Manuell

”Manuell”

Av Cathrine Knudsen

Pelikanen forlag as, 2014 (204 sider)

”Manuell” er Cathrine Knudsens fjerde roman, og den tredje jeg leser av henne. Den følger opp de samme sporene som hun utforsket i sin forrige roman ”Jeg kunne vært et menneske” fra 2011, der jakten på identitet og livets grunnleggende spørsmål sto sentralt.

Når det er sagt fremgår det at Cathrine Knudsen er en type forfatter som bruker litteraturen til å utforske mennesket, og til å søke erkjennelse og innsikt. En typisk filosofisk anlagt forfatter, som helt tydelig har funnet sin egen stemme, en egen skrivemåte, en signatur som nå trer frem som et særmerke og gjør henne lett gjenkjennelig. For så vidt noe som kjennetegner en stor forfatter.

Hovedpersonen Cara Alona tenker tilbake på da hun vær liten jente og møtte sin farfar som jobbet som bomvakt i Kjellstadbommen, utenfor Drammen. Disse få møtene, som varte i noen sekunder, var de eneste møtene med farfaren, og også de eneste gangene hennes egen far møtte sin far. Dette er altså en familie med brutte relasjoner, noe som skal prege Cara Alona hele livet, også når hun selv blir mor. Forholder til familie, til andre mennesker, så vanskelig, så avgjørende for hva det vil si å være et menneske.

Dette filosofiske aspektet dras ytterligere noen omdreininger når hovedpersonen oppdager noen YouTube-videoer fra en robotmesse i Hong Kong, der et japansk firma presenterer roboter designet for omsorgssektoren. Artig nok leste jeg denne sekvensen samtidig som NRK2 hadde viet en hel uke med dokumentarfilmer om robotteknologien, bl.a. noen av de samme robotene som Knudsen skriver om i boken.

”Manuell” er en roman som virker solid gjennomarbeidet, et stykke litteratur som har vært skrevet og omskrevet mange ganger, helt til teksten fremstår som helstøpt og formfullendt. Det er en roman som fascinerer, men som krever at leseren evner å dykke ned i den og holde pusten gjennom en del sider, før den liksom stiger til overflaten og man endelig kan fylle lungene igjen, en smule ør og forvirret, men med litt mer innsikt.

Dagbok 1924-1994. I utval

”Dagbok 1924–1994. I utval”

Av Olav H. Hauge

Samlaget, 2011 (316 sider)

Da Olav H. Hauge døde i 1994 etterlot han seg bl.a. 84 skrivebøker på til sammen 5.720 håndskrevne sider. Dette var hans personlige dagbok, som han begynte å skrive på 15 år gammel i mars 1924. I de neste 70 årene fortsatte han å skrive i dagboken, ikke hver dag, men veldig regelmessig. Unntakene var i de periodene han var innlagt pga. sine psykiske plager. Det er for eksempel et opphold mellom 1933 og 1937, en tid han for det meste tilbrakte på Valen sykehus.

Dagboken ble utgitt i sin helhet i 2000, i 5 bind, på til sammen 3.720 sider. Samlaget hadde da supplert teksten med et register på over 5.000 navn på personer som omtales i dagboken. Et storverk som har fått kultstatus, men som de færreste naturlig nok gir seg i kast med.

Vi andre kan derimot glede oss over dette utdraget på vel 300 sider, redigert av forlagsredaktør Sverre Tusvik. Det er nok til å danne seg et bilde av både omfang og spennvidde av Hauges dagbokopptegnelser, og det vil garantert inspirere til videre lesning, både av Olav H. Hauges egne dikt, men også av en rekke bøker og forfatterskap han beskriver i dagboken. Det interessante med Hauges dagbok er nemlig at de er spekket med litterære referanser. Ja, man blir nesten ydmyk i møtet med denne lesehesten og det livslange samværet han hadde med litteraturen.

Selv om dette ikke er en tradisjonell dagbok fylt opp av personlige tanker og hendelser, gir den likevel nok drypp av Olav H. Hauges liv til at vi blir godt kjent med denne personligheten fra Ulvik i Hardanger. Hauge var lenge en einstøing og han var langt oppe i 60-årene før han giftet seg med den tjue år yngre Bodil Cappelen. Naturlig nok får vi også innblikk i dette. Det er forresten gitt ut en egen bok med brevvekslingen mellom de to.

I en av de første opptegnelsene i dagboken, datert 10. juni 1924, skriver han at han hittil har lest 626 bøker. ”Det er lite. Temmelig lite”, skriver han selv. Det er vel ikke mange som ville sagt det samme, Hauge var altså ikke fylt 16 år ennå!

Hauge debuterte med egne dikt i 1946. Deretter kom det en ny samling hvert 5. år frem til 1961, da han ble belønnet med Kritikerprisen. Det er påfallende å lese hvor liten tro Hauge hadde på seg selv og sin egen diktning de første 15 årene. Dette var en person som gjerne skriver positivt om andre, men som altså ikke helt har troen på egne evner. Ellers er vidsyn og en aldri sviktende nysgjerrighet et særtrekk ved Hauges dagbok. Hans hunger etter litteratur og filosofi gjorde at han bl.a. lærte seg tysk og fransk, i tillegg til engelsk. Hans språkkunnskaper gjorde ham i stand til å oversette en rekke betydelige forfattere til norsk, for første gang.

Det er også påfallende hvor stort kontaktnett han hadde. Etter som årene gikk fikk han et stort ry som forfatter og gjendikter, og utallige besøkende kom til ham på gården i Ulvik. En av de som omtales hyppigst i dagboken er Jan Erik Vold. I det hele tatt hadde Hauge mye omgang med andre forfattere, også betydelig yngre enn ham. Det vitner om at han høstet stor anerkjennelse og at han var levende opptatt av alt det nye som dukket opp i det litterære miljøet.

Det er ellers mange sitatvennlige og slående formuleringer å finn her. Mange av dem brukte han nok i en eller annen form i sin egen diktning. Dagboken gir en unik mulighet til å bli kjent med dikteren Olav H. Hauge.

M Train

”M Train”

Av Patti Smith, oversatt av Brit Bildøen

Det Norske Samlaget, 2016 (246 sider)

Dette er tredje boken av Patti Smith som Samlaget gir ut i norsk oversettelse. Selvbiografien ”Just Kids” kom i 2012, mens diktsamlingen ”Sanka ull” kom året etter. Patti Smith har spilt mye i Norge de siste årene, og hun har fått et stort publikum her til lands. Nå har hun også fått en stor leserkrets, hun selger nemlig godt.

Først er det verdt å stoppe opp og se nøye på omslagsfotoet. I mørke bruntoner sitter Patti Smith alene ved et lite kafébord. Hun ser resignert, nærmest trist ut i løse luften, eller kanskje er hun nedsunket i dype tanker. På bordet foran henne stor en stor kopp og et polaroidkamera. På slutten av boken får vi forklaringen på bildet, og den tilsynelatende resignasjonen det utstråler. Det viser seg å være tatt på Kafé ’Ino i Greenwich Village, Patti Smiths stamkafé i ti år. Det er tatt siste dagen denne kaféen var åpen. Det er som om forfatteren på bildet sørger over at enda en god venn har gått bort, og at hun nå er enda mer alene enn før.

Patti Smith er selvsagt mest kjent for musikken og som et slags feministisk punkikon fra 1970-tallet. Faktum er imidlertid at hun ga ut flere diktsamlinger før hun slo gjennom med debutplata ”Horses” i 1975. Det var poet og forfatter hun begynte som, og det er kanskje som forfatter hun vil avslutte karrieren også, hun blir tross alt 70 i år, og kanskje passer det 70-åringer bedre å samle tankene på papir fremfor å utagere på en scene.

Tittelen ”M Train” kan kanskje stå for ”Memory Train”? I hvert fall er det den tilbakeskuende forfatteren vi møter oftest i boken. Tekstene består for en stor del av minner, eller refleksjoner over viktige inspirasjonskilder fra kulturens verden, samt drypp fra den personlige sfære, der savnet etter den avdøde ektemannen skinner klarest. Dette er ikke en fortelling fra a til å, men mer selvstendige kapitler som likevel utgjør en helhet i kraft av å formidle en bestemt stemning, eller fargetone. Forfatteren har også illustrert tekstene med mange polaroidfoto.

Som leser får du inntrykk av at forfatteren lever i en helt særegen boble der det meste foregår oppe i hodet. Hvor mange kulturelle referanser som finnes i denne boken er ikke lett å telle, for stort sett alle sider er fylt opp av dem. Patti Smith er en type fan som kan finne på å reise jorden rundt for å oppsøke gravsteder til avdøde helter, enten det er Jean Genet i Marokko, Sylvia Plath i England eller Frida Kahlo i Mexico. Alltid medbringende sitt polaroidkamera, alltid på leting etter relikvier, som om det er helgener hun dyrker.

Det skal sies at mange av kapitlene i ”M Train” er godt skrevet. Patti Smith har helt klart evnen til å skape en litterær grunntone, en stemning som hun holder fast ved. Det er en litt sær verden, for det meste tilbakeskuende, ofte preget av en slags sorg eller en følelse av tap.

”M Train” er opptegnelser fra kafébordene, en bohems erindring om andre bohemer, en kunstnersjels søken etter andre kunstnersjeler, etter et fellesskap der materielle verdier er uten betydning. ”M Train” er ren ånd.

Mot strømmen

”Mot strømmen”

Av Joris-Karl Huysmans, oversatt av Jan Olav Gatland

Bokvennen, 1998 (233 sider)

I Michel Houellebecqs bok ”Underkastelse” fra 2015 arbeider hovedpersonen med en doktorgradsavhandling om Joris-Karl Huysmans. Den livstrette akademikeren vi møter hos Houellebecq finner en slags forståelse hos Huysmans. Det var Houellebecq som gjorde meg oppmerksom på Huysmans og som fikk meg til å lese denne boken.

Huysmans regnes som dekadensens fremste representant i litteraturen, og hans bok ”A rebours” fra 1884 fikk stor innflytelse langt utenfor Frankrikes grenser. Oscar Wilde og Arne Garborg er bare to av hans samtidige som lot seg influere av Huysman, og særlig av denne romanen.

”A rebours” kan også oversettes med På tvers, Mot hårene, Mot veden eller Mot naturen, i følge oversetterens etterord. Tittelen setter uansett stemningen. Hovedpersonen er en greve i en gammel adelsslekt med navnet des Esseintes. Han er den siste i slekten, uten kone og barn, uten forpliktelser av noe slag. Han er mett av verdens gleder, som han tidligere har visst å forsyne seg grådig av. Des Esseintes er kort fortalt drittlei av denne verden, som han føler seg høyt hevet over. Han er en skikkelig åndssnobb, som til slutt kun finner glede i den høyeste litteraturen, i den mest kresne kunst og klassiske musikk.

Kort fortalt bestemmer greven seg for å trekke seg tilbake. Han forlater Paris og søker tilflukt på et gods på landsbygden, der han planlegger å fordype seg i sine bøker og kunstskatter, det eneste som gir ham glede i livet. Som en munk i et kloster skal han bli et åndsmenneske, og slippe å forholde seg til den gemene hop i Paris. Men ting går ikke akkurat som planlagt.

I boken går greven gjennom hele boksamlingen sin, en samling som inneholder førsteutgaver fra de tidligste tider. Han systematiserer samlingen og prøver å finne den rette plassen for hver og en i biblioteket sitt. Jeg regner med at de færreste lesere i dag har noe forhold til de bøkene som greven beskriver, her får vi nærmest en litteraturhistorisk gjennomgang fra antikken og frem til 1800-tallet.

I ”Mot strømmen” er det ikke mye plot å snakke om. Det er mest en psykologisk beskrivelse av hovedpersonens sinn. Det er nok også årsaken til at Huysmans forfatterskap virket nytt og radikalt i samtiden. Denne boken var det motsatte av naturalismen som Zola & co representerte. Sånn sett er det mulig å forstå den innflytelsen den fikk.

Fjordman

”Fjordman”

Portrett av en antiislamist.

Av Simen Sætre

Cappelen Damm, 2013 (312 sider)

Peder Are Nøstvold Jensen var en helt anonym person før 22. juli 2011. Kort tid etter terrorangrepet på Utøya og bombingen av Regjeringskvartalet i Oslo var han imidlertid jaget av pressen. Under pseudonymet ”Fjordman” ble han anklaget for å være terroristens ideologiske veiviser og forbilde, heftig sitert og kopiert i ABBs over 1100-siders ”manifest”, et ideologisk skrift som ble sendt i e-post til hundrevis av folk like før terrorangrepene.

Journalist Simen Sætre skulle skrive en artikkel om bloggeren Fjordmann, men endte opp med en bok. I ”Fjordman. Portrett av en antiislamist” prøver Sætre å finne ut hvordan Jensen ble en ledestjerne for mange i det høyreekstreme og/eller islamfiendtlige miljøet, og hva det er som har formet hans politiske synspunkter. Men samtidig går han også Jensens mangeårige virke som blogger etter i sømmene, og ser en politisk utvikling som går i stadig mer radikal retning.

Simen Sætre går til oppgaven som en gravende journalist. Hovedpersonen selv, bloggeren Jensen, er nemlig ikke interessert i å samarbeide. Peder Are Nøstvold Jensen mener faktisk at han selv er et offer (!) for terroristens illgjerninger, at terroristen er sinnssyk (noe den første utredningen fra rettspsykiaterne jo også konkluderte med), og at han helt uskyldig har blitt dratt inn i saken.

Det meste som Jensen har skrevet er jo tilgjengelig for alle som vil lese. Alt er å finne på internett, i tillegg hadde Fjordman (før han i 2005 ble Fjordman) noen kronikker på trykk under eget navn i norske aviser. Sætre har tydeligvis lest rubb og stubb av Jensens materiale. Under navnet ”Fjordman” ble Jensen etter kort tid en stjerne på den internasjonale anti-jihadisthimmelen, med tusenvis av lesere over hele verden. Utallige kommentarer fulgte hans blogginnlegg, der leserne roste hans vidsyn, hans klare analyser, og hans uovertrufne angrep på politiske motstandere. Fra starten i 2005 og frem til juli i 2011 ble Fjordmans status bare større og større i dette undergrunnsmiljøet, men bare noen meget få personer visste hvem som skjulte seg bak pseudonymet.

Så hvem er ”Fjordman”? Jo, dette er en mann som i år fyller 41. Han vokste opp i Ålesund, som sønn av to venstreradikale foreldre. Sætre reiser til Ålesund for å undersøke nærmere, og finner ingen som har noe vondt å si om ham. Hans foreldre har hele tiden nektet å uttale seg til pressen, bortsett fra i korte facebookoppdateringer der de tar avstand fra hans politiske ståsted, men støtter ham som sønn. Peder Are er en litt anonym fyr, som skolekameratene skildrer som en litt nerdaktig lesehest.

Peder Are studerer sosialantropologi og arabisk ved Universitet i Bergen. Det er her han muligens for første gang havner i en slags opposisjon til det han får høre, han mener nemlig at islam skjønnmales av foreleserne. I 2000 reiser han til Kairo for å fortsette med studier i arabisk, han blir student ved American University of Cairo. Dette er et sted med mange utenlandsstudenter, supplert med barn av velstående egyptere. Egentlig er de skjermet fra det vanlige livet i Kairo, for campus er et ganske lukket samfunn. Det er i Kairo Jensen befinner seg da flyangrepene mot USA skjer i september 2001 (en av de sentrale terroristene viser seg å være en tidligere student ved AUC). De reaksjonene Jensen observerer i Kairo etter flyangrepene sjokkerer ham, det virker nemlig som flertallet støtter terrorangrepene.

Jensen plan med oppholdet i Egypt var å perfeksjonere språket og kanskje få seg en jobb i Midt-Østen. Jobb blir det, men da som FN-observatør i Hebron. Her skal han som observatør bo i en by der 7000 jødiske nybyggere lever helt isolert fra sine palestinske naboer, i en gjensidig fiendtlig atmosfære. Det han opplever her av hat og vold setter sitt preg, og på en frihelg i Tel Aviv overlever han så vidt et bombeangrep mot en bar han selv forlot minutter før smellet. To kollegaer blir drept. Simen Sætre følger i Jensens fotspor både til Kairo og til Hebron, dette er i selg selv interessante skildringer, særlig opplevelsene i Hebron er sterke.

Etter jobben som FN-observatør kommer Jensen til Oslo, og begynner som masterstudent ved Universitetet. I 2004 leverer han oppgaven ”Blogging Iran – A Case Study of Iranian English Language Weblogs”. På dette tidspunkt er blogging et relativt nytt fenomen, men det er liten tvil om at Jensen lærte mye av de iranske bloggerne, som var i opposisjon til regimet i hjemlandet.

Det er i Oslo at Jensen blir en verdsatt blogger. Han lever et meget stille og rolig liv (i følge husverten som Sætre snakker med), han er lite sosialt aktiv, mye for seg selv. Ingen vet at denne anonyme karen etter en stund blir en internasjonal ideolog, med et stigende antall følgere, deriblant Anders Behring Breivik.

I utgangspunktet kunne dette blitt en uautorisert biografi, men til slutt kommer det til et slags samarbeid mellom Simen Sætre og Peder Are Jensen, og de to møtes noen dager i Stuttgart, der ”Fjordman” får lese og kommentere kapitler i forfatterens manus. At Jensen bestrider konklusjonene Sætre trekker opp til slutt er som forventet.  

I en egen epilog drar nemlig Sætre opp den ideologiske utviklingen som Fjordman gjennomgår, og konklusjonen er han må sees på som en høyreradikal aktivist, med internett som sin plattform. Flere har tidligere konkludert med at Jensens politiske plattform er fascistisk, Sætre drar det vel ikke så langt, men han siterer flittig de innleggene som kan leses slik.

Har Peder Are Nøstvold Jensen oppfordret til vold og dermed gjort seg til moralsk medskyldig i terror? Ja, de fleste som kan lese vil mene det. Selv vil Jensen på det sterkeste ta avstand fra dette, men det virker ikke troverdig når Jensen unndrar seg ansvar for egne meninger. Tilfellet Fjordman er vel snarer et bevis på at ord kan føre til handling, særlig når de gjentas og forsterkes i lukkede forum, der alle stort sett er enige og mener å sitte inne med en sannhet. At noen da velger å gå fra ord til handling er vel ikke annet enn å forvente.