Forfulgt av staten

 

«Forfulgt av staten».
Den nådeløse jakten på norske kommunister
Av Alexander Wisting
Kagge Forlag AS, 2020 (476 sider)

Etter å ha lest denne imponerende historiske gjennomgangen av kampen for å holde norske kommunister borte fra posisjoner i politikken og i fagbevegelsen, kan du ikke annet enn å sitte igjen med en vond smak i munnen.

Norges Kommunistiske Parti og deres medlemmer og sympatisører har i alle år vært gjenstand for overvåking og regelrett forfølgelse, ikke bare under 2. verdenskrigens nazistiske styre og okkupasjon, men også i etterkrigstidens norsk sosialdemokrati. At NKP ledet an i den aktive motstandskampen under krigen gjorde selvsagt at medlemmene levde i akutt fare. Så er det da heller ingen annen norsk organisasjon som mistet så mange av sine medlemmer under krigen. Kommunistenes offer gjorde at NKP opplevde stor sympati og støtte rett etter krigen, og partiet fikk 11 representanter på Stortinget i det første etterkrigsvalget. Partiet fikk også statsråder i den første samlingsregjeringen.

Men allerede under krigen jobbet sterke krefter for å motarbeide kommunistenes innflytelse på motstandskampen, og partiets aktive sabotasje og kamphandlinger ble ofte møtt med fordømmelse og stemplet «uansvarlige». Rett før freden kom var sterke krefter i gang for å hindre at kommunistene skulle få politisk makt. Å lese hvordan tyske gestapister og norske overløpere i politiet fikk redusert straff i rettsoppgjøret ved å tyste på norsk kommunister og overlevere sine registre over kommunistpartiets medlemmer og sympatisører til den nyetablerte overvåkingstjenesten, er direkte opprørende.

Etter krigen gikk det ikke lang tid før kommunistjakten ble videreført av den norske staten. Skjønt, det er ikke alltid lett å si hvor grensen mellom statsmakten og Arbeiderpartiet går. Saken er jo at Arbeiderpartiet allerede under krigen aktivt motarbeidet kommunistenes innflytelse i fagbevegelsen og i den viktige utenriksflåten. Det var imidlertid den berømte Kråkerøytalen fra Einar Gerhardsen i februar 1948 som definerte den formelle kommunistjakten i etterkrigstiden.

Utgangspunktet var hendelsene i Tsjekkoslovakia. «Det som kan true det norske folks frihet og selvstendighet er den fare kommunistpartiet til enhver til representerer», sa Gerhardsen i en radiooverført tale. Dermed var alle medlemmer av NKP stemplet som potensielle 5. kolonister og i praksis fritt vilt. Etter å ha ofret mest av alle i kampen mot tysk okkupasjon, ble de kort tid etter krigen nærmest stemplet som potensielle landssvikere.

Alexander Wisting gir oss nærbilder av NKP-medlemmenes liv med overvåking og ulovlig politisk forfølgelse etter krigen. Arbeiderpartiets rolle er jo grundig dokumentert av Lund-kommisjonen, så det er ikke direkte nyheter som står å lese i denne boken. Likevel gir det en dårlig følelse å lese om barn som allerede i 12-13 års alderen blir registrert med egne mapper og som overvåkes gjennom et helt liv for kun å ha deltatt på ferieleirer og helt åpne partimøter. Forfølgelsen av norske kommunister etter krigen resulterte også i personlige tragedier og selvmord. Folk ble svartelistet og utstøtt, det var stygt det som skjedde med mange av NKPs folk, der mange av dem må sies å tilhøre de beste norske motstandsfolkene under krigen.

Etterkrigstidens norske kommunistjakt er en historisk skamplett. Denne boken er et vesentlig bidrag som dokumenterer hendelsene på en overbevisende og medrivende måte.