En av oss

”En av oss”
Av Åsne Seierstad
Kagge Forlag AS, 2013 (533 sider)

Den nylig lanserte Utøya-filmen fikk meg til endelig å ta fatt på Åsne Seierstads lovpriste bok om terroren som rammet Oslo og Utøya 22. juli 2011. Med undertittelen ”En fortelling om Norge” er det klart at Seierstad har større ambisjoner enn bare å fortelle om bomben i Regjeringskvartalet og drapene på Utøya, hun gir oss en bred og sammensatt historie som angår alle innbyggere i landet.

Rent fortellerteknisk skaper Seierstad et bredere lerret ved å inkludere historien om noen av de AUF-ungdommen som var på Utøya. Vi blir godt kjent med dem og familiene deres. Dette grepet er godt, for det bidrar til å åpne øynene på oss når det gjelder ofrenes situasjon og skjebne. Dermed er boken langt mer enn et portrett av terroristen og hans handlinger, slik skapes en mye bredere fortelling, ambisjonen er altså å skrive ”en fortelling om Norge”.

La det være sagt med en gang: Dette er en meget sterk og medrivende bok. Seierstad er en svært dyktig forfatter, som med romanforfatterens innlevelse gir oss en dokumentarisk gjengivelse av begivenhetene 22. juli, men også graver så dypt det lar seg gjøre i gåten Anders Behring Breivik. Var/er han psykisk syk og var han psykotisk i gjerningsøyeblikket, eller var/er han rett og slett en høyreekstrem terrorist og barnemorder drevet av ideologisk hat? Mye av rettssaken dreide seg om å få svar på dette spørsmålet.

Fra side 300 og utover skildrer Seierstad drapene på Utøya på en svært detaljert og rystende måte. Dette er svært sterk lesning. Det er nesten som jeg kan si at jeg ikke har tatt inn over meg all grusomheten før nå, etter å ha lest dette!

I resten av omtalen konsentrerer jeg meg om hva Seierstad finner ut om ”gåten Breivik”.

Gåten Breivik

Selv har jeg selvsagt lest mye, sett mye og hørt mye om saken, som de fleste andre nordmenn. Likevel er det spesielt å få denne boken mellom hendene, for opp i all gru og avsky som omhyller ugjerningene, er det altså en etnisk norsk, hvit Oslo Vest-gutt som begår den verste kriminalhandling i Norge siden 2. verdenskrig, en sak så stygg at den gikk verden rundt. ”En av oss” altså, hvordan er det mulig?

Åsne Seierstad bruker en stor del av de 300 første sidene på å tegne opp Breiviks barndom og oppvekst, hans ungdomstid og tidlige voksenliv. Han er 32 år da han utfører terrorhandlingene. Selv om Breivik vokste opp på Oslo Vest, og er sønn av en norsk diplomat, var det ingen spesielt privilegert oppvekst. Hans far forsvant tidlig ut av bildet og har hatt lite kontakt med ham. Breivik vokste opp med moren og en eldre søster. Han gikk på skole med de rike og vellykkede, men følte seg nok mindre vellykket selv. Likevel er det tydelig at han identifiserte seg med miljøet og strebet etter å bli et fullverdig medlem av det.

Seierstad bruker gamle rapporter fra Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri, der Breivik var til utredning som barn, for å si noe sikkert om hvordan han hadde det i familien. I tillegg kommer det frem at Åsene Seierstad fikk intervjue moren Wenche på Radiumhospitalet en uke før hun døde. Slik kommer vi langt inn i intimsonen. Vi følger også ungdomstiden, der han i en treårsperiode var aktiv som tagger, i et miljø der han strevde med å gjøre seg bemerket og beundret. Dette førte til at han ble bøtelagt flere ganger, men uten at han lykkes å få innpass blant de kuleste.

Tiden i Frimurerordenen og i Fremskrittspartiet blir også belyst. I politikken hadde han ambisjoner, men lyktes ikke. Etter noen år som aktiv i FrPU trakk han seg tilbake, men forble støttemedlem. Parallelt med alt dette har han store planer som grunder, ambisjonen er å bli rik. Det er tydelig at dette er en streber, men ofte skjærer det seg. Likevel får han ting til, han tjener store penger i perioder.

Grandiost selvbilde

Men utdanningsmessig fullførte han aldri videregående skole, han droppet ut siste året. Kanskje sier dette noe om psyken. Breivik mener tydeligvis at han ikke trenger utdanning, han tror at han kan bedrive selvutdanning ved å lese og studere på egenhånd. Han anser seg som belest og kunnskapsrik, men tåler tydeligvis dårlig å bli korrigert eller motsagt.

De fem siste årene før terrorhandlingene flytter han hjem til moren. På gutterommet bor han som i en hule, og det er tydelig at han er ute å kjøre sosialt og psykisk. Han lever på nettet, spiller dataspill store deler av døgnet. Resten av tiden leser han høyreekstreme blogger, som inspirerer ham stort. Det grandiose selvbildet hans trigges av ideene, og han ender altså opp i en fantasiverden der han selv blir en kommandør i en fiktiv Tempelorden, med ambisjon om å drive muslimene ut av Norge og Europa.

At han så leier seg en avsides gård i Østerdalen der han planlegger og forbereder terrorhandlingene er en nesten utrolig historie om en dedikert, men fortapt einstøing, som likevel kobles på denne verden gjennom en fascistisk ideologi som har flere sympatisører enn vi liker å tro.

Det som gjør Breivik spesiell er imidlertid at han handlet, han agerte, han var villig til å ofre seg for saken. Breivik trodde selv at han skulle dø 22. juli 2011.

Skildringen av selve terrordagen 22. juli er ellers rystende på den måten at den avslører en sjokkerende inkompetanse i politiet. Politiet strøk med glans 22. juli. Helsevesenet besto derimot med glans, det samme kan vi si om de tilfeldige hjelperne som satte livet på spill.

Rettssaken, etterspillet

Rettssaken ble gjennomført på en måte som sjokkerte resten av verden. Bl.a. ble utenlandske journalister rystet over at aktoratet gikk bort og håndhilste på Breivik da han ankom salen! Her vant norsk rettsvesen stort, de viste at de anså Breivik som et menneske (”en av oss”?) og ikke kun som et monster. Selve rettssaken ble gjennomført på en svært grundig og sivilisert måte, der bl.a. svært mange vitner fikk fremføre sine vitnemål.

Den store saken var jo om Breivik var tilregnelig eller ikke. Skyldspørsmålet var det selvsagt ikke tema, men kunne han stilles til ansvar? Den første sakkyndigrapporten konkuderte med at Breivik var psykotisk, og dermed ikke kunne straffes! Ble den stående ville terroristen blitt sendt til tvungen psykisk behandling, med utsikt til å bli vurdert som frisk om noen år! Denne konklusjonen krevde en ny rapport, denne trakk den motsatte slutningen at Breivik var tilregnelig, og dermed kunne straffes.

I det hele tatt … rettspsykiatrien kom evle neppe styrket ut av denne saken.

For Breivik ble rettssaken en mulighet til å fronte saken på nytt. Han forberedte seg grundig. Hans narcisistiske natur fikk blomstre. Han så frem til en fengselstilværelse der han skulle fortsette ”kampen” som en skrivende ideolog og fører, som kommuniserte med sine støttespillere på nettet.

Hans stadige krav og klaging til fengselsmyndighetene viser at dette ikke har ført frem. Hva er Breivik i dag? Han sitter isolert, han vil aldri komme ut igjen. Han har ingen kontakt med påståtte støttespillere. Han vil for alltid være synonymt med et mareritt, en grusom ugjerningsmann som Norge i humanismens navn holder i live, men som ikke lenger har noe liv.