Bønn for Tsjernobyl

«Bønn for Tsjernobyl»
Av Svetlana Aleksijevitsj, oversatt av Hege Susanne Bergan
Solum Forlag, 2014 (362 sider)

«Bønn for Tsjernobyl» var den første boken av Aleksijevitsj som ble oversatt til norsk, typisk nok utgitt på det lille, kresne forlaget Solum. Siden har flere Aleksijevitsj sine bøker blitt oversatt, og Nobelprisen i 2015 ga et boost i interessen for hennes litterære produksjon.

Boken kom ut på russisk i 2005. 26. april 1986 ødela en serie eksplosjoner reaktoren til aggregat nr. 4 på Tsjernobyl atomkraftverk, ti mil nord for Kiev, i det som den gang var Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk i Sovjetunionen, nær grensen til Hviterussland. I «Bønn for Tsjernobyl» får vi sterke vitnesbyrd fra mennesker som sto midt oppe i dramaet, og som har blitt merket for livet som en følge av de radioaktive utslippene som ulykken medførte.

Aleksijevitsj er født i Ukraina og oppvokst i Hviterussland, i det som den gang var Sovjetunionen. Bøkene hennes går tett på «sovjetmenneskenes» liv og tanker, og gir oss et litterært bearbeidet «talekor» av stemmer som i sum gir et unikt innblikk i vanlige folks opplevelser av disse dramatiske hendelsene. Aleksijevitsj er journalist og lar først og fremst intervjuobjektene snakke ut, selvsagt redigert og satt sammen til en helhet. At de fleste samtalene gis form av monologer betyr at intervjuobjektene tilsynelatende taler uavbrutt, og at journalisten/forfatteren alltid er i bakgrunnen, som en observatør. Spørsmålene blir aldri referert, metoden er å la intervjuobjektene snakke ut, mest mulig uavbrutt.

Teksten etterlater et mektig uttrykk som du ikke får i tilgang til i avisreportasjer, tidsskrifter eller reportasjer på tv eller radio. Her får nemlig enkeltmenneskene tid og plass til komme til orde på en helt annen måte.

I Aleksijevitsj andre bøker er ikke intervjuobjektene nødvendigvis identifisert, men går opp i en høyere enhet, eller et blandet kor av stemmer. I «Bønn for Tsjernobyl» er de fleste identifisert med navn og yrke/rolle. Her er intervjuer med folk som ble sendt direkte inn på reaktorområdet for å rydde opp, vi treffer lokale partifolk og vitenskapsfolk, her er pårørende, barn og gamle folk. Samtlige gir unike vitnesbyrd om atomulykken som skjedde på tampen av Sovjetunionens eksistens, og som nok bidro til å fremskynde unionenes sammenbrudd.