fredag 19. april 2019

Libyakrigen


«Libyakrigen»
Av Ola Tunander
Sirkel Forlag AS, 2018 (184 sider)

I «Libyakrigen. Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat» dissekerer Ola Tunander, professor emeritus ved Institutt for fredsforskning (PRIO), den offisielle historien om Libyakrigen i 2011, som vestlige politikere og de store mediene, inkludert de norske, har stilt seg bak. Denne lille boken inneholder et vell av kilder som viser at hele krigen var bygd på en serie løgner, kynisk fabrikkert av krigshauker og deres medspillere, og ukritisk videreformidlet av mediene.

At den norske regjeringen ved Jens Stoltenberg, et samlet Storting, de store humanitære organisasjonene og Den norske kirke, i samlet flokk støtte angrepene på Libya som begynte i mars 2011, viser hvor dominerende og enerådende den fabrikkerte krigspropagandaen var. I det som i ettertid fremstår som en særs vellykket desinformasjonskampanje rettet inn mot sentrale beslutningstakere, og den vestlige opinionen, ble alle i virkeligheten rundlurt. Krigen ble startet på løgner, og resultatet ble katastrofalt for det libyske folket. Ingen er stilt til ansvar.

Det som imidlertid er minst like skremmende er at de involverte, så mange år etterpå, virker ute av stand til å ta selvkritikk, og langt mindre lære av sine katastrofale feilgrep. Tvert imot; en mann som Jens Stoltenberg har jo sagt at han ville gjort det samme om igjen! Basert på kunnskapen som nå foreligger er et slikt utsagt nærmest kriminelt, og sender sterke signaler om at NATOs generalsekretær også neste gang er villig til å starte en krig basert på retorikk og bedrag. En skremmende erkjennelse.

Den såkalte «arabiske våren»

Det som var opptakten til Libyakrigen var det som er kalt «den arabiske våren», en fortelling om et frihetshungrende folk som reiser seg mot et autoritært styre. I denne fortellingen er det et viktig moment at folket er ubevæpnet, og at makten tyr til vold for å slå ned opprøret. I Libyas naboland Tunis og Algerie var opprøret fredelig, i den forstand at demonstrantene var ubevæpnet.

Tunander viser at denne fortellingen ikke holder vann i Libya. Han dokumenterer at det tvert imot var opprørerne, forkledd som frihetshungrende demokrater, som var bevæpnet, og at utenlandske spesialstyrket hadde ankommet Libya i forkant av opprøret, for å støtte det «folkelige» opprøret. Det var altså sterke krefter som i det skjulte hadde planlagt et væpnet opprør, og som ved hjelp av en effektiv løgnpropaganda fikk FNs sikkerhetsråd med på laget, med påfølgende militærhjelp fra andre stater.

Falske nyheter

Det ble fabrikkert falske nyheter som sa at Gadaffi brukte «voldtekt som våpen i krig», at Gadaffis soldater fikk viagra, og at massevoldtekter fant sted. TV-kanalen Al Jazeera laget disse nyhetene, som ble videreformidlet over hele verden som sannheter. Al Jazeera er eiet og kontrollert av Qatar, som hadde sendt spesialstyrket til opprørsbyen Benghazi. At pr-kampanjen forut for krigen var nøye planlagt er det ingen tvil om, et profesjonelt pressesenter var bygd opp for de utenlandske journalistene som reiste til opprørernes områder. Et tegn på at dette ikke var et spontant opprør, men nøye regissert. 

Det var i Benghazi Gadaffi angivelig planla å bombe sin egen befolkning, og det var det falske varselet om denne bombingen som fikk FNs sikkerhetsråd til å vedta resolusjon nr. 1973, som ga grunnlag for en «humanitær intervensjon». Resolusjonen ga ikke hjemmel for å fjerne Gadaffi og innsette et nytt styre, bare et grunnlag for å hindre en påstått kommende massakre. Da «intervensjonen» startet, med Norge som en ivrig bidragsyter, ble resolusjonen snart glemt, og en fullskala krig ble resultatet.

Tunander dokumenterer at det tvert imot var opprørerne som gjorde seg skyld i krigsforbrytelser og overgrep. Opprørerne, støttet av Norge og koalisjonen med FNs sikkerhetsråd i ryggen, drev etnisk rensing av afrikanske libyere fra de områdene de kontrollerte. Disse sorte libyerne ble effektivt stigmatisert i propagandaen, og fremstilt som afrikanske leiesoldater i Gadaffis tjeneste, mens de i virkeligheten var gjestearbeidere i oljeindustrien, eller faktisk Libyske statsborgere. Den rasistiske, muslimske opprørsbevegelsen drev i virkeligheten jakt på kristne afrikanere, støttet av Vesten og noen sentrale arabiske land!

Klassisk imperialisme 

Tunander viser hvordan Libyakrigen i virkeligheten var en klassisk imperialistisk krig mot et land som er rikt på ressurser, og som satte seg opp mot stormaktene ved å føre en egen, selvstendig politikk. Gadaffi hadde bygd opp en velferdsstat for sitt eget folk, på høyde med mange europeiske land. Han ønsket å skape en sterk afrikansk union, noe som betydde at gamle kolonimakter ville tape makt og innflytelse. 

Tunander viser hvordan Frankrike, Storbritannia og USA planla krigen for å sikre sine egne interesser. Han avkler hele det geopolitiske spillet, og avslører myten om at krigen ble ført på vegne av det libyske folket, for å fremme demokrati og frihet. 

En krigsmanual

Boken er så nært vi kan komme en manual for krig, en oppskrift for hvordan underminere er styre, manipulere verdensopinionen og kvitte seg med en brysom politisk konkurrent. Det er et råttent spill som avsløres, og Tunander har solid belegg å slå i bordet med.

Slik sett er boken også velegnet til å avsløre mekanismene bak Syriakrigen, der samme oppskrift er brukt, men med et annet utfall, i og med at Assad ikke er fjernet. Konsekvensene for sivilbefolkningen er likevel tragiske.

Ola Tunanders bok er gitt ut på et lite forlag, med støtte fra Fritt Ord. At ikke et stort forlag har gitt ut denne og markedsført den heftig, er merkelig. «Libyakrigen» er en helt essensiell bok som dokumenterer planlagte krigsforbrytelser, med god hjelp og støtte fra Norge. Den er obligatorisk lesning.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar