å smyge forbi en øks

”å smyge forbi en øks”

Av Beate Grimsrud

J. W. Cappelens Forlag AS, 1998 (306 sider)

Dette er Beate Grimsruds andre roman og hennes definitive gjennombrudd. Hun ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for denne, som svensk kandidat. Men vi regner vel Grimsrud som norsk? Hun ble altså født i Norge og bodde her de første 20 årene, før hun flyttet til Stockholm hvor hun har levd siden. I 2011 ble hun som den eneste noensinne nominert til den nordiske litteraturprisen fra både Norge og Sverige, for romanene ”En dåre fri”, en original skildring av et schizofrent sinn.

”En dåre fri” gjorde et sterkt inntrykk på meg og var mitt første møte med Beate Grimsrud. I tillegg til å formidle virkelighetsoppfatningen til den schizofrene på en måte som får leseren til å forstå denne diagnosen på en helt annen måte enn før, var også Grimsruds helt særegne, naive og stadig overrasende observasjoner helt forløsende for leseropplevelsen. ”En dåre fri” er rett og slett et overflødighetshorn av innsikt og språklige sjongleringer.

”å smyge forbi en øks” ble skrevet 13 år tidligere, men det er likevel ikke mulig for noen andre enn Beate Grimsrud å skrive en slik roman. Du kjenner igjen stilen fra første side. Denne gang møter vi en familie som ikke er helt A4, men som fungerer på sitt vis. Det er mor og far og syv søsken, men det er også tante Marianne som sliter med sitt. Det er på sett og vis en oppvekstskildring lagt til 1970-tallet, der hovedpersonen er Lydia, en jente i søskenflokken som vi følger fra hun er i 7-årsalderen og opp i tenårene. Lydias tanker og væremåte kan passere for et barnslig, men veslevoksent sinn, men gradvis forstår vi at Lydia nok kvalifiserer for en diagnose.

Lydia er en troverdig karakter, et intelligent barn, interessert i sport, og et sprinttalent utenom det vanlige. Men går det bra med Lydia når hun skal inn i voksenlivet? Det får vi jo ikke svar på siden historien stopper når Lydia er 13 eller 14. Kanskje bærer Lydia så mange likehetstrekk med forfatteren at vi har et slags svar likevel. Beate Grimsrud trakk det selvbiografiske langt inn i ”En dåre fri”, og Lydia i denne romanen kan lett ansees som et forarbeid, selv om ”å smyge forbi en øks” står utmerket på egenhånd.