«Serotonin» Av
Michel Houellebecq, oversatt av Tom Lotherington
Cappelen Damm, 2019 (261 sider)
Jeg liker Michel Houellebecq og har lest alle romanene hans. Pussig nok (?)
holder jeg debuten fra 1994 – «Utvidelse av kampsonen» - for å være den beste,
kanskje fordi dette var et helt nytt bekjentskap og derfor så lett å la seg
begeistre. Houellebecq blir lett stemplet som «kontroversiell», en forfatter
som ikke er redd for å bryte grenser, hverken når det kommer til tema eller til
sexskildringer. Men det som kanskje gir ham en ekstra tyngde er ryktet om å
være en forfatter som tar pulsen på samtiden, gjerne før andre forfattere, gjerne
med lett «profetiske» skildringer av nær fremtid.
Jeg går derfor til «Serotonin» med store forventninger, særlig siden også denne
romanen har fått gode anmeldelser og høye terningkast. Skal jeg bedømme
romanens kvalitet setter jeg altså Houellebecqs tidligere bøker opp som
målestokk. Det er muligens ikke rettferdig, hadde boken vært skrevet av en ny
og ukjent forfatter så hadde min vurdering sikkert vært annerledes. Men dette
er altså selveste Michel Houellebecq, så listen ligger i utgangspunktet høyt.
Hovedpersonen er lett gjenkjennelig fra Houellebecq-universet; en
middelaldrende mann som har mistet illusjonene til verden og til sine
medmennesker. Denne gang i skikkelsen til Florent-Claude Labrouste, en agronom
som jobber i landbruksdepartementet og er godt kjent i EUs byråkrati, og i en
næring han oppfatter å være i fullstendig krise. Han har et forhold til en mye
yngre japansk kvinne som er hans rake motsetning, et forhold han gjør slutt ved
rett og slett gå ut døren og forsvinne.
Hovedpersonen får anbefalt et antidepressivt middel av legen sin, for å få opp
serotonin-nivået (derav tittelen). Etter å ha valgt å forsvinne oppsøker han en
gammel studiekamerat som driver en storgård, samtidig som han begynner å
spionere på en gammel kjæreste med håp om en gjenforening. I «Serotonin» fremstår
Houellebecqs samtidskommentarer som et innlegg for de «Gule vestene», og vi
møter sinte bønder som aksjonerer ved å blokkere motorveier i et forsøk på å
undergrave EUs frie flyt av landbruksprodukter, en politikk som truer
eksistensen til de franske bøndene.
Når «Serotonin» for meg fremstår som en heller lunken roman er det fordi den
ikke når gamle høyder fra forfatterskapet, og jeg tar meg i å tenke at disse
passasjene har jeg lest før. Men som sagt; hadde dette vært en ny forfatter
ville vurderingen sikkert vært mer positiv.
«Hvem
har rett på Krim» Av
Hendrik Weber
BoD – Books on Demand, 2021 (190 sider)
Både boken og forfatteren er kontroversiell, siden det overordnede temaet er
Russlands anneksjon av Krim-halvøya i 2014, en hendelse som på mange måter
definerer Vestens holdning til Russland og Vladimir Putin.
Hendrik Weber er tysker, bosatt i Norge. Weber grunnla og leder organisasjonen
Folkediplomati Norge, som arbeider for fred og dialog mellom Norge og Russland.
Målet er å bli bedre kjent med våre russiske naboer og dermed bygge ned
fordommer.
Denne boken kom først ut på tysk («Unsere Krim», 2019), for så å komme i
russisk oversettelse. Den russiske utgaven fikk en eksklusiv lansering da pressetalskvinnen
i det russiske Utenriksdepartementet - Maria Zakharova –
snakket om den på en pressekonferanse. Nå er den altså kommet på norsk, en
utgivelse Weber selv står bak.
I 2014 ble Krim invadert av russiske soldater og deretter annektert av
Russland. Slik fremstilles det i vestlige media. Men er det så enkelt? Hvem har
egentlig rett på Krim? Bokens store styrke er at den fremstiller hendelsene fra
et russisk synspunkt, og skal vi tro forfatteren er dette representativt for
hvordan det store flertallet av innbyggerne på Krim selv oppfatter det.
Weber har reist til Krim et tjuetalls ganger etter at han personlig begynte å
fatte interesse for saken. I utgangspunktet hadde han ingen spesielle
kunnskaper, men følte at den ensidige fremstillingen som dominerte i vestlig
presse skurret. Han ville rett og slett se med egne øyne og høre hva folk på
Krim selv mente. Sammen med Folkediplomati Norge har han organisert reiser til
Krim og praktisert «folkediplomati», stikk i strid med hva norsk UD tilrår. For
dette har han fått mye kritikk, men Weber har stått i det og boken gir en god
forklaring på hvorfor han handler som han gjør.
Krim-spørsmålet må sees i sammenheng med det som skjedde i Ukraina i 2014, der
demonstrasjoner på Maidan-plassen i Ukrainas hovedstad Kiev endte med at den
daværende «russiskvennlige» presidenten flyktet, og et nytt regime kom til
makten. Dette fremstilles som et statskupp av Weber, flertallet på Krim og folk
i det østlige Ukraina, der det har vært borgerkrig siden. Republikkene Donetsk
og Lugansk har oppstått, som løsrevet fra statsmakten i Kiev. Weber har også
besøkt disse og forteller i boken hva som har møtt ham der.
Bokens store styrke er selvsagt at den gir oss en annen fortelling enn det så
godt som all norsk presse gir av disse begivenhetene. Kritikken av Weber er at
han bare gjør seg til talsmann for Russlands versjon, og dermed går Putins
ærend. Men det er lett å anbefale boken rett og slett fordi den gir en stemme
til de som ikke kommer til orde i det norske ordskiftet.
