søndag 21. juli 2019

The Management of Savagery


«The Management of Savagery»
Av Max Blumenthal
Verso, 2019 (392 sider)

Max Blumenthal er redaktør for Grayzone Project, et uavhengig nettsted for undersøkende journalistikk og politisk analyse. Han har skrevet for store aviser som New York Times og Guardian, og er forfatter av flere bøker, bl.a. om Palestinakonflikten. I det siste har han arbeidet mye med Venezuela og Honduras, i form av oppsøkende journalistikk som du sjelden ser i de dominerende mediene. Blumenthal utmerker seg som en sterk kritiker av USAs utenrikspolitikk, og han evner å avsløre spillet bak kulissene på en måte som er egnet til både å sjokkere og engasjere.

I «The Management of Savagery – How America’s National Security State Fueled the Rise of Al Qaeda, ISIS, and Donald Trump» gir han en fremstilling av nyere amerikansk utenrikspolitikk, fra 1979 og frem til dags dato, på en måte som du neppe har lest før. Her får vi avsløringer og ser sammenhenger som ikke gis av de store mediehusene, enten fordi disse er lojale mot makten, og ikke ser det som sin oppgave å fortelle sannheten, eller fordi de ikke evner å gjøre det. Blumenthal går i hvert fall grundig til verks, og han kan dokumentere sine funn med 67 sider med kildehenvisninger.

Fokuset er på de hemmelige operasjonene som CIA og FBI har initiert, og som har dratt USA og deres allierte (inkludert Norge) inn i en serie kriger som tilsynelatende ikke har noen ende. Max Blumenthal graver frem den virkelige historien bak USAs forhold til verden og viser hvordan de ekstremistiske kreftene, i form av islamistisk terror, er det uunngåelige resultatet av USAs imperialistiske politikk og innblanding i andre staters interne politiske stridigheter.
Krigene i Midtøsten har resultert i millioner av flyktninger, og forsterket den islamske ekstremismen. Dette har i sin tur lagt grunnlaget for vekst for ytre høyre og banet vegen for Donald Trump.

Krig ved stedfortreder

En hovedperson bak det amerikanske engasjementet i Afghanistan var Jimmy Carters sikkerhetspolitiske rådgiver Zbigniew Brzezinski. Han ville bruke Afghanistan som en felle for Sovjetunionen, ved å lokke dem inn i et militært engasjement til støtte for den kommunistiske regjeringen i landet. Dette lyktes over all forventning. Washingtons hemmelige finansiering av mujahedin, en sterkt konservativ islamistisk bevegelse som motsatte seg den progressive moderniseringspolitikken, fremprovoserte den russiske invasjonen av Afghanistan i 1979.
 
Blumenthal skriver om «Operation Cyclone» - kodenavnet på CIAs program for å bevæpne og finansiere mujahedin i Afghanistan fra 1979 til 1989. Den økonomiske støtten beløp seg til en milliard dollar. Afghanistan ble en medvirkende årsak til Sovjetunionens kollaps, og Zbigniew Brzezinskis plan ble dermed en ubetinget suksess.

Men til hvilken pris? Ved å bevæpne og finansiere islamistene skapte USA sitt eget monster, som snart skulle vende seg mot sine egne, vestlige støttespillere.

Med våpen og penger har USA fortsatt å støtte ekstremistene, inkludert Osama Bin Laden, som siden er blitt fiender. Pentagon har trente og væpnede jihadistiske elementer i Afghanistan, Irak. Libya og Syria. Ved løgn og fabrikkerte «bevis» har de iscenesatt militære operasjoner for å endre regimer i Midtøsten. På denne måten skapte USA fruktbar grunn for den islamske staten – IS - og brakte utenlandske konflikter hjem til amerikansk jord.

Blumenthals påstand er at de mislykkede krigene i utlandet har gjort USA mer utsatt for både terrorisme og hjemlig ultranasjonalisme. Trumps presidentskap er den uunngåelige konsekvensen av neokonservativ imperialisme, en utilsiktet virkning av den krigspolitikken som bl.a. Hillary Clinton har stått for.

«Let’s remember here, the people we are fighting today, we founded twenty years ago, and we did it because we were locked in this struggle with the Soviet Union … There’s a very strong argument, which is – it wasn’t a bad investment to end the Soviet Union, but let’s be careful what we sow because we will harvest.» 

- utenriksminister Hillary Clinton, 23. april 2009.





Moderate Rebels LIVE - Max Blumenthal discusses his new book "The Management of Savagery: How America's National Security State Fueled the Rise of Al Qaeda, ISIS, and Donald Trump" with Ben Norton. He address US wars in Afghanistan, Iraq, Libya, and Syria; blowback from CIA covert operations; and the failure of Russiagate.

tirsdag 4. juni 2019

Offiser i krig og fred


«Offiser i krig og fred»
Av Svein Blindheim
Det Norske Samlaget, 1981 (260 sider)

Dette var en skikkelig bokbombe da den kom ut i 1981. Svein Blindheim var krigshelten fra Kompani Linge som etter krigen ble tilknyttet Forsvarets etterretningstjeneste. I E-tjenesten var han med på å opprette hemmelige Stay Behind-grupper i Norge og ble sendt til Finland for å lære opp finske agenter for spionoppdrag mot Sovjetunionen.

Hans virke som etterretningsagent ga ham etter hvert en følelse av at arbeidet ikke var lovlig, at mye foregikk bak ryggen på politikerne. Som offiser deltok han også i militærøvelser der bruk av atomvåpen inngikk. Svein Blindheim ble en opposisjonell i det militære, og i 1977 lot han seg intervjue av Ny Tid der hemmelighetene ble slått stort opp. Disse lekkasjene førte til at han først ble siktet etter § 90 («spionparagrafen»).  I 1978 ble han dømt til 75 dagers betinget fengsel for avsløring av militære tjenestehemmeligheter, en dom som Høyesterett opprettholdt året etter.

I boken «Offiser i krig og fred» forteller han om alt dette og mere til. «Boka er ei blanding av biografi og dokumentarisme», sier han i forordet. «Heile boka er forteljinga om ein avvikars veg og utvikling», sier han videre. For alle interesserte i nyere norsk historie er boken et funn, for den går mot den offisielle versjonen slik den fremstilles av «seierherrene» i den norsk motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig.

Det norske offiserskorpset sviktet 9. april

Blindheims historie tar egentlig til i de første krigsdagene. Fordi han kom fra trange kår hadde Svein Blindheim ikke økonomiske muligheter til å utdanne seg. «Redningen» ble Befalsskolen. Han var 24 år i 1940. Da Tyskland invaderte Norge opplevde han at store deler av det norske offiserskorpset sviktet landet, og mer eller mindre lot tyskerne okkupere Norge uten kamp. Blindheims sier om offiserskorpset at det var gjennomsyret av anti-kommunisme og at mange enten var med i, eller sympatiserte med Nasjonal Samling. Som i dag (med Russland) var fienden utpekt å være Sovjetunionen, og de norske styrkene sto oppmarsjert i nord i tilfelle et sovjetisk angrep.

Etter selv å ha deltatt i mindre kamper i Østfold i dagene etter 9. april flykter han til Sverige. Derfra legger han etter hvert ut på en lang reise østover, gjennom Sovjetunionen og til Midtøsten, før han på et britisk skip til slutt kommer seg til Storbritannia der han slutter seg til de norske motstandstyrkene. Blindheim er utålmodig og frustrert over all ventingen i England og Skottland der han føler at offiserene er fornøyd med å planlegge og å trene, men vegrer seg for å gjøre en aktiv militær innsats.

I store deler er Blindheims misjon å punktere det offisielle bildet av den heroiske, norske motstandskampen. Faktum er at den norske motstandsbevegelsen i både Storbritannia og Sverige stort sett bare øvde og aldri kom i kamp. Da Norge ble fritt 8. mai 1945 vendte disse eksilsoldatene derimot hjem som helter. Blindheim kler glorien av Hjemmefronten.

Aktiv motstandskamp
«Motstandsrørsla var ei haldningsrørsle, ikkje ei militær motstandsrørsle å snakke om», sier han. Svein Blindheim selv var derimot en ekte krigshelt. Et møte med Martin Linge i Storbritannia blir vendepunktet, og Blindheim slutter seg til Kompani Linge. Han sendes i fly til Norge og hopper ut i fallskjerm. Som en av de ekte «gutta på skauen» ligger han i skjul og mottar ordre fra England. På bakken utfører han hemmelige oppdrag med livet som innsats og bidrar til å organisere MILORG.

Innsatsen under 2. verdenskrig gjorde Svein Blindheim til en av Norges høyest dekorerte offiserer.

Kalde etterkrigsår

Det gikk ikke lenge før Blindheim fikk alvorlige betenkeligheter. Det begynte allerede under krigen, og fortsatte med behandlingen av «tyskertøser» og andre som hadde valgt feil side da freden kom. Dette ble forsterket da han som offiser ble sendt til Tyskland etter krigen – som del av Tysklandsbrigaden. Behandlingen av tyskerne bød ham imot, særlig engelskmennenes fremferd. Likeledes ble anti-kommunismen det rådende politiske klima, og nedgraderingen av Sovjetunionens krigsinnsats, med tilsvarende opphausing av Storbritannias og USAs betydning, var noe Blindheim reagerte på.

Tilbake fra Tyskland ble han raskt rekruttert til Etterretnngsstaben. Dette skjedde i 1949. Det Blindheim opplever her er dynamitten i denne fortellingen, der vi får vite om organisering av hemmelige Stay Behind-grupper, CIA-kurs i USA, opplæringer av finske spioner og militærøvelser i Norge der bruk av taktiske atomvåpen inngår. Han forteller også om opplæring til «regimeskifte»-operasjoner i USA, en regi som han senere kjenner igjen da oppstanden i Ungarn skjer i 1956.

Underlagt USA

Svein Blindheims hovedoppdrag med boken var å fortelle, basert på egne, konkrete erfaringer, hvordan Norge i forsvars- og sikkerhetspolitikken fullt og helt var underlagt USA, og hvordan anti-kommunismens ideologi gjennomsyret de valg som ble gjort.

Han avslørte vesentlig forsvarshistorie som var skjult for opinionen, og muligens også skjult for mange norske politikere. I de senere år har det jo fremkommet mye informasjon om ulovlig overvåking (etterretningsvirksomhet) mot de som var motstandere at vår tette allianse med USA og NATO.

Som offiser var Blindheim en sjelden fugl i miljøet. Han ble etter hvert klar på at NATO-medlemskapet ikke var i Norges interesser, men tvert imot gjorde oss til et fremskutt mål i en evt. krig mot Sovjetunionen. Blindheim selv ville desentralisere forsvaret og satse på geriljataktikk i forsvaret av Norge. Nå vet vi at alt Blindheim avslørte og advarte mot er blitt flerfoldige ganger forsterket etter at han i 1966 søkte avskjed.

onsdag 22. mai 2019

Maktens historie


«Maktens historie»
Av Truls Øhra
Solumbokvennen, 2018 (477 sider)

Truls Øhra debuterte allerede i 1979 med «Romanen om Helge Hauge». Seks år senere kom en ny roman, før han i 1990 ga ut en essaysamling. Det er altså lenge siden siste utgivelse, men når vi leser «Maktens historie» så er det mulig å skjønne hvorfor. Det sies at Øhra har brukt 15 år på boken, som på alle måter tegner opp et stort og bredt lerret.

I denne boken gjør Truls Øhra ikke noe mindre enn et forsøk på å skrive vår sivilisasjons historie. Han går mange tusen år tilbake og begynner med semittene på slutten av det fjerde årtusen f.Kr. Derifra makter han å holde en rød tråd frem til den russiske revolusjon, nazismen, holocaust og til slutt den kalde krigen frem til 1960-tallet! Det finnes neppe en likende historiefremstilling.

Øhra er opptatt av overbygning (i den marxistiske betydningen), dvs. myter, tro, religion og politisk filosofi. Så har da også boken en undertittel: «Mytene skaper verden». Øhras historiefortelling blir å forstå som en konstant kamp mellom det gode, mot det onde, mellom sann kristendom og en falsk kristendom, mellom Jesu’ sanne lære og en forvrengt og falsk versjon … frem til den kalde krigens kamp mellom Vestens «demokratier» og kommunismen, der kommunismen i Øhras historie representerer den røde tråden tilbake til utgangspunktet … altså «det gode» (for å si det veldig enkelt), selv om også kommunismens ide ble pervertert, korrumpert og forrådt.

Det skal innrømmes at de første 250 siden stort sett gikk over hodet på denne leseren, der Øhra velter seg i gamle sivilisasjoner og kulturer og et mangfold av guder og sagn (som har utallige paralleller, viser det seg). Men den utholdende leser vil gradvis bli belønnet, for når vi nærmer oss nyere tid blir vi del i en mer kjent historie, og Øhra viser oss veien som vi lenge sto i fare for å miste av syne.

Bokens siste 200 sider blir nærmest for samtidshistorie å regne. Her drar Øhra frem kilder som snur alminnelig historieoppfatning på hodet, inkludert den norske før- og etterkrigshistorien. Særlig har Truls Øhra basert seg på Svein Blindheims bok fra 1981 - «Offiser i krig og fred», som han siterer flittig fra. Denne historiefremstillingen passer utmerket inn i Øhras egen fremstilling, men å basere seg så sterkt på en kilde kan samtidig oppleves som en svakhet.

Etter at hele boken er fullført oppstår et behov for å starte fra begynnelsen igjen, for først nå er denne leseren i ferd med å knekke en kode som gjør en gjenlesning av de første 250 sidene lønnsom. Denne på alle måter rike teksten blir du ikke så lett ferdig med.



fredag 19. april 2019

Libyakrigen


«Libyakrigen»
Av Ola Tunander
Sirkel Forlag AS, 2018 (184 sider)

I «Libyakrigen. Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat» dissekerer Ola Tunander, professor emeritus ved Institutt for fredsforskning (PRIO), den offisielle historien om Libyakrigen i 2011, som vestlige politikere og de store mediene, inkludert de norske, har stilt seg bak. Denne lille boken inneholder et vell av kilder som viser at hele krigen var bygd på en serie løgner, kynisk fabrikkert av krigshauker og deres medspillere, og ukritisk videreformidlet av mediene.

At den norske regjeringen ved Jens Stoltenberg, et samlet Storting, de store humanitære organisasjonene og Den norske kirke, i samlet flokk støtte angrepene på Libya som begynte i mars 2011, viser hvor dominerende og enerådende den fabrikkerte krigspropagandaen var. I det som i ettertid fremstår som en særs vellykket desinformasjonskampanje rettet inn mot sentrale beslutningstakere, og den vestlige opinionen, ble alle i virkeligheten rundlurt. Krigen ble startet på løgner, og resultatet ble katastrofalt for det libyske folket. Ingen er stilt til ansvar.

Det som imidlertid er minst like skremmende er at de involverte, så mange år etterpå, virker ute av stand til å ta selvkritikk, og langt mindre lære av sine katastrofale feilgrep. Tvert imot; en mann som Jens Stoltenberg har jo sagt at han ville gjort det samme om igjen! Basert på kunnskapen som nå foreligger er et slikt utsagt nærmest kriminelt, og sender sterke signaler om at NATOs generalsekretær også neste gang er villig til å starte en krig basert på retorikk og bedrag. En skremmende erkjennelse.

Den såkalte «arabiske våren»

Det som var opptakten til Libyakrigen var det som er kalt «den arabiske våren», en fortelling om et frihetshungrende folk som reiser seg mot et autoritært styre. I denne fortellingen er det et viktig moment at folket er ubevæpnet, og at makten tyr til vold for å slå ned opprøret. I Libyas naboland Tunis og Algerie var opprøret fredelig, i den forstand at demonstrantene var ubevæpnet.

Tunander viser at denne fortellingen ikke holder vann i Libya. Han dokumenterer at det tvert imot var opprørerne, forkledd som frihetshungrende demokrater, som var bevæpnet, og at utenlandske spesialstyrket hadde ankommet Libya i forkant av opprøret, for å støtte det «folkelige» opprøret. Det var altså sterke krefter som i det skjulte hadde planlagt et væpnet opprør, og som ved hjelp av en effektiv løgnpropaganda fikk FNs sikkerhetsråd med på laget, med påfølgende militærhjelp fra andre stater.

Falske nyheter

Det ble fabrikkert falske nyheter som sa at Gadaffi brukte «voldtekt som våpen i krig», at Gadaffis soldater fikk viagra, og at massevoldtekter fant sted. TV-kanalen Al Jazeera laget disse nyhetene, som ble videreformidlet over hele verden som sannheter. Al Jazeera er eiet og kontrollert av Qatar, som hadde sendt spesialstyrket til opprørsbyen Benghazi. At pr-kampanjen forut for krigen var nøye planlagt er det ingen tvil om, et profesjonelt pressesenter var bygd opp for de utenlandske journalistene som reiste til opprørernes områder. Et tegn på at dette ikke var et spontant opprør, men nøye regissert. 

Det var i Benghazi Gadaffi angivelig planla å bombe sin egen befolkning, og det var det falske varselet om denne bombingen som fikk FNs sikkerhetsråd til å vedta resolusjon nr. 1973, som ga grunnlag for en «humanitær intervensjon». Resolusjonen ga ikke hjemmel for å fjerne Gadaffi og innsette et nytt styre, bare et grunnlag for å hindre en påstått kommende massakre. Da «intervensjonen» startet, med Norge som en ivrig bidragsyter, ble resolusjonen snart glemt, og en fullskala krig ble resultatet.

Tunander dokumenterer at det tvert imot var opprørerne som gjorde seg skyld i krigsforbrytelser og overgrep. Opprørerne, støttet av Norge og koalisjonen med FNs sikkerhetsråd i ryggen, drev etnisk rensing av afrikanske libyere fra de områdene de kontrollerte. Disse sorte libyerne ble effektivt stigmatisert i propagandaen, og fremstilt som afrikanske leiesoldater i Gadaffis tjeneste, mens de i virkeligheten var gjestearbeidere i oljeindustrien, eller faktisk Libyske statsborgere. Den rasistiske, muslimske opprørsbevegelsen drev i virkeligheten jakt på kristne afrikanere, støttet av Vesten og noen sentrale arabiske land!

Klassisk imperialisme 

Tunander viser hvordan Libyakrigen i virkeligheten var en klassisk imperialistisk krig mot et land som er rikt på ressurser, og som satte seg opp mot stormaktene ved å føre en egen, selvstendig politikk. Gadaffi hadde bygd opp en velferdsstat for sitt eget folk, på høyde med mange europeiske land. Han ønsket å skape en sterk afrikansk union, noe som betydde at gamle kolonimakter ville tape makt og innflytelse. 

Tunander viser hvordan Frankrike, Storbritannia og USA planla krigen for å sikre sine egne interesser. Han avkler hele det geopolitiske spillet, og avslører myten om at krigen ble ført på vegne av det libyske folket, for å fremme demokrati og frihet. 

En krigsmanual

Boken er så nært vi kan komme en manual for krig, en oppskrift for hvordan underminere er styre, manipulere verdensopinionen og kvitte seg med en brysom politisk konkurrent. Det er et råttent spill som avsløres, og Tunander har solid belegg å slå i bordet med.

Slik sett er boken også velegnet til å avsløre mekanismene bak Syriakrigen, der samme oppskrift er brukt, men med et annet utfall, i og med at Assad ikke er fjernet. Konsekvensene for sivilbefolkningen er likevel tragiske.

Ola Tunanders bok er gitt ut på et lite forlag, med støtte fra Fritt Ord. At ikke et stort forlag har gitt ut denne og markedsført den heftig, er merkelig. «Libyakrigen» er en helt essensiell bok som dokumenterer planlagte krigsforbrytelser, med god hjelp og støtte fra Norge. Den er obligatorisk lesning.