Identitet

”Identitet”
Av Thure Erik Lund

H. Aschehoug & co, 2017 (471 sider)

Det er 25 år siden Thure Erik Lund debuterte som forfatter med ”Tanger”, en roman som ga ham Tarjei Vesaas debutantpris. Siden har det blitt mange priser; bl.a. Kritikerprisen. Etter 12 romaner og 4 essaysamlinger skulle vi derfor tro at forfatteren føler en viss anerkjennelse fra det litterære Norge. Men slik er det tydeligvis ikke. Thure Erik Lund betrakter seg som et utskudd, en outsider, en ensom ulv som driver på med sitt, i stadig stigende trass. Det finnes neppe et liknende forfatterskap noe sted.

For de som kjenner forfatteren er det umulig å lese ”Identitet” på noe annen måte enn som en eneste lang kommentar til eget forfatterskap, eller snarere utenforskap. Hovedpersonen Hallandsås er en forfatter som har gått i indre eksil på småbruket, der han bor med samboer og barn som han omgås i stadig mindre grad. I stedet tilbringer han tiden ute i bryggerhuset, der han i hemmelighet skriver på en tekstmasse som han sverger aldri skal gis ut. Han har tydeligvis gitt opp den offentlige forfattervirksomheten, men en gang i året må han gi en statusrapport til forlaget som et forsvar for forskudd han har fått utbetalt. Men noen ny roman kan man altså ikke regne med skal ferdigstilles noen gang.

Denne Hallandsås bærer en rekke likhetstrekk med forfatteren Thure Erik Lund. Det gjelder både de rent biografiske opplysningene som gis om Hallandsås, men også kommentarer til Hallandsås tidligere romaner, som likner til forveksling sentrale verker fra Lunds forfatterskap. Det viser seg at denne Hallandsås er blitt utsatt for mye av den samme kritikken som den Lund har opplevd. Feiden etter Eivind Tjønnelands anmeldelse av essaysamlingen ”Om Naturen”, der Lund ble anklaget for å lefle med nazistisk tankegods, er en gjenganger også her.

Det er litt synd å måtte si det, men ”Identitet” løfter ikke leseropplevelsen til høyder som tidligere romaner av Lund har gjort. Denne forfatteren har som regel alltid vært krevende, men det er fordi han har lagt listen uendelig mye høyere enn det den gjengse romanforfatter normalt gjør. Så har da resultatene også vært egnet til å skape helt unike leseropplevelser. I ”Identitet” er det som om Thure Erik Lund har gravd seg inn i en ”tekstmasse” som nøyer seg med å være selvrelaterende, en tekst som er seg selv nok, uten å gi for mye tilbake. Bare i korte glimt finner vi for eksempel satire eller humor som det faktisk finnes flust av i Lunds tidligere romaneksesser, her blir det monoman kverning rundt egen navle.

Det er 6 år siden Thure Erik Lund kom med sin forrige roman, det er lenge, og kanskje et tegn på at denne selvransakende teksten var hard å presse ut. Ja, kanskje var det som med Hallandsås selv, en tekst som i utgangspunktet ikke var ment for publikum? Som roman kan ”Identitet” kun fungere for lesere som er godt kjent med Lunds forfatterskap fra før.