torsdag 8. juni 2017

Jeg blir her i solskinn og i skygge

”Jeg blir her i solskinn og i skygge”
Av Christian Kracht, oversatt av Sverre Dahl
Pelikanen forlag, 2014 (154 sider)

For en tid tilbake leste jeg ”Imperium”, den første romanen av sveitseren Christian Kracht som ble oversatt til norsk. Den fortalte historien om en tysk naturist og vegetarianer som emigrerte til Stillehavet for å danne en koloni av likesinnede på begynnelsen av 1900-tallet, et slags før-hippiesamfunn av utopiske idealister. ”Imperium” var basert på ”en sann historie”, en fantastisk roman fortalt i et overlegent språk.

Derfor er det naturlig å ha store forventninger til denne roman nr. 2 på norsk. ”Jeg blir her i solskinn og i skygge” er igjen en spenstig historie, denne gang med en såkalt kontrafaktisk vri. Premisset her er nemlig at Lenin, som en periode levde i eksil i Sveits, ikke reiste tilbake til Russland og ledet revolusjonen i 1917, men at han derimot ledet den sveitsiske revolusjonen. Slik ble Sveits et eget sovjet, og deretter har det rast en krig i snart 100 år mot fasciststatene England og Tyskland.

I dette geopolitiske fantasiscenarioet fortelles romanens historie av en partikommissær fra Ny-Bern, av afrikansk herkomst. Sveits har nemlig hatt kolonier i Afrika, og her har de rekruttert soldater og partilojale funksjonærer. Denne partikommissæren får i oppdrag å spore opp en avhopper, og slik beveger vi oss inn i den sveitsiske fjellheimen.

Romanen beveger seg altså i et fantasifullt landskap, men samtidig som vi skal befinne oss i våre dager er verden temmelig lik den verden som fantes for 100 år siden. I alpene bomber for eksempel tyske luftskip. Det finnes få spor av moderne teknologi, tydeligvis har den evige krigen som har rast siden starten av 1900-tallet satt sivilisasjonen kraftig tilbake. Krigen har også gjort at den revolusjonære gløden fra Lenins dager nesten har dødd helt ut, det ligger en eim av dessillusjon og galskap over alpelandet.


Igjen viser Christian Kracht seg som en språklig sterk forfatter, hans distinkte stemme er lett å kjenne igjen fra ”Imperium”. Men kanskje er de vel 150 sidene litt for få til riktig å feste denne historien til min litterære hukommelse, faktisk savner jeg tidvis litt mer kjøtt på beinet, litt mer kontekst til den absurde historien som utspiller seg her.

tirsdag 30. mai 2017

Identitet

”Identitet”
Av Thure Erik Lund
H. Aschehoug & co, 2017 (471 sider)

Det er 25 år siden Thure Erik Lund debuterte som forfatter med ”Tanger”, en roman som ga ham Tarjei Vesaas debutantpris. Siden har det blitt mange priser; bl.a. Kritikerprisen. Etter 12 romaner og 4 essaysamlinger skulle vi derfor tro at forfatteren føler en viss anerkjennelse fra det litterære Norge. Men slik er det tydeligvis ikke. Thure Erik Lund betrakter seg som et utskudd, en outsider, en ensom ulv som driver på med sitt, i stadig stigende trass. Det finnes neppe et liknende forfatterskap noe sted.

For de som kjenner forfatteren er det umulig å lese ”Identitet” på noe annen måte enn som en eneste lang kommentar til eget forfatterskap, eller snarere utenforskap. Hovedpersonen Hallandsås er en forfatter som har gått i indre eksil på småbruket, der han bor med samboer og barn som han omgås i stadig mindre grad. I stedet tilbringer han tiden ute i bryggerhuset, der han i hemmelighet skriver på en tekstmasse som han sverger aldri skal gis ut. Han har tydeligvis gitt opp den offentlige forfattervirksomheten, men en gang i året må han gi en statusrapport til forlaget som et forsvar for forskudd han har fått utbetalt. Men noen ny roman kan man altså ikke regne med skal ferdigstilles noen gang.

Denne Hallandsås bærer en rekke likhetstrekk med forfatteren Thure Erik Lund. Det gjelder både de rent biografiske opplysningene som gis om Hallandsås, men også kommentarer til Hallandsås tidligere romaner, som likner til forveksling sentrale verker fra Lunds forfatterskap. Det viser seg at denne Hallandsås er blitt utsatt for mye av den samme kritikken som den Lund har opplevd. Feiden etter Eivind Tjønnelands anmeldelse av essaysamlingen ”Om Naturen”, der Lund ble anklaget for å lefle med nazistisk tankegods, er en gjenganger også her.

Det er litt synd å måtte si det, men ”Identitet” løfter ikke leseropplevelsen til høyder som tidligere romaner av Lund har gjort. Denne forfatteren har som regel alltid vært krevende, men det er fordi han har lagt listen uendelig mye høyere enn det den gjengse romanforfatter normalt gjør. Så har da resultatene også vært egnet til å skape helt unike leseropplevelser. I ”Identitet” er det som om Thure Erik Lund har gravd seg inn i en ”tekstmasse” som nøyer seg med å være selvrelaterende, en tekst som er seg selv nok, uten å gi for mye tilbake. Bare i korte glimt finner vi for eksempel satire eller humor som det faktisk finnes flust av i Lunds tidligere romaneksesser, her blir det monoman kverning rundt egen navle.


Det er 6 år siden Thure Erik Lund kom med sin forrige roman, det er lenge, og kanskje et tegn på at denne selvransakende teksten var hard å presse ut. Ja, kanskje var det som med Hallandsås selv, en tekst som i utgangspunktet ikke var ment for publikum? Som roman kan ”Identitet” kun fungere for lesere som er godt kjent med Lunds forfatterskap fra før. 

torsdag 20. april 2017

De urolige



«De urolige»
Av Linn Ullmann
Forlaget Oktober, 2015 (411 sider)

Det er første gang jeg leser noe av Linn Ullmann, men dette er altså hennes sjette roman og kanskje den mest roste. Den ga henne P2-lytternes romanpris og boken ble nominert både til Kritikerprisen 2015 og Nordisk råds litteraturpris 2016. 

Tilsynelatende er det få som problematiserer at boken kalles en «roman», til tross for at innholdet må være noe i nærheten av selvbiografisk, i den forstand at den overordnede rammen er fortellingen om forfatterens forhold til sin berømte far – Ingmar Bergmann, og at forfatterens mor- Liv Ullmann også er en sentral skikkelse her. Slik sett er det et stykke «virkelighetslitteratur» vi presenteres for, med virkelige personer og faktiske hendelser.

Så hva gjør dette til «roman»? Er det fordi forfatteren føler behov for å ha ryggen fri? I motsetning til Knausgårds selvbiografiske verker er det ingenting her som stiller de omtalte personene i særlig ufordelaktig lys, ingenting som kan oppfattes som støtende eller spesielt kontroversielt. For meg blir «romanen» derfor mer et vindu der jeg skuer inn i privatlivene til tre (inkl. forfatteren selv) kjente kulturpersonligheter. 

Men dette blir aldri platt «kjendislitteratur». Til det er Linn Ullmann en for begavet og klok forfatter, dette blir hovedsakelig et ømt portrett av et far-datter forhold, med fokus på farens siste år, men med snapshots fra en oppvekst med en internasjonalt kjent skuespillermor som altså fikk barn (Linn) med en av verdens mest kjente filmregissører sent på 1960-tallet, da regissøren laget noen banebrytende filmer med moren i hovedrollen. 

Ingmar Bergmann var 48 år da Linn ble født, og aldersforskjellen og det at mor og datter aldri bodde sammen med faren, men hovedsakelig tilbrakte sommerferiene sammen med ham, gjorde forholdet til et slags «langdistanseforhold». Når Linn Ullmann så i voksen alder, etter å ha etablert seg som forfatter, finner ut at hun ønsker å lage en slags samtalebok med sin berømte far, er det dette som blir en overordnet ramme for «De urolige», disse samtalen skjer i farens siste livsfase, faktisk så sent at boken ikke blir slik den er tenkt som – en samtalebok mellom far og datter, den blir en «roman» der handlingen spenner over hele Linn Ullmanns liv.

Bokens tittel er direkte inspirert av Pessoas kjente «Uroens bok», en «roman» som hopper fritt frem og tilbake i tid og rom, på en måte som gjør det nesten likegyldig hvor i teksten du starter å lese. I «De urolige» er Bergmanns sommersted Hammers på Fårö et sted som forfatteren og hennes familie stadig vender tilbake til, det blir et fastpunkt rundt de tidvis turbulente kunstnerlivene. 

«De urolige» er et sympatisk, klokt og passe dyptpløyende gruppeportrett av en spesiell familie.

tirsdag 7. mars 2017

Satantango



«Satantango»
Av László Krasznahorkai, oversatt av Kari Erzsébet Kemény
Cappelen Damm, 2016 (261 sider)
«Satantango» er László Krasznahorkais første bok i norsk oversettelse, utgitt i Ungarn i 1985. Romanen var Krasznahorkais debut, og sterk nok til å plassere forfatteren oppe i øverste divisjon. I 2015 fikk han den internasjonale Man Bookerprisen for denne. Historien ble filmet i 1994 av Bela Tarr, i en 7 timers versjon, en filmatisering som også blir regnet for å være av ypperste klasse.

En mørk og urovekkende fortelling
«Satantango» er ikke så omfangsrik i antall sider, men er likevel en god munnfull som krever både tid og en smule tålmodighet av leseren. Her inviteres du inn i en verden preget av forfall og resignasjon, på grensen til håpløshet. Landskapet er dystert og regnfullt, og hoveddelen av handlingen utspiller seg i et høl av ei bygd, der menneskene både bokstavelig og mentalt er i ferd med å synke ned i gjørmen. Krasznahorkai skaper en truende stemning, det ligger noe ukjent og farlig gjemt et sted, uten at vi riktig får tak på hva dette farlige er. Forfatteren antyder og kommer med dulgte henvisninger heller enn å si ting rett ut. Det er noe innforstått og underliggende i situasjonen som vi ikke umiddelbart begriper, men stemningen er mørk, urovekkende og nesten apokalyptisk.

Vi blir introdusert for ymse karakterer som alle har blitt igjen på «feltet», et sted som vi kan tro er et nedlagt eller nesten avviklet kollektivbruk på den ungarske landsbygda. Disse personene er ute av stand til å ta tak i sin egen skjebne, de fordriver tiden med mye drikking og lite fruktbar preiking på landsbyens vertshus.

Redningsmann eller folkeforfører?
Så begynner ryktet å gå: Irimias er observert utenfor landsbyen, Irimias som alle trodde var død, men som nå kanskje er på vei tilbake! Og straks stiger håpet blant disse fortapte sjelene. Bare Irimias kommer tilbake så vil han nok ordne opp og kanskje også ta dem med bort fra dette håpløse stedet.

Men hvem er Irimias? Det blir vi vel egentlig aldri klok på, selv om Irimias kommer til slutt. Han åpner med å holde en lang og pompøs tale. Det første han finner når han vender tilbake er nemlig liket av en ung jente, eller rettere; et tilbakestående barn. Hvordan er verden blitt når dette vergeløse barnet må bøte med livet? Er det mord? Eller har hun tatt sitt eget liv? Det er ikke godt å si hvilken type denne Irimias er, men han har en karismatisk personlighet og han er utstyrt med talegaver. Dette er nok til bli en leder, og folket på ”feltet” ber om at noen leder dem. Slik sett kan Irimias sees på som en utgave av de mange populistene eller demagogene som har gode tider for øyeblikket, selv om romanen ble skrevet allerede i 1985.

Krasznahorkais roman er finurlig konstruert, og først på de to siste sidene går det opp for leseren hva det er vi leser. Det er altså et stort poeng å lese denne boken helt ut, selv om jeg mistenker at mange ikke vil komme helt i mål.