Havaristen

”Havaristen”
Av Thomas Bernhard, oversatt av Sverre Dahl

Gyldendal Norsk Forlag AS, 1994 (149 sider)

"Også Glenn Gould, vår venn og århundrets viktigste klavervirtuos, ble bare enogfemti, tenkte jeg da jeg gikk inn på vertshuset.

Han tok ikke bare livet av seg som Wertheimer, men fikk, som man sier, en naturlig død.

Fire og en halv måned New York og om og om igjen Goldbergvariasjonene og Die Kunst der Fuge, fire og en halv måned Klavierexerzitien, som Glenn Gould alltid bare sa på tysk, tenkte jeg."

Slik åpner Bernhards roman ”Havaristen”, og slik slår man to fluer i ett smekk, som man sier, for selvsagt går det ikke an å lese denne boken uten samtidig også å utforske fenomenet Glenn Gould, tenker jeg, og spesielt hans to legendariske innspillinger av Bachs ”Goldbergvariasjonene”, den første fra 1955 og den andre fra 1981, året før Glenn Gould døde en naturlig død, om enn så altfor tidlig.

Den navnløse hovedpersonen starter med å rekapitulere hendelser åtteogtyve år tidligere, da han, sammen med kameraten Wertheimer, en sommer fikk undervisning i klaverspill av mesteren Horowitz, og lærte mer på denne sommeren enn på de åtte foregående årene ved Mozarteum og Akademiet i Wien. Disse to vennene hadde nok hatt en lysende fremtid som klavervirtuoser, hadde det ikke vært for den ulykksalige (eller lykksalige, alt ettersom) sammentreff at også canadieren Glenn Gould deltok, og imponerte i en slik grad at den navnløse, samt Wertheimer, begge øyeblikkelig innså at fortsatt klaverspill var helt uaktuelt, all den tid Glenn Goulds spill lå divisjoner over, at Glenn Gould allerede hadde oppnådd en grad av perfeksjon som de to andre aldri noensinne ville være i stand til å nå, og at det dermed var meningsløst å fortsette med klaverspill etter å ha hørt hva Glenn Gould presterte.

Har du lest Thomas Bernhard fra før så er hans stil velkjent. ”Havaristen” er på sett og vis typisk Bernhard, et kompromissløst stykke litteratur, der leseren selv må trekke pusten, for forfatteren kjører på med sine lange, gjerne repeterende tankerekker, uavbrutt, uten avsnitt, til siste side. Dette vil oppleves som problematisk for noen, mens andre tvert imot vil la seg begeistre over det nærmest suggererende i forfatterens prosa. Selv har jeg i mange år vært både begeistret og fascinert over Bernhard, og setter ham høyt.

Også tematisk er denne romanen velkjent territorium for en Bernhardlesere, det er åndsmennesket kamp mot idiotiet det dreier seg om, det motbydelige Østerrike, denne gang særlig representert ved Salzburg, men også provinsen, med dets motbydelige vertshus og kosthold, der katolisisme og nazisme går sammen i en ekstra usmakelig enhet. Det er selvsagt ikke mulig å lese Bernhard uten å se det humoristiske i alt svartsynet, ja, ser du ikke det humoristiske i disse tiradene av ukvemsord så vil du aldri komme lang i en roman av Thomas Bernhard. 

Gå

”Gå”

Av Thomas Bernhard, oversatt av Monica Aasprong

Spartacus Forlag A/S, 2003 (120 sider)

Denne kortromanen ble utgitt allerede i 1971 og er et av Bernhards tidlige arbeider. ”Gå” er oversatt av Monica Aasprong, en oppgave hun startet med på eget initiativ da hun var litteraturstudent, uten å ha et forlag som oppdragsgiver (dette i følge Monica Aasprongs essay i Bokvennen nr. 2 2011). Flere år senere ble boken gitt ut av Spartacus, og ikke på Gyldendal, der Sverre Dahl allerede hadde gjort en kjempejobb med å oversette Bernhards bøker.

”Gå” er en relativt kort, men språklig krevende tekst, insisterende og filosofisk, men definitivt ikke uten humor. Boken er en eneste lang tekststrøm, uten avsnitt eller kapitler, ja, nesten uten et sted der leseren naturlig kan trekke pusten. Slik sett er dette kompromissløs litteratur. Her er det enten snakk om å gli inn i dette underlige, repeterende, kvernende universet, eller raskt å falle fra, ut, av … Ingen naturlig bok å velge for den som ikke kjenner Thomas Bernhard fra før. Likevel er den umiskjennelig bernhardsk og for så vidt en arketypisk for forfatterskapet. Bernhard drar resonnementer og observasjoner ut i ytterligheter, til leserens begeistring … eller fortvilelse.

De som kjenner Thomas Bernhard fra før vil derfor ha glede av ”Gå”. Det tjener Aasprong oversettelse til ære at denne kompliserte teksten så absolutt kan hevde seg mot Sverre Dahls glimrende arbeider.

Mine priser

”Mine priser”

Av Thomas Bernhard, oversatt av Sverre Dahl

Bokvennen, 2010 (131 sider)

Jeg oppdaget Thomas Bernhard for ca. tjue år siden og leste i rask rekkefølge romanene ”Betong”, ”Trær som faller”, ”Gamle mestere” og ”Utslettelse”, alle oversatt av Sverre Dahl og utgitt på Gyldendal forlag. Jeg hadde aldri lest noe liknende og lot meg både begeistre og fascinere av dette stilistisk fullendte og intense forfatterskapet.

Thomas Bernhard (1931 – 1989) rendyrket sitt uttrykk i en grad knapt noen annen forfatter kan vise til, han må sies å være kompromissløs både språklig og tematisk, noe som gjorde ham til en kontroversiell og omstridt skikkelse i Østerrike. Thomas Bernard vendte stadig tilbake til sine yndlingstemaer; et hat mot hykleriet og hulheten i det borgerlige, høykulturelle Østerrike, mot nasjonalsosialismen som han mente levde videre selv om krigen var over, og et hat mot den katolske kirke og religiøst hykleri. Store, tunge tema som gjorde Bernhard til en skandaløs skikkelse i landets kulturliv, og til et hatobjekt for mange. I Thomas Bernhards bøker er det en grunnleggende desperat og insisterende stemme, hans hovedpersoner er i høyeste grad outsidere i opposisjon mot den borgerlige kulturen og alt dens vesen. Det er romaner som krever en del av leseren, men det er samtidig litteratur som du lett dras inn i om du lar deg fange av Bernhards formfullendte setningsstrukturer og suggererende fortellerstemme. Siden jeg leser Bernhard på norsk må oversetteren Sverre Dahl få mye av æren for at disse bøkene gjorde sånn inntrykk på meg.

”Mine priser” ble utgitt 20 år etter at Thomas Bernhard døde, og inneholder kortere ”essays” rundt 9 av de litterære prisene Bernhard ble tildelt for sitt forfatterskap (han mottok 12 eller 13 priser alt i alt). Så selv om Bernhard var kontroversiell og hatet av mange i den tyskspråklige verden, og i Østerrike især, manglet det ikke på utmerkelser, forfatterskapets kvaliteter lot seg tross alt ikke overse. Disse 9 stykkene er til tider morsom lesning, for selvsagt klarer ikke Bernhard å unngå å fornærme og avkle de institusjoner som vil ære hans forfatterskap. Helst vil han avslå alle priser og frasi seg alle utmerkelser, men han er ikke bedre stilt enn at han takker ja til alle, det er tross alt penger han blir tilbudt! Det er greit å ha høye idealer, men forfattere må tjene penger som alle andre!

Det morsomste stykket er nok kapittelet om ”Den østerriske statsprisen for litteratur”, en pris selveste kulturministeren skal dele ut. Det ender med at ministeren forlater prisutdelingen i vilt raseri midt i Bernhards ”takketale”! Selve takketalen står forresten å lese som et tillegg på slutten av boken.

”Mine priser” gir meg lyst til å ta fatt på Thomas Bernhards forfatterskap på nytt.