Skjult. Ny krigsmaskin

«Skjult. Ny krigsmaskin»
Av Hans Husum
Forlaget Rødt!, 2018 (224 sider)

Dette er en sjeldent sterk anti-krigs bok, basert på førstehånds erfaringer fra krigsmarkene i bl.a. Afghanistan, Irak og i Gaza. Hans Husum har arbeidet i 40 år som krigskirurg og er en internasjonal kapasitet på fagfeltet. Han har doktorgrad i krigsskader og har skrevet fagbøker om emnet som er oversatt til 12 språk. 

Etter fire tiår har Husum konkludert med at «kirurgien, å bøte sprengte kropper, har blitt meningsløs. Skadene er for stygge, og køene er for lange. De i den andre enden er så sterke.» En grusom og deprimerende konklusjon.

«Skjult. Ny krigsmaskin» er en meget forseggjort bok. Ja, som bok (produkt) er den lekker, layouten er luftig, teksten er som regel plassert i korte kapitler eller avsnitt på en side, på den motsatte er det gjerne et bilde eller kryssreferanser til andre steder i teksten. 

Det er lett å skjønne at teksten er resultat av tiår med observasjoner, refleksjoner og personlige notater gjort i felten. Teksten er skåret til beinet (kirurgisk presisjon), alt overflødig er borte, det som gjenstår er en skildring av konsentrert ondskap. Til tross for at bokens tekstmasse ikke er voldsomt omfangsrik rommer den et vell av innsikt og (vil jeg tro) ny kunnskap om krigens grusomhet.

Boken er ikke en loggføring av alt Husum har erfart på krigsmarkene i årenes løp. Den er mer ambisiøs enn som så. Tittelen hinter om at målsettingen er å avdekke noe som ikke ligger åpent i dagen, lett tilgjengelig for alle. Husum tekst er ikke som det du vanligvis serveres i avisen, eller for den saks skyld på Dagsrevyen. Husum ser bak krigen, han leter etter kreftene som styrer det hele. «Studiet av den nye krigsmaskina er som å avdekke en mosaikk med uendelig mange «tesserae» - fargerike glassbiter …»

 

Han sjokkeres av dronekrigen, skildrer hvordan denne terroriserer sivilbefolkningen, hvor upresis og tilfeldig dronene dreper. Han går bak det hele; ser på hvordan dronekrigsprogrammet utvikles, hvilke faktorer som styrer den, der mennesker i Arizona sitter i et kontrollrom og styrer drapsdronene som avfyres på den andre siden av jorda. Det er så til de grader en uproporsjonal krigføring, høyteknologi brukt mot forsvarsløse.

Hans Husum har også sett på skadene som «ulovlige» våpen som uranvåpen o.l. gjør, han har sett virkningene på arvematerialet, dette er en «krigsarv» som vil hjemsøke oss i generasjoner fremover.

Vi skal ha i mente at Norge er en krigsnasjon som har deltatt i 8-9 kriger siden 1999, og at vår egen våpenindustri er voksende. Hans Husums bok burde vært omtalt, debattert og brukt i langt større grad enn den hittil har blitt.

Det er ikke for sent!

Sult

«Sult»
Av Martin Caparrós, oversatt av Christian Rugstad
Cappelen Damm, 2016 (650 sider)

Boken er blitt kalt «et mesterverk innen litterær journalistikk». Argentineren (i eksil) Martin Caparrós har reist på flere kontinenter og i mange land for å dokumentere et fenomen som hvert år tar livet av nesten 9 millioner mennesker, tilsvarende ett og et halvt holocaust, men som på langt nær får samme oppmerksomhet. Vi snakker om sult.

På mange måter er sult i dag en tilstand som få bryr seg om, og som nesten ikke er tema i nyhetsbildet lenger. Det er snart 50 år siden TVen sjokkerte med bilder av radmagre barn med oppblåste mager, da sultkatastrofen rammet Biafra. Det er over 30 år siden verdens musikkjendiser samlet seg til en global megakonsert for å samle inn penger til de sultne i Etiopia, igjen var det TV-bilder som traff Vestens samvittighet. Slike bilder ser du ikke lenger. Dagens sult betyr som regel en stille, snikende død, langt fra journalistenes oppmerksomhet. Vi blir fortalt at «nå går alt så meget bedre», men gjør det?

Martin Caparrós går til rette mot FN som hevder at tallet på fattige/sultne er redusert. Han viser at det stort sett dreier seg om triksing med tall, ved hjelp av nye definisjoner, nye måltall og kreativ bokføring. Faktum er at antall sultne/fattige er like høyt i dag som da målsettingen om å utrydde sult ble satt.

En milliard mennesker kjemper en daglig kamp for å få i seg nok mat med tilstrekkelig næringsinnhold for å kunne leve og utvikle seg normalt. Nesten like mange klarer det ikke. De vokser opp med både fysiske og mentale skader som følge av kronisk under- og feilernæring. Svært mange bukker under for bagatellmessige sykdommer som et friskt menneske knapt registrerer. Men dette er egentlig en glemt sak, svært få bryr seg. Riktignok er det flust av internasjonale organisasjoner som arbeider med saken, men en slutt på sultproblemene har vi ikke fått. Sulten er nemlig et strukturelt problem som krever radikale løsninger, løsninger som «verdenssamfunnet» ikke ønsker.

Martin Caparrós har skrevet en murstein om sult, drevet av en moralsk indignasjon som drypper jevnlig i teksten. «Sult» er en blanding av reiseskildring (Niger, India, Bangladesh, Argentina, Sør-Sudan og Madagaskar), politisk analyse og rasende kampskrift på vegne av jordens fattige. Inn i mellom skinner det gjennom at forfatteren ikke tror at sulten noensinne vil forsvinne, rett og slett fordi strukturene som styrer opprettholder og skor seg på å holde folk nede.

Alle som sulter tror på Gud

Som oppsøkende journalist har Caparrós reist og besøkt disse sultofrene, og prøvd å sette seg inn i deres situasjon. Gjennomgående er oppdagelsen av at de sultne ikke klandrer andre enn seg selv for situasjonen. De er ikke i stand til å rette anklagene mot myndighetene eller råtne systemer, nesten alle sultofrene ser på sin situasjon som Guds vilje eller straffedom, og bare Gud (i ulike varianter) kan gjøre noe med det, om han vil … Denne avmakten, denne skjebnetroen provoserer Martin Caparrós noe voldsomt. 

Kanskje de verste eksemplene finner han i India, landet med flest sultne mennesker. Som kjent er jo kyrne hellige, det faller ingen inn at kyr kan spises, det er tabu. På samme måte beskytter hinduismen mot å føle sympati med de sultne og fattige, fordi religionen forklarer et menneskes lidelse med at årsaken finnes i tidligere liv. Bedre er det ikke når han hudfletter Mor Theresa (fredsprisvinneren i 1979). Hennes liv og virke i Kolkata avkles og fordømmes som en nesten sadistisk lidelseshistorie. 

«Er det en tilfeldighet at det så å si ikke finnes ateister blant de mange menneskene jeg har intervjuet i forbindelse med boken?», spør han seg. Det er påfallende at alle som sulter er dypt troende. Gudstroen, overbevisningen om at den trøstesløse skjebnen er Guds vilje, er provoserende fordi den er en lynavleder som hindrer disse menneskene å se etter politiske årsaker til tragedien.

Samtidig kommer han han til viktige erkjennelser. Et sultent menneske har ikke overskudd til annet enn å jakte på mat, et sultent menneske mister drømmer, håp, tro, vilje og evne til å hanskes med situasjonen. En milliard mennesker har mer enn nok med å opprettholde eksistensen.

Kapitalismen er problemet

Martin Caparrós er klar på hva som er årsaken til det årlige holocaustet som sulten representerer: Kapitalismen. Det er utelukkende fordi verdens rikeste (personer og selskaper) tilraner seg ressursene og utbytter folkene at sulten finnes. Verden produserer nok mat til å fø 12 milliarder mennesker, så problemet er ikke mangel på mat, problemet er fordeling.

«Matens historie tok en skjebnesvanger vending i 1991, og ingen så det der og da. Det var året Goldman Sachs tenkte som så at vårt daglige brød kunne være en utmerket investering.» Caparrós er klar på at verdens sultne er prisgitt et globalt matmarked, der de rikeste fond og investorer spekulerer i matreserver og provoserer frem matknapphet for å presse prisene (profitten) opp. På råvarebørsen i Chicago spekuleres det i mat, som andre spekulerer i olje. Når prisene presses opp betyr det døden for millioner av verdens fattige, men tilsynelatende uten at noen ser noe umoralsk i dette.

På samme måte blir de fattiges jord kjøpt opp for å tjene utenlandske pengeinteresser som investere i landbruk. Produksjonen eksporteres bort fra der de fattige bor, og sendes til markeder langt borte. Lokalt jordbruk kan ikke konkurrere. Fattige land overøses med kreditt fra internasjonale finansinstitusjoner, for å betale gjeld må fattige nasjoner eksportere sin egen mat på internasjonale markeder. Her tas maten nesten bokstavelig ut av matfatet til den fattige lokalbefolkningen, og distribueres til de rikeste landene.

En svakhet ved boken

Dette er en bok som innbyr til understrekninger eller anmerkninger i margen. Leseren får tilgang til en stor mengde informasjon, og hvis du ikke noterer underveis kan mange gode poenger drukne i tekstmassen. Boken er omtalt som «et essay», den er en genrehybrid som er valgt for muligens å holde på leserens oppmerksomhet, men som også har sin pris hvis du i etterkant har lyst til å bruke boken som en argumentsamling.

Caparrós har valgt og ikke la seg hefte med å oppgi kilder støtt og stadig. Alt som finnes av referanser må du lese indirekte av teksten, der han f.eks. kan henvise til en FN-rapport fra 2001 om et gitt tema. Så må du selv evt. søke den opp på nettet. Jeg skulle ønske har journalisten Caparrós hadde valgt en mer «vitenskapelig» fremstillingsmåte, med fotnoter og konkrete kildehenvisninger. Alt som finnes av direkte litteraturhenvisninger er er liste over anbefalte bøker til slutt.

Tante Ulrikkes vei

«Tante Ulrikkes vei»
Av Zeshan Shakar
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2017 (430 sider)

Boken kom ut i fjor og har solgt meget bra. Mitt eksemplar er 7. opplag, en indikasjon på at romandebutant Zeshan Shakar både har skrevet en god bok og har truffet en nerve i det lesende publikum. Har vi endelig fått «innvandrerromanen» som noen har etterlyst? I hvert fall er denne boken med på å løfte frem et miljø som ikke akkurat har vært godt belyst i skjønnlitteraturen, skrevet av en forfatter som er oppvokst i det samme miljøet.

«Tante Ulrikkes vei» er altså navnet på en gate i bydelens Stovner, preget av blokkbebyggelse, og med en høy andel beboere med innvandrerbakgrunn. Eller, det er jo gjerne foreldrene som har innvandret, de som vokser opp her er født i Norge, men identifiserer seg, og blir identifisert som, innvandrere. 

I romanen blir vi godt kjent med to av dem, Jamal og Mo (Mohammed), som bor i samme blokk, men som har ganske forskjellig utgangspunkt for å lykkes i livet. Zashan Shaker har valgt et grep som gjør at Jamal og Mo fører ordet selv. De blir valgt ut som deltakere i et forskningsprosjekt med tema «Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen», og gjennom flere år, fra 2001 til 2006, sender de jevnlige hverdagsrapporter til Lars Bakken hos NOVA. Forskeren selv er helt perifer i historien, det er Jamals muntlige rapporter, som han spiller inn og oversender som lydfil, og Mo sine mer forseggjorte e-poster, som gir oss et dagbokaktig innsyn i livet til disse to.

Mens Jamal bor med en lillebror og en syk mor som ikke evner sine omsorgsoppgaver, er Mo heldigere stilt med en velfungerende familie. Mens Jamal strever på skolen og dropper ut på videregående, er Mo for et skolelys å regne, og belønnes med stipend for å starte på universitetet. En oppvekst i samme bydel, i samme blokk, og med «innvandrerbakgrunn», er likevel ingen garanti for en lik start.

Zeshan Shakar imponerer med sin realistiske stil, der særlig Jamals muntlige overleveringer, nitid transkribert fra lydfilene, er et romanspråk som vel aldri tidligere er brukt. Etter 50 sider lurte jeg på om jeg orket å lese videre, såpass sleivete og lite litterært føltes det. Men heldigvis fortsatte jeg, og interessen for Jamals historie bare vokste. Også Mo gjennomgår en stor utvikling, og møtet med vestkantungdommene han studerer sammen med viser den mentale kløften som finnes internt i Oslo og i Norge.

«Tante Ulrikkes vei» fortjener den oppmerksomhet og heder den har fått, romanen har en funksjon som øyeåpner. Men først og fremst er det en tekst som lykkes på sine egne premisser, original og gjennomført som den fremstår.

Forræderens guide til Nord-Korea

«Forræderens guide til Nord-Korea»
av Morten Traavik,
Aschehoug, 2018 (328 sider)

Morten Traavik har de siste ti årene engasjert seg i en rekke grenseoverskridende kunstprosjekter, mange av dem kontroversielle. En dokumentar laget av TV2 tidligere i år bar tittelen «Vår mann i Pyongyang», og det er Nord-Korea folk først tenker på når navnet Morten Traavik dukker opp.

Fra 2011 hadde Traavik en posisjon som offisiell kulturattaché for DPRK. Han tok med seg norske og internasjonale kunstnere til Nord-Korea, og nordkoreanske til Norge. For dette har han fått mye kritikk, bl.a. fra Civita, som nærmest har kalt ham «en nyttig idiot» for et totalitært regime. Høsten 2017, samtidig som nordkoreanerne gjennomførte en stor atomprøvesprengning, bestemte han seg for å bryte all kontakt. Han følte seg ikke lenger trygg.

Traavik har besøkt Nord-Korea hele 19 ganger, og har lært landet, folket og styret å kjenne på en måte som neppe noen annen vestlig forfatter har gjort. Nå har han skrevet bok om landet, og den er absolutt verdt å lese. Med undertittelen «Din veiviser i verdens hemmeligste land», er boken skrevet som en slags turistguide.

Kulisser for pakketurister?

Den vanligste beskrivelsen av Nord-Korea er at turister bare får se kulisser, og at det er umulig å få kontakt med vanlige innbyggere. De vestlige turistene busses rundt til museer og monumenter av autoriserte og systemtro guider. Mange får også besøke eliteskoler i hovedstaden Pyongyang, og oppleve barn som utviser forbløffende ferdigheter i f.eks. musikk.

Gjennomgående er inntrykket at myndighetene gjør sitt ytterste for å skjule sannheten, og at de nordkoreanerne som turistene kommer i kontakt med nærmest fungerer som skuespillere i et velregissert teaterstykke. Dermed får gjestene bare bekreftet de fordommen de hadde med seg på reisen. Etter en uke drar turistene hjem, og de færreste kommer tilbake.

Nord-Korea kalles gjerne ”verdens mest lukkede land”, men det er en feil beskrivelse. Landet er nemlig ikke lukket, det er fullt mulig å ta seg en tur. Boken gir nyttig bakgrunnsinformasjon for de som ønsker å reise dit, fra et perspektiv som trenger bak de vanlige klisjéene.

En god innføring i nordkoreansk tenkning

Det som gjør boken unik er at Traavik evner å se verden gjennom nordkoreanske øyne, samtidig som han selvsagt er innforstått med det vestlige blikket på landet.

Korea har historisk vært skvist mellom de regionale stormaktene Kina og Japan. Som en følge av den russisk-japanske krigen ble Korea et japansk lydrike i 1905, og ble formelt innlemmet i det japanske keiserriket i 1910. Den japanske okkupasjonen varte frem til 1945. I august 1945 avtalte seierherrene USA og Sovjetunionen å sette Koreahalvøya under delt administrasjon, der grensen ble satt langs den 38. breddegraden. Det nordlige Korea ble administrert av Sovjet, det sørlige av USA.

Det er her Kim Il Sung kommer inn i bildet. Den første Kim kom tilbake til Korea i sovjetisk kapteinsuniform, etter å ha kjempet mot japanerne, først på kinesisk, så på sovjetisk side. Kim Il Sung ble ansett å være en lojal kommunist, og velegnet til å fronte et fremtidig Korea under kommunistisk styre. På begge sider av grensen hersker det utålmodighet om gjenforening, men med vidt forskjellig målsetting. I 1950 fikk Kim klarsignal fra Sovjet om å gå inn i sør, der amerikanerne hadde trukket seg ut på vårparten. Dette var starten på Korea-krigen, en krig som raste i 3 år, og som er lite kjent i Norge. I Nord-Korea kalles den ”Den store krigen for frigjøring av fedrelandet”.

Korea-krigen 1950 – 1953

I løpet av de 3 årene krigen raste slapp amerikanerne flere bomber over Nord-Korea, et område på størrelse med Nordland, Troms og Finnmark, enn i hele Stillehavsområdet, inkludert Japan, under hele andre verdenskrig! Allerede halvveis i krigen skal amerikanske piloter ha klaget på at det ikke var mer å bombe, alt lå i grus. Det var ikke stein tilbake på stein.

De nordkoreanerne som overlevde denne totale krigen hadde bokstavelig talt gravd seg ned. Da en våpenhvile ble inngått var mellom 2 og 3 millioner nordkoreanere drept, noe som tilsvarte en fjerdedel av befolkningen. Det er på bakgrunn av denne erfaringen vi må forstå at Nord-Korea i dag er et gjennommilitarisert samfunn, med en av verdens største stående hærstyrker målt i antall stridende. Våpenhvilen gjelder fortsatt, en fredsavtale er aldri inngått.

Kim-dynastiet og persondyrkingen

Etter våpenhvilen fikk Nord-Korea i mange år betydelig hjelp til oppbygging fra Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina. Gjenreisningen ble innledningen på en gullalder som varte til langt ut på 1970-tallet. Faktisk hadde DPRK på midten 1970-tallet et høyere BNP enn rivalen i sør, noe som sikret Kim Il Sung en status som landsfader. Det er liten grunn til å tvile på at nordkoreanere flest støttet sin leder.

Da landsfaderen døde i 1994 var de gode økonomiske tidene for lengst over. Sønnen Kim Jong Il ledet Nord-Korea i tiden som er kjent som ”Den tunge marsjen”. I denne perioden opplevde landet store sultkatastrofer, og partiet hadde mer enn nok med å konsolidere makten. Den andre Kim fikk aldri den status i befolkningen som faren hadde.

Dagens leder Kim Jong Un, eller Kim den tredje, overtok i 2011. At han skulle overta var helt overraskende, få utenfor den indre kretsen kjente til ham. Det sies at Kim Jong Un har mye av den samme karisma og personlighet som sin bestefar, og at hans status i befolkningen er stigende. At Nord-Korea er blitt atommakt, og at Kim Jong Un inviteres til samtaler med USAs president, bidrar sterkt til dette.

Persondyrkingen av Kim-dynastiet er kanskje det som fremstår som mest fremmedartet og absurd for oss i Vesten. Morten Traaviks kaster litt bedre lys over dette fenomenet.

En bok til å bli litt klokere av

Traavik imponerer med sine politiske analyser. Det hadde jeg kanskje ikke forventet av en kunstner. Hans innsikt og forståelse for nordkoreanernes spesielle historiske erfaringer, er noe som sjelden kommer frem her hos oss, og dette er tekstens store styrke. Vi blir stort sett foret med vestlige perspektiver og skrekkhistorier fra avhoppere. Sånn sett er dette en bok til å bli klokere av.

En omtale som denne må utelate mye. Traaviks bok er ellers passe utradisjonell i stilen, litt flåsete innimellom, men preget av hans personlige og unike erfaringer. Den er lett å anbefale.

Vestlandet

”Vestlandet”
Av Erlend O. Nødtvedt
Aschehoug, 2017 (191 sider)

Her har vi en sprudlende, burlesk og fantastisk "roud-trip” av en roman - om selveste Vestlandet, med Anders Lysnes hodeskalle, bondeopprøreren og veibyggeren fra Lærdal, som ble halshugget i Bergen i 1803, som en ikke akkurat frivillig ledsager. Du trodde ikke det var dette du trengte (du, Vestlending) før du faktisk satte i gang å lese denne lille romanperlen.

Erlend O. Nødtvedt har tidligere gitt ut tre diktsamlinger (prisbelønnet), før han altså slår til med en roman som fråtser og velter seg i Vestlandsmytologi. Her dukker det opp et typegalleri av levende og døde (men i praksis gjenoppstandne) kulturpersonligheter fra Hordaland og Sogn & Fjordane, etter hvert som bokens to tvilsomme hovedpersoner begir seg ut på en reise, med misjon om å bringe Anders Lysnes hodeskalle tilbake der den hører hjemme – til Lærdal og den vidgjetne Lærdalsmarknaden.

Reisen skjer med en gammel Toyota Camry, på kryss og tvers langs smale Vestlandsveier, langs dype fjorder og over ganske høye fjelloverganger, inn i trange daler og også ut mot den åpne Nordsjøen. Hele tiden opplever reisefølget karakteristisk vestlandsvær, der de vekselvis møter reelt eksisterende vestlendinger eller spøkelsene til avdøde legender.

Romanen er en slags parodi, der forskjellene på Vestlandet kontra Østlandet, hele tiden blir vektlagt. Det er ikke tvil hva som er å foretrekke. Østlendingen er her representert ved ”Austmannen”, en skremmende skikkelse, halvt firkantet byråkrat, halvt embetsmann med røtter i unionstiden, ikke egentlig for en nordmann å regne, forstår vi.

Dette er Vestlandets hevn over sentraliserings-Oslo, i romans form.

"Et sosialistisk kooperativ av samarbeidende vestlandske bygdelag løsrevet fra Oslo-Norge, med et gjenfødt, nynorsk Bergen som naturlig hovedstad, ja takk, gjerne for meg." (s. 106)

Det eneste som er litt vanskelig å forstå er hvorfor ikke Nødvedt skriver på nynorsk.