søndag 2. februar 2020

Spionbasen


«Spionbasen. Den ukjente historien om CIA og NSA i Norge»
Av Bård Wormdal
Pax Forlag A/S, 2015 (195 sider)

NRK-journalisten Bård Wormdal har i mange år interessert seg for militær etterretning. I 2011 ga han ut “Satellittkrigen. Norges militarisering av polområdene og verdensrommet». Han er bosatt i Vadsø, der en av de største arbeidsplassene – Forsvarets Forsøksstasjon - er fullstendig stengt for offentlig innsyn. Dette hemmeligholdet trigger selvsagt journalistgenet.

Med «Spionbasen» ønsker han å få svar på noen sentrale spørsmål: Hvor verdifull er (den militære) Etterretningstjenesten for forsvaret av Norge? I hvilken grad tjener Etterretningstjenestens virksomhet norske og/eller amerikanske interesser? Og i hvilken grad er Etterretningstjenesten under offentlig og demokratisk kontroll?

Det siste spørsmålet er i seg selv oppsiktsvekkende. Hvis Etterretningstjenesten ikke er under kontroll av norske myndigheter, hvem kontrollerer den da? Wormdal graver i hemmeligheter som myndighetene ikke er begeistret for at journalister er opptatt av. Derfor opplever han også å møte stengte dører og at forespørsler ikke besvares, eller at henvendelser avslås. Et systematisk og årelangt arbeid gir likevel resultater.

Norge er en av de viktigste partnerne for USA når det gjelder teknisk etterretning. Det forteller National Security Agency, NSA, i et dokument fra 2013 som varsleren Edward Snowden gjorde offentlig. Den norske militære Etterretningstjenesten har i over 60 år hatt et formelt samarbeid med NSA og CIA, utenom NATO, og med offentligheten holdt på god avstand. Det siste poenget er ikke akkurat egnet til å berolige de som er opptatt av at norsk etterretningsvirksomhet skal kontrolleres av norske myndigheter. Wormdal viser at ulike regjeringer ikke har visst hva implikasjonene av samarbeidet har betydd. At norske lyttestasjoner har vært integrert i amerikansk atomstrategi er ikke akkurat noe som har preget norsk forsvarsdebatt.

Ganske sjokkerende er avsløringene av at store deler av kostnadene til den norske Etterretningstjenesten er dekket av USA. Det gjelder ikke bare utstyret, men også de ansattes lønninger. I retur får USA direkte adgang til sensitiv informasjon om vår nabo i øst – først Sovjetunionen, nå Russland. Norge fungerer rett og slett som en lyttepost for USA. Hvilken interesse har egentlig Norge i å bli brukt på denne måten? Og gjør ikke de anleggene i Vadsø, Vardø og Fauske disse stedene til førsteprioritets bombemål?

Bård Wormdal stil er saklig og nøktern. Han slår ikke på stortrommen eller faller for fristelsen av å være tabloid. Men kanskje burde han være krassere? Han kom selv med et lite hjertesukk på Litteraturhuset i Bergen i januar, der han holdt foredrag om stormaktspolitikk i nord-områdene; hvorfor har disse avsløringene ikke blitt gjenstand for større debatt og oppmerksomhet?

mandag 20. januar 2020

First As Tragedy, Then As Farce


«First As Tragedy, Then As Farce»
av Slavoj Žižek
Verso 2009, 2018 (157 sider)

Provokatøren Slavoj Žižek holdt Holbergforelesningen ved Universitetet i Bergen i desember 2019 med foredraget «Why I Am Still A Communist». Lange køer utenfor, og full sal. Folk ble avvist i døren. Seansen bekreftet Žižeks posisjon som en «filosofiens Elvis», noe så sjeldent som en samtidig filosof som trekker store folkemengder.

At Žižek er elsket av mediene er lett å forstå, der han blander tilsynelatende tung filosofi med referanser til popkultur og dagsaktuelle politiske emner. Han er lett å sitere, og helt sikkert ikke tung å be om en journalist ringer for en kommentar.

Så da må jeg innrømme at det var dette Bergensbesøket som fikk meg til å lese denne boken, den første jeg leser av ham. Den er ti år gammel, men oppleves aktuell, all den tid den tar for seg mye av det tankegodset som lå til grunn for foredraget Žižek holdt i desember. Så skal det sies at Žižeks oppfatning av kommunisme, slik det også fremkommer av denne boken, ikke akkurat er i samsvar med den alminnelige oppfatning av innholdet. Žižek kobler kommunisme til det å kjempe for og forsvare «allmenninger», soner fritatt for kapitalistisk konkurranse eller eiendomsrett. Žižeks versjon av kommunisme minner mer om klassisk sosialdemokrati, enn om Stalinisme, for å si det sånn.

Tittelen henspiller selvsagt på et kjent Marx-sitat. «
Historien gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse.» (fra «Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte»,1852). Žižek tar utgangspunkt i 2000-tallets to store politiske hendelser: 11. september-angrepene 2001 og finanskrisen i 2007/2008, to begivenheter han mener setter det liberale demokratiet sjakk matt, og avslører dets sanne natur. Finanskrisen viste jo at systemet tilbyr sosialisme for finanssektoren (vanvittig store økonomiske «redningspakker»), mens folket ble kastet ut i den råeste form for kapitalisme («help yourself»).

Teksten hopper friskt mellom avsnitt som er rene politiske ytringer, via tyngre fagfilosofiske referanser, bl.a. Žižeks egne favoiritter fra psykoanalysen, og til referanser fra kulturlivet. Innimellom dukker det opp overraskende koblinger og tankesprang, og selvsagt drypper det også fra Žižek arsenal av vitser.

Bokens rytme veksler mellom det lette og det tunge. Jeg innrømmer at jeg ikke har engelskkunnskaper gode nok til å få med meg alt i de tyngre partiene, men likevel nok til at boken ble fullført med utbytte og slett ikke avsmak på å lese mer av Žižek.



mandag 30. desember 2019

Fredsnasjonen Norge


«Fredsnasjonen Norge»
Av Kristoffer Egeberg
Kagge Forlag AS, 2017 (720 sider)

I «Fredsnasjonen Norge» gir Kristoffer Egeberg (nå redaktør i Faktisk.no, tidligere journalist m.m. i Dagbladet) en bred, detaljert og særs grundig fremstilling av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk de siste tiårene. Ved å fokusere på Forsvarets mange utenlandsoppdrag viser han godt den dreiningen som har skjedd på området, og den omstillingen som det norske Forsvaret har gjennomgått. Fra å være et «invasjonsforsvar», som skulle sikre Norges territorium, har vi fått et «innsatsforsvar» som stiller soldater til rådighet for oppdrag når våre allierte ber oss om det.

Tittelen er god. Den refererer både til konkrete politiske visjoner som særlig den rød/grønne regjeringen fremmet i Soria Moria-erklæringen i 2005, men også til et spesifikt selvbilde som synes å være utbredt i nasjonen; at Norge representerer fred, dialog og konfliktløsning uten bruk av militærmakt. Forfatteren bruker heller ikke tittelen ironisk (som det er lett å gjøre), men mener tydeligvis oppriktig at betegnelsen «fredsnasjon» er en passende beskrivelse av Norges internasjonale «engasjementer».

Boken har et unikt kildetilfang, ved at den siterer fortløpende datidens holdninger til begivenhetene, for så å konfrontere de involverte mange år senere. Mener de det samme i dag? Siden 1992, da Norge sendte soldater til Somalia (!), og frem til 2017 da boken kom ut, er Egeberg innom samtlige utenlandsoppdrag som Norge har engasjert seg i. Her er mye kontroversielt stoff. En gjenganger er at politikerne i det lengste vegrer seg for å innrømme at Norge deltar i kriger, og at våre soldater og fly skyter for å drepe. Det er alltid høyverdige, moralske årsaker til at vi er i Kosovo, Afghanistan, Irak, Libya, Syria osv. Selvbildet er det absolutt ingenting i veien med, her er Norge en «humanitær stormakt» med uklanderlige motiver.

Men det vil muligens overraske mange at Norge utsettes for knallhardt press fra allierte for å stille opp, og at trusselen om konsekvenser hvis vi ikke gjør det er utvetydig. Derfor har vi gang på gang latt oss presse til å sende soldater. Aller helst vil Norge være i bakre linjer, stille med transportfly og feltsykehus f.eks. Men noen ganger slipper vi ikke unna. Våre soldater i Afghanistan dreper! Våre F-16 fly i Libya drepte barn! Men det snakker vi ikke om.

Egeberg kommer bak kulissene og kan fortelle interessante historier om maktspillet og intrigene. Lekkasjer fra WikiLeaks inneholder saftige personkarakteristikker av både Stoltenberg og Støre, omtaler som var ment for amerikanerne alene. Avslørende er også alle historiene om alt som svikter i Forsvaret, både utstyr og personell sliter, logistikken er ofte under enhver kritikk.

Denne mursteinen er et imponerende arbeid. Egeberg har drevet omfattende informasjonsinnsamling og har bl.a. dybdeintervjuet et trettitalls personer fra det politiske liv og fra forsvarssektoren. Litteraturlisten er lang, og 1133 fotnoter vitner om at forfatteren tar sikte på å belegge alt med kilder. Et omfattende personregister er også å finne. Slik er boken et godt referanseverk for de som vil bla tilbake i nyere, norsk forsvarshistorie.

mandag 2. desember 2019

Blod, olje og våpen – norsk imperialisme

«Blod, olje og våpen – norsk imperialisme»
Av Pål Steigan
Forlaget Rødt!, 2014 (121 sider)

Pål Steigan er ikke akkurat en nybegynner som samfunnskritiker, men jeg mener at hans kritikk er skarp og treffsikker og fortjener å bli tatt seriøst. Denne lille boken kom ut i 2014 og kan sies å være tidlig ute med tydeliggjøre noen sentrale og ubehagelige trekk ved det moderne Norge, trekk som få synes å være opptatt av. Selv om teksten var dagsaktuell i 2014, med mange tall og fakta som fem år senere ikke er oppdaterte, er selve problemstillingene like aktuelle. På mange vis har Steigan bare forskuttert en utvikling som har akselerert.

Steigan stiller en del ubehagelige spørsmål som rokker med nasjonens selvbilde: Hvorfor er Norge blant verdens største våpenprodusenter og hvorfor har vi en av de største militærutgiftene pr. innbygger? Vet folk at kjøpet av jagerflyet F-35 forplikter oss til å stille i første rekke i nye kriger? Hvorfor fikk Jens Stoltenberg jobben som NATOs generalsekretær? Og hva er det oljefondet egentlig driver med?

I denne spissede, nyere politiske norgeshistorien trer altså vårt kjære fedreland frem som en imperialistisk stat, der vårt militærvesen kjemper imperialismens sak i den tredje verden. Våre delprivatiserte tidligere statsselskaper opptrer som globale storkonsern, som tilraner seg nye markeder ved hjelp av korrupsjon, på bekostning av lokale selskaper, takket være den nyliberale kursen som ikke minst Arbeiderpartiet slo inn på på 1980-tallet.

Og over hele det politiske landskapet ligger den grunnleggende svekkelsen av demokratiet, som vi i Norge særlig opplever gjennom EØS-medlemskapet, der våre folkevalgte organer tappes for makt, på bekostning av overnasjonale organ, som på sin side opererer uavhengig av folkelig styring og kontroll.

Boken er delt inn i korte, poengterte kapitler som helt sikkert kan fungere som god folkeopplysning og strippe leserne for en del illusjoner om norsk fortreffelighet.