Odyssevs' åre

«Odyssevs’ åre»
Av Geir Angell Øygarden
Gyldendal Norsk Forlag, 2017 (444 sider)

Denne forfatteren sto bak det mest vanvittige bokprosjekt i nyere norsk litteratur, da han i 2003 reiste til Saddam Husseins Irak for å være «levende skjold». Ideen var å plassere fredsaktivister foran strategiske punkter i Bagdad, slik at amerikanske bombeflygere skulle vegre seg mot å la bombene falle. Slik skulle uskyldige liv spares, og full krig muligens kunne forhindres. En vanvittig ide, og et fredsstunt med livet som innsats.

Men Geir Angell Øygarden delte ikke fredsaktivistenes idealisme. Han reiste til Irak med en skjult agenda, han reiste som forsker og sosiolog, for på den måten kunne observere hvordan mennesker reagerer i krig. Han var en forsker på feltarbeid, en sosiolog uten grenser. Resultatet ble dokumentaren «Bagdad Indigo», en 1133 siders reportasjebok som det tok Øygarden 8 år å få skrevet og publisert. Du har neppe lest maken.

Det tok 6 år før Øygarden kom med neste bok. Også denne gangen reiste han til et krigsherjet land, nemlig Afghanistan. Forfatteren kjøper flybillett til Kabul, forlater kone og to barn i Sverige, og reiser på en type storbyferie som få, om noen andre, kunne finne på å gjøre. Øygarden kjenner ingen i Kabul, han har ingen naturlige kontakter å henvende seg til. Hva skal han der? Igjen er nok tanken å observere folk i krigssoner, og igjen vil de fleste mene at han setter seg selv i fare. Men det er muligens prisen Øygarden er villig til å betale for å skrive denne boken.

Men «Odyssevs’ åre» viser seg i mindre grad å være en reportasjebok fra et krigsherjet Afghanistan. Strengt tatt er det forfatteren selv som er i sentrum, det er hans jakt på … ett eller annet, hans flukt fra … ett eller annet som fremstår som hovedmotivet bak denne aparte turen. Så består da også hele Øygardens forfatterskap av tre bøker. Den første – «Den brukne neses estetikk» (2001) – er en omskrevet, akademisk avhandling om boksing, der forfatteren melder seg inn i en bokseklubb for riktig å bedrive oppsøkende sosiologi, for å få svaret på hva som driver bokserne til å utøve denne sporten.

Geir Angell Øygarden er ikke en direkte sympatisk forfatter. Han legger ikke skjul på at han forakter visse sider ved det skandinaviske samfunnet. Han leter etter en type maskulinitet, som i tidligere tider definerte hva en mann var, som boksing, som det å være soldat og gå i krigen. I «Bagdad Indigo» ga dette seg utslag i at han viste større sympati og beundring for US Marines enn for fredsaktivistene. 

I «Odyssevs’ åre» skinner igjen beundringen for soldater, for orden og disiplin gjennom, det er som om forfatteren insisterer på at å krige er dypt maskulint, en høyverdig aktivitet. Her drypper det av forakt for det feminiserte Sverige, der han til daglig har en akademisk posisjon og sikkert må gå på tå hev for ikke å havne i klinsj med politisk korrekte kollegaer.

«Odyssevs’ åre» er igjen en original bok fra Øygardens side, men denne gang synes jeg at store deler av fortellingen blir for selvsentrert, for familieintim og uttværende. De stadige allegoriene fra de greske tragediene blir også trøttende. Det er skildringen fra Kabul, og utfluktene til amerikanske militærforlegninger i provinsen, som gir boken et løft for meg. Her finner vi reportasjeaktige passasjer som ikke er dagligdagse, og som gjør boken interessant for de som ønsker å få mer innsikt i det krigsherjede Afghanistans dagligliv.