Trans-Sovjet Ekspress

«Trans-Sovjet Ekspress»
Av Kjartan Fløgstad
VigmostadBjørke, 2017 (384 sider)

«Gjennom underjordiske katedralar, luftslott og revolusjonære ruinar» er undertittelen på denne boken, som er en merkelig krysning av arkitekturhistorie, reiseskildring og personlige essay, det meste (men ikke alt) med Sovjetunionen som bakteppe.

Kjartan Fløgstad startet i sin tid på arkitekturstudier ved NTNU, men hoppet av og har siden viet seg til litteraturen. Men arkitektur har tydeligvis interessert ham likevel. Han har tidligere skrevet om den sovjetiske gruvebyen Pyramiden på Svalbard («Pyramiden, portrett av ein forlaten utopi», 2007), og det er muligens dette som har fått ham til å ta steget fullt ut, til det som har blitt «Trans-Sovjet Ekspress», som først virket å være en bok om noe så sært som sovjetisk arkitekturhistorie, men som gradvis blir så mye mer enn det. 

Det som tiltaler leseren først må være at boken, selve produktet, er usedvanlig vakker og estetisk tiltalende. Siden temaet kretser rundt arkitektur er den heldigvis rikt illustrert i form av fotografier, plakater og tegninger. Fløgstad strør om seg med navn på sovjetiske arkitekter og sentrale planleggere, og heldigvis er det mulig å opprettholde interessen når vi samtidig ser hva disse ukjente menneskene faktisk tegnet og fikk oppført. Sovjetisk arkitektur har vel neppe noe særlig godt ry her hos oss, men sannelig er det ikke mulig å unngå å la seg begeistre av mange av disse futuristiske bygningene som dristig lot seg reise som en sosialistisk utopi.

Så kom jo Stalin og fikk satt en stopper for det meste, og hans smak er nok det de fleste forbinder med sovjetisk arkitektur, men det er altså så mye mer, mye av det vanskelig tilgjengelig, men takket være denne boken er det nå mulig å se det du knapt visste eksisterte. Ellers er vel Stalins ånd lett gjenkjennelig i den fantastiske metroen i Moskva (en underjordisk katedral over sovjetkommunismen), som ingen kan la være å la seg imponere over.

Tidvis blir det for mye, for mange navn og faktaopplysninger. Men denne boken tar så mange vendinger. Det er som om Fløgstad sporer av og fortaper seg i gamle reiseminner, for så plutselig å fortsette sitt rasende oppgjør med sine favorittmotstandere i akademia (Bernt Hagtvet & co.). Boken blir et sidespor i Fløgstad forfatterskap, men ofte er det jo slik at du møter mye interessant også ved å forlate hovedveien og begi deg inn på sideveiene.