De grunnleggende bestanddeler

”De grunnleggende bestanddeler”

Av Michel Houellebecq, oversatt av Per E. Fosser

J. W. Cappelens Forlag, 2000 (332 sider)

Dette er Houellebecqs store gjennombrudd, og hans andre roman, utgitt i Frankrike i 1998. Fire år tidligere hadde han debutert med ”Utvidelse av kampsonen”, og det er lett å lese ”De grunnleggende bestanddeler” som en fortsettelse, eller en utvidelse, av temaene Houellebecq tok opp i debuten. Ekstra pirrende er det nok også at denne roman nr. to har klare selvbiografiske referanser, og forfatterens skildring av de fraværende foreldrene gjorde sitt til at boken vakte debatt og fikk mye oppmerksomhet.

Vi møter forskeren Michel (samme fornavn som forfatteren, med mye av den samme barndomsbiografien) og halvbroren Bruno. De to brødrene er svært forskjellige i det ytre, men begge har lidd under foreldrenes svik. Dette sviket har sitt opphav i foreldregenerasjonens egen frigjøring, der de som nesten karikerte representanter for sin generasjons oppgjør med borgerligheten, og omfavning av den nye tidens trender, med opprør, selvrealisering og seksuell frigjøring, ofrer sine egne barn for å realisere sitt eget prosjekt. Bokens Michel (i likhet med forfatteren Michel) vokser derfor opp hos sin mormor, siden hans mor ikke prioriterer ham, men seg selv. Michel lider ikke vondt hos mormoren, men ettersom historien forløper skjønner vi at han har tatt skade på sin sjel, først og fremst ved at han ikke klarer å knytte seg til andre mennesker.

Halvbroren Bruno er også skadet som følge av foreldrenes fravær. Han er halvbrorens motsetning, ved at han kompenserer sitt savn med å jakte på mest mulig sex og alle former for nytelse. Romanen inneholder bl.a. en skildring fra Brunos reise til en new-age leir i Sør-Frankrike, der fri sex og alle varianter av Østens mystikk dyrkes av de middelaldrende deltakerne. Dette stedet finnes i virkeligheten (eller eksisterte da boken kom ut), noe som skapte stor oppstandelse. Denne romanen Bruno er ikke annet enn en fortsettelse av karakteren Tisserand fra ”Utvidelse av kampsonen”, en konstant urolig sjel som forsøker å kompensere sin uro med mest mulig kroppslig nytelse. Romanen inneholder da også adskillige sider med pornografiske skildringer.

”De grunnleggende bestanddeler” er muligens mer ambisiøs og har et bredere lerret enn ”Utvidelse av kampsonen”, men som roman betraktet er den knapt mer vellykket. Til tider virker både historien og karakterene vi møter lett karikerte, og det blir fort noe trøttende å lese side opp og side ned med følelsesløse sexskildringer. Men kanskje virker ikke ”De grunnleggende bestanddeler” så sterkt på oss i 2012 fordi kritikken mot 68-generasjonen i dag synes så selvsagt. Det virker rett og slett litt for dumt.

Utvidelse av kampsonen

”Utvidelse av kampsonen”
Av Michel Houellebecq, oversatt av Thomas Lundbo
Cappelen Forlag, 2004 (143 sider)

”I et grunnleggende liberalt seksuelt system har noen et rikt og stimulerende seksualliv, andre henvises til ensomhet og onani. Den økonomiske liberalismen innebærer at kampsonen utvides til å gjelde mennesker i alle aldre og alle samfunnsklasser. Det er akkurat det samme med den seksuelle liberalismen. Kampsonen utvides til å gjelde mennesker i alle aldre og alle samfunnsklasser.” (side 92)

Dette er Houellebecqs debutroman fra 1994, og det tok altså 10 år før den kom ut på norsk. Hovedpersonen er en desillusjonert dataprogrammerer i begynnelsen av 30-årene. Store deler av romanen handler om en forretningsreise han gjør sammen med en seksuelt frustrert kollega. Tonen i boken er grunnleggende livstrøtt og kynisk. Houellebecqs postulat da han skrev boken var at å tre inn i arbeidslivet er som å gå i graven, etter studietiden er livet egentlig over, for i arbeidslivet finnes bare tomt karrierejag og innholdsløse jobber. Denne livstruende tomheten kan til en viss grad kompenseres hvis man har et interessant sexliv, men for stygge mennesker, som kollegaen Tisserand, blir tilværelsen dobbelt uutholdelig, siden stygge mennesker sliter med å få nok sex!

Dette er vel et heller sjeldent eksempel på en ”kontorroman”, et miljø få forfattere velger som ramme rundt en roman, siden kontorlivet av de fleste oppfattes som grått, udramatisk og pregløst. Så er det da heller ikke action og dramatiske opptrinn som driver denne lille romanen fremover, det er selvsagt de store eksistensielle spørsmålene Houellebecq er opptatt av. Vår mann har altså en jobb han i bunn og grunn oppfatter som meningsløs. I tillegg til å jobbe med dataprogrammering må han også reise rundt og markedsføre dritten, gjerne ovenfor teknologiske analfabeter i den oppblåste og utdaterte offentlige forvaltningen, der han møtes av mellomledere som ikke unnslår seg å briljere med sin kunnskapsløshet.

I tillegg til det eksistensielt tyngende arbeidslivet er omgangen med det annet kjønn en konstant kilde til frustrasjon. Verst er det altså for kollegaen Tisserand, men vår mann har heller ikke kommet uskadd gjennom denne kampsonen. Houellebecq deler rundhåndet ut en del lite flatterende portretter av kvinnelige bipersoner, samtlige beheftet med en eller flere lite tiltalende egenskaper.

”Utvidelse av kampsonen” er en beksvart og pessimistisk bok, med et menneskesyn næret av forakt og avsky. Altså en ganske morsom og underholdende roman lest med de riktige brillene! 

Hva jeg betyr

”Hva jeg betyr”
Av Dag Johan Haugerud
Forlaget Oktober, 2011 (326 sider)

Dag Johan Haugerud er en allsidig kar. Jeg må innrømme at jeg ikke ble oppmerksom på ham før jeg gikk på kino for å se filmen ”Som du ser meg”, der Haugerud både er regissør og manusforfatter. Filmen oser av kvalitet på manussiden, der den forteller tre ganske så hverdagslige historier hvor det som er av dramatikk foregår på det mellommenneskelige plan. Filmen begeistret meg, og det var slik jeg oppdaget at Dag Johan Haugerud også er forfatter, med tre romaner på cv’en.

”Hva jeg betyr” er hans bok fra i fjor, og nå ser jeg at den har høstet til dels glimrende kritikker. Likevel har den altså unnsluppet min litterære radar! Kanskje ikke så rart, boken kan umulig være særlig godt markedsført. Selv måtte jeg gripe fatt i en bibliotekar, som på min forespørsel låste seg inn i magasinet for å hente et eksemplar eksklusivt til meg. Også bibliotekene ser ut til å ville låne ut krim til folket, heller enn å markedsføre ny, norsk litteratur…

Jeg leste 35 sider av denne romanen før det gikk opp for meg at hovedpersonen er en kvinne! Du går nesten automatisk ut ifra at en mannlige forfatter som benytter jeg-form skriver om en mann. Men også i filmen ”Som du ser meg” er det kvinner i alle de store rollene, så det ser ut som om Dag Johan Haugerud har et godt grep om sine kvinnelige skikkelser. 

Hovedpersonen i «Hva jeg betyr» er en kvinnelig bibliotekar (Haugerud er selv utdannet bibliotekar!) som bor alene. Hun har en sønn som jobber i filmbransjen. En dag sier hun ja til å filme i et bryllup, siden biblioteket disponerer et ubrukt videokamera, dette som en vennetjeneste. Store deler av romanen kretser rundt denne hendelsen og alle de implikasjoner dette fører til. Sønnen trekkes inn i bildet da han får i oppdrag å redigere råmaterialet fra bryllupet, og dette gjør at mor og sønn lærer å kjenne hverandre på nye måter. Absurd nok oppstår det en kunstnerisk uenighet mellom dem, og såre følelser kommer frem.

Denne tilsynelatende trivielle historien bruker Haugerud til å si mye om mellommenneskelige relasjoner, mer eller mindre tause forventninger og uuttalte håp ligger som et teppe over romankarakterene. Dette er en neste usannsynlig hverdagslig historie, hvor småting blåses opp og blir store og viktige saker. Observasjonsevnen og de til tider subtile, korte dialogene vitner om en forfatter som elsker å fordype seg i detaljer. Det kunne lett ha blitt veldig kjedelig, men romanen har kvaliteter som gjør at leserens interesse opprettholdes.

En dåre fri

”En dåre fri”

Av Beate Grimsrud

Cappelen Damm, 2011 (510 sider)

”En dåre fri” er en usedvanlig bok om et spesielt menneske, skrevet i en enkel og medrivende prosa. Denne romanen gjorde inntrykk!

Når boken begynner er hovedpersonen Eli 39 år og har vært inn og ut av psykiatriske klinikker de siste 18 årene. Eli hører stemmer, fire guttestemmer som tidvis tar over kontrollen og fører Eli inn i psykoser. Eli er det vi vil kalle schizofren.

”En dåre fri” gir et sjeldent innblikk i en schizofrens verden. Romanen ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris fra både Norge og Sverige, Beate Grimsrud bodde nemlig i Norge til hun var fylt 21, siden flyttet hun til Sverige og har blitt boende der. Historien om den schizofrene Eli, slik den fortelles her, er fascinerende lesning. Sjelden har jeg som leser kommet så nær en innsikt i hvordan en psykisk syk med en slik diagnose opplever seg selv.

Grimsrud forteller episodisk, hun hopper frem og tilbake i tid og vi møter Eli fra hun er 6 år gammel og frem til dags dato. Første gang Eli hører stemmer er hun 6 år gammel, og det er Espen Askeladd fra folkeeventyrene som begynner å snakke til henne. Espen er 6 år, som Eli. Men mens Eli blir eldre og til slutt voksen, forblir den Espen som snakker inne i hodet en 6-åring. Tidlig dukker også Erik og Emil opp i hodet og snakker til Eli. Når Eli blir syk er det stemmene som forteller henne hva hun skal gjøre, og i sykdomsperiodene lar Eli seg styre av stemmene. I voksen alder dukker også en fjerde stemme opp – prins Eugen. Han er en mye mer moden stemme, og underlig nok kan det virke som han har en positiv innvirkning på den syke Eli.

I romanen følger vi Elis kamp mot sykdommen, men vi møter også Elis familie som har sitt og stri med, dette fortelles parallelt med hennes utvikling som kreativt menneske, til hun oppnår anerkjennelse som feiret forfatter.

Fortellingen om Eli skrives i første person, og hvis du som leser vet litt om forfatteren på forhånd, er det lett å tro at du leser Grimsruds selvbiografi. Men i intervju har Beate Grimsrud nektet å gå inn på hva som er selvbiografisk og hva som er fiksjon, det er en roman hun har skrevet sier hun, et kunstverk. Likevel er Elis historie i det ytre i alle fall svært lik forfatterens egen, her fortelles det bl.a. om ting som skjer mens hun arbeider med bøker og filmer (Beate Grimsrud lager også film) som bærer forfatterens navn, så leseren kan være tilbøyelig til å lese romanen selvbiografisk.

Dilettanten

”Dilettanten”

Av Terje Holtet Larsen

Forlaget Oktober, 2012 (398 sider)

”dilettant

uttale: dilett’ant. Etymologi: av it. 'glede, fryd'

person som bare for sin fornøyelses skyld sysler med kunst eller vitenskap; brukes ofte nedsettende om en som ikke har tilstrekkelige kunnskaper i et fag.”

(sitat: Store norske leksikon)

Jeg har lest en roman av Terje Holtet Larsen tidligere: ”Sander” fra 1998. Alt jeg kan erindre fra den boken er at forfatteren førte et sobert språk, elegant og velformulert. Av handlingen husker jeg ingenting.

Minnet bedro meg ikke. Holtet Larsens roman av året - ”Dilettanten” – er velskrevet. Språket er sobert, i betydning renslig, velpleiet, dannet, ja, til tider virker stilen litt gammelmodig (på en aftenpostenaktig måte). Det er et språk som absolutt passer denne fortellingen, man kan si at forfatteren har valgt en form som kler innholdet fortreffelig.

Men selv om språket er dannet (og altså til tider kan virke litt gammelmodig) er ”Dilettanten” også en leken roman. Terje Holtet Larsen skriver seg selv inn i romanen fra starten av, ved at fortelleren mottar en invitasjon til herreklubben ”The Dandy Dilettantes” store sommerfest, der han blir invitert til å stå for det kunstneriske innslaget, som består i å lese fra sin siste roman ”Home is where you die, sier Mr. Saunders”, som vitterlig er Terje Holtet Larsens forrige roman, utgitt i 2008. Slik benytter forfatteren seg av metaromanens grep, og jeg må si at det er en finurlig måte å trekke leseren inn i den egentlige historien på.

For ”Dilettanten” handler i det vesentligste om Oskar Muri jr., et av medlemmene i herreklubben, som forfatteren (Holtet Larsen) blir oppmerksom på pga. hans lekre og meget velsittende smoking, langt stiligere og mer veltilpasset enn hans egen. For øvrig har Muri jr. det umiskjennelige preget av ensomhet hengende over seg, noe som bare gjør ham mer interessant i forfatterens (Holtet Larsens) øyne. Det veksles ikke et eneste ord mellom de to i løpet av sommerfesten, for øvrig det eneste møtet mellom dem. Men da forfatteren er vel hjemme klarer han ikke å legge bort dette bildet av Oskar Muri jr., og den historien (biografien) som følger er rent tankespinn, dvs. fri diktning, en forestilling om hva Oskar Muri jr. har gått gjennom for å fremstå nettopp slik han gjorde på Dilettantenes sommerfest.

Jeg skal ikke referere handlingen ytterligere, bare si at Holtet Larsen bruker ca. 350 sider på å rekonstruere Muri jr. sin livshistorie. En av mine kjepphester som romanleser (og amatørkritiker) er at jeg ofte synes romanene blir for lange, som om forfatterens ambisjon ofte synes å være å skrive en tykk roman, heller enn en virkelig god, men tynnere, roman. Da jeg var kommet til ca. side 200 følte jeg at Holtet Larsen kunne ha avsluttet fortellingen, men han gjør en liten dreining i historien og holder det gående i nesten 200 sider til.

Romanen slutter med en epilog, igjen en fortellerteknisk finurlighet fra Holtet Larsens side, og et spennende grep! Men som sagt … dette kunne han ha gjort tidligere, hadde forfatteren strøket 100 sider av teksten ville romanen som helhet vunnet på det.