Den store Gatsby

”Den store Gatsby”

Av F. Scott Fitzgerald, oversatt av Kari og Kjell Risvik

Kagge Forlag, 2011 (193 sider)

Klassiker. Må leses. Og nå er det gjort.

”Den store Gatsby” er kanskje den erketypiske amerikanske romanen, et referanseverk, lest av flere generasjoner, et obligatorisk innslag på lister over tidenes beste amerikanske romaner. Artig da å vite at boken ikke ble noen stor suksess da den kom ut i 1925, og at førsteopplaget enda ikke var utsolgt da forfatteren døde i 1940. Men i løpet av det neste tiåret kom det sytten nye opplag!

Handlingen utspiller seg tidlig på 1920-tallet. Du kjenner miljøet fra utallige filmer, dette er mellomkrigstiden, ”the jazz age”, forbudstiden, hvor store formuer ble skapt som følge av lysskye aktiviteter. Historien om Gatsby er i så måte svært tidstypisk, den har et romantisk skjær over seg, både fordi historien i bunn og grunn handler om lengsel etter den uoppnåelige kjærligheten, men også en lengsel tilbake til en tid som for oss i dag virker spennende og stilfull.

Det er Gatsbys nabo som forteller historien. Han observerer at det stadig arrangeres storslåtte selskaper på den store naboeiendommen, folk ankommer i flotte biler sent og tidlig. Men hvem som egentlig bor der er uklart, han har aldri møtt denne naboen. Da han endelig blir invitert til fest opplever han at de fleste deltakerne heller ikke kjenner verten, ikke engang av utseende. Gatsby er altså en mann sløret av et mystikkens skjær, med en uklar fortid. Dette skaper rykter, fantastiske historier sirkulerer om ham. Han er en gåte.

Gradvis avdekkes historien gjennom naboens opplevelser sammen med Gatsby. Den tilsynelatende rike Gatsby er kanskje den amerikanske drømmen personifisert, der han kommer fra ingensteds og har skapt en stor formue på tvilsomt grunnlag. Han fremstår som en suksess, og ved sine ekstravagante fester elsker han å vise det! Men drømmen har en vrangside, og hovedpersonens overflate skjuler store sjelelige dyp.

Det sies at amerikanerne lot seg sjokkere over romanpersonenes kyniske forhold til rikdom og status. Det er en kynisk og kald verden under den glitrende overflaten. I dag blir vel ingen overrasket over akkurat den avsløringen.

Korte intervjuer med motbydelige menn

”Korte intervjuer med motbydelige menn”

Av David Foster Wallace, oversatt av Preben Jordal

Cappelen Damm, 2012 (355 sider)

Det finnes forfattere som nøyer seg med de faste formularer, som produserer dikt, noveller og romaner etter normert standard, noen høster til og med anerkjennelse fra kritikere og selger godt. Ingenting galt med det. Men så finnes det forfattere som vil noe mer, som ikke er fornøyd med tingenes tilstand, som ønsker å strekke seg litt lenger, ja, kanskje se hvor langt det overhode er mulig å strekke seg.

David Foster Wallace tilhører sistnevnte kategori. I løpet av sitt korte liv (1962 – 2008) ga han ut tre samlinger med ”short stories” (en genre som ikke nødvendigvis samsvarer med den norske definisjonen av ”noveller”), to romaner og en mengde essays (flere samlet i bokform). Etter hans død har det også kommet en ny roman (som ikke var fullført før dødsfallet). Til tross for en ikke for omfattende produksjon befinner David Foster Wallace seg helt der oppe i toppen når amerikanerne rangerer sine moderne forfattere, hans ry er det aller beste.

Det er nettopp dette anslaget; det grenseutvidende, det originale, det nesten uhørt ambisiøse, som gjør denne forfatteren så spesiell, som skiller han ut i mengden, og som løfter han opp til et sted svært få litterater når. David Foster Wallace krever noe av leseren, hans prosa er utfordrende, til tider er også hans litterære tema og personer provoserende. Men klarer du å henge med i svingene så gir disse tekstene opplevelser i et litterært terreng du kanskje aldri før har befunnet deg i. Er ikke det i seg selv et kvalitetstegn? Er det ikke slike leseropplevelser vi jakter på?

Jeg har lest samlingen ”Glemsel” (”Oblivion”) av David Foster Wallace fra før, så jeg hadde en aning om hva som ventet meg når jeg gikk løs på denne. Preben Jordal har oversatt begge disse, og mang en gang under lesingen av disse tekstene måtte jeg sende noen tanker til oversetteren; dette må være noe av det mest krevende oversetterarbeidet fra engelsk (eller amerikansk) litteratur som er gjort. Jeg kan ikke forstå annet enn at Jordal har gjort en kjempejobb. David Foster Wallace skriver nemlig intrikat prosa, gjerne om emner langt utenfor allfarvei.

”Korte intervjuer med motbydelige menn” (bare tittelen!) ble gitt ut i USA allerede i 1999, fem år før nevnte ”Glemsel”. Når jeg nå sammenlikner de to (eneste) bøkene jeg har lest av Wallace slår det meg at ”Glemsel” fremstår som enda smartere, enda mer ambisiøs og grensesprengende enn ”Korte intervjuer …”. Men så hadde jo også Wallace kommet fem år lengre i sitt forfatterskap og i sin søken etter den ultimate litteratur. Det betyr ikke at ”Korte intervjuer …” er noen dårlig bok. Langt der ifra! Det finnes tekster her som går utenpå det meste av det du til daglig støter på. Selv lot jeg meg særlig begeistre av ”Den deprimerte”, som med sitt omfattende bruk av fotnoter både er original, morsom og krevende. Tekstene som bærer tittelen ”Korte intervjuer med motbydelige menn” er ”intervjuer” hvor spørsmålene er utelatt, på en slik måte at vi blir sittende igjen med monologer fra diverse kuriøse mannlige eksistenser, hvor samtlige befinner seg et godt stykke utenfor den mentale allfarvei.

”Korte intervjuer med motbydelige menn” må selvsagt varmt anbefales til lesere som vil ha noe mer, som vil strekke seg litt lenger.

1933 var et dårlig år

”1933 var et dårlig år”

Av John Fante, oversatt av Per Petterson

Tronsmobok, 1987 (127 sider)

En sjelden gang kan du være heldig og komme over en bruktbok litt utenom det vanlige, som denne: En etterlatt roman av John Fante, utgitt i 1985 i USA, to år etter at forfatteren døde. Boken ble oversatt til norsk av Per Petterson i 1987, samme året som Petterson debuterte som forfatter, og mens han ennå jobbet i Tronsmo bokhandel i Oslo. ”1933 var et dårlig år” ble altså utgitt av Tronsmobok, og er vel den eneste boken utgitt på dette forlaget? Tror kanskje det. Jeg har aldri sett boken før og var lykkelig over å finne den på Fretex!

Historien om John Fante har jeg skrevet før, og lenker for enkelhets skyld bare videre til den bakgrunnsartikkelen her.

”1933 …” er altså et etterlatt manus, utgitt posthumt. Ta det som et uttrykk for den fornyede interessen for John Fantes forfatterskap, et forfatterskap som holdt på å gå i den kollektive glemmeboken. Men takket være Charles Bukowski og Black Sparrow Press ble John Fante gjenoppdaget på 1970-tallet, bøkene ble trykket opp på nytt, og flere uutgitte manus ble også publisert. Men allerede i 1940 hadde Johan Borgen oversatt romanen ”Vent til våren, Bandini” til norsk og innlemmet den i kvalitetsserien ”Den Gule Serie”.

”1933 …” er på en måte kvintessensen av John Fantes historie. Igjen kan vi si at en Fante-roman har mange selvbiografiske trekk, i og med at hovedpersonen Dominic Molise deler sin bakgrunnshistorie med forfatteren.

Dominic er en gutt i slutten av tenårene som bor i en liten by i Colorado, er sønn av italienske immigranter, hvor faren livnærer familien som murer. Faren forventer at sønnen skal følge i hans fotspor, mens Dominic selv mener å være den fødte baseballspiller og drømmer om rikdom og berømmelse som baseballproff i California. På de godt og vel hundre sidene makter Fante å skildre Dominics liv og drømmer på en både følsom og fengslende måte. For eksempel er beskrivelsen av Dominics forelskelse i den uoppnåelige Dorothy en liten perle i boken. Ja, egentlig må hele dette etterlatte manuset sies å være en liten perle av en bok.

Per Pettersons oversettelse har gitt romanen et språk som må sies å passe som en hånd i en (baseball)hanske. Se om ikke Pettersons eget forfatterspråk allerede skinner klart og tydelig her i denne oversettelsen fra 1987!

Desperate personar

”Desperate personar”

Av Paula Fox, oversatt av Tove Bakke

Det Norske Samlaget, 2010 (191 sider)

Denne romanen ble utgitt i USA i 1970, men er blitt nyutgitt etter at forfattere som Jonathan Franzen og David Foster Wallace løftet den frem fra glemselen. Paula Fox ble født i 1923 og har vekslet mellom å skrive barne- og voksenbøker gjennom hele sitt forfatterskap.

”Desperate personar” er en ganske kort, realistisk roman om det barnløse ekteparet Otto og Sophie Bentwood som bor i Brooklyn, i et nabolag med en familie i hvert hus. Otto er advokat, Sophie er oversetter. De har begge rundet 40 år, har høy inntekt og et landsted på Long Island. De tilhører den øvre middelklassen, og har ditto –verdier, solide og kultiverte borgere i egne øyne. Men særlig Otto klarer ikke lenger å overse forfallet som tilsynelatende truer i nabolaget.

Etter å ha lest noen sider av romanen begynte jeg å håpe på at den var en glemt perle, både persongalleriet, miljøet og skrivestilen fikk meg til å tenke på Richard Yates.

Som tittelen indikerer ligger det en aura av desperasjon og lurer rett under overflaten i ekteparets harmoniske, om enn litt kjedelige tilværelse, i et ekteskap uten særlig gnist. Allerede i åpningskapittelet blir Sophie bitt av en villkatt som hun mater ute på verandaen. Dette kattebittet fører til at hånden blir vond og hovner opp, og en angst melder seg. Kan det være at katten er smittet av rabies? Sophie er engstelig, men tør ikke oppsøke lege. Otto tar et oppgjør med sin mangeårige advokatpartner Charlie, og Charlie forlater advokatfellesskapet. Små hendelser som skurrer og forstyrrer tilværelsens harmoni fortsetter å plage ekteparet, og det topper seg da landstedet på Long Island utsettes for hærverk.

Romanen er oversatt av Tove Bakke, som også har oversatt Anna Gevaldas bøker. Jeg har normalt ikke særlig problemer med å lese nynorsk, men må innrømme at en del ordvalg i denne oversettelsen fikk meg til å stusse og virket litt forstyrrende på leseropplevelsen. Jeg tror likevel ikke at det er oversetterens feil at romanen ikke helt klarte å leve opp til de innledende forventningene, Paula Fox roman klarte ikke å overbevise meg om at den fortjener betegnelsen ”eit ruvande landemerke over etterkrigstidas realistiske litteratur”, som David Foster Wallace har sagt om den.

Jeg nekter

”Jeg nekter”

Av Per Petterson

Forlaget Oktober, 2012 (295 sider)

Per Petterson er en forfatter jeg har lest med begeistring. For min del begynte det med romanen ”Det er greit for meg” (1992). Så fulgte ”Til Sibir” (1996). ”I kjølvannet” (2000) har jeg ikke lest, men jeg har selvsagt fått med meg de lovpriste ”Ut og stjæle hester” (2003) og ”Jeg forbanner tidens elv” (2008). Kanskje holder jeg den siste som Pettersons beste, selv om det var ”Ut og stjæle hester” som åpnet det internasjonale bokmarkedet for Petterson, som i dag er den norske forfatteren (sammen med Knausgård) som har den høyeste stjernen internasjonalt.

Derfor er det med store forventninger jeg starter lesingen av ”Jeg nekter”. Og det går ikke mange sidene før du kjenner igjen den vante stemningen i en Pettersonroman. Det er noe grunnleggende ujålete og jordnært over språket, over personene og de opplevelsene som beskrives. Dette er kjent territorium for en leser av Per Pettersons romaner. Det handler om hverdagsmennesker som bærer på minner, minner som gjerne ligger skjult, men som før eller siden kommer til overflaten.

Denne historien kretser rundt to kamerater – Jim og Tommy. De to er sterkt knyttet til hverandre fra barndommen av, et tett vennskap som opphører da gymnastiden er over. Mange år senere møtes de tilfeldig en tidlig morgen, og dette møtet er starten på romanen. Så får vi historien utlagt som episodiske klipp, eller kapitler, som spenner fra 1962 til 2006. Hovedsakelig er det Jim og Tommy som er i fokus, men også Tommys søster Siri og naboen Jonsen får fortellerens fokus på seg.

Det er vel egentlig Tommy som er hovedpersonen i romanen. Han er eldst av fire søsken. Han vokser opp med en dominerende og voldelig far, en far han hater. Moren blir borte da søsknene er små, det er uklart hvordan hun forsvinner, men i løpet av romanens gang får vi svaret på dette spørsmålet. Da Tommy er i tenårene forsvinner også faren, etter at Tommy er blitt stor nok til å svare fysisk på farens overgrep. De fire søsknene blir adskilt og omplassert til tre familier i bygda. Tommys familie er altså oppløst, et dårlig utgangspunkt for å klare seg videre i livet.

Men da romanen begynner kommer Tommy kjørende i en ny Mercedes, et uttrykk for hans økonomiske velstand. Tommy har klart seg godt i, og jobber nå innen finansnæringen i Oslo. Da er det verre med kameraten Jim. Jim hadde et bedre utgangspunkt, men noe skar seg underveis. Vi leser om et selvmordsforsøk da Jim var i slutten av tenårene, og Tommys kontakt med Jim opphørte da han besøkte Jim på sykehuset etter denne hendelsen.

Per Petterson spinner tråder som i en vev, men jeg får i helt taket på Jim likevel. Kanskje skal jeg ikke legge all skyld på forfatteren, min lesning av romanen gikk litt i rykk og napp og ble ikke optimal. Likevel må jeg være så ærlig å si at ”Jeg nekter” ikke helt klarer å leve opp til de høye forventningene jeg hadde til den, Per Petterson har tross alt lagt listen høyt tidligere i sitt forfatterskap.