Tante Ulrikkes vei

«Tante Ulrikkes vei»
Av Zeshan Shakar
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2017 (430 sider)

Boken kom ut i fjor og har solgt meget bra. Mitt eksemplar er 7. opplag, en indikasjon på at romandebutant Zeshan Shakar både har skrevet en god bok og har truffet en nerve i det lesende publikum. Har vi endelig fått «innvandrerromanen» som noen har etterlyst? I hvert fall er denne boken med på å løfte frem et miljø som ikke akkurat har vært godt belyst i skjønnlitteraturen, skrevet av en forfatter som er oppvokst i det samme miljøet.

«Tante Ulrikkes vei» er altså navnet på en gate i bydelens Stovner, preget av blokkbebyggelse, og med en høy andel beboere med innvandrerbakgrunn. Eller, det er jo gjerne foreldrene som har innvandret, de som vokser opp her er født i Norge, men identifiserer seg, og blir identifisert som, innvandrere. 

I romanen blir vi godt kjent med to av dem, Jamal og Mo (Mohammed), som bor i samme blokk, men som har ganske forskjellig utgangspunkt for å lykkes i livet. Zashan Shaker har valgt et grep som gjør at Jamal og Mo fører ordet selv. De blir valgt ut som deltakere i et forskningsprosjekt med tema «Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen», og gjennom flere år, fra 2001 til 2006, sender de jevnlige hverdagsrapporter til Lars Bakken hos NOVA. Forskeren selv er helt perifer i historien, det er Jamals muntlige rapporter, som han spiller inn og oversender som lydfil, og Mo sine mer forseggjorte e-poster, som gir oss et dagbokaktig innsyn i livet til disse to.

Mens Jamal bor med en lillebror og en syk mor som ikke evner sine omsorgsoppgaver, er Mo heldigere stilt med en velfungerende familie. Mens Jamal strever på skolen og dropper ut på videregående, er Mo for et skolelys å regne, og belønnes med stipend for å starte på universitetet. En oppvekst i samme bydel, i samme blokk, og med «innvandrerbakgrunn», er likevel ingen garanti for en lik start.

Zeshan Shakar imponerer med sin realistiske stil, der særlig Jamals muntlige overleveringer, nitid transkribert fra lydfilene, er et romanspråk som vel aldri tidligere er brukt. Etter 50 sider lurte jeg på om jeg orket å lese videre, såpass sleivete og lite litterært føltes det. Men heldigvis fortsatte jeg, og interessen for Jamals historie bare vokste. Også Mo gjennomgår en stor utvikling, og møtet med vestkantungdommene han studerer sammen med viser den mentale kløften som finnes internt i Oslo og i Norge.

«Tante Ulrikkes vei» fortjener den oppmerksomhet og heder den har fått, romanen har en funksjon som øyeåpner. Men først og fremst er det en tekst som lykkes på sine egne premisser, original og gjennomført som den fremstår.