Drømmefakultetet

”Drømmefakultetet – tillegg til seksualteorien” Av Sara Stridsberg, oversatt av Monica Aasprong Aschehoug, 2008 (351 sider) ”Drømmefakultetet er ikke en biografi, men en litterær fantasi som tar utgangspunkt i den døde amerikanske forfatteren Valerie Solanas’ liv og verk. Det finnes få kjente fakta om Valerie Solanas, og denne romanen er heller ikke disse tro. Alle personer som opptrer i romanen må derfor betraktes som fiktive, selv Valerie Solanas.” Denne ”reservasjonen” står på trykk før romanen (eller den ”litterære fantasien”)begynner, og jeg blir øyeblikkelig i stuss. For hva betyr dette? Er ikke en roman pr. definisjon fantasi, eller diktning? Finnes det romanlesere som forveksler romanen med virkeligheten? Hva er det Sara Stridsberg er redd for? Det er umulig å lese denne romanens ”Valerie Solanas” som fiktiv, dvs. sugd ut av Sara Stridsbergs eget hode, selvsagt er denne bokens hovedperson nært knyttet opp til den faktiske Valerie Solanas (1936 – 1988), kvinnen som først og fremst huskes fordi hun gjennomførte et drapsforsøk på Andy Warhol i 1968, og som følge av dette fikk oppmerksomhet rundt sin ”ekstremfeminisme”, best uttrykt i "S.C.U.M. Manifesto”, nærmest en pamflett som Valerie Solanas skrev og fikk trykket opp for egne penger. Hvorfor Sara Stridsberg innledningsvis sier at hovedpersonen er ”fiktiv” forstår jeg ikke. Det er heller ikke riktig å si at ”det finnes få kjente fakta om Valerie Solanas”, hennes liv er relativt godt dokumentert, i mange sammenhenger, også ved enkle søk på nettet. Joyce Carrol Oates har skrevet en roman – ”Blonde” - basert på Marilyn Monroes liv, jeg velger å lese ”Drømmefakultetet” på samme måte, som en roman, men bygd på livet til en virkelig eksisterende person.

Slik jeg leser ”Drømmefakultetet” gir romanen faktisk et realistisk bilde av personen Valerie Solanas. Riktignok er en del fakta endret, for eksempel hvor hun vokste opp, men hovedtrekkene er intakte. Solanas ble misbrukt som barn, hun dro hjemmefra som 15-åring. Mot alle odds klarer hun å ta høyere utdanning, hun får en grad i psykologi og jobber et år som forsker. Dette er på begynnelsen av 50-tallet. At hun er begavet og ressurssterk er hevet over tvil, likevel havner hun utenfor. Hun begynner å skrive på første utkast av ”S.C.U.M. Manifesto”, skal vi tro at barndommens/ungdommens traumer har innhentet henne? På begynnelsen av 60-tallet flytter hun til New York, der hun etter sigende overlever som tigger og prostituert. Samtidig definerer hun seg selv som forfatter. Parallelt med manifestet skriver hun på et teaterstykke - ”Up Your Ass”. Hun ser Andy Warhold som en mulig produsent for dette, og det er derfor hun oppsøker ham, for at han skal lese stykket og forhåpentligvis si ja til å sette det opp. Men Warhol sier aldri ja, han returnerer heller ikke manuset. Det er dette som angivelig er grunnen til at Valerie Solanas 3. juni 1968 skyter Warhol med tre skudd. Warhol havner i koma på sykehus, men overlever. Solanas erklæres utilregnelig og plasseres på psykiatrisk sykehus. Hun sitter der noen år, kommer ut, men legges inn på nytt flere ganger. Hun flytter rundt i USA, ender til slutt opp i San Francisco hvor hun dør på et kommunalt hospits i 1988. Til det siste omtalte hun seg selv som forfatter, men hun overlevde som prostituert. Stridsberg har bygget romanen opp med mange dialoger. Slik kommer Valerie Solanas mye til orde. Det er lett å se likeheten mellom bokens Valerie og den Valerie som Lily Taylor gir liv til i filmen ”I shot Andy Warhol” (1996). Det finnes filmklipp av Valerie Solanas på YouTube, bl.a. 7 minutter fra Warhol-filmen ”I, A Man” (1967), en rolle der Solanas improviserer dialogen. Solanas er rappkjeftet og spissformulert, opplagt begavet, men skrudd. Som hun er det i Sara Stridsbergs roman. Romanen hopper frem og tilbake i tid, fra barndom, til studietiden, til New York og Andy Warhols miljø i 1967/68, til de siste dagene på hospitset i San Francisco i 1988. Det er sikkert en fordel å kjenne til Solanas historie på forhånd for å henge med (slik som jeg gjør), men totalt sett danner romanen et sammensatt bilde av en fascinerende personlighet. Skrudd, krevende, intelligent, utfordrende. Valerie Solanas lever videre i populærkulturen, ”Up Your Ass” ble faktisk satt opp som en musikal (!) i San Francisci i 2000.

Jeg kunne vært et menneske

”Jeg kunne vært et menneske”
Av Cathrine Knudsen
Cappelen Damm, 2011 (266 sider)

Jeg ble først introdusert for Cathrine Knudsen som romanperson, slik hun figurerer i siste del av Thure Erik Lunds ”Straahlbox”, der hun riktig benevnes som ”Cathrine Knudsen” eller bare ”Knudsen”. Da jeg leste ”Straahlbox” for et par måneder siden var jeg ikke klar over at Cathrine Knudsen eksisterer, ikke bare som romanperson, men faktisk som en høyst levende forfatter, gift med den samme Thure Erik Lund! Så når ”Bokvennen litterært magasin”, i sin første utgave i 2012, varter opp med et 9 siders forfatterportrett av Cathrine Knudsen, er de klart at min nysgjerrighet er vekket. Denne forfatteren må jeg sjekke ut nærmere!

Cathrine Knudsen gikk på Skrivekunstakademiet på 1990-tallet, men debuterte først flere år senere, i en alder av 35. ”Jeg kunne vært et menneske” er hennes tredje roman. Hun debuterte i 2005 med ”Mulighetene”, og fulgte opp i 2008 med ”De langtidsboende”. Som jeg har sett fikk begge disse romanene gode kritikker, men ingen av dem har jeg fanget opp på min litterære radar. Denne hennes tredje roman har også fått gode kritikker, ja, til dels meget gode. Til tross for dette … det var altså som romanperson jeg først ble oppmerksom på henne.

”Jeg kunne vært et menneske” er på mange måter en spennende roman. Den har en meget original begynnelse, der vi går rett inn i prøvene til en amatørteatergruppe som arbeider med å sette opp et stykke. Skuespillerne diskuterer hvordan de skal tolke rollene sine, men snart er det rollefigurene som overtar teksten, og i resten av romanen er vi inne i hodene på disse rollefigurene. Hovedpersonen er hun som innledningsvis bare presenteres som ”Datter, 43”. Det blir hovedsakelig hennes historie vi får servert, med datterens egne ord.

Historien er interessant, temaet er grunnleggende eksistensialistisk (derav tittelen). Det dreier seg om idealisme, identitet, søken etter samhold og fellesskap – mye av det som utgjør et menneske. Men i perioder er det som romanen dovner litt bort, før den tar seg opp igjen. Det er altså en litt ujevn leseropplevelse dette, men i lange partier makter forfatteren virkelig å fange min interesse. Det holder likevel ikke helt inn, jeg synes romanen faller litt på slutten, både tematisk og språklig.

Likevel må jeg gi honnør for et spenstig anslag! Cathrine Knudsen har åpenbart mye å fare med som forfatter, jeg opplever hennes tematikk som litt atypisk for en kvinnelig forfatter, jeg grep meg selv i å tenke at dette kunne vært skrevet av en mann. Er det et kompliment? Jeg mener vel egentlig bare at Cathrine Knudsen i denne romanen behandler temaer som jeg helst forbinder med mannlige forfattere, og at hun gjør det på en ganske så original måte. Men kanskje er det bare det at hun ikke lever opp til de fordommene jeg har om kvinnelige, norske forfattere, og at hun dermed automatisk scorer flere plusspoeng hos meg.

Grøftetildragelsesmysteriet

”Grøftetildragelsesmysteriet”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 1999 (273 sider)

Dette er den første av de fire romanene som kretser rundt ”åndsmennesket” Tomas Olsen Myrbråten. Det er andre gangen jeg leser denne romanen, første gang var vel for ca. ti år siden, og jeg husker den gjorde inntrykk på meg da, som en meget spesiell leseopplevelse. Siden har romanen liksom lagt i minnet som en bok å ta med på listen over favoritter.

Derfor er det litt rart å lese den igjen, for så å oppdage at minnet du hadde om romanen ikke helt samsvarer med det du leser nå. Tomas Myrbråten er altså en bygdegutt som drar til byen og blir intellektuell. Han får i oppdrag fra Kulturdepartementet å utarbeide en betenkning over våre kulturminner, et oppdrag som går helt galt, siden konklusjonen på hele betenkningen er at våre kulturminner bare er tomhet, ja, nærmest en type nasjonal kitsch. Dette fører til at Myrbråten havner i miskreditt i establishment og nærmest tvinges tilbake til bygda der han kom fra. Samtidig mister den kvinnelige kulturministeren jobben. Myrbråten og ex-ministeren innleder deretter et slags forhold, etter at de tilfeldigvis møtes på byens bruneste pub. Eller er det bare en dame som likner veldig på ex-ministeren? Verken Tomas Myrbråten eller jeg som leser er helt sikker.

I hvert fall, ”åndsmennesket” Myrbråten tvinges tilbake til bygda. Skildringen av dette bygdelivet er helt hinsides. Dette er en slags bygdifisert ”white trash”-kultur, der det meste av tabuer og groteskerier skildres i den etter hvert velkjente lundske stil. Det var muligens dette som gjorde størst inntrykk på meg som førstegangsleser for ti år siden.

Det endre bokstavelig talt i grøfta for Tomas Myrbråten og hans intellektuelle pretensjoner, ”åndsmennesket” går til grunne.

Han ender til slutt opp som ”skoggangsmann” – en tilværelse som aleneboer uti skauen, hvor han lever som et slags naturmenneske, halvt tvunget, halvt frivillig, hinsides det moderne liv. En ekte villmann, engang kultivert, men altså nå som en naturalisert einstøing.

Og opp i alt dette kan man altså velge å lese romanen som samfunnskritikk eller kulturkritikk, noe mange har gjort, for deretter å stemple Thure Erik Lund som en litt tvilsom, reaksjonær, brungrumsete ”halv-nazi”-ideolog. Uansett er Lund en markant forfatter som skiller seg ut fra mainstreemlitteraturen, både i tema og skrivstil. Det har jeg lært å sette stor pris på.

Leiegården

”Leiegården”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 1994 (185 sider)

”Leiegården” er Thure Eriks Lunds andre roman. Etter å ha vunnet Tarjei Vesaas’ debutantpris med ”Tanger” i 1992, ble denne norsk vinner i en skandinavisk konkurranse om beste samtidsroman i 1994. Du snakker om pangstart på et forfatterskap! I ”Leiegården” møter vi tre personer som forteller hver sin historie. Det er egentlig tre ulike fortellinger som ikke berører hverandre, på annen måte enn av vi skjønner at de bor i samme leiegård i Oslo.

Den første historien, om Johannes M. handler om en strevende intellektuell som har fått 50.000 av Forskningsrådet for å skrive en botanisk-historisk avhandling. Han tilbringer tiden hjemme i leiegården, hvor han stadig blir distrahert fra å komme i gang med arbeidet. Vi skjønner at han strever fælt mentalt og plages av støy fra naboene. Hans eneste forbindelser ser ut til å være leietakeren Njål som han har tatt inn på et ledig soverom, samt hans ex-kjæreste Hedvig, som han stadig forventer skal ringe og distrahere ham. Det gjør hun imidlertid aldri. De mentale sperrene tårner seg opp for Johannes M. og han ligger nå flere år etter i arbeidet. Historien om Johannes M., får meg til å tenke på Thomas Bernhard hva skrivestil angår. Det er et komplement. Lund har språket i sin makt, det er en fryd å lese denne historien.

Den neste historien er om alenemoren Martha D. Hun er selvsagt heller ingen mainstream dame, det er tross alt Thure Erik Lund som har skapt henne. Martha D. har det med å forlate leiligheten på sen kveldstid, for så å søke mental lindring ved å kjøre bil tilsynelatende formålsløst rundt omkring i Osloområdet, alt mens tankene går. Dette med bilkjøring, tilsynelatende formålsløst, er scener vi for så vidt kjenner igjen fra romanen som på mange måter må regnes som Thure rik Lunds hovedverk - ”Straahlbox”, hvor forfatteren selv skildrer slike bilturer, nærmest som en mentalhygienisk øvelse.

Den tredje historien som utgjør ”Leiegården” handler om Gudmund N, ex-performancekunstner, nå vedhøgger oppi Maridalen, en degradering fra cool kunstnertype da han var i 20-årene, til nå å være et null i egne (og andres) øyne. I denne historien er det som om forfatteren Lund, slik vi kjenner ham fra senere bøker, som for eksempel kvartetten om Tomas Myrbråten, trer frem. Her kanskje for første gang? Den burleske, skitne, vulgære skrivestilen som vi senere har lært å kjenne, med sine odde utskudd i hovedrollene, alltid på utkanten av det moderne samfunnet, på vei ned i grøften for å grave seg ned, nesten bokstavelig talt!

Språk og natur

”Språk og natur”
Av Thure Erik Lund
H Press Imperativ 4
H Press, 2005 (62 sider)

Dette er et essay, eller pamflett, i en serie utgitt av det lille forlaget H Press (som jeg på forlagets nettsider leser ble nedlagt ned 31.12.2009). Denne lille boken inngår i en serie hvor ulike forfattere skriver med utgangspunkt i spørsmålet: Hvorfor skrive hva hvordan? Lunds bidrag er nr. 4 i serien, som teller 8 utgivelser. Svein Jarvoll, Øyvind Berg, Tone Hødnebø, Kristine Næss, Ole Robert Sunde, Erling Lægreid og Aud Olsen er de andre som har levert sine bidrag.

”I lange tider levde jeg i den overbevisningen at skrivingen burde være slik at jeg hele tiden skulle få lyst til å fortsette å skrive, og at ingenting skulle ta slutt, ettersom skrivingen, uansett emne og form, hadde nedfelt i seg et prinsipp om at det var naturen som uttrykte seg … Lenge hadde jeg sett det slik, at naturen på snedige og nådeløse måter makter å presse seg fram, ved glemsel eller ungdommelig friskhet, gjennom århundrer, eller i øyeblikks lyn. Slik skulle all slags tilgjorthet og kunstighet fjernes fra det skrevne, ved at det tilgjorte og kunstige ble naturlig.”

Slik åpner Lund teksten, som han har delt inn i 43 punkter. Denne boken er det svært vanskelig å si noe fornuftig om. Men temaet berører en kjerne i Thure Eriks Lunds filosofiske univers. Flere av disse punktene kunne lett flettes inn i Lunds romaner uten at noen hadde reagert på det, essay og fiksjon smelter sammen i dette særegne universet.