Ordensforstyrrelse

”Ordensforstyrrelse”

Av Richard Yates, oversatt av Agnete Øye

Forlaget Oktober, 2011 (255 sider)

Dette er den tredje romanen av Richard Yates som forlaget Oktober gir ut i norsk oversettelse. ”Revolutionary Road” kom på norsk i 2009, og ”Påskeparaden” i 2010. Begge to må sies å være moderne klassikere (utgitt i USA i henholdsvis 1961 og 1976). ”Ordensforstyrrelse” er Yates tredje roman, utgitt året før ”Påskeparaden”, men den holder på langt nær samme nivå.

Hovedpersonen John Wilder er en suksessrik reklamemann i New York på begynnelsen av 1960-tallet (tenk på tv-serien Mad Men og du ser miljøet for deg med en gang). Til tross for suksess strir Wilder med indre demoner, ganske sikkert fremprovosert av et altfor høyt alkoholinntak. John Wilder er gift og har en liten sønn, men han er ingen god familiemann. Han gjennomgår et nervøst sammenbrudd og havner på et psykiatrisk sykehus. Opplevelsene derfra gjør at han får ide til et filmmanus. Han innleder et forhold til Pamela, en student som er mye yngre enn ham, med kontakter i filmbransjen. Sammen prøver de å realisere filmprosjektet.

John Wilder er ingen sympatisk romankarakter. Han svikter familien og han svikter seg selv. Dessverre blir du som leser litt trøtt av ham også. Selve romanen og plottet kan ikke sies å være særlig originalt, denne historien er blitt fortalt før av andre forfattere, på en mer minneverdig måte. Det skal likevel sies at denne leseren holdt interessen ganske bra oppe, men det skyldtes at romanen visstnok inneholder mange biografisk elementer fra Richard Yates eget liv.

Selv om ”Ordensforstyrrelse” ikke er en særlig minneverdig leseropplevelse håper jeg at Oktober fortsetter sine årlige utgivelser av Richard Yates’ romaner. Han skrev syv stykker, i tillegg ble det utgitt to novellesamlinger. I følge et svært leseverdig essay i Boston Review er ”Ordensforstyrrelse” Richard Yates eneste dårlige bok, så om ikke Oktober har tenkt å utgi Richard Yates i komplett utgave så kan det virke litt rart at forlaget velger å utgi akkurat denne romanen.

Påskeparaden

”Påskeparaden”
Av Richard Yates, oversatt av Agnete Øye
Forlaget Oktober, 2010 (218 sider)

Jeg må innrømme at jeg knapt hadde hørt om forfatteren Richard Yates før jeg så filmatiseringen av hans debutroman ”Revolutionary Road”. Filmen med Kate Winslet og Leonardo DiCaprio kom i 2008, men romanen ble utgitt så tidlig som i 1961. Den var en pangstart for Richard Yates forfatterskap, ”Revolutionary Road” ble nominert til National Book Award og ble lovprist av tidens kritikere. Filmen begeistret meg i den grad at jeg ville lese boken den var basert på, og dermed ble jeg introdusert for Richard Yates.

”Ingen av Grimes-søstrene skulle få et lykkelig liv, …” Så enkelt, så nådeløst kan en roman begynne. Denne enkle åpningen setter på en måte standard, den forteller så mye både om historien og om tonen i boken. Richard Yates treffer leseren i mageregionen, stilen er nådeløst avslørende, smertefull utleverende.

Søstrene Sarah og Emily Grimes vokser opp på 1930-tallet, og romanen følger disse skjebnene førti år fremover. Søstrene vokser opp sammen med moren, en rastløs og lettere ustabil kvinne, som tidlig skiller seg fra jentenes far. Sarah Grimes er den eldste, hun er en konvensjonell kvinne og gifter seg snart med en tilsynelatende stødig og ganske velstående mann, selv går hun inn i husmorrollen, i likhet med de fleste amerikanske kvinner på 50- og 60-tallet. Søsteren Emily er en annen type, hun tar utdanning og gjør det bra i yrkeslivet, men mislykkes i privatlivet. Sarah holder lenge på fasaden, før det går aldeles galt. Det samme kan sies om Emily. Forholdet søstrene imellom, det problematiske forholdet til foreldrene, dagliglivets skuffelser og prøvelser, alt skildres i Yates nøkterne språk, i en sår, sympatisk tone.

”Påskeparaden” ble utgitt i 1976, altså 15 år etter ”Revolutionary Road”, men det er ikke vanskelig å kjenne igjen forfatteren. Dette er Richard Yates fjerde roman, og stilen, karakterene og temaene er inntakt. Richard Yates må helt klart kalles en realist. Det er ikke noe jålete eller utstudert ”litterært” i hans språk, setningene kommer nøkterne og tilforlatelige, tilpasset den ”virkeligheten” personene lever i. Språket flyter lett og uanstrengt, bare en forfatter som behersker håndverket kan få historien til å gli på denne måten (her må det i sannhet også gis honnør til oversetteren, jeg leser jo romanen på norsk!). Det blir feil å bruke ord som ”konvensjonell” eller ”tradisjonell” om Yates stil, fordi slike benevnelser i mine ører er heftet med en viss negativ aura, ”det hverdagslige” hos Richard Yates oppleves tvert imot som et friskt pust, og som en befriende oase av menneskelig innsikt.

Richard Yates romankarakterer er tilsynelatende alminnelige mennesker, men mennesker med drømmer og ambisjoner. Det som skaper drama er at drømmene og ambisjonene svinner hen, visner og dør, i takt med romankarakterenes liv. Yates er de uoppfylte hverdagsdrømmers store forfatter. Hans romanpersoner anser seg selv som utvalgte, som særlig begavede, som spesielle, men virkeligheten sier noe annet. Som leser kommer du raskt på innsiden, personene er lette å identifisere seg med, sannsynligvis fordi de fleste av oss har ambisjoner og drømmer som ikke lar seg oppfylle.

”Påskeparaden” er rett og slett en stor leseropplevelse.

Steppeulven

”Steppeulven”
Av Hermann Hesse, oversatt av Peter Magnus
Den Norske Bokklubben, 1988 (214 sider)

Hermann Hesse fikk Nobelprisen i 1946. ”Steppeulven” ble utgitt i 1927, på norsk kom den første gang ut i 1971. Romanen er Hermann Hesses mest kjente, og må regnes som en klassiker, dvs. et referanseverk i den europeiske litteraturhistorien. Det sies at boken fikk mange nye lesere på slutten av 60-tallet, i forbindelse med ungdomsopprøret. Så finnes det også mange popkulturelle referanser knyttet til denne romanen.

Hvordan er det å lese ”Steppeulven” i dag? Boken har stått ulest i hylla i mange år, det var på tide å gi den et forsøk. Passende nok kan man si, siden bokens hovedperson Harry Haller – eller ”Steppeulven” som han kaller seg selv, viser seg å være jevnaldrende med denne leseren. På omslaget omtales romanen som ”en psykologisk studie av femtiåringens krise”, så da har vel lesingen av denne boken vært vel verdt å vente på?

Hoveddelen av boken sies å være et manuskript en leietaker etterlot seg da han reiste videre etter å ha leiet et værelse hos utgiverens tante. Hoveddelen av romanen består derfor av det som er kalt ”Harry Hallers opptegnelser”. Tidlig i disse opptegnelsene finner vi en egen seksjon kalt ”Traktat om Steppeulven”, et hefte som Harry Haller angivelig på mystisk vis får stukket i hånden av en fremmed, et hefte med en tekst som omhandler ham selv. Traktaten fremstår nærmest som en psykologisk studie av Harry Haller og setter ord på ting som Haller selv inntil dette tidspunkt bare har hatt anelser om. Det hele er mystisk og litt skremmende.

Harry Haller er en mann med idealer, han dyrker kun de skjønneste kunster, leser kun de mest høyverdige litterære verk og lytter kun til den mest høyverdige, klassiske musikk. Slik har han vanskelig for å finne innpass i den moderne tid, preget som den er av overfladiske, lettvinte uttrykk. Harry Haller føler seg naturlig nok i utakt med tiden og med menneskene rundt seg. Han er ensom og tilsynelatende venneløs, men sannheten er vel snarere at han ikke har noen glede av å søke andre menneskers selskap. Han er til de grader en intellektuell grubler, han dyrker ånd og kultur, ikke sosiale forbindelser, fest og moro.

I en slik befatning trer han en kveld tilfeldig inn på et skjenkested. Der dumper han ned på en benk sammen med en ung pike – Hermine. Fra dette tidspunkt tar Harry Hallers liv en uventet vending. Hermine er Harrys rake motsetning, livsglad, lettlivet, livlig. Hun utfordrer Harrys oppfatninger og livsstil, lokker og drar ham med seg. Samtidig aner vi som lesere at Hermine ikke tilfeldig dumper borti Harry, at hun på sett og vis er plassert der. Romanen tar videre steg mot det mystiske og overnaturlige, Harrys opplevelser er ikke lenger av denne verden.

Hermann Hesses opptatthet av Østens filosofi og mystikk kom til uttrykk i romanen ”Siddhartha” fra 1922. Det er lett å finne påvirkning fra det samme tankegodset også her. Men i ”Steppeulven” foretar Hesse nærmest en disseksjon av menneskenaturen basert på vestlig psykologi og psykoanalyse. Hvor mange personligheter sleper vi rundt på? Hvilken av våre personligheter får overtaket?

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

”Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg”
Av Kjersti Annesdatter Skomsvold
Forlaget Oktober, 2009 (125 sider)

Denne magre romanen har siden den kom ut for tre år siden hatt en forbløffende suksess. Ikke bare fikk forfatteren Tarjei Vesaas debutantpris, mer oppsiktsvekkende er det at boken hittil er gitt ut i 13 land, bla. i Storbritannia og USA, bokmarkeder der norske forfattere sliter med å komme seg inn. Dette er foreløpig den eneste boken som Skomsvold har gitt ut.

Det tar ikke mange timene å lese den. Men det som slo meg var at det i nesten hvert eneste lille avsnitt finnes ”gullkorn”, i form av sprø observasjoner, overraskende og skrudde tanker, og morsomme betraktninger om trivielle, dagligdagse ting.

Vi får historien servert i første person entall av bokens hovedperson, Mathea Martinsen. Hun er en krokrygget gammel dame (litt uklart hvor gammel), som lider av sosial angst, og som har fordrevet livet i tilsynelatende passivitet. Hun har aldri vært i arbeid, er barnløs, har minimalt med sosial omgang, og er stadig mer opptatt av døden. Dødsannonsene er det første hun leser i avisen (”I dag er jeg lettet over at navnet mitt ikke står der. Selv om det kunne vært hyggelig med en dødsannonse som bevis på at jeg har eksistert”).

Matheas ankerfeste til livet er Epsilon, ektemannen som arbeider i Statistisk Sentralbyrå. Epsilon er heller ikke gjennomsnittsmateriale, man kan si at han er mer enn gjennomsnittelig opptatt av statistikk. Det viser seg også at han klamrer seg til jobben i det lengste (han er 70 år), sannsynligvis for å ha et godt påskudd for å komme seg ut av leiligheten der Mathea stort sett oppholder seg.

Romanens styrke er at den ikke inneholder noe overflødig. Dette er en meget stram og gjennomført tekst, tilsynelatende lettfordøyelig, men siden nesten hvert avsnitt rommer en overraskelse vil du som leser gi boken stadig større oppmerksomhet jo nærmere slutten du kommer. Det er ikke mange romaner jeg kan si det samme om.

Saganatt

”Saganatt”
Av Frode Grytten
Forlaget Oktober, 2011 (443 sider)

”Saganatt”, eller ”Lundetrilogien”, markedsføres som en roman, eller like gjerne som tre romaner i ett. Sikkert fordi romaner er hva det bokkjøpende publikum vil ha, i motsetning til noveller og fortellinger. Men det er knapt en roman Grytten har levert denne gangen heller, det er vel bare ”Flytande bjørn” fra 2005 som klart er en roman i denne forfatterens produksjon. Det er helst novellen som er Frode Gryttens format og som har gitt ham fortjent suksess.

Denne ”romanen” består av tre lange fortellinger som så vidt bindes sammen av ikke så relevante slektskapsbånd. Men når hver av fortellingene er på rundt 150 sider kan vi kanskje gå med på at vi leser tre korte romaner. Om ikke persongalleriet gjør helheten til en roman kan vi derimot si at tematikken er enhetlig, selv om tilnærmingen er høyst ulik i de tre fortellingene.

Igjen er det brytningen mellom 50- og 60-tallets nøkterne, sosialdemokratiske Norge og det nyrike, moderne og postindustrielle landet som er Gryttens egentlige tema. Det slo meg ofte underveis i lesningen at Grytten lett kan oppfattes som en nostalgiker, en forfatter som romantiserer og forgyller fortiden (her: samfunnet fra sin egen barndom og oppvekst) og som fremstiller nåtiden som et kaldt sted der solidariteten og fellesskapet har forvitret. Kort sagt: Det var bedre før.

I den første delen er Frode Grytten på hjemmebane, dvs. i Odda. ”Kom søndag” skildrer industristedet på tampen av storhetstiden og inn på 80-tallet, da industrinedbyggingen virkelig tok fart og fenomenet ”jappetid” tok over. Dette er bokas mest fornøyelige fortelling, på mange måter Grytten på sitt beste, underholdende, vittig, slagferdig. Noen vil sikkert si karikert, men jeg mener forfatteren her nesten får vist essensen i hele sitt forfatterskap. Artig er det jo at hovedpersonen – Arvid Lunde, læreren på Odda Gymnas som blir millionær på aksjehandel, er bygd på en høyst levende person, Gryttens egen lærer!

Del to - ”I morgon er det måndag”, handler om møbelhandleren fra Åsane som i flere tiår har drevet sin forretning med kvalitet og personlig service som målestokk, bare for å se seg utkonkurrert av Ikea, med smertefull konkurs som resultat. Igjen altså en historie om at gammel tid må gi tapt for den nye. Dette resulterer i en (dessverre altfor) usannsynlig hevntokt. For meg ble imidlertid denne fortellingens store pluss en sår og troverdig skildring av aldersdemens, der møbelhandler Lunde opplever at hans kone ”forsvinner” for ham og han må ta den tunge avgjørelsen å overlate henne til et liv på Midtbygda sykehjem.

I siste fortelling – ”Den åttande dagen”, forlater Grytten definitivt realismen og leverer en slags ”spøkelseskrim”. Døde, sosialdemokratiske helter fra historien som Gerhardsen, Bratteli, Torp og Nygaardsvold kjemper videre for den gode sak som ulevende, men høyst agerende, spøkelser. De har nå en stri jobb med å rette opp feil og høyreavvik som dagens sosialdemokratiske regjering står bak, preget som den er av nyrikdom og annet svineri. Gerhardsen & co svever som skygger rundt i hovedstaden og gjør sitt beste for å ivareta og bevare den sosialdemokratiske arven.

”Saganatt” kunne neppe blitt skrevet av andre enn Frode Grytten, hver side bærer hans særpreg. Bokas tre deler er høyst ulike, men moralen er alltid den samme. Det er aldri tvil om hvor sympatien ligger. Selvsagt kan man lese samfunnskritikk inn i dette, men faren er jo at prosjektet bikker over i en falsk nostalgi, et ønske om å vende tilbake til verdier som engang var.

Det er naturlig å tenke på Kjartan Fløgstad. Han har også sitt industristed (Sauda) som ramme om mange av sine bøker, også han formidler verdiene som ”bygde” Norge etter krigen, skurkene er de samme hos Fløgstad som hos Grytten. Men Kjartan Fløgstad lodder dypere, han leverer skarpere analyser, derfor blir Fløgstads skildringer av det postindustrielle Norge mer enn nostalgi. Grytten blir mer underholdende enn samfunnskritisk, mer nostalgisk enn sann.