«Blodige
kronblad» Av
Ngugi wa Thiong’o, oversatt av Reidulf Molvær
Solum Bokvennen, 2019 (672 sider)
Ngugi wa Thiong’o regnes som Kenyas og en av Afrikas viktigste forfattere. «Blodige
kronblad» (originaltittel «Petals of Blood»), som kom ut i 1977, går for å være
hans viktigste roman. Nå har nisjeforlaget Solum Bokvennen gjort den
tilgjengelig for norske lesere.
Jeg visste lite eller ingenting om forfatteren før jeg startet på denne tykke
romanen. For å være ærlig visste jeg ikke så mye om Kenyas historie heller, men
landet var altså en britisk koloni helt frem til 1963.
Fortellingen vi presenteres for utspiller seg rett etter frigjøringen og i de
påfølgende årene. Vi følger et knippe personer som opplever endringene på nært
hold, fra den store optimismen og nasjonale stoltheten som gjerne skapes ved
nasjonal selvstendighet, og til realismen innhenter dem noen tiår senere.
Frigjøringen førte gjerne til at undertrykkingen ble videreført i andre former.
Sentralt i boken er skolelæreren Munira, en slags idealist som kommer fra en
ganske velstående familie, men som tar imot en lærerjobb i den avsidesliggende
landsbyen Ilmorog. I den skrøpelige skolebygningen er han eneste lærer, og i
starten har han sitt svare strev med å få ungene til å møte på skolen. Ingen av
landsbyboerne tror vel at denne fremmede læreren vil holde ut særlig lenge. Men
Munira blir værende, og vi blir kjent med flere av hans nærmeste i landsbyen,
som barpiken Wanja, som skal få en sentral plass i denne romanen.
Ngugi wa Thiong’o bruker landsbyboernes tilværelse for å si noe viktig om
Kenyas politiske utvikling. En sentral hendelse i romanen inntrer når en
langvarig tørkeperiode skaper sult og nød, og et knippe landsbybeboere bestemmer
seg for å gå til hovedstaden for å kontakte sin representant i
nasjonalforsamlingen for å be om hjelp. Denne politikeren bryr seg bare om innbyggerne
foran hvert valg, ellers har han ingen kontakt med dem. De er «stemmekveg».
Opplevelsene på denne reisen er sentral for å skildre en politisk virkelighet
som bryter fundamentalt med de håp og forventninger som det kenyanske folket
hadde rett etter frigjøringen. Dette er selvsagt en politisk roman, men
forfatteren lesser ikke på med politiske utlegninger, han er mer sofistikert
enn som så.
«Bønn for Tsjernobyl» Av Svetlana Aleksijevitsj,
oversatt av Hege Susanne Bergan
Solum Forlag, 2014 (362 sider)
«Bønn for Tsjernobyl» var den første boken av Aleksijevitsj som ble oversatt
til norsk, typisk nok utgitt på det lille, kresne forlaget Solum. Siden har flere
Aleksijevitsj sine bøker blitt oversatt, og Nobelprisen i 2015 ga et boost i
interessen for hennes litterære produksjon.
Boken kom ut på russisk i 2005. 26. april 1986 ødela en serie eksplosjoner reaktoren
til aggregat nr. 4 på Tsjernobyl atomkraftverk, ti mil nord for Kiev, i det som
den gang var Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk i Sovjetunionen, nær
grensen til Hviterussland. I «Bønn for Tsjernobyl» får vi sterke vitnesbyrd fra
mennesker som sto midt oppe i dramaet, og som har blitt merket for livet som en
følge av de radioaktive utslippene som ulykken medførte.
Aleksijevitsj er født i Ukraina og oppvokst i Hviterussland, i det som den gang
var Sovjetunionen. Bøkene hennes går tett på «sovjetmenneskenes» liv og tanker,
og gir oss et litterært bearbeidet «talekor» av stemmer som i sum gir et unikt
innblikk i vanlige folks opplevelser av disse dramatiske hendelsene.
Aleksijevitsj er journalist og lar først og fremst intervjuobjektene snakke ut,
selvsagt redigert og satt sammen til en helhet. At de fleste samtalene gis form
av monologer betyr at intervjuobjektene tilsynelatende taler uavbrutt, og at
journalisten/forfatteren alltid er i bakgrunnen, som en observatør. Spørsmålene
blir aldri referert, metoden er å la intervjuobjektene snakke ut, mest mulig
uavbrutt.
Teksten etterlater et mektig uttrykk som du ikke får i tilgang til i
avisreportasjer, tidsskrifter eller reportasjer på tv eller radio. Her får
nemlig enkeltmenneskene tid og plass til komme til orde på en helt annen måte.
I Aleksijevitsj andre bøker er ikke intervjuobjektene nødvendigvis identifisert,
men går opp i en høyere enhet, eller et blandet kor av stemmer. I «Bønn for
Tsjernobyl» er de fleste identifisert med navn og yrke/rolle. Her er intervjuer
med folk som ble sendt direkte inn på reaktorområdet for å rydde opp, vi
treffer lokale partifolk og vitenskapsfolk, her er pårørende, barn og gamle
folk. Samtlige gir unike vitnesbyrd om atomulykken som skjedde på tampen av
Sovjetunionens eksistens, og som nok bidro til å fremskynde unionenes
sammenbrudd.
«Før
plogen din over de dødes knokler» Av
Olga Tokarczuk, oversatt av Julia Wiedlocha
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2019 (291 sider)
Denne romanen fra den polske nobelprisvinneren fra 2018 er morsom, original og
svært godt skrevet og komponert. Som med all stor litteratur har den et
særegent uttrykk, som gjør at den skiller seg ut og forblir i tankene lenge
etter at siste side er ferdiglest.
Romanens hovedperson - Janina Duszejko -er en kvinnelig, pensjonert
sivilingeniør, nå deltids engelsklærer og astrolog, med en sterk sympati for
alt levende. Her har vi å gjøre med en pasjonert dyreelsker, rett og slett. Bosatt
på landsbygda sør i Polen, på grensen til Tsjekkia, er hun vitne til det lokale
jaktlagets aktiviteter. Dette gjør henne fortvilet, særlig når hun oppdager
ulovlig jakt og krypskyting, utenom jaktsesongen.
Olga Tokarczuk har skapt en fascinerende romankarakter, og historien blir
fortalt gjennom hodet på denne dyreelskeren. Romanen åpner med at Janinas nabo
blir funnet drept. Senere skjer det flere drap på folk i landsbyen, alle de
drepte er jegere. Tilfeldig? Neppe.
Hvilken type roman er dette? Selv om vi blir presentert for en krimgåte, med
flere drap, er det ingen kriminalroman vi har med å gjøre. Til det er romanen
altfor nyansert og genreoverskridende. Her er mye svart humor, kombinert med en
original skildring av en naturverners blikk på alt levende. Den er også rik på
litterære referanser, her har poeten William Blake en fremtredende rolle. Boken
er en slags økologithriller med en aparte hovedperson. Det som imponerer mest
er kanskje Tokarczuks evne til å skape en så original fortellerstemme og følge
hennes perspektiv så konsekvent.
Romanen ble utgitt på polsk i 2009 og ble filmet i 2017. Den norske filmtittelen
er «Jaktsesong», og kan kjøpes på dvd. Filmen er absolutt verdt å se.
