Serotonin

 

«Serotonin»
Av Michel Houellebecq, oversatt av Tom Lotherington
Cappelen Damm, 2019 (261 sider)

Jeg liker Michel Houellebecq og har lest alle romanene hans. Pussig nok (?) holder jeg debuten fra 1994 – «Utvidelse av kampsonen» - for å være den beste, kanskje fordi dette var et helt nytt bekjentskap og derfor så lett å la seg begeistre. Houellebecq blir lett stemplet som «kontroversiell», en forfatter som ikke er redd for å bryte grenser, hverken når det kommer til tema eller til sexskildringer. Men det som kanskje gir ham en ekstra tyngde er ryktet om å være en forfatter som tar pulsen på samtiden, gjerne før andre forfattere, gjerne med lett «profetiske» skildringer av nær fremtid.

Jeg går derfor til «Serotonin» med store forventninger, særlig siden også denne romanen har fått gode anmeldelser og høye terningkast. Skal jeg bedømme romanens kvalitet setter jeg altså Houellebecqs tidligere bøker opp som målestokk. Det er muligens ikke rettferdig, hadde boken vært skrevet av en ny og ukjent forfatter så hadde min vurdering sikkert vært annerledes. Men dette er altså selveste Michel Houellebecq, så listen ligger i utgangspunktet høyt.

Hovedpersonen er lett gjenkjennelig fra Houellebecq-universet; en middelaldrende mann som har mistet illusjonene til verden og til sine medmennesker. Denne gang i skikkelsen til Florent-Claude Labrouste, en agronom som jobber i landbruksdepartementet og er godt kjent i EUs byråkrati, og i en næring han oppfatter å være i fullstendig krise. Han har et forhold til en mye yngre japansk kvinne som er hans rake motsetning, et forhold han gjør slutt ved rett og slett gå ut døren og forsvinne.

Hovedpersonen får anbefalt et antidepressivt middel av legen sin, for å få opp serotonin-nivået (derav tittelen). Etter å ha valgt å forsvinne oppsøker han en gammel studiekamerat som driver en storgård, samtidig som han begynner å spionere på en gammel kjæreste med håp om en gjenforening. I «Serotonin» fremstår Houellebecqs samtidskommentarer som et innlegg for de «Gule vestene», og vi møter sinte bønder som aksjonerer ved å blokkere motorveier i et forsøk på å undergrave EUs frie flyt av landbruksprodukter, en politikk som truer eksistensen til de franske bøndene.

Når «Serotonin» for meg fremstår som en heller lunken roman er det fordi den ikke når gamle høyder fra forfatterskapet, og jeg tar meg i å tenke at disse passasjene har jeg lest før. Men som sagt; hadde dette vært en ny forfatter ville vurderingen sikkert vært mer positiv.