Dagbok 1924-1994. I utval

”Dagbok 1924–1994. I utval”

Av Olav H. Hauge

Samlaget, 2011 (316 sider)

Da Olav H. Hauge døde i 1994 etterlot han seg bl.a. 84 skrivebøker på til sammen 5.720 håndskrevne sider. Dette var hans personlige dagbok, som han begynte å skrive på 15 år gammel i mars 1924. I de neste 70 årene fortsatte han å skrive i dagboken, ikke hver dag, men veldig regelmessig. Unntakene var i de periodene han var innlagt pga. sine psykiske plager. Det er for eksempel et opphold mellom 1933 og 1937, en tid han for det meste tilbrakte på Valen sykehus.

Dagboken ble utgitt i sin helhet i 2000, i 5 bind, på til sammen 3.720 sider. Samlaget hadde da supplert teksten med et register på over 5.000 navn på personer som omtales i dagboken. Et storverk som har fått kultstatus, men som de færreste naturlig nok gir seg i kast med.

Vi andre kan derimot glede oss over dette utdraget på vel 300 sider, redigert av forlagsredaktør Sverre Tusvik. Det er nok til å danne seg et bilde av både omfang og spennvidde av Hauges dagbokopptegnelser, og det vil garantert inspirere til videre lesning, både av Olav H. Hauges egne dikt, men også av en rekke bøker og forfatterskap han beskriver i dagboken. Det interessante med Hauges dagbok er nemlig at de er spekket med litterære referanser. Ja, man blir nesten ydmyk i møtet med denne lesehesten og det livslange samværet han hadde med litteraturen.

Selv om dette ikke er en tradisjonell dagbok fylt opp av personlige tanker og hendelser, gir den likevel nok drypp av Olav H. Hauges liv til at vi blir godt kjent med denne personligheten fra Ulvik i Hardanger. Hauge var lenge en einstøing og han var langt oppe i 60-årene før han giftet seg med den tjue år yngre Bodil Cappelen. Naturlig nok får vi også innblikk i dette. Det er forresten gitt ut en egen bok med brevvekslingen mellom de to.

I en av de første opptegnelsene i dagboken, datert 10. juni 1924, skriver han at han hittil har lest 626 bøker. ”Det er lite. Temmelig lite”, skriver han selv. Det er vel ikke mange som ville sagt det samme, Hauge var altså ikke fylt 16 år ennå!

Hauge debuterte med egne dikt i 1946. Deretter kom det en ny samling hvert 5. år frem til 1961, da han ble belønnet med Kritikerprisen. Det er påfallende å lese hvor liten tro Hauge hadde på seg selv og sin egen diktning de første 15 årene. Dette var en person som gjerne skriver positivt om andre, men som altså ikke helt har troen på egne evner. Ellers er vidsyn og en aldri sviktende nysgjerrighet et særtrekk ved Hauges dagbok. Hans hunger etter litteratur og filosofi gjorde at han bl.a. lærte seg tysk og fransk, i tillegg til engelsk. Hans språkkunnskaper gjorde ham i stand til å oversette en rekke betydelige forfattere til norsk, for første gang.

Det er også påfallende hvor stort kontaktnett han hadde. Etter som årene gikk fikk han et stort ry som forfatter og gjendikter, og utallige besøkende kom til ham på gården i Ulvik. En av de som omtales hyppigst i dagboken er Jan Erik Vold. I det hele tatt hadde Hauge mye omgang med andre forfattere, også betydelig yngre enn ham. Det vitner om at han høstet stor anerkjennelse og at han var levende opptatt av alt det nye som dukket opp i det litterære miljøet.

Det er ellers mange sitatvennlige og slående formuleringer å finn her. Mange av dem brukte han nok i en eller annen form i sin egen diktning. Dagboken gir en unik mulighet til å bli kjent med dikteren Olav H. Hauge.