Oppdateringer

”Oppdateringer”

Av Pål Norheim

Kolon forlag, 2014 (115 sider)

Forlaget kaller dette for ”prosa”, i virkeligheten er det snakk om en serie facebook-oppdateringer fra Pål Norheim fra tidsrommet 16. april 2012 til 26. april 2014. Norheim er en mann som siden 1998 har gitt ut 3 bøker, en roman, en diktsamling og en prosabok. Ikke noe stort forfatterskap, men han har vært med i redaksjonen i Vagant og har studert litteratur, vært forlagskonsulent og bokanmelder, og følgelig er han en del av det litterære Norge. ”Oppdateringer” har fått til dels meget god mottakelse, og boken ble bl.a. nominert til Brageprisen i ”Åpen klasse”.

Kan facebook-oppdateringer bli litteratur? Kan sosiale media være medium for litteratur? Hvis svaret er ja, hvorfor gi det ut som bok i etterkant? Pål Norheim gir ut sine oppdateringer, mens andre twittrer og gir ut bok etterpå (Frode Grytten, Jan Eggum for å nevne to). Må tekstene gis ut som bok før det faktisk kan kalles litteratur? Er Norheims ”Oppdateringer” egentlig litteratur? Brageprisjuryen mener det, og alle kritikerne som priser boken mener tydeligvis det samme.

Men hva er dette? Jo, stort sett korte betraktninger, uten en rød tråd. Riktignok finnes det artige tanker, noen originale vrier og perspektiver, men i alt for stor grad snakker vi her om prosa av typen ”vestlig turist (og forfatter) reiser til et eksotisk sted, setter seg på en kafe, ser på livet og tenker sitt om kultur”. Noen ”oppdateringer” kan umulig forsvare plass i boken etter min oppfatning, for eksempel denne:

”Eidsvågneset 26. februar 2013

BOR I ET LAND der en flybillett til Afrika koster mindre enn en rangel på byen.”

Dette er ikke engang en riktig formulert setning, men typisk for hva artige gjøker gjerne poster på Facebook. De korteste ”prosa”-tekstene hadde kanskje gjort seg på twitter sammen med en million andre tweets av samme slaget, men i en bok, mellom stive permer, på et litterært, kresent forlag?

I rettferdighetens navn skal det sies at kanskje halvparten av de oppdateringer denne tynne boken byr på har en slags litterær kvalitet. Men siden det tross alt er facebook-oppdateringer det er snakk om så er de gjerne i korteste laget (folk gidder stort sett ikke lese lengre prosastykker på nettet, da bare klikker de videre …).

I det hele tatt får jeg en irriterende følelse av at denne boken aldri hadde blitt utgitt hvis en upublisert forfatter hadde stått bak. Det gir meg en dårlig følelse, i tillegg. 

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår

”Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår”

av Haruki Murakami, oversatt av Ika Kaminka og Magne Tørring

Pax Forlag A/S, 2014 (320 sider)

Helt siden 1993 og romanen ”Sauejakten” har norske lesere kunnet glede seg over en jevn strøm av oversatte Murakamibøker. En kjapp opptelling viser at dette er bok nr. 15 i norsk oversettelse. Han har en stor leserkrets her i landet, og også flere norske forfattere har fortalt om sin fascinasjon for mannen. I Japan er han nærmest en superstjerne, og skal vi tro det vi leser solgte denne romanen utrolige 1 million eksemplarer den første uken den var i salg!

”Fargeløse Tsukuru Tazaki …” inneholder ingen av de fantastiske eller rett ut sagt overnaturlige elementene vi ofte finner i Murakamis historier, men det er likevel lett å gjenkjenne den typiske forfatterstemmen. Også denne gang møter vi en hovedperson som blir stilt overfor en uforklarlig hendelse, og som bruker store deler av romanen på å finne svar på hvorfor noe sånt kunne skje. Tsukuru Tazaki er blitt voksen når vi møter ham, men 16 år tidligere opplevde han å bli utstøtt av vennegjengen han var en del av i ungdomstiden. Utstøtingen skjedde plutselig, og uten at Tsukuru har den vageste anelse om hvorfor det skjedde. Ingen av de tidligere vennene vil nemlig fortelle ham hvorfor de plutselig bryter all kontakt og nekter å snakke med ham. Hendelsen har lagt og gnaget i ham siden, og en ny venninne oppmuntrer ham til å trenge til bunns i saken.

Romanen er derfor mye en tilbakeskuende skildring av tette vennskap, og en psykologisering av det som skjedde. De involverte er nå alle (med ett unntak) etablerte og middelaldrende, men ungdomstiden viser seg (selvsagt) å være livets viktigste epoke.

I begynnelsen fikk jeg følelsen av at en forfatter av Murakamis kaliber kunne skrive en slik roman uten særlige anstrengelser. Teksten er nemlig lettlest, til tider ganske motstandsløs. Men midtveis trenger han dypere ned i psykologien, og i motsetning til hva som ofte er vanlig, nemlig at en roman mister nerve halvveis, synes jeg at Murakami denne gangen klarer å holde på interessen etter hver som karakterenes indre liv avdekkes.

”Fargeløse Tsukuru Tazaki …” er ikke noe hovedverk i Murakamis produksjon, men kanskje mer et avbrekk i serien av fantastiske historier. Her er det mer realisme og menneskelige relasjoner, ganske troverdig det hele.

Det hun visste

”Det hun visste”

Utvalgte fortellinger

Av Lydia Davis, oversatt av Johanne Fronth-Nygren

Cappelen Damm, 2011 (197 sider)

Boken inneholder et utvalg tekster plukket fra fire av Lydia Davis samlinger av kortere fortellinger. Kortformen er Davis sitt spesiale, av hennes i alt åtte utgivelser er det bare en roman å finne.

Så hva er dette? Her er det 45 tekster med varierende lengde, de fleste av den korte sorten, gjerne bare noen linjer, den lengste på 27 sider. Å kalle dette for ”fortellinger” gjør at tekstene ikke stanger i snevre genrevegger, det gir forfatteren en frihet til å mer eller mindre gjøre som hun vil. Flere av tekstene er strengt tatt heller ikke fortellinger, men snarere snapshots av detaljer og/eller øyeblikk, som Davis nærmer seg med en slags språklig lupe.

Davis har en høy stjerne blant sine kollegaer og er blitt kalt en ”forfatternes forfatter”, en hedersbetegnelse, men også en indikasjon på at hun kanskje ikke er noe for den jevne leser som gjerne ikke setter så stor pris på den mer eksperimentelle litteraturen. Men hun er ikke vanskelig tilgjengelig, det gjelder bare å stille seg åpen og lydhør for teksten, så er sjanse til stede for å oppleve noen overraskelser.

Lydia Davis sitt ry gjorde at forventningene mine til boken var ganske høye, og kanskje hadde jeg ventet meg litt mer av boken enn det jeg fant. Det er ”fortellinger” her som kan begeistre og overraske, men litt for mange etterlot meg med lite annet enn et skuldertrekk. Men i det minste får leseren en aning om at litteraturen kan være langt rikere og mer variert enn det romanen, novellen eller diktet vanligvis leverer.

Dagboken 1953 - 1958

”Dagboken 1953 – 1958”

Av Witold Gombrowicz, oversatt av Agnes Banach

Flamme Forlag, 2012 (558 sider)

I september 1939, en uke før Tyskland invaderte Polen, dro den polske forfatteren Witold Gombrowicz med båt med kurs for Argentina. Han skulle være borte i to uker, men krigen gjorde at han aldri vendte hjem. Først 14 år etter at han kom til Argentina begynte han å skrive dagbok, eller snarere artikler og kommentarer som samlet sett fremstår som en slags årbøker. Temaene er gjerne andre polske forfatteres gjøren og laden og heller slette litterære bidrag. Gombrowicz har egentlig ikke så mye godt å si om andre …

Witold Gombrowich oppgis som en vesentlig inspirasjon for forfattere som Dag Solstad og Karl Ove Knausgård. Han ble oversatt til norsk på 60-tallet, og romanen ”Ferdydurke” (fra 1937, utgitt på norsk i 1969) regnes vel for hans mest kjente. Inntil nylig … for nå snakker mange om at dagbøkene står igjen som et slags hovedverk. Disse dagbøkene skrev polakken Gombrowicz altså i eksil i Argentina, og senere i Frankrike, og de strekker seg fra 1953 og frem til hans død i 1969.

Flamme Forlag har gitt ut dagbøkene i to bind, og jeg har brukt en god del tid på første bind. Det var omtalen av dem som vekket min nysgjerrighet, det at flere refererte til dem som sentrale verk i litteraturen, og altså Gombrowicz … et forfatternavn jeg har hatt i hodet, men aldri lest noe av.

Så jeg skred til verket. Og ble smått irritert. Dette omfangsrike bindet er for det meste en samling artikler som Gombrowicz publiserte i et polsk eksiltidsskrift som ble gitt ut i Paris. Her dynges det på med referanser til forfattere som knapt noen i Norge har lest, og mye plass går med på diskusjoner med forfatterkollegaer, diskusjoner som ingen her til lands deltok i den gang de foregikk. Til alt hell har forlaget utstyrt storverket med et omfangsrikt referanseregister. Det er derfor fullt mulig å stadig sjekke dette registeret for å lese seg opp på (hovedsakelig) polske forfattere fra midten av 1900-tallet.

Interessant? Det finnes så mange andre bøker på biblioteket … For min del blir det aldri aktuelt å gå løs på bind 2 som går frem til 1969. Litterær kanon aldri så mye …

En kort evaluering av psykososialt stress

”En kort evaluering av psykososialt stress”

Av Henrik Nor-Hansen

Tiden Norsk Forlag, 2014 (66 sider)

Av og til stikker jeg innom Bergen bibliotek i håp om å finne en ny bok å kunne ta med hjem. Som oftest går jeg skuffet der ifra, biblioteket i Bergen sentrum er ikke interessert i å markedsføre nye bøker, i hvert fall er de så godt som umulig å finne. Hadde jeg vært forfatter, eller ansvarlig for innkjøpsordningen, hadde jeg rett og slett vært forbanna på den elendige eksponeringen av ny litteratur på biblioteket, men som litteraturinteressert er jeg mer oppgitt, resignert.

Men her en dag tok jeg faktisk med meg en ny, norsk roman hjem. Den sto helt nederst på et lite stativ merket ”Nye bøker” (der du gjerne kan finne 2 år gamle utgivelser), plassert helt anonymt langt inne mellom reolene (ja, Bergen bibliotek kan dette med markedsføring). Jeg måtte bøye meg ned mot gulvet, for det var umulig å lese det som sto på omslaget. Boka var tynn, omslaget var grått og billedløst, men jeg kunne skimte noe svart skrift. Mer skulle det ikke til. Jeg plukket den opp og tok på brillene. Hva var dette? ”En kort evaluering av psykososialt stress”? Henrik Nor-Hansen? Aldri hørt om han. En roman på 66 sider? En nyutgitt roman utstilt på Bergen bibliotek? Selvsagt hadde ingen lånt denne før meg, boksidene var urørt av menneskehender.

Første avsnitt: ”Sommeren 1988 reiste Halvor Leland til Stord for å drive forskning på skogsnegler. Han bodde da alene i et tomannstelt ved Ådlandsvannet. Det skal ha regnet mye. Han ble i stor grad liggende tiltaksløs i teltet. Han sier at det kom sterk vind, fulgt av mer regn. Minnene er uklare.”

Hvem snakker her? Det er tilsynelatende en allvitende fortellerstemme. En stund trodde jeg kanskje det var en psykolograpport jeg leste, men det viser seg å være en politirapport. Ja, romanen er skrevet i rapportstil. Jeg har ikke lest mange politirapporter, men kanskje forklarer dette at romanen slutter på side 66. For hvor lange kan politirapporter tillate seg å være, den mye omtalte ressursknappheten i politiet tatt i betraktning? Det tar sikkert lang tid å skrive en slik rapport. Men det tar ikke mer enn en time å lese denne romanen. Strengt tatt er ikke romanen/rapporten på mer enn ca. 50 sider, for den begynner først på side 5, og så har forlaget lagt inn noen blanke sider innimellom. Tynne saker?

Jeg krever ikke nødvendigvis hundrevis av sider for å kunne ha glede av en roman, mange av mine favoritter er ikke engang på 200 sider, men dette? Hadde innholdet vært tettpakket med utsøkte formuleringer, psykologiske innsikter skåret inn til margen, kresne metaforer og dype tanker, så hadde det muligens latt seg forsvare å stoppe på side 66, men i dette tilfellet sitter jeg igjen med en smule undring. Undring over at Tiden Norsk Forlag gir ut dette som en roman, tatt i betraktning at norske forlag årlig mottar hundrevis av manus som ikke blir utgitt. Sånn sett virker det som en underlig prioritering å gi ut denne tynne saken mellom stive permer. 

Ikke at det er direkte dårlig. Tanken er ganske original, og det er jo humor mellom linjene her (av den ufrivillige sorten muligens, siden det da angivelig er en polititjenestemann som er forfatteren). Kanskje får vi da skylde på rapportskriveren (tjenestemannen) for at det finnes et par graverende faktafeil her (politirapporter inneholder sikkert noen unøyaktigheter): På side 31 heter det at Leland syklet ut til Sandvika, men det ligger jo i Bærum, han syklet selvfølgelig ut til Sandviken når han sykler i Bergen. På side 41 går Leland rundt på måfå i Bergen sentrum, og det står at han gikk rundt operabygget og inn på Cafe Opera. Operabygget? Er det Den Nationale Scene (teateret) han mener? Er dette bevisst slurv, eller er konsulentene på Tiden Norsk Forlag så sløve?

Henrik Nor-Hansen er ingen nybegynner, men en forfatter som debuterte allerede i 1996. Dette er hans 8. utgivelse. Rart at jeg ikke har hørt om han før?