torsdag 11. januar 2018

Fred er ei det beste



”Fred er ei det beste
Fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien”
Av Dag Hoel
Spartacus Forlag AS, 2017 (280 sider)

En dokumentasjon på utviklingen av norsk ammunisjons- og våpenindustri, fra starten i 1896 og helt frem til i dag. På veien har det meste av etikk og motforestillinger gått dukken. Dagens Nammo er en suksessbedrift, godt integrert i internasjonal våpenindustri.

I 1896 ble Rødfos Patronfabrik til, på statlig initiativ. Bakteppet var behovet for å sikre at landet hadde tilgang på ammunisjon, i tilfelle konflikten med Sverige skulle utvikle seg til krig.

Men tidlig ble det klart at bedriften ikke ville overleve ved bare å produsere ammunisjon for det norsk forsvaret. Det innenlandske markedet var for lite. Ledelsen orienterte seg derfor mot utlandet, og allerede før 1. verdenskrig søkte bedriften om eksporttillatelse for ammunisjon til Serbia og Romania. Men myndighetene sa nei! Norge var redd for å bli innblandet i europeisk storpolitikk.

Et moralsk dilemma

I ”Fred er ei det beste” setter Dag Hoel sitt personlige stempel på historien om norsk våpenindustri. Hoel er født og oppvokst på Raufoss, og i tillegg til å grave i industrihistorien er han opptatt av det etiske og moralske aspektet ved våpenproduksjonen. ”Hvordan kan vi tro på arbeid for fred, når vi lever av krig?”, spurte han allerede som passelig opprørsk ungdom. På Raufoss fikk han aldri svar, der rådet tausheten. Når hele lokalsamfunnet er avhengig av bedriften blir det gjerne slik.

For Raufoss Ammunisjonsfabrikk ble 1. verdenskrig en gullalder, og 2. verdenskrig en oppgangstid. Den kalde krigens opprustningspolitikk betydde også gode tider. For krigsindustrien er fred og nedrustning synonymt med nedskjæringer, for Raufoss betyr det oppsigelser og arbeidsledighet. Der så Dag Hoel et dilemma som de fleste andre på Raufoss tilsynelatende ikke brydde seg om, eller godt kunne leve med.

Lokalhistorie med internasjonal betydning

Det er på mange måter en hjemvendt sønn som drar tilbake for å grave dypere i problematikken. Parallelt med industrihistorie og politikk blir det tid til å vandre på gjengrodde stier, og til å møte gamle venner og bekjente. Hoel er åpen om sitt prosjekt og får intervjue både direktører, arbeidere og fagforeningsfolk på våpenfabrikken. Her jobbet faren i alle år, samen med foreldrene til de fleste av Hoels venner og bekjente.

Omtrent halvveis i boken er det som om Hoel strammer skruen. Han blir mer og mer opptatt av hykleriet som ligger som en tykk tåke rundt norsk våpenhandel. Det offisielle Norge vil liksom ikke vedstå seg at konsekvensene av ammunisjons- og våpenproduksjonen er død og lidelse. Myndighetene skjuler seg derfor bak et regelverk som sier at eksporten ikke skal gå til land i krig, eller der krig truer.

Men i årenes løp har sannheten kommet på bordet flere ganger. For eksempel i 1989, da Arbeiderbladet kunne avsløre at M72-raketten fra Raufoss ble brukt på begge sider i borgerkrigen i El Salvador.

Panserbrytende ammunisjon

Selve kronjuvelen i varesortimentet er likevel 12,7 mm panserbrytende ammunisjon, en kule verden aldri hadde sett maken til da den kom på markedet. Blant brukerne, som det amerikanske forsvaret, går kulen under kjælenavnet ”Raufoss”. Denne djevelske oppfinnelsen ble en suksess under USAs invasjon i Irak i 1991, der maskingeværskytterne ble utrustet med den norskproduserte ammunisjonen.

Kulen trenger gjennom stålplater på helikoptre og biler, når den treffer mennesker eksploderer den og river kroppen i filler. Som en direktør ved Raufoss Ammunisjonsfabrikk sa den gang: ”Når en driver med forsvarsmateriell, er det kun ett mål. Det er å drepe mest mulig effektivt. Ellers er det ikke noe vits.”

Kulens suksess i Irak førte til at alle ville kjøpe. Ikke bare våre allierte ble kunder, snart var kulen i bruk i alle krigssoner, siden våre allierte i USA aldri har respektert norske begrensninger på videresalg.

Integrert i amerikansk våpenindustri

I boken dokumenterer Dag Hoel at begrensningene på norsk våpeneksport gradvis er bygget ned, og at vi i dag i praksis har en norsk våpenindustri som er integrert i den internasjonale. Valget om å kjøpe amerikanske F-35 kampfly har gjort Nammo, som bedriften heter i dag, til underleverandør.

Nammo har i dag salgskontorer over hele verden. Helt nylig har for eksempel VG avslørt at norske forsvarsprodukter brukes i borgerkrigen i Jemen.

Behovet for fiendebilder

Dag Hoel skriver mye om våpenindustriens behov for fiendebilder. I fredstider går forsvarbudsjettene ned, og det oppstår kriser i våpenindustrien. Dette skjedde i årene etter Berlinmurens fall. Når Jens Stoltenberg nå formaner alle NATO-land om å øke forsvarbudsjettene fungerer han derfor som industriens talsmann, og aksjekursene går i været.

Det var Dwight D. Eisenhower som allerede i 1961 advarte mot samrøret som det militær-industrielle kompleks representerer. Når opinionen fores med fiendebilder, videreformidlet av en servil og ukritisk presse, øker viljen til å prioritere opprustning. For våpenindustrien, på Raufoss, på Kongsberg og ellers i verden, er ”fred ei det beste”.

tirsdag 12. desember 2017

Ordbok for underklassen



”Ordbok for underklassen”
Av Arne Klyve & Jon Severud
Spartacus forlag AS, 2013 (125 sider)

Det er minst to måter å lese denne lille boken på: Enten på den humoristiske måten eller på den indignerte, eller snarere sterkt forbannede, måten. Med undertittelen ”Slå tilbake mot byråkratispråk og nyord fra næringslivet” er altså temaet språk og makten bak språket. Det er et språk som er lett gjenkjennelig for alle som har jobbet i byråkratiet, i skolen eller i helsevesenet de siste tretti årene, ja egentlig for alle som har yrkeserfaring fra offentlig sektor.

Det dreier seg i all hovedsak om en type lederspråk som kommer fra New Public Management, en filosofi der ideen er å drive virksomheten i offentlig sektor akkurat slik man driver i det private næringslivet. Til det trengs et helt nytt språk, kall det NPM, som i virkeligheten er en slags hersketeknikk, eller et språk som er på alvorlig kollisjonskurs med virkeligheten til de som jobber der.

Orwell beskrev ”nytale” i sin fremtidsdystopi ”1984”. De to forfatterne er flinke til å avsløre ”nytalen” som innføringen av NPM har medført i offentlig sektor. Ikke nok med at det florerer med ubrukelige og i utgangspunktet meningsløse ord og begreper i det nye lederspråket, men ordenes mening er svært ofte det stikk motsatte av den virkeligheten disse begrepene skal bety.

Boken gir en alfabetisk oversikt over slike nyord, der forfatternes ordforklaringer avslører meningsinnholdet bak terminologien. Alt er svært underholdende, og hadde bare vært lattervekkende om det ikke var for at det hele er dypt tragisk. NPM-språket er et maktspråk som tilslører realitetene, og som er et konkret uttrykk for en ideologi der alt gjøres om til marked, der pasienter og elever er blitt ”kunder”, der arbeidsledige er ”brukere” osv.

Det er bedriftsøkonomiens og reklamens terminologi som har invadert velferdssektoren, og der ledere er uteksaminert med en helt egen rolleforståelse. Å lede er blitt et fag, og dette ”ledelsesfaget” overkjører gamle og hederstunge profesjoner i helsevesenet, i skolen, ja alle steder der NPM-tankegangen er innført.

”Ordbok for underklassen” er derfor en politisk bok, og en svært viktig politisk bok. Den bør være obligatorisk lesning for alle som jobber i offentlig sektor. Etter en gjennomlesning eller to er du godt rustet til å avkle makten neste gang organisasjonen skal omorganiseres, og du blir bedt om å vise endringsvilje.

Anmeldelsen er basert på første utgave fra 2013, boken har senere kommet i ny og oppdatert versjon.

torsdag 23. november 2017

Ingen mennesker er født frie



”Ingen mennesker er født frie”
Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset, Mimir Kristjánsson (red.)
Dreyers Forlag, 2017 (219 sider)

Siden Reagan og Thatcher har liberalismen vunnet stadige seiere. I dag fremstår den som en hegemonisk ideologi som legger premissene og rammene for hvordan politikken skal være. Særlig siden Sovjetunionens oppløsning og slutten på den kalde krigen tidlig på 1990-tallet, virker det som om liberalismen står tilbake uten konkurrenter. Alle er blitt liberalister.

Dette har fått et knippe unge skribenter og akademikere til å samle seg i antologien ”Ingen mennesker er født frie. Kritikk av liberalismen”. Flere av dem har tidligere levert lignende bidrag i andre sammenhenger, men disse tekstene representerer et samlet oppgjør med det mangesidige uttrykket som dagens liberalisme representerer.

Er det mulig for det moderne mennesket å ikke være liberal? Betyr ikke liberal det samme som tolerant overfor livssyn, legning, kultur osv.? Dette har tydeligvis skapt en del forvirring. Men hvem har sagt at ikke sosialister kan være tolerante? I dette jubileumsåret er det bare å minne om at bolsjevikene avkriminaliserte homofili i Russland i 1917.

Artikkelsamlingen er blitt et friskt fremstøt som går i strupen på en ideologi som gjennomsyrer det politiske livet både i Norge og internasjonalt. Artiklene spenner fra rene filosofiske eller ideologiske tekster, der man går til roten av den moderne liberalismens røtter, og til å ta opp spesifikke politikkfelt som likestilling og miljø. Boken evner å gi et samlet bilde av hvordan liberalismen, som i dag først og fremst markerer seg som nyliberalisme, gjennomsyrer det meste av politisk tenkning. Det kan virke som om Margareth Thatchers påstand ”There is no alternative” er blitt virkeliggjort

I motsetning til det som gjerne er den gjengse oppfatning var ikke liberalismens pionerer tilhengere av massedemokratiet, men heller en form for aristokratisk styre, der privat eiendomsrett var selve grunnlaget. I dag er det lett å peke på hvordan nyliberalismen, som de fleste av artikkelforfatterne tar for seg, innsnevrer det demokratiske handlingsrommet.

Tendens er å løfte flere og flere områder ut av den politiske sfæren og over i juss eller forvaltning. Denne rettsliggjøringen skal sikre et fritt næringsliv, men denne friheten går på bekostning av folkestyrets ide om at et flertall skal kunne endre politikkens kurs. Demokratiet er låst av internasjonale avtaler utformet av overnasjonale organ hevet over de nasjonale, demokratiske institusjonene.

Ellers er tanken om markedsstyring helt sentral i dagens nyliberalisme. Her har sosialdemokratene også adoptert ideologien, ved for eksempel å implementere styringssystemer i offentlig sektor som etteraper det private markedet.

Et annet sentralt punkt i liberalismen slik den kommer til uttrykk i dag er det ekstreme individfokuset. På mange området har tanken om kollektive løsninger måttet vike for individuelle, samtidig som mer ansvar legges på den enkelte. Slik skapes vinnere og tapere, men i liberalismens tidsalder har taperne ingen sympati å hente. Enhver er blitt sin lykkes smed.

Slik er liberalismen de rike og mektiges ideologiske overbygning, de fattige og deklasserte har bare sin egen udugelighet å takke. Bidragsyterne til denne antologien håper nok at de skal bidra til en motreaksjon, og at de ved å vise/avsløre liberalismens lite sympatiske sider skal gi nytt liv til tanken om fellesskap og kollektive løsninger.

Denne leseren fikk flere aha-opplevelser mht hvor dominerende liberalismens tanker er, og i hvor stor grad liberalismen gjennomsyrer vår politiske hverdag. Vi kan nesten snakke om et nyliberalt hjernevask der nesten ingen har sluppet unna.

Men snur den politiske vinden nå?

torsdag 9. november 2017

Optimism over Despair



”Optimism over Despair”
Noam Chomsky
Penguin Books, 2017 (210 sider)

Dette er egentlig ikke en bok skrevet av Noam Chomsky, selv om omslaget gir inntrykk av det. Med undertittelen ”On Capitalism, Empire and Social Change” er boken en samling intervjuer med Noam Chomsky, gjort av samfunnsforskeren/-økonomen C. J. Polychroniou. Samtlige av disse intervjuene er også å finne på nettstedet Truthout.org (se http://www.truth-out.org/author/itemlist/user/45668).

Chomsky er blitt 89 år (!), men er fremdeles høyst aktiv. I over femti år har han markert seg som en ytterst skarp kritiker av amerikansk utenrikspolitikk og kapitalisme. Det er han selvsagt ikke alene om, men med sin intellektuelle tyngde blir han lyttet til. Chomsky var også en av de første som avslørte hvordan de store massemediene går maktens ærend. Men hans kritikk, som var vitenskapelig og faktabasert, kom fra venstre, ikke fra den konspiratoriske og løgnaktige høyresiden som for ett år siden vant en sjokkartet valgseier.

Så er da også situasjonen i USA noe som går igjen i mange av intervjuene samlet i denne boken. Chomsky kaller det Republikanske partiet for den farligste organisasjonen i verdenshistorien. ”The party is dedicated to racing as rapidly as possible to destruction of organized human life. There is no historical precedent for such a stand." Samtlige republikanske presidentkandidater i 2016 var for eksempel innbitte fornektere av menneskeskapte klimaendringer, dvs. vitenskapsfornektere. I dag har Trump gitt olje- og kullinduistrien fritt leide inn i regjeringsapparatet. 40 % av republikanerne er ”born again christians” som tror at vi lever i de siste tider.

Chomsky peker på klimaendringer og faren for atomkrig som menneskehetens største trusler, med atomtrusselen som en akutt fare. Som han peker på er det bare tilfeldigheter at ikke menneskeheten er utslettet allerede. At intervjuene er gjort før den tilspissede situasjonen med Nord-Korea fant sted bare aktualiserer saken.

Boken er ellers innom de fleste temaer Chomsky har beskjeftiget seg med de siste årene, inkl. krigen mot terror, Obamas dronekrig osv. Intervjuene er gjort fra 2015 og frem til våren 2017, de fleste imidlertid før Trump ble valgt til president. Det gjør at noen artikler fremstår som gammelt nytt. Boken føyer seg inn i rekken av en strøm av utgivelser som bærer Chomskys navn, uten egentlig å si noe nytt.

Tittelen forklares slik: ”We have two choices. We can be pessimistic, give up, and help ensure that the worst will happen. Or we can be optimistic, grasp the opportunities that surely exist, and maybe help make the world a better place.”