Jeg nekter

”Jeg nekter”

Av Per Petterson

Forlaget Oktober, 2012 (295 sider)

Per Petterson er en forfatter jeg har lest med begeistring. For min del begynte det med romanen ”Det er greit for meg” (1992). Så fulgte ”Til Sibir” (1996). ”I kjølvannet” (2000) har jeg ikke lest, men jeg har selvsagt fått med meg de lovpriste ”Ut og stjæle hester” (2003) og ”Jeg forbanner tidens elv” (2008). Kanskje holder jeg den siste som Pettersons beste, selv om det var ”Ut og stjæle hester” som åpnet det internasjonale bokmarkedet for Petterson, som i dag er den norske forfatteren (sammen med Knausgård) som har den høyeste stjernen internasjonalt.

Derfor er det med store forventninger jeg starter lesingen av ”Jeg nekter”. Og det går ikke mange sidene før du kjenner igjen den vante stemningen i en Pettersonroman. Det er noe grunnleggende ujålete og jordnært over språket, over personene og de opplevelsene som beskrives. Dette er kjent territorium for en leser av Per Pettersons romaner. Det handler om hverdagsmennesker som bærer på minner, minner som gjerne ligger skjult, men som før eller siden kommer til overflaten.

Denne historien kretser rundt to kamerater – Jim og Tommy. De to er sterkt knyttet til hverandre fra barndommen av, et tett vennskap som opphører da gymnastiden er over. Mange år senere møtes de tilfeldig en tidlig morgen, og dette møtet er starten på romanen. Så får vi historien utlagt som episodiske klipp, eller kapitler, som spenner fra 1962 til 2006. Hovedsakelig er det Jim og Tommy som er i fokus, men også Tommys søster Siri og naboen Jonsen får fortellerens fokus på seg.

Det er vel egentlig Tommy som er hovedpersonen i romanen. Han er eldst av fire søsken. Han vokser opp med en dominerende og voldelig far, en far han hater. Moren blir borte da søsknene er små, det er uklart hvordan hun forsvinner, men i løpet av romanens gang får vi svaret på dette spørsmålet. Da Tommy er i tenårene forsvinner også faren, etter at Tommy er blitt stor nok til å svare fysisk på farens overgrep. De fire søsknene blir adskilt og omplassert til tre familier i bygda. Tommys familie er altså oppløst, et dårlig utgangspunkt for å klare seg videre i livet.

Men da romanen begynner kommer Tommy kjørende i en ny Mercedes, et uttrykk for hans økonomiske velstand. Tommy har klart seg godt i, og jobber nå innen finansnæringen i Oslo. Da er det verre med kameraten Jim. Jim hadde et bedre utgangspunkt, men noe skar seg underveis. Vi leser om et selvmordsforsøk da Jim var i slutten av tenårene, og Tommys kontakt med Jim opphørte da han besøkte Jim på sykehuset etter denne hendelsen.

Per Petterson spinner tråder som i en vev, men jeg får i helt taket på Jim likevel. Kanskje skal jeg ikke legge all skyld på forfatteren, min lesning av romanen gikk litt i rykk og napp og ble ikke optimal. Likevel må jeg være så ærlig å si at ”Jeg nekter” ikke helt klarer å leve opp til de høye forventningene jeg hadde til den, Per Petterson har tross alt lagt listen høyt tidligere i sitt forfatterskap.