Ordbok for underklassen

”Ordbok for underklassen”
Av Arne Klyve & Jon Severud
Spartacus forlag AS, 2013 (125 sider)

Det er minst to måter å lese denne lille boken på: Enten på den humoristiske måten eller på den indignerte, eller snarere sterkt forbannede, måten. Med undertittelen ”Slå tilbake mot byråkratispråk og nyord fra næringslivet” er altså temaet språk og makten bak språket. Det er et språk som er lett gjenkjennelig for alle som har jobbet i byråkratiet, i skolen eller i helsevesenet de siste tretti årene, ja egentlig for alle som har yrkeserfaring fra offentlig sektor.

Det dreier seg i all hovedsak om en type lederspråk som kommer fra New Public Management, en filosofi der ideen er å drive virksomheten i offentlig sektor akkurat slik man driver i det private næringslivet. Til det trengs et helt nytt språk, kall det NPM, som i virkeligheten er en slags hersketeknikk, eller et språk som er på alvorlig kollisjonskurs med virkeligheten til de som jobber der.

Orwell beskrev ”nytale” i sin fremtidsdystopi ”1984”. De to forfatterne er flinke til å avsløre ”nytalen” som innføringen av NPM har medført i offentlig sektor. Ikke nok med at det florerer med ubrukelige og i utgangspunktet meningsløse ord og begreper i det nye lederspråket, men ordenes mening er svært ofte det stikk motsatte av den virkeligheten disse begrepene skal bety.

Boken gir en alfabetisk oversikt over slike nyord, der forfatternes ordforklaringer avslører meningsinnholdet bak terminologien. Alt er svært underholdende, og hadde bare vært lattervekkende om det ikke var for at det hele er dypt tragisk. NPM-språket er et maktspråk som tilslører realitetene, og som er et konkret uttrykk for en ideologi der alt gjøres om til marked, der pasienter og elever er blitt ”kunder”, der arbeidsledige er ”brukere” osv.

Det er bedriftsøkonomiens og reklamens terminologi som har invadert velferdssektoren, og der ledere er uteksaminert med en helt egen rolleforståelse. Å lede er blitt et fag, og dette ”ledelsesfaget” overkjører gamle og hederstunge profesjoner i helsevesenet, i skolen, ja alle steder der NPM-tankegangen er innført.

”Ordbok for underklassen” er derfor en politisk bok, og en svært viktig politisk bok. Den bør være obligatorisk lesning for alle som jobber i offentlig sektor. Etter en gjennomlesning eller to er du godt rustet til å avkle makten neste gang organisasjonen skal omorganiseres, og du blir bedt om å vise endringsvilje.

Anmeldelsen er basert på første utgave fra 2013, boken har senere kommet i ny og oppdatert versjon.

Ingen mennesker er født frie

”Ingen mennesker er født frie”
Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset, Mimir Kristjánsson (red.)

Dreyers Forlag, 2017 (219 sider)

Siden Reagan og Thatcher har liberalismen vunnet stadige seiere. I dag fremstår den som en hegemonisk ideologi som legger premissene og rammene for hvordan politikken skal være. Særlig siden Sovjetunionens oppløsning og slutten på den kalde krigen tidlig på 1990-tallet, virker det som om liberalismen står tilbake uten konkurrenter. Alle er blitt liberalister.

Dette har fått et knippe unge skribenter og akademikere til å samle seg i antologien ”Ingen mennesker er født frie. Kritikk av liberalismen”. Flere av dem har tidligere levert lignende bidrag i andre sammenhenger, men disse tekstene representerer et samlet oppgjør med det mangesidige uttrykket som dagens liberalisme representerer.

Er det mulig for det moderne mennesket å ikke være liberal? Betyr ikke liberal det samme som tolerant overfor livssyn, legning, kultur osv.? Dette har tydeligvis skapt en del forvirring. Men hvem har sagt at ikke sosialister kan være tolerante? I dette jubileumsåret er det bare å minne om at bolsjevikene avkriminaliserte homofili i Russland i 1917.

Artikkelsamlingen er blitt et friskt fremstøt som går i strupen på en ideologi som gjennomsyrer det politiske livet både i Norge og internasjonalt. Artiklene spenner fra rene filosofiske eller ideologiske tekster, der man går til roten av den moderne liberalismens røtter, og til å ta opp spesifikke politikkfelt som likestilling og miljø. Boken evner å gi et samlet bilde av hvordan liberalismen, som i dag først og fremst markerer seg som nyliberalisme, gjennomsyrer det meste av politisk tenkning. Det kan virke som om Margareth Thatchers påstand ”There is no alternative” er blitt virkeliggjort

I motsetning til det som gjerne er den gjengse oppfatning var ikke liberalismens pionerer tilhengere av massedemokratiet, men heller en form for aristokratisk styre, der privat eiendomsrett var selve grunnlaget. I dag er det lett å peke på hvordan nyliberalismen, som de fleste av artikkelforfatterne tar for seg, innsnevrer det demokratiske handlingsrommet.

Tendens er å løfte flere og flere områder ut av den politiske sfæren og over i juss eller forvaltning. Denne rettsliggjøringen skal sikre et fritt næringsliv, men denne friheten går på bekostning av folkestyrets ide om at et flertall skal kunne endre politikkens kurs. Demokratiet er låst av internasjonale avtaler utformet av overnasjonale organ hevet over de nasjonale, demokratiske institusjonene.

Ellers er tanken om markedsstyring helt sentral i dagens nyliberalisme. Her har sosialdemokratene også adoptert ideologien, ved for eksempel å implementere styringssystemer i offentlig sektor som etteraper det private markedet.

Et annet sentralt punkt i liberalismen slik den kommer til uttrykk i dag er det ekstreme individfokuset. På mange området har tanken om kollektive løsninger måttet vike for individuelle, samtidig som mer ansvar legges på den enkelte. Slik skapes vinnere og tapere, men i liberalismens tidsalder har taperne ingen sympati å hente. Enhver er blitt sin lykkes smed.

Slik er liberalismen de rike og mektiges ideologiske overbygning, de fattige og deklasserte har bare sin egen udugelighet å takke. Bidragsyterne til denne antologien håper nok at de skal bidra til en motreaksjon, og at de ved å vise/avsløre liberalismens lite sympatiske sider skal gi nytt liv til tanken om fellesskap og kollektive løsninger.

Denne leseren fikk flere aha-opplevelser mht hvor dominerende liberalismens tanker er, og i hvor stor grad liberalismen gjennomsyrer vår politiske hverdag. Vi kan nesten snakke om et nyliberalt hjernevask der nesten ingen har sluppet unna.

Men snur den politiske vinden nå?

Optimism over Despair

”Optimism over Despair”
Noam Chomsky

Penguin Books, 2017 (210 sider)

Dette er egentlig ikke en bok skrevet av Noam Chomsky, selv om omslaget gir inntrykk av det. Med undertittelen ”On Capitalism, Empire and Social Change” er boken en samling intervjuer med Noam Chomsky, gjort av samfunnsforskeren/-økonomen C. J. Polychroniou. Samtlige av disse intervjuene er også å finne på nettstedet Truthout.org (se http://www.truth-out.org/author/itemlist/user/45668).

Chomsky er blitt 89 år (!), men er fremdeles høyst aktiv. I over femti år har han markert seg som en ytterst skarp kritiker av amerikansk utenrikspolitikk og kapitalisme. Det er han selvsagt ikke alene om, men med sin intellektuelle tyngde blir han lyttet til. Chomsky var også en av de første som avslørte hvordan de store massemediene går maktens ærend. Men hans kritikk, som var vitenskapelig og faktabasert, kom fra venstre, ikke fra den konspiratoriske og løgnaktige høyresiden som for ett år siden vant en sjokkartet valgseier.

Så er da også situasjonen i USA noe som går igjen i mange av intervjuene samlet i denne boken. Chomsky kaller det Republikanske partiet for den farligste organisasjonen i verdenshistorien. ”The party is dedicated to racing as rapidly as possible to destruction of organized human life. There is no historical precedent for such a stand." Samtlige republikanske presidentkandidater i 2016 var for eksempel innbitte fornektere av menneskeskapte klimaendringer, dvs. vitenskapsfornektere. I dag har Trump gitt olje- og kullinduistrien fritt leide inn i regjeringsapparatet. 40 % av republikanerne er ”born again christians” som tror at vi lever i de siste tider.

Chomsky peker på klimaendringer og faren for atomkrig som menneskehetens største trusler, med atomtrusselen som en akutt fare. Som han peker på er det bare tilfeldigheter at ikke menneskeheten er utslettet allerede. At intervjuene er gjort før den tilspissede situasjonen med Nord-Korea fant sted bare aktualiserer saken.

Boken er ellers innom de fleste temaer Chomsky har beskjeftiget seg med de siste årene, inkl. krigen mot terror, Obamas dronekrig osv. Intervjuene er gjort fra 2015 og frem til våren 2017, de fleste imidlertid før Trump ble valgt til president. Det gjør at noen artikler fremstår som gammelt nytt. Boken føyer seg inn i rekken av en strøm av utgivelser som bærer Chomskys navn, uten egentlig å si noe nytt.

Tittelen forklares slik: ”We have two choices. We can be pessimistic, give up, and help ensure that the worst will happen. Or we can be optimistic, grasp the opportunities that surely exist, and maybe help make the world a better place.”

 

Begynnelser

”Begynnelser”
Av Carl Frode Tiller
H. Aschehoug & Co, 2017 (342 sider)

Helt siden debuten med ”Skråninga” i 2001, via ”Bipersonar” (2003) og trilogien ”Innsirkling” (2007 – 2014) har Carl Frode Tiller tilhørt toppdivisjonen av norske romanforfattere. Det er knapt noen andre som i romans form klarer å se så dypt inn i menneskesinnet som Tiller. Her ser du bak de ytre handlingene og inn i det innerste indre, der hvor du normalt aldri når. Dette er forfatterens udiskutable styrke.

En annen faktor som etter min oppfatning gjør Tiller til en viktig forfatter er at persongalleriet hans er lett gjenkjennelig. Det er vanlige menneskers liv som skildres, noe som gjør at bøkene oppfattes som relevante. Du kan lett sitte igjen som et litt klokere menneske etter å ha lest en roman av ham, jeg vil påstå at det er mye å lære av å lese Tiller. Sånn sett er dette forfatterskapet viktig.

Årets roman ”Begynnelser” fortsetter i samme sporet og forfatterens distinkte stemme gjenkjennes fra første side. Men Tiller tar et nytt grep. Istedenfor å fortelle på den vanlige kronologiske måten snur han om og forteller historien fra slutten og bakover. Omvendt kronologisk handlingsforløp altså. Dermed starter romanen med at hovedpersonen ligger død i sykehussengen etter et vellykket selvmord i trafikken og slutter med noen tidlige barndomsminner, eller egentlig ikke … Tiller klarer å knytte dette sammen på finurlig vis, noe som hever avslutningskapittelet et par hakk.

Hovedpersonen Terje jobber i miljøavdelingen hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, der han som byråkrat kjemper en kamp for å bevare mest mulig av naturmangfoldet. Han er gift og har en datter. Det resterende persongalleriet består av en alkoholisert mor og en eldre søster som han forakter. Det er altså igjen de nære relasjoner i familien som Tiller er opptatt av.

Siden hendelsene i romanen skjer før årsakene blir klargjort for leseren blir lesingen en jakt på svar. Det er naturlig at vi i starten føler sympati med hovedpersonen, men gradvis blir det vanskeligere og vanskeligere å føle noe særlig sympati med Terje, for denne hovedpersonen er en skakkjørt og kalkulerende personlighet. Et grep vi for øvrig kjenner fra tidligere Tiller-romaner er at hovedpersonen liksom ligger i forkant av samtalen og styrer dialogen ut i fra hvilken respons han forventer fra samtalepartneren. Denne veklingen mellom indre tanker og dialog skaper psykologisk innsikt.

”Begynnelser” starter altså med slutten, og for hvert kapittel hopper romanen bakover i tid. Med kapitteloverskrifter som ”Dagen før det igjen”, ”Fire år før det igjen” og ”To dager før det igjen” gir Tiller oss denne byråkratens, må vi si, tragiske livshistorie i utvalgte øyeblikk. Snedig gjort.

Carl Frode Tillers sjette roman har altså de samme kvalitetene som de fem første. Til sammen blir dette en romanrekke svært få forfattere kan matche.

Ti dager som rystet verden

”Ti dager som rystet verden”
Av John Reed, oversatt av Charlie Jansson
Spartacus Forlag AS, 2017 (327 sider)

I disse dager er det 100 år siden den store russiske revolusjonen, og hva er da mer naturlig enn å lese ”Ti dager som rystet verden” av John Reed?

Dette er en reportasjebok, eller en øyenvitneskildring, skrevet av en som faktisk var der da det skjedde. Boken er en dag-for-dag dokumentar om de dramatiske begivenhetene som skulle føre til at bolsjevikene tok makten, og med revolusjonær glød forsøkte å skape den første sosialistiske statsdannelse i historien.

John Reed var en amerikansk journalist som sympatiserte med bolsjevikene, og som kom inn i de innerste kretsene rundt Lenin og Trotskij da revolusjonen kom i oktober/november 1917. Reed løper gatelangs i Petrograd (som Leningrad/St. Petersburg ble kalt den gang), fra møte til møte, fra gatekamper og opphetede diskusjoner, fra det ene fraksjonsmøte til det andre, og dokumenterer hendelsene med nitid grundighet.

Boken er altså en tett-på reportasje, der historiske skikkelser (og mange glemte) opptrer. Heldigvis har forlaget tatt konsekvensen av at leseren ikke nødvendigvis er faghistoriker med master i den russiske revolusjon. Derfor har boken et forord, og hvert kapittel er utstyrt med en innledende kommentar, av NRK-journalisten Morten Jentoft. Det er likevel en fordel om leseren kjenner revolusjonshistorien i grove trekk, ellers er det nok en fare for at han/hun faller av lasset.

Mengden av personer, grupperinger og partier er stort, noe som gjør at det tidvis er både forvirrende og litt trøttende å følge med. Likevel klarer forfatteren å fange den gløden som de revolusjonære kreftene var i besittelse av, midt i all forvirring, tilbakeslag og ideologisk strid som hersket mellom fraksjonene. ”Ti dager som rystet verden” er derfor et uvurderlig dokument fra en historisk hendelse som fikk stor betydning for hele verden de påfølgende hundre årene.

John Reed (bildet) støttet selv bolsjevikene og ble en personlig venn av Lenin. Etter revolusjonen reiste han hjem til USA, der han deltok i stiftelsen av det amerikanske kommunistispartiet. Han ble imidlertid politisk forfulgt, og forlot USA. Reed bosatte seg i Moskva, der han døde i 1920. Han ble begravd som en helt, og hans urne er støpt inn i Kremlins mur.

I 1981 laget Warren Beatty filmen ”Reds” om John Reed. Det er på tide det å se den en gang til.