Prekariatet. Den nye farlige klassen

«Prekariatet. Den nye farlige klassen»
Av Guy Standing. Oversatt av Rune Salomonsen
Res Publica, 2014 (381 sider)

En brannfakkel av en bok som sier noe om hvordan arbeidsmarkedet kan se ut i Norge om kort tid, hvis vi ikke tar opp den politiske kampen.

Professor i utviklingsstudier Guy Standing hadde tidligere en lederstilling i ILO, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen. I 2010 ga han ut boken om det nye «prekariatet», om en ny samfunnsklasse av folk på korttidskontrakter, vikariater, ringevikarer, frilansere og jobbsøkere som går inn og ut av arbeidsmarkedet. Selve ordet «prekariat» er satt sammen av ordene «prekær», som betyr usikker eller kritisk, og «proletariat», som betyr underklasse eller arbeiderklasse. 

En global arbeidsmarkedstrend
I boken går Guy Standing grundig til verks når han synliggjør en global trend som underminerer arbeidstakernes rettigheter, som favoriserer arbeidsgiverne, og som har blitt heiet frem av politikere som lovpriser frie markeder og «modernisering» av arbeidsmarkedspolitikken. Resultatet ser vi nå: Millioner av mennesker har mistet sin trygghet, og veksler mellom arbeid og trygd. Skillet mellom arbeid og fritid er borte for disse, de lever i konstant stress og frykt for fremtiden.

Helt frem til nå har vi i Norge blitt spart for de mest dramatiske utslagene av denne globale arbeidsmarkedstrenden. Men etter at oljeprisen begynte å falle høsten 2014 ser vi stadig tydeligere at Norge ikke er en egen øy med egne spilleregler. Dette gjør boken meget aktuell. Vi er vevd inn i et globalt nettverk av økonomiske og politiske strukturer, som nå er i ferd med å underminere de spillereglene som det norske arbeidsmarkedet har bygd på. Jo mer «liberalisering» og «modernisering» av arbeidsmarkedet politikerne innfører, jo færre rettigheter og mindre jobbsikkerhet vil den vanlige lønnsmottaker oppleve. 

Nyliberalismens triumf
Det var først på midten av 1970-tallet at verdensøkonomien ble såpass sammenvevd at vi kan snakke om en global økonomi. Fra dette tidspunkt fikk økonomiske svingninger i en verdensdel betydning for andre verdensdeler. Med Margaret Thatchers valgseier i Storbritannia i 1979, og Ronald Reagens i USA i 1980 fikk «det nye høyre» virkelig vind i seilene. Fra dette tidspunkt satte høyrekreftene inn målrettede angrep på alt arbeiderbevegelsen hadde oppnådd gjennom 100 års kamp. Thatchers «fagforeningsknusing» er kjent, i USA der fagbevegelsen i utgangspunktet sto svakt fikk høyrekreftene langt lettere spill.

Det som skjedde når økonomien ble internasjonal og arbeidsmarkedene åpnet seg, var at tilgangen på arbeidskraft økte dramatisk. Standing anslår at det ble en økt tilgang på 1,5 milliarder arbeidere da Kina, India og det tidligere Øst-Europa ble åpnet opp. Den innenlandske arbeiderklassen blir utkonkurrert av arbeidsinnvandrere som er villige til å jobbe for lavere lønninger og dårlige betingelser. I neste omgang er konsekvensen at den innenlandske arbeiderklassen selv vil havne i prekariatet, ettersom lønns- og arbeidsvilkår raseres. Det er et kappløp nedover!

Situasjonen i dag er at færre og færre arbeidstakere i den globaliserte økonomien har det vi kan kalle «fast» jobb. Japan var i årtier landet der bedriftene nærmest fungerte som «velferdsstater» for arbeiderne, som gjerne hadde hele sin yrkeskarriere hos en eneste arbeidsgiver. I dag er en tredjedel av japanerne på midlertidige kontrakter, i Spania halvparten, og i Sør-Korea mer enn halvparten av arbeidstakerne.

I Norge har det de siste årene vært en hard kamp for å åpne opp for flere midlertidige ansettelser, angivelig for at det da skal være «lettere» for bedriftene å ansette. Guy Standing viser at midlertidighet slett ikke indikerer fast jobb, men tvert imot fører til en tilværelse som permanent midlertidig. All makt gis til arbeidsgiverne, arbeidstakerne står igjen som tapere.

Prekariatets frykt er en politisk kraft
Fagbevegelsen vokste frem som en følge av industrialiseringen. Arbeiderne organiserte seg og fikk gradvis sikret seg bedre lønns- og arbeidsvilkår ved at de sto sammen og fremmet kollektive krav. Det nye prekariatet er ikke organisert, de har ingen som effektivt kan fremme sine interesser. De gamle sosialdemokratiske (og sosialistiske) partiene i Europa har sviktet dem, ofte har de stilt seg bak eller viderefør den liberalistiske politikken. Riktignok har nye partier som Podemos i Spania og Syriza i Hellas oppstått som en venstrereaksjon på utviklingen, på samme måte kan vi tolke Bernie Sanders oppslutning i USA, men i langt flere land er det ytterligående høyrekrefter som har tjent på utviklinen.

Prekariatet har vist seg særlig lydhøre for demagoger, høyrepopulister og -ekstremister, som forteller dem at situasjonen de har kommet opp i skyldes at innvandrere og flyktninger tar jobbene og belaster offentlige budsjetter. Det er dette som gjør dem til «den nye farlige klassen». Siden boken først kom ut for 6 år siden har disse kreftene bare forsterket seg, det er nok å se på den suksessen Donald Trump nå har i USA, og på hvem som stemmer på ham. 

Standing viser at det er helt andre årsaker til sammenbruddet i arbeidsmarkedet enn de syndebukkene som høyrepopulistene peker på.

Arbeidslinja er et repressivt regime
Når jobbene forsvinner og tidligere arbeidstakere blir avhengige av trygder og andre former for offentlige hjelpeordninger, følges dette samtidig opp med et repressivt regime. Vi kjenner uttrykket «å nave», brukt om personer som angivelig foretrekker å gå på trygd heller enn å ta de jobbene som finnes. Disse «naverne» følges tett av myndighetene og brukes i den ideologiske kampen for å bygge ned offentlige velferdsordninger. Alle stønader og trygder kan misbrukes, og det ideologiske angrepet på universelle ordninger fører til at disse stadig reduseres, eller fjernes helt. Alt for at arbeidssøkerne skal bli mer «fleksible», «mobile» og tilpasse seg en ny virkelighet. At problemet faktisk er at det ikke finnes lønnet arbeid til alle arbeidssøkere blir ikke kommunisert.

Hva er løsningen?
Det at ytterligående høyrepartier vinner frem med sin politikk kaller Standing for «en helvetespolitikk». Han har ingen tro på at myndighetene kan «gi» folk jobb, dvs. garantere for jobb, det han mener erfaringene fra Øst-Europa viste.

Det han selv lanserer som en mulighet er å innføre en type borgerlønn, en garantiinntekt som gis alle, uten vilkår. Dette vil i følge Standing sikre at arbeidsledige fritas for mye av den usikkerheten og det psykiske stresset de lever under i dag. Energien kan da i stedet brukes positivt, kanskje ved at folk vil etablere egne bedrifter, driver sosialt arbeid som i dag ikke lønnes osv. Det finnes mange modeller, og ulike løsninger har vært prøvd ut i forskjellige land.

Situasjonen i Norge
Guy Standing skriver ikke om Norge, men de samme mekanismene som han har observert internasjonalt har nå for fullt slått inn her til lands.

Etter at EØS-avtalen i 2004 åpnet opp for fri arbeidsinnvandring fra de nye medlemslandene i Øst-Europa, nådde denne trenden Norge for fullt. I bransje etter bransje kom arbeidsinnvandrere inn, velvillig hjulpet av et økende antall bemanningsbyråer. Disse arbeidsinnvandrerne ble hentet inn på kortsiktige kontrakter, på vilkår som ofte viste seg ikke å tåle dagslys, ofte med resultat at fast ansatte ble satt til side, og at andre grupper som har slitt med å få innpass på arbeidsmarkedet, som flyktninger, ungdom og funksjonshemmede, havnet enda lengre unna en jobb.

Boken kom på norsk i 2014, før oljeprisfallet. Det er bare å slå fast at det som har skjedd de to siste årene ytterligere har forsterket utviklingen mot et voksende «prekariat» i Norge.

Guy Standing "The Precariat: The New Dangerous Class" at MA Talks - Copenhagen 26th of March 2015