren fra debutboken rikt til stede også i ”Monstermenneske”. Det gjør at du som leser holder ut selv i de tyngste partiene, for rett som det er strømmer det på med morsomme og overraskende observasjoner og betraktninger.

Kjersti Annesdatter Skomsvold er noe helt for seg selv. Det kjennetegner en god forfatter.