Av Erika Fatland
Kagge Forlag AS, 2017 (624 sider)
En sjeldent ambisiøs reiseskildring som lider under en kraftig politisk slagside.
Erika Fatland legger listen høyt, ja, på mange måter har hun satt en ny, norsk standard når det gjelder reiseskildringer. Tidligere har hun bl.a. gitt ut boken ”Sovjetistan” (2014), som omhandlet reiser gjennom Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan, alle land som er så godt som ukjente for nordmenn.
Her har hun like godt valgt å legge listen enda høyere, ved å reise rundt hele Russland, verdens suverent største stat, et geografisk område som dekker 1/8 av verdens landmasse. Reisen starter helt i øst, der hun mønstrer på et eksklusivt cruise som går gjennom Nordøstpassasjen, og ender opp i Murmansk.
Dette første kapittelet skiller seg litt ut fra de resterende. Det er interessant å lese Fatlands observasjoner av dette svære arktiske landskapet, som ligger nærest øde, samtidig som det er bestrødd av stygge, rustne spor av menneskelig ”sivilisasjon”. Her er tegn på at både det tidligere Sovjetunionen, dagens nyliberalistiske Russland og de pågående klimaendringene har satt sine spor på landskapet. Samtidig er det fornøyelig å lese om Fatlands reiseselskap. Det eksklusive cruiset består for en står del av rike, eldre globetrottere, som tydeligvis tilbringer de siste årene av sitt liv på å reise rundt til alle flekker av kloden.
Deretter går reisen til Nord-Korea, før turen går videre til Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge.
En meget krevende nabo
Hva har Norge til felles med Nord-Korea? Det eneste må være at vi begge deler grense mot Russland.
Disse, i utgangspunktet, ganske så ulike landene har nemlig dette til felles: De deler alle sammen grense mot Russland. Erika Fatlands ambisjon blir å si noe om hva naboskapet med Russland har gjort med disse statene. For dette blir et stort poeng for Fatland: Russland har fra de tidligste tider og frem til dags dato vært en meget krevende og til tider farlig aggressiv nabo, som har satt sitt klare stempel på nabolandene opp gjennom historien.
Bortsett fra Norge har alle disse landene på ett eller flere tidspunkt enten vært innlemmet, okkupert eller lagt i krig med det veldige nabolandet. Om vi snakker om det gamle tsar-Russland, det kommunistiske Sovjetunionen, eller dagens Russland ledet av Putin, synes mønsteret å være det samme; Russland er en farlig og krevende nabo.
Fatlands metode
Erika Fatland har mildt sagt drevet omfattende studier før hun la ut på denne reisen. En ting er at hun etter lange opphold i Russland snakker russisk, og følgelig kjenner Russland og russerne godt. Men i tillegg har hun lest seg opp på alle nabolandenes historie, og her trekkes linjene gjerne tusen år tilbake i tid. Leseren skal ha interesse for historie, i tillegg til geografi. Til tross for at boken kan kvalifisere til betegnelsen ”murstein”, med sine drøyt 600 sider, er den ikke vanskelig å komme gjennom, her er rikelig med anekdoter og observasjoner som gjør at lesingen går relativt raskt unna.
Kapitlene starter gjerne med å fortelle om reisen hun er på, før historietimen starter. Samtidig er teksten krydret med politiske betraktninger og vurderinger, gjerne fremmet som udiskutable sannheter. Problemer er jo at flere av disse politiske fremstillingene er sterkt farget. Kort fortalt er Fatlands politiske utlegninger pro-NATO, USA og Vesten. Det blir ofte som å lese politiske kronikker i Aftenposten.
Kapittelet om reisen i Nord-Korea skiller seg negativt ut. Her er det svært lite nytt å hente. Erika Fatland er sosialantropolog, men teksten er nærmest blottet for en antropologisk tilnærming. Alt Fatland ser er et totalitært samfunn, nærmest teaterkullisser som er satt opp for å lure turister. At hun må reise på en organisert tur, og hele tiden ha følge med statsautoriserte guider og tolker, gjør at hun ikke evner å komme i kontakt med vanlige folk. Ikke noe nytt med det. Men det skuffende er jo antropologen og forfatteren Fatland er ute av stand til å trenge bak fasaden. Hun har ingen vilje eller evne til å sette seg i nordkoreanernes sted. I det hele tatt kunne hun droppet turen til Nord-Korea, for hun skriver ikke annet enn det mange vestlige ”turister”, i dette tilfellet en forfatter i forkledning, allerede har gjort. Hun kommer til kort.
I det hele tatt er flere kapitler skjemmet av lettvinte politiske slutninger og beskrivelser som er ytterst partiske. Boken er jo nærmest unisont hyllet av kritikerne, men flere burde satt spørsmålstegn ved deler av denne reiseskildringen.
