søndag 25. november 2018

Tante Ulrikkes vei


«Tante Ulrikkes vei»
Av Zeshan Shakar
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2017 (430 sider)

Boken kom ut i fjor og har solgt meget bra. Mitt eksemplar er 7. opplag, en indikasjon på at romandebutant Zeshan Shakar både har skrevet en god bok og har truffet en nerve i det lesende publikum. Har vi endelig fått «innvandrerromanen» som noen har etterlyst? I hvert fall er denne boken med på å løfte frem et miljø som ikke akkurat har vært godt belyst i skjønnlitteraturen, skrevet av en forfatter som er oppvokst i det samme miljøet.

«Tante Ulrikkes vei» er altså navnet på en gate i bydelens Stovner, preget av blokkbebyggelse, og med en høy andel beboere med innvandrerbakgrunn. Eller, det er jo gjerne foreldrene som har innvandret, de som vokser opp her er født i Norge, men identifiserer seg, og blir identifisert som, innvandrere. 

I romanen blir vi godt kjent med to av dem, Jamal og Mo (Mohammed), som bor i samme blokk, men som har ganske forskjellig utgangspunkt for å lykkes i livet. Zashan Shaker har valgt et grep som gjør at Jamal og Mo fører ordet selv. De blir valgt ut som deltakere i et forskningsprosjekt med tema «Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen», og gjennom flere år, fra 2001 til 2006, sender de jevnlige hverdagsrapporter til Lars Bakken hos NOVA. Forskeren selv er helt perifer i historien, det er Jamals muntlige rapporter, som han spiller inn og oversender som lydfil, og Mo sine mer forseggjorte e-poster, som gir oss et dagbokaktig innsyn i livet til disse to.

Mens Jamal bor med en lillebror og en syk mor som ikke evner sine omsorgsoppgaver, er Mo heldigere stilt med en velfungerende familie. Mens Jamal strever på skolen og dropper ut på videregående, er Mo for et skolelys å regne, og belønnes med stipend for å starte på universitetet. En oppvekst i samme bydel, i samme blokk, og med «innvandrerbakgrunn», er likevel ingen garanti for en lik start.

Zeshan Shakar imponerer med sin realistiske stil, der særlig Jamals muntlige overleveringer, nitid transkribert fra lydfilene, er et romanspråk som vel aldri tidligere er brukt. Etter 50 sider lurte jeg på om jeg orket å lese videre, såpass sleivete og lite litterært føltes det. Men heldigvis fortsatte jeg, og interessen for Jamals historie bare vokste. Også Mo gjennomgår en stor utvikling, og møtet med vestkantungdommene han studerer sammen med viser den mentale kløften som finnes internt i Oslo og i Norge.

«Tante Ulrikkes vei» fortjener den oppmerksomhet og heder den har fått, romanen har en funksjon som øyeåpner. Men først og fremst er det en tekst som lykkes på sine egne premisser, original og gjennomført som den fremstår.

fredag 2. november 2018

Forræderens guide til Nord-Korea



«Forræderens guide til Nord-Korea»
av Morten Traavik,
Aschehoug, 2018 (328 sider)

Morten Traavik har de siste ti årene engasjert seg i en rekke grenseoverskridende kunstprosjekter, mange av dem kontroversielle. En dokumentar laget av TV2 tidligere i år bar tittelen «Vår mann i Pyongyang», og det er Nord-Korea folk først tenker på når navnet Morten Traavik dukker opp.

Fra 2011 hadde Traavik en posisjon som offisiell kulturattaché for DPRK. Han tok med seg norske og internasjonale kunstnere til Nord-Korea, og nordkoreanske til Norge. For dette har han fått mye kritikk, bl.a. fra Civita, som nærmest har kalt ham «en nyttig idiot» for et totalitært regime. Høsten 2017, samtidig som nordkoreanerne gjennomførte en stor atomprøvesprengning, bestemte han seg for å bryte all kontakt. Han følte seg ikke lenger trygg.

Traavik har besøkt Nord-Korea hele 19 ganger, og har lært landet, folket og styret å kjenne på en måte som neppe noen annen vestlig forfatter har gjort. Nå har han skrevet bok om landet, og den er absolutt verdt å lese. Med undertittelen «Din veiviser i verdens hemmeligste land», er boken skrevet som en slags turistguide.

Kulisser for pakketurister?

Den vanligste beskrivelsen av Nord-Korea er at turister bare får se kulisser, og at det er umulig å få kontakt med vanlige innbyggere. De vestlige turistene busses rundt til museer og monumenter av autoriserte og systemtro guider. Mange får også besøke eliteskoler i hovedstaden Pyongyang, og oppleve barn som utviser forbløffende ferdigheter i f.eks. musikk.

Gjennomgående er inntrykket at myndighetene gjør sitt ytterste for å skjule sannheten, og at de nordkoreanerne som turistene kommer i kontakt med nærmest fungerer som skuespillere i et velregissert teaterstykke. Dermed får gjestene bare bekreftet de fordommen de hadde med seg på reisen. Etter en uke drar turistene hjem, og de færreste kommer tilbake.

Nord-Korea kalles gjerne ”verdens mest lukkede land”, men det er en feil beskrivelse. Landet er nemlig ikke lukket, det er fullt mulig å ta seg en tur. Boken gir nyttig bakgrunnsinformasjon for de som ønsker å reise dit, fra et perspektiv som trenger bak de vanlige klisjéene.

En god innføring i nordkoreansk tenkning

Det som gjør boken unik er at Traavik evner å se verden gjennom nordkoreanske øyne, samtidig som han selvsagt er innforstått med det vestlige blikket på landet.

Korea har historisk vært skvist mellom de regionale stormaktene Kina og Japan. Som en følge av den russisk-japanske krigen ble Korea et japansk lydrike i 1905, og ble formelt innlemmet i det japanske keiserriket i 1910. Den japanske okkupasjonen varte frem til 1945. I august 1945 avtalte seierherrene USA og Sovjetunionen å sette Koreahalvøya under delt administrasjon, der grensen ble satt langs den 38. breddegraden. Det nordlige Korea ble administrert av Sovjet, det sørlige av USA.

Det er her Kim Il Sung kommer inn i bildet. Den første Kim kom tilbake til Korea i sovjetisk kapteinsuniform, etter å ha kjempet mot japanerne, først på kinesisk, så på sovjetisk side. Kim Il Sung ble ansett å være en lojal kommunist, og velegnet til å fronte et fremtidig Korea under kommunistisk styre. På begge sider av grensen hersker det utålmodighet om gjenforening, men med vidt forskjellig målsetting. I 1950 fikk Kim klarsignal fra Sovjet om å gå inn i sør, der amerikanerne hadde trukket seg ut på vårparten. Dette var starten på Korea-krigen, en krig som raste i 3 år, og som er lite kjent i Norge. I Nord-Korea kalles den ”Den store krigen for frigjøring av fedrelandet”.

Korea-krigen 1950 – 1953

I løpet av de 3 årene krigen raste slapp amerikanerne flere bomber over Nord-Korea, et område på størrelse med Nordland, Troms og Finnmark, enn i hele Stillehavsområdet, inkludert Japan, under hele andre verdenskrig! Allerede halvveis i krigen skal amerikanske piloter ha klaget på at det ikke var mer å bombe, alt lå i grus. Det var ikke stein tilbake på stein.

De nordkoreanerne som overlevde denne totale krigen hadde bokstavelig talt gravd seg ned. Da en våpenhvile ble inngått var mellom 2 og 3 millioner nordkoreanere drept, noe som tilsvarte en fjerdedel av befolkningen. Det er på bakgrunn av denne erfaringen vi må forstå at Nord-Korea i dag er et gjennommilitarisert samfunn, med en av verdens største stående hærstyrker målt i antall stridende. Våpenhvilen gjelder fortsatt, en fredsavtale er aldri inngått.

Kim-dynastiet og persondyrkingen

Etter våpenhvilen fikk Nord-Korea i mange år betydelig hjelp til oppbygging fra Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina. Gjenreisningen ble innledningen på en gullalder som varte til langt ut på 1970-tallet. Faktisk hadde DPRK på midten 1970-tallet et høyere BNP enn rivalen i sør, noe som sikret Kim Il Sung en status som landsfader. Det er liten grunn til å tvile på at nordkoreanere flest støttet sin leder.

Da landsfaderen døde i 1994 var de gode økonomiske tidene for lengst over. Sønnen Kim Jong Il ledet Nord-Korea i tiden som er kjent som ”Den tunge marsjen”. I denne perioden opplevde landet store sultkatastrofer, og partiet hadde mer enn nok med å konsolidere makten. Den andre Kim fikk aldri den status i befolkningen som faren hadde.

Dagens leder Kim Jong Un, eller Kim den tredje, overtok i 2011. At han skulle overta var helt overraskende, få utenfor den indre kretsen kjente til ham. Det sies at Kim Jong Un har mye av den samme karisma og personlighet som sin bestefar, og at hans status i befolkningen er stigende. At Nord-Korea er blitt atommakt, og at Kim Jong Un inviteres til samtaler med USAs president, bidrar sterkt til dette.

Persondyrkingen av Kim-dynastiet er kanskje det som fremstår som mest fremmedartet og absurd for oss i Vesten. Morten Traaviks kaster litt bedre lys over dette fenomenet.

En bok til å bli litt klokere av

Traavik imponerer med sine politiske analyser. Det hadde jeg kanskje ikke forventet av en kunstner. Hans innsikt og forståelse for nordkoreanernes spesielle historiske erfaringer, er noe som sjelden kommer frem her hos oss, og dette er tekstens store styrke. Vi blir stort sett foret med vestlige perspektiver og skrekkhistorier fra avhoppere. Sånn sett er dette en bok til å bli klokere av.

En omtale som denne må utelate mye. Traaviks bok er ellers passe utradisjonell i stilen, litt flåsete innimellom, men preget av hans personlige og unike erfaringer. Den er lett å anbefale.

tirsdag 9. oktober 2018

Vestlandet



”Vestlandet”
Av Erlend O. Nødtvedt
Aschehoug, 2017 (191 sider)

Her har vi en sprudlende, burlesk og fantastisk "roud-trip” av en roman - om selveste Vestlandet, med Anders Lysnes hodeskalle, bondeopprøreren og veibyggeren fra Lærdal, som ble halshugget i Bergen i 1803, som en ikke akkurat frivillig ledsager. Du trodde ikke det var dette du trengte (du, Vestlending) før du faktisk satte i gang å lese denne lille romanperlen.

Erlend O. Nødtvedt har tidligere gitt ut tre diktsamlinger (prisbelønnet), før han altså slår til med en roman som fråtser og velter seg i Vestlandsmytologi. Her dukker det opp et typegalleri av levende og døde (men i praksis gjenoppstandne) kulturpersonligheter fra Hordaland og Sogn & Fjordane, etter hvert som bokens to tvilsomme hovedpersoner begir seg ut på en reise, med misjon om å bringe Anders Lysnes hodeskalle tilbake der den hører hjemme – til Lærdal og den vidgjetne Lærdalsmarknaden.

Reisen skjer med en gammel Toyota Camry, på kryss og tvers langs smale Vestlandsveier, langs dype fjorder og over ganske høye fjelloverganger, inn i trange daler og også ut mot den åpne Nordsjøen. Hele tiden opplever reisefølget karakteristisk vestlandsvær, der de vekselvis møter reelt eksisterende vestlendinger eller spøkelsene til avdøde legender.

Romanen er en slags parodi, der forskjellene på Vestlandet kontra Østlandet, hele tiden blir vektlagt. Det er ikke tvil hva som er å foretrekke. Østlendingen er her representert ved ”Austmannen”, en skremmende skikkelse, halvt firkantet byråkrat, halvt embetsmann med røtter i unionstiden, ikke egentlig for en nordmann å regne, forstår vi.

Dette er Vestlandets hevn over sentraliserings-Oslo, i romans form.

"Et sosialistisk kooperativ av samarbeidende vestlandske bygdelag løsrevet fra Oslo-Norge, med et gjenfødt, nynorsk Bergen som naturlig hovedstad, ja takk, gjerne for meg." (s. 106)

Det eneste som er litt vanskelig å forstå er hvorfor ikke Nødvedt skriver på nynorsk.

søndag 16. september 2018

Trans-Sovjet Ekspress


«Trans-Sovjet Ekspress»
Av Kjartan Fløgstad
VigmostadBjørke, 2017 (384 sider)

«Gjennom underjordiske katedralar, luftslott og revolusjonære ruinar» er undertittelen på denne boken, som er en merkelig krysning av arkitekturhistorie, reiseskildring og personlige essay, det meste (men ikke alt) med Sovjetunionen som bakteppe.

Kjartan Fløgstad startet i sin tid på arkitekturstudier ved NTNU, men hoppet av og har siden viet seg til litteraturen. Men arkitektur har tydeligvis interessert ham likevel. Han har tidligere skrevet om den sovjetiske gruvebyen Pyramiden på Svalbard («Pyramiden, portrett av ein forlaten utopi», 2007), og det er muligens dette som har fått ham til å ta steget fullt ut, til det som har blitt «Trans-Sovjet Ekspress», som først virket å være en bok om noe så sært som sovjetisk arkitekturhistorie, men som gradvis blir så mye mer enn det. 

Det som tiltaler leseren først må være at boken, selve produktet, er usedvanlig vakker og estetisk tiltalende. Siden temaet kretser rundt arkitektur er den heldigvis rikt illustrert i form av fotografier, plakater og tegninger. Fløgstad strør om seg med navn på sovjetiske arkitekter og sentrale planleggere, og heldigvis er det mulig å opprettholde interessen når vi samtidig ser hva disse ukjente menneskene faktisk tegnet og fikk oppført. Sovjetisk arkitektur har vel neppe noe særlig godt ry her hos oss, men sannelig er det ikke mulig å unngå å la seg begeistre av mange av disse futuristiske bygningene som dristig lot seg reise som en sosialistisk utopi.

Så kom jo Stalin og fikk satt en stopper for det meste, og hans smak er nok det de fleste forbinder med sovjetisk arkitektur, men det er altså så mye mer, mye av det vanskelig tilgjengelig, men takket være denne boken er det nå mulig å se det du knapt visste eksisterte. Ellers er vel Stalins ånd lett gjenkjennelig i den fantastiske metroen i Moskva (en underjordisk katedral over sovjetkommunismen), som ingen kan la være å la seg imponere over.

Tidvis blir det for mye, for mange navn og faktaopplysninger. Men denne boken tar så mange vendinger. Det er som om Fløgstad sporer av og fortaper seg i gamle reiseminner, for så plutselig å fortsette sitt rasende oppgjør med sine favorittmotstandere i akademia (Bernt Hagtvet & co.). Boken blir et sidespor i Fløgstad forfatterskap, men ofte er det jo slik at du møter mye interessant også ved å forlate hovedveien og begi deg inn på sideveiene.