«Fredsnasjonen
Norge»
Av Kristoffer Egeberg
Kagge Forlag AS, 2017 (720 sider)
I «Fredsnasjonen Norge» gir Kristoffer Egeberg (nå redaktør i Faktisk.no, tidligere journalist m.m. i Dagbladet) en bred, detaljert og særs grundig fremstilling av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk de siste tiårene. Ved å fokusere på Forsvarets mange utenlandsoppdrag viser han godt den dreiningen som har skjedd på området, og den omstillingen som det norske Forsvaret har gjennomgått. Fra å være et «invasjonsforsvar», som skulle sikre Norges territorium, har vi fått et «innsatsforsvar» som stiller soldater til rådighet for oppdrag når våre allierte ber oss om det.
Tittelen er god. Den refererer både til konkrete politiske visjoner som særlig den rød/grønne regjeringen fremmet i Soria Moria-erklæringen i 2005, men også til et spesifikt selvbilde som synes å være utbredt i nasjonen; at Norge representerer fred, dialog og konfliktløsning uten bruk av militærmakt. Forfatteren bruker heller ikke tittelen ironisk (som det er lett å gjøre), men mener tydeligvis oppriktig at betegnelsen «fredsnasjon» er en passende beskrivelse av Norges internasjonale «engasjementer».
Boken har et unikt kildetilfang, ved at den siterer fortløpende datidens holdninger til begivenhetene, for så å konfrontere de involverte mange år senere. Mener de det samme i dag? Siden 1992, da Norge sendte soldater til Somalia (!), og frem til 2017 da boken kom ut, er Egeberg innom samtlige utenlandsoppdrag som Norge har engasjert seg i. Her er mye kontroversielt stoff. En gjenganger er at politikerne i det lengste vegrer seg for å innrømme at Norge deltar i kriger, og at våre soldater og fly skyter for å drepe. Det er alltid høyverdige, moralske årsaker til at vi er i Kosovo, Afghanistan, Irak, Libya, Syria osv. Selvbildet er det absolutt ingenting i veien med, her er Norge en «humanitær stormakt» med uklanderlige motiver.
Men det vil muligens overraske mange at Norge utsettes for knallhardt press fra allierte for å stille opp, og at trusselen om konsekvenser hvis vi ikke gjør det er utvetydig. Derfor har vi gang på gang latt oss presse til å sende soldater. Aller helst vil Norge være i bakre linjer, stille med transportfly og feltsykehus f.eks. Men noen ganger slipper vi ikke unna. Våre soldater i Afghanistan dreper! Våre F-16 fly i Libya drepte barn! Men det snakker vi ikke om.
Egeberg kommer bak kulissene og kan fortelle interessante historier om maktspillet og intrigene. Lekkasjer fra WikiLeaks inneholder saftige personkarakteristikker av både Stoltenberg og Støre, omtaler som var ment for amerikanerne alene. Avslørende er også alle historiene om alt som svikter i Forsvaret, både utstyr og personell sliter, logistikken er ofte under enhver kritikk.
Av Kristoffer Egeberg
Kagge Forlag AS, 2017 (720 sider)
I «Fredsnasjonen Norge» gir Kristoffer Egeberg (nå redaktør i Faktisk.no, tidligere journalist m.m. i Dagbladet) en bred, detaljert og særs grundig fremstilling av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk de siste tiårene. Ved å fokusere på Forsvarets mange utenlandsoppdrag viser han godt den dreiningen som har skjedd på området, og den omstillingen som det norske Forsvaret har gjennomgått. Fra å være et «invasjonsforsvar», som skulle sikre Norges territorium, har vi fått et «innsatsforsvar» som stiller soldater til rådighet for oppdrag når våre allierte ber oss om det.
Tittelen er god. Den refererer både til konkrete politiske visjoner som særlig den rød/grønne regjeringen fremmet i Soria Moria-erklæringen i 2005, men også til et spesifikt selvbilde som synes å være utbredt i nasjonen; at Norge representerer fred, dialog og konfliktløsning uten bruk av militærmakt. Forfatteren bruker heller ikke tittelen ironisk (som det er lett å gjøre), men mener tydeligvis oppriktig at betegnelsen «fredsnasjon» er en passende beskrivelse av Norges internasjonale «engasjementer».
Boken har et unikt kildetilfang, ved at den siterer fortløpende datidens holdninger til begivenhetene, for så å konfrontere de involverte mange år senere. Mener de det samme i dag? Siden 1992, da Norge sendte soldater til Somalia (!), og frem til 2017 da boken kom ut, er Egeberg innom samtlige utenlandsoppdrag som Norge har engasjert seg i. Her er mye kontroversielt stoff. En gjenganger er at politikerne i det lengste vegrer seg for å innrømme at Norge deltar i kriger, og at våre soldater og fly skyter for å drepe. Det er alltid høyverdige, moralske årsaker til at vi er i Kosovo, Afghanistan, Irak, Libya, Syria osv. Selvbildet er det absolutt ingenting i veien med, her er Norge en «humanitær stormakt» med uklanderlige motiver.
Men det vil muligens overraske mange at Norge utsettes for knallhardt press fra allierte for å stille opp, og at trusselen om konsekvenser hvis vi ikke gjør det er utvetydig. Derfor har vi gang på gang latt oss presse til å sende soldater. Aller helst vil Norge være i bakre linjer, stille med transportfly og feltsykehus f.eks. Men noen ganger slipper vi ikke unna. Våre soldater i Afghanistan dreper! Våre F-16 fly i Libya drepte barn! Men det snakker vi ikke om.
Egeberg kommer bak kulissene og kan fortelle interessante historier om maktspillet og intrigene. Lekkasjer fra WikiLeaks inneholder saftige personkarakteristikker av både Stoltenberg og Støre, omtaler som var ment for amerikanerne alene. Avslørende er også alle historiene om alt som svikter i Forsvaret, både utstyr og personell sliter, logistikken er ofte under enhver kritikk.
Denne mursteinen er et imponerende arbeid. Egeberg har drevet omfattende informasjonsinnsamling og har bl.a. dybdeintervjuet et trettitalls personer fra det politiske liv og fra forsvarssektoren. Litteraturlisten er lang, og 1133 fotnoter vitner om at forfatteren tar sikte på å belegge alt med kilder. Et omfattende personregister er også å finne. Slik er boken et godt referanseverk for de som vil bla tilbake i nyere, norsk forsvarshistorie.
