Boken kom
først ut i 1972, dette er 5. utgaven fra 2001. Lansert som ”fortellinger”,
altså ikke som noveller, gir det muligens forfatteren et litt friere spillerom
enn det som den noe rigide ”novellen” innbyr til. Et par ganger skeier Fløgstad
ut av realismen, men stort sett er det hverdagsrealisme vi får servert.
Etter to
diktsamlinger og en prosabok satte disse fortellingene Fløgstad på kartet.
Stort sett alle historiene henter handling fra industriarbeidersamfunnet eller
fra sjømannslivet. Altså et meget gjenkjennelig miljø for de som har lært
Fløgstad å kjenne, det er arbeidsfolks liv og strabaser som skildres.
Samtlige
fortellinger må sies å ha et sterkt preg av ”autensitet” over seg, dvs. at
forfatteren virker som en med inngående kjennskap til miljøet. Forekomstene av
ord og uttrykk fra industri- og sjømannsmiljøet er rikt, noe som sikkert bunner
i at Fløgstad selv har arbeidet her og har lagt sin ære i å gi en troverdig
ramme rundt historiene.
Så skal
det sies at personene fremstår som noe arketypiske, det som muligens fremsto
som særlig ekte og autenstisk i 1972 kan i dag bikke over i klisjeer. Her
finnes lite av det som senere ble Fløgstads språklige kjennetegn, med de
blomstrende blødmene og ordspillene. Likevel skinner sansen for folkelig kultur
sterkt, naturlig nok, siden handlingen utspiller seg der den gjør. Å flette inn
dialog fra Morgan Kane-bøker var muligens vågalt tidlig på 70-tallet.
”Fangliner”
er i dag mer å regne som et forarbeid til de kommende romanene fra det fiktive
industristedet Lovra. Fem år senere kom ”Dalen Portland”.
«Velferdsprofitørene» Av
Linn Herning
Forlaget Manifest, 2015 (240 sider)
Med
undertittelen «Om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene» er
standarden satt.
Boken gir en grundig og avslørende innsikt i hvordan
kommersielle interesser i løpet av noen år har posisjonert seg inn som
leverandører av velferdstjenester.
Forfatteren viser hvor mye penger som på
denne måten sluses ut av offentlige budsjetter og ned i lommene på en knippe
profitører, med et mildt sagt uryddig forhold til sannheten.
«Velferdsprofitørene» er en bok som vekker moralsk indignasjon hos
leseren. Samtidig fungerer den som en god lærebok for alle som ønsker innsikt
på dette politikkfeltet. Å selge inn velferdstjenester til det offentlige er
nemlig et sterkt voksende forretningsområde, der sterke aktører, mange med
internasjonal kapital i ryggen, tjener store penger.
Ideologiproduksjon og språksminke fra
høyresiden Linn Herning får godt frem den rollen som ideologiproduksjonen fra
høyresiden har spilt når det gjelder å åpne opp for kommersialisering av
offentlige velferdsordninger. NHO har kurset politikere fra Høyre og FrP i
hvordan disse skal «selge inn» ideen om at private kan drive offentlig velferd
bedre og rimeligere enn det kommunene klarer selv. Seltralt står språket,
ordvalgene er ikke tilfeldige. «Valgfrihet», «mangfold» og «fritt brukervalg»
høres jo fint ut, hvem kan være mot det? Likeledes å bruke «friskoler» heller
enn «privatskoler».
At politikere fra høyresiden fungerer og kurses som «selgere» av dette
evangeliet fra NHO … minner det om korrupsjon? Herning sier det ikke, men
faktum er at barnehagebaronen Benn Eidissen fra Nordland er en aktiv
Høyrepolitiker. Tidligere nestleder i FrP Henning Holstad har drevet private
barnehager i Oslo og Bærum i en årrekke (selskapet «Barnehagegruppen»). Å
aktivt kjempe frem en politikk som resulterer i at du selv kan skape deg
millionformue er muligens legitimt, men ikke tillitsvekkende.
Om de ulike
aktørene Det
er viktig å skille mellom de ulike private aktørene, å betrakte alle under
samme paraply tilslører mer enn det avklarer. Aktørene har nemlig ulike motiv
for å engasjere seg i drift av velferdstjenester. Vi har f.eks. barnehager og
skoler som drives med utgangspunkt i en annen pedagogikk, konkret snakker vi om
Steiner- og Montessoriskoler og –barnehager. Vi har også mange ideelle
stiftelser eller menigheter som driver sykehjem, disse har en lang historie og
driver ryddig uten mål om å tjene penger på driften.
Problemet er de rent
kommersielle aktørene. Disse har helt bevisst skjøvet de andre private
driverne foran seg, siden disse har mer ideelle hensikter med driften, noe som
tar seg bedre ut i opinionen. Kroneksempelet på dette er
interesseorganisasjonen Private Barnehagers Landsforbund (PBL), som gjerne skyver
ideelle og pedagogiske alternativer i front når de driver lobby- og
opinionspåvirkning, men som i realiteten styres av de største kommersielle
aktørene i bransjen.
Uansett hva de
sier, profitt er motivet for driften Det
at private kan tjene penger på å drifte offentlige velferdsordninger,
finansiert over offentlige budsjetter, er så kontroversielt at både tilhengerne
av privatiseringen, og aktørene på feltet, i det lengste vil benekte det.
Derfor utviser leverandørene en stor grad av varsomhet, for ikke å si
hemmelighold, rundt egen virksomhet. Du skal faktisk drive nitid og tålmodig
gravejournalistikk for å kunne trenge inn bak den skinnende fasaden som disse
profitørene på vår felles velferd fremviser. Her er det snakk om aktører som
gjør sitt ytterste for å skjule seg bak kompliserte selskapsstrukturer, ofte er
det faktisk umulig å få innsyn.
5 måter å tjene
penger på velferdstjenester 1.
Kutte i bemanningen
2. Kutte lønnsutgifter, f.eks. ved å ansette ufaglærte heller enn faglærte,
nyutdannede heller enn de med lang ansiennitet
3. Kutte i pensjonsutgifter. Gå fra ytelsesbasert- til innskuddsbasert ordning,
ansette i så små stillingsprosenter at det ikke gir pensjonsrettigheter
4. Utnytte markedet. Etablere seg i folketette områder, levere enkle heller enn
kompliserte tjenester
5. Strategisk selskapsstrukturering. Flytte penger innen konsernet, skjul
eierskap, internfakturering av tjenester, skjule utbytte, unngå skatt m.m.
De kommersielle aktørene innen barnehage-, skole- og sykehjemsdrift
benytter gjerne alle disse metodene samtidig. I motsetning til hva produsentene
av høyreideologi hevder; at privat drift i form av «konkurranse» skal gi større
«mangfold», billigere og bedre tjenester, er resultatet ofte stikk motsatt.
Kommersiell drift innebærer billigere drift på bekostning av de ansattes lønns-
og arbeidsvilkår, tjenesten som tilbys er ofte dårligere. Resultatet av
kommersialisering av velferdstjenester er imidlertid strålende for eierne av
kommersielle selskaper; disse har skapt seg millionformuer på kort tid.
Barnehagesektoren
– storstilt privatisering i regi av SV Barnehagedrift
er det suverent største forretningsområdet for de kommersielle aktørene. Den
offentlige finansieringen av barnehagemarkedet er på 40 milliarder kroner
(2013), nesten like stort som markedet for oppdrettsfisk. I tillegg kommer
foreldrebetalingen. Her er det store penger i omløp!
Da de rød-grønne vedtok full barnehagedekning og fikk gjennomslag for
et barnehageforlik i Stortinget i 2003, åpnet dette et kjempemarked for kommersielle
aktører. Det er verdt å merke seg at den store veksten skjedde samtidig med at
SV satt og styrte departementet, dette var selve fanesaken for partiet og
Kristin Halvorsen. SV bidro derfor aktivt for en kommersialisering av
velferdstjenestene. Så sent som i 2011 ordnet SV-statsråden økt offentlig
finansiering til de private, ved at den offentlige finansieringen steg fra 85 %
til 96 %. Tilsvarende krav om likebehandling av kostnadssiden ble ikke stilt.
Dermed kan private fortsatt ha lavere bemanning, flere ufaglærte og dårligere
pensjonsordninger – samtidig som inntektene øker!
SV – barnehagebaronenes beste venn!
Sykehjem og
privatskoler Privatiseringen
av drift av sykehjem og privatskoler er foreløpig ikke så omfattende som
innenfor barnehagefeltet. Men de kommersielle aktørene er like aggressive og
kyniske. Forfatteren går grundig til verks på begge områdene og avkler
privatiseringstilhengernes argumentasjon punkt for punkt.
Når det gjelder privatskoler er John Bauer, Akademiet, Noroff og
Sonans alle viet egne kapitler. John Bauer, en svensk kjede, ble avviklet i
Norge allerede i 2008, etter få års drift. Da hadde bl.a. Bergen Tidende
avslørt hvordan konsernorganiseringen åpnet opp for triksing med regnskaper,
omfattende internfakturering og misbruk av offentlige tilskudd. I Sverige
skjedde det samme i 2013, og da skolen plutselig ble lagt ned sto 11.000 elever
uten et skoletilbud. Hvem tror du måtte gå inn og redde disse elevene? Selvsagt
det offentlige. Hvor mange millioner denne skoleskandalen kostet
skattebetalerne kan vi bare spekulere på, men at private millionformuer skapes
i dette systemet i løpet av få år er dokumentert.
I 2013 krevde utdanningsdirektoratet tilbakebetalt 18,5 millioner
kroner fra Akademi-skolene. Tilsynet hadde avdekket systematiske brudd mot
privatskolelovens forbud mot profitt. Denne saken er anket og ankebehandlingen
pågår i disse dager. Samtidig viser likningstallene for årene 2009 til 2011 at
eierne hadde en formuesøkning på 24 millioner kroner. 24 millioner på 2 år, det
er penger det også! Det er altså store penger å tjene på å drive privatskoler,
selv om loven forbyr utbytte. Bare amatører tar utbytte, proffene driver aktiv
selskapsstrukturering og holder mest mulig skjult for offentligheten.
Et omfattende
kontrollregime er nødvendig Linn
Herning synliggjør på felt etter felt hvordan de kommersielle aktørene bruker
alle metoder de kan for å suge mest mulig profitt ut av virksomhetene de
driver. Hvis det offentlige virkelig vil organisere velferdstjenestene på en
slik måte forutsetter dette et meget omfattende kontrollapparat, et apparat av
et omfang som ikke finnes i dag.
Bare saken med Akademiet krevde at direktoratet brukte 5 hele årsverk
(!) for å etterprøve og granske dette ene selskapet. Andre konsern, som Sonans,
har ikke hatt tilsyn i det hele tatt! Muligheten for at millioner av
skattekroner urettmessig havner i private lommer, gjerne postboksselskaper med
adresser i skatteparadiser, er overhengende.
Kommersialisering av velferdstjenester er så lønnsomt at privatiseringsinteressene
tar alle midler i bruk for å opprettholde systemet. Å fabrikkere «rapporter»,
«undersøkelser» og «evalueringer» på bestilling fra «pr-byråer», til bruk
overfor politikere og beslutningstakere i byråkratiet, er bare ett av dem. Å
vinne kampen om opinionen er like viktig.
Skal
denne samfunnsskadelige virksomheten stoppes må motkreftene sette kraftig
søkelys på de kommersielle kreftene, de tåler nemlig ikke dagslys. Når «vanlige
folk» og deres valgte representanter blir opplyst av den informasjonen som nå
foreligger sprekker privatiseringsboblen. Dette er nemlig idiotisk bruk av
skattepenger.
Linn Herning, forfatter av Velferdsprofitørene og nestleder i For velferdsstaten på Manifest Årskonferanse 2016.
«Prekariatet. Den
nye farlige klassen» Av
Guy Standing. Oversatt av Rune Salomonsen
Res Publica, 2014 (381 sider)
En
brannfakkel av en bok som sier noe om hvordan arbeidsmarkedet kan se ut i Norge
om kort tid, hvis vi ikke tar opp den politiske kampen.
Professor i utviklingsstudier Guy Standing hadde tidligere en
lederstilling i ILO, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen. I 2010 ga han ut
boken om det nye «prekariatet», om en ny samfunnsklasse av folk på
korttidskontrakter, vikariater, ringevikarer, frilansere og jobbsøkere som går
inn og ut av arbeidsmarkedet. Selve ordet «prekariat» er satt sammen av ordene
«prekær», som betyr usikker eller kritisk, og «proletariat», som betyr
underklasse eller arbeiderklasse.
En global
arbeidsmarkedstrend I
boken går Guy Standing grundig til verks når han synliggjør en global trend som
underminerer arbeidstakernes rettigheter, som favoriserer arbeidsgiverne, og
som har blitt heiet frem av politikere som lovpriser frie markeder og
«modernisering» av arbeidsmarkedspolitikken. Resultatet ser vi nå: Millioner av
mennesker har mistet sin trygghet, og veksler mellom arbeid og trygd. Skillet
mellom arbeid og fritid er borte for disse, de lever i konstant stress og frykt
for fremtiden.
Helt frem til nå har vi i Norge blitt spart for de mest dramatiske
utslagene av denne globale arbeidsmarkedstrenden. Men etter at oljeprisen
begynte å falle høsten 2014 ser vi stadig tydeligere at Norge ikke er en egen
øy med egne spilleregler. Dette gjør boken meget aktuell. Vi er vevd inn i et
globalt nettverk av økonomiske og politiske strukturer, som nå er i ferd med å
underminere de spillereglene som det norske arbeidsmarkedet har bygd på. Jo mer
«liberalisering» og «modernisering» av arbeidsmarkedet politikerne innfører, jo
færre rettigheter og mindre jobbsikkerhet vil den vanlige lønnsmottaker
oppleve.
Nyliberalismens
triumf Det
var først på midten av 1970-tallet at verdensøkonomien ble såpass sammenvevd at
vi kan snakke om en global økonomi. Fra dette tidspunkt fikk økonomiske
svingninger i en verdensdel betydning for andre verdensdeler. Med Margaret
Thatchers valgseier i Storbritannia i 1979, og Ronald Reagens i USA i 1980 fikk
«det nye høyre» virkelig vind i seilene. Fra dette tidspunkt satte
høyrekreftene inn målrettede angrep på alt arbeiderbevegelsen hadde oppnådd
gjennom 100 års kamp. Thatchers «fagforeningsknusing» er kjent, i USA der
fagbevegelsen i utgangspunktet sto svakt fikk høyrekreftene langt lettere
spill.
Det som skjedde når økonomien ble internasjonal og arbeidsmarkedene
åpnet seg, var at tilgangen på arbeidskraft økte dramatisk. Standing anslår at
det ble en økt tilgang på 1,5 milliarder arbeidere da Kina, India og det
tidligere Øst-Europa ble åpnet opp. Den innenlandske arbeiderklassen blir
utkonkurrert av arbeidsinnvandrere som er villige til å jobbe for lavere
lønninger og dårlige betingelser. I neste omgang er konsekvensen at den innenlandske
arbeiderklassen selv vil havne i prekariatet, ettersom lønns- og arbeidsvilkår
raseres. Det er et kappløp nedover!
Situasjonen i dag er at færre og færre arbeidstakere i den
globaliserte økonomien har det vi kan kalle «fast» jobb. Japan var i årtier
landet der bedriftene nærmest fungerte som «velferdsstater» for arbeiderne, som
gjerne hadde hele sin yrkeskarriere hos en eneste arbeidsgiver. I dag er en
tredjedel av japanerne på midlertidige kontrakter, i Spania halvparten, og i
Sør-Korea mer enn halvparten av arbeidstakerne.
I Norge har det de siste årene vært en hard kamp for å åpne opp for
flere midlertidige ansettelser, angivelig for at det da skal være «lettere» for
bedriftene å ansette. Guy Standing viser at midlertidighet slett ikke indikerer
fast jobb, men tvert imot fører til en tilværelse som permanent midlertidig.
All makt gis til arbeidsgiverne, arbeidstakerne står igjen som tapere.
Prekariatets
frykt er en politisk kraft Fagbevegelsen
vokste frem som en følge av industrialiseringen. Arbeiderne organiserte seg og
fikk gradvis sikret seg bedre lønns- og arbeidsvilkår ved at de sto sammen og
fremmet kollektive krav. Det nye prekariatet er ikke organisert, de har ingen
som effektivt kan fremme sine interesser. De gamle sosialdemokratiske (og sosialistiske)
partiene i Europa har sviktet dem, ofte har de stilt seg bak eller viderefør
den liberalistiske politikken. Riktignok har nye partier som Podemos i Spania
og Syriza i Hellas oppstått som en venstrereaksjon på utviklingen, på samme
måte kan vi tolke Bernie Sanders oppslutning i USA, men i langt flere land er
det ytterligående høyrekrefter som har tjent på utviklinen.
Prekariatet har vist seg særlig lydhøre for demagoger, høyrepopulister
og -ekstremister, som forteller dem at situasjonen de har kommet opp i skyldes
at innvandrere og flyktninger tar jobbene og belaster offentlige budsjetter.
Det er dette som gjør dem til «den nye farlige klassen». Siden boken først kom
ut for 6 år siden har disse kreftene bare forsterket seg, det er nok å se på den
suksessen Donald Trump nå har i USA, og på hvem som stemmer på ham.
Standing viser at det er helt andre årsaker til sammenbruddet i
arbeidsmarkedet enn de syndebukkene som høyrepopulistene peker på.
Arbeidslinja er et repressivt regime
Når jobbene forsvinner og tidligere arbeidstakere blir avhengige av trygder og
andre former for offentlige hjelpeordninger, følges dette samtidig opp med et
repressivt regime. Vi kjenner uttrykket «å nave», brukt om personer som
angivelig foretrekker å gå på trygd heller enn å ta de jobbene som finnes.
Disse «naverne» følges tett av myndighetene og brukes i den ideologiske kampen
for å bygge ned offentlige velferdsordninger. Alle stønader og trygder kan
misbrukes, og det ideologiske angrepet på universelle ordninger fører til at
disse stadig reduseres, eller fjernes helt. Alt for at arbeidssøkerne skal bli
mer «fleksible», «mobile» og tilpasse seg en ny virkelighet. At problemet
faktisk er at det ikke finnes lønnet arbeid til alle arbeidssøkere blir ikke
kommunisert.
Hva er løsningen? Det at ytterligående høyrepartier vinner frem med sin politikk kaller
Standing for «en helvetespolitikk». Han har ingen tro på at myndighetene kan
«gi» folk jobb, dvs. garantere for jobb, det han mener erfaringene fra
Øst-Europa viste.
Det han selv lanserer som en
mulighet er å innføre en type borgerlønn, en garantiinntekt som gis alle, uten
vilkår. Dette vil i følge Standing sikre at arbeidsledige fritas for mye av den
usikkerheten og det psykiske stresset de lever under i dag. Energien kan da i
stedet brukes positivt, kanskje ved at folk vil etablere egne bedrifter, driver
sosialt arbeid som i dag ikke lønnes osv. Det finnes mange modeller, og ulike
løsninger har vært prøvd ut i forskjellige land.
Situasjonen i
Norge Guy
Standing skriver ikke om Norge, men de samme mekanismene som han har observert
internasjonalt har nå for fullt slått inn her til lands.
Etter at EØS-avtalen i 2004 åpnet opp for fri arbeidsinnvandring fra
de nye medlemslandene i Øst-Europa, nådde denne trenden Norge for fullt. I
bransje etter bransje kom arbeidsinnvandrere inn, velvillig hjulpet av et
økende antall bemanningsbyråer. Disse arbeidsinnvandrerne ble hentet inn på
kortsiktige kontrakter, på vilkår som ofte viste seg ikke å tåle dagslys, ofte
med resultat at fast ansatte ble satt til side, og at andre grupper som har
slitt med å få innpass på arbeidsmarkedet, som flyktninger, ungdom og
funksjonshemmede, havnet enda lengre unna en jobb.
Boken kom på norsk i 2014, før oljeprisfallet. Det er bare å slå fast
at det som har skjedd de to siste årene ytterligere har forsterket utviklingen
mot et voksende «prekariat» i Norge.
Guy Standing "The Precariat: The New Dangerous Class" at MA Talks - Copenhagen 26th of March 2015
”Etter i saumane.
Kultur og politikk i arbeiderklassens hundreår.”
Av
Kjartan Fløgstad
Gyldendal
Norsk Forlag AS, 2016 (336 sider)
Kjartan Fløgstad har skapt forargelse og høy debattemperatur med sin siste
essaysamling. Her angriper han et akademisk miljø knyttet til Universitetet i
Oslo, helt konkret ”Nettverk for studier i totalitære regime- og tankeformer”
(NEST).* Dette miljøet frontes av samfunnsforskere som Bernt Hagtvet, Øystein
Sørensen og Nina Witoszek, og opptrer i følge Fløgstad som et ”tankepoliti”.
Sammen med høyreorienterte ”tenketanker” som Civita leder de an i et ideologisk
felttog, der de kort fortalt fremstiller kommunisme og nazisme som to alen av
samme stykke; totalitære ideologier som nærmest er åndelige tvillinger.
I den nye
boken vil Kjartan Fløgstad ”gå den liberale vestlege sjølvforståinga nærmare
etter i saumane.” Bl.a. mener Fløgstad å kunne påvise at filosofen Hannah
Arendt forståelse av nazismen, slik den skildres i boken ”Eichmann i
Jerusalem”, er foreldet. Dette rammer særlig nevnte Hagtvet, som har bygget
nærmest hele sin forståelse av nazismen på hennes arbeider. Gjennom det som for
denne anmelderen fremstår som et solid kildegrunnlag, viser Fløgstad at
nazismen og fascismen ikke var et pøbelvelde drevet frem av de
underprivilegerte, men tvert imot et eliteprosjekt. Fascismens suksess kan
forklares ved at den ble adoptert og omfavnet av de ledende klassene, mens
sosialismens og kommunismens oppslutning hadde helt andre røtter. Hagtvet har
for øvrig nektet å møte Fløgstad i åpen debatt, siden han betrakter ham som en
”klovn.” Fløgstad kaller Hagtvet for feig. Slik er debattklimaet i 2016.
Men mer
om innholdet. Fløgstad kaller 1900-tallet for ”arbeiderklassens hundreår”, en
periode der den organiserte arbeiderklassen vant mange store seiere. På sett og
vis maktet arbeiderbevegelsen å temme kapitalismen, og skapte egalitære samfunn
aldri tidligere sett i historien. Men nå er historiske seiere i ferd med å gå
tapt, arbeiderbevegelsen er på vikende front, og de kreftene som klarte å temme
kapitalismen er kraftig svekket. Samtidig foregår det altså en storstilt
omskriving av historien. Ledende intellektuelle fører an i en demonisering av
arbeiderklassen og av den bevegelsen som så drastisk bedret levekårene for
millioner av mennesker.
Årets bok
fra Fløgstad må sees som en direkte oppfølger til hans tre siste romaner. Ja, ”Etter i saumane” er nærmest for et
kildegrunnlag å regne. ”Grense Jakobselv”
fra 2009 handlet om det store sivilisasjonssammenbruddet i Europa mellom 1933
og 1945, og de politiske senskadene som fulgte. I ”Nordauspassasjen” fra 2012 fremskrev han en del økonomiske og
politiske trender og tegnet opp en dystopi i nær fremtid. Han skildret en
pervertert rovkapitalisme, der de politiske makthaverne er så sauset inn i
kriminelle nettverk at det ikke er mulig å se forskjell på lovgiver og
lovbryter. Etter ”The Panama Papers” virker jo dette nærmest som profetiske
visjoner. I ”Magdalenafjorden” fra
2014 var handlingen lagt til perioden mellom 1930 og 1970, og av de mange tema
han behandlet var koblingen mellom modernismen i kunsten og den fascistiske
bevegelsen. Alle tre romanene spenner opp et imponerende bredt lerret og
fremstår som ambisiøse, litterære prosjekter en nobelpriskandidat verdig.
Fløgstad sier
selv at hans perspektiv i stor grad springer ut av hans egen klassetilhørighet.
Oppvokst i Sauda, og med sine første arbeidsår i industrien, jobbet han
deretter som sjømann. Selv om han senere studerte språk og litteratur ved
universitetet har han aldri glemt utgangspunktet sitt. Hans forsvar for
folkelig kultur vies stor plass i boken. Forsøket på å koble norsk folkemusikk
til nazismen, slik en utstilling på Valdres Folkemuseum i 2013 gjorde, vekker
Fløgstads raseri. Han dokumenterer her hvordan nazipropagandaen misbrukte norsk
folkekultur, helt konkret ved et møte mellom langeleikspilleren Ola Brenmo og
SS-lederen Heinrich Himler på Norsk Folkemuseum i 1941. Det var tvert imot den
klassiske kunstmusikken som var nazielitens foretrukne musikk, og utallige profilerte
navn herfra gjorde store karrierer både før og etter krigen.
Fløgstad
tok for øvrig et oppgjør med forsøket på å koble nynorskbevegelsen til nazismen
allerede i 2004, i pamfletten ”Brennbart”.
Også
innenfor de høyt utdannede elitene, i profesjoner som juss og medisin, var
oppslutningen om nazismen stor. Fløgstads kilder viser hvordan disse menneskene
stort sett fikk fortsette i sine posisjoner etter krigen. Ja, her er eksempler
på nazidommere som på 1930-tallet sendte kommunister i fengsler og konsentrasjonsleire,
og som etter krigen fortsatte sin dommergjerning ved å dømme de overlevende for
illegal politisk virksomhet en gang til! Krigsoppgjøret rammet bare et fåtall i
disse yrkesgruppene.
”Etter i saumane” er på mange måter et
kampskrift mot det vi kan kalle nymccarthyismen, de politiske og kulturelle
angrepene på alt den sosialistiske arbeiderbevegelsen fikk til i forrige
århundre.
* Det
akademiske miljøet ved UIO som Fløgstad angriper heter i dag ”Nettverk for
studier av totalitarisme og demokrati” (NEST)
”Manuell”
er Cathrine Knudsens fjerde roman, og den tredje jeg leser av henne. Den følger
opp de samme sporene som hun utforsket i sin forrige roman ”Jeg kunne vært et menneske” fra 2011, der jakten på identitet og livets grunnleggende
spørsmål sto sentralt.
Når det
er sagt fremgår det at Cathrine Knudsen er en type forfatter som bruker
litteraturen til å utforske mennesket, og til å søke erkjennelse og innsikt. En
typisk filosofisk anlagt forfatter, som helt tydelig har funnet sin egen
stemme, en egen skrivemåte, en signatur som nå trer frem som et særmerke og
gjør henne lett gjenkjennelig. For så vidt noe som kjennetegner en stor
forfatter.
Hovedpersonen
Cara Alona tenker tilbake på da hun vær liten jente og møtte sin farfar som
jobbet som bomvakt i Kjellstadbommen, utenfor Drammen. Disse få møtene, som
varte i noen sekunder, var de eneste møtene med farfaren, og også de eneste
gangene hennes egen far møtte sin far. Dette er altså en familie med brutte
relasjoner, noe som skal prege Cara Alona hele livet, også når hun selv blir
mor. Forholder til familie, til andre mennesker, så vanskelig, så avgjørende
for hva det vil si å være et menneske.
Dette
filosofiske aspektet dras ytterligere noen omdreininger når hovedpersonen
oppdager noen YouTube-videoer fra en robotmesse i Hong Kong, der et japansk
firma presenterer roboter designet for omsorgssektoren. Artig nok leste jeg
denne sekvensen samtidig som NRK2 hadde viet en hel uke med dokumentarfilmer om
robotteknologien, bl.a. noen av de samme robotene som Knudsen skriver om i boken.
”Manuell”
er en roman som virker solid gjennomarbeidet, et stykke litteratur som har vært
skrevet og omskrevet mange ganger, helt til teksten fremstår som helstøpt og
formfullendt. Det er en roman som fascinerer, men som krever at leseren evner å
dykke ned i den og holde pusten gjennom en del sider, før den liksom stiger til
overflaten og man endelig kan fylle lungene igjen, en smule ør og forvirret, men
med litt mer innsikt.
