Av Philip
Roth, oversatt av Tone Formo
Aschehoug,
2011 (284 sider)
Nathan
Zuckerman (ja, dette er enda en Zuckerman-roman fra Philip Roth) har de siste
11 årene levd et tilbaketrukket forfatterliv oppe i Berkshireheiene. Han er
blitt 71 år og har store plager med prostata og inkontinens. Dette fører ham
tilbake til New York for en behandling hos urolog, i håp om å få kontroll på
urinlekkasjene. Da Zuckerman i sin tid forlot New York var det for å slippe
unna en forfølger som truet ham. Med årene har stillheten og den selvvalgte
ensomheten gjort ham godt, han savner overhode ikke det hektiske storbylivet,
Zuckerman nyter sin exit og fordyper seg i forfattergjerningen.
Vi
skriver 2004. Tilbake i storbyen går ting ikke som Zuckerman har planlagt. Ved
en tilfeldighet får han øye på en kvinne han kjente i 1956, Amy Bellette. Amy
er barbert på den ene siden av hodet, og han kan se et operasjonsarr i hodet
hennes. Amy Bellette var i sin tid gift med Zuckermans favorittforfatter E. L.
Lonoff, en forfatter som døde for flere tiår siden og som nå er glemt av de
fleste. Zuckerman gir seg ikke til kjenne, men dette tilfeldige møtet får ham
straks til å oppsøke et antikvariat der han får tak i originalutgavene av
Lonoffs seks novellesamlinger. Tilbake på hotellrommet kan han slå fast at
novellene ikke bare var like bra som han husket, de er bedre.
Like
etter ser Zuckerman tilfeldigvis en annonse i The New York Review of Books. Et
forfatterpar i 30-årene, Billy og Jamie, ønsker å bytte sin 3-roms leilighet på
Upper West Side med et rolig, landsens sted, helst for ett år. Spontant velter
Zuckerman om på sine planer og tar kontakt med paret, som via finurlige omveier
viser seg å stå i en slags forbindelse både med E. L. Lonoff og Amy Bellette. Det
viser seg at Jamie har en venn (eller en elsker?), Richard Kliman, som skriver
på en biografi om E. L. Lonoff, en biografi som skal avsløre en skitten
hemmelighet. Kliman er i besittelse av halvparten av en uutgitt roman av
Lonoff, og han er desperat etter å få kloa i resten. Kan Zuckerman hjelpe ham?
Alt dette
skjer i løpet av de første 60–70 sidene. Starten på denne romanen fikk meg
faktisk til å tenke på Paul Auster, som Auster etablerer Roth et spennende
plot, her via en serie tilfeldigheter, og leseren forventer en krimliknende
oppfølging.
Men
strengt tatt lever ikke resten av romanen opp til disse forventningene. Jo da,
historien om det forsvunne romanmanuskriptet følges opp, og den selvutnevnte
biografen Kliman blir mer og mer pågående etter hvert som Nathan Zuckerman blir
mindre og mindre samarbeidsvillig. Men så blir gamle Zuckermans romantiske
lengsler etter den halvparten så gamle Jamie like viktig å fortelle, og romanen
tar en litt annen vending enn man kanskje forventet (og håpet).
Det skal
sies at Nathan Zuckerman i ”Exit gjenferd” bærer svært mange likhetstrekk med
Philip Roth, så det ligger nok mye selvopplevd i denne boken. Er dette kanskje
Roths forsøk på å komme fremtidige biografer i forkjøpet ved å sette disse i et
lite flatterende lys? Er han redd for at eget forfatterskap skal diskrediteres av
snuskete biografier? Nathan Zuckerman nekter å samarbeide med Kliman fordi han
anser ham som uskikket til å skrive biografien om favorittforfatteren, Klimans
analyse av Lonoff baserer seg på en teori som appellerer til de mest
sensasjonshungrige.
”Exit
gjenferd” ga Roth Man Booker International Prize, men romanen når ikke helt opp
til de høyder som alle bøkene i ”USA-trilogien” holdt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar