lørdag 21. september 2019

De beste intensjoner


«De beste intensjoner»
Av Anne Karin Sæther
Cappelen Damm 2019 (511 sider)


«Å la være å bygge ut mer olje og gass i Norge vil være skadelig for klimaet».
- Konsernsjef Helge Lund, på Statoils høstkonferanse 2012


Med «De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen» har Anne Karin Sæther skrevet en særdeles grundig dokumentar om det moderne Norges janusansikt; det rike olje- og gassproduserende landet som samtidig vil fremstå som en ledende miljø- og klimanasjon. Det høres ut som en umulighet, og Sæther viser med all mulig tydelighet at det er nettopp det; en selvmotsigelse, ja, nærmest et nasjonalt selvbedrag.

Denne pocketutgaven er en oppdatert utgave av boken som først kom i 2017, men som nå altså er ajourført og høyaktuell. Statoil er historie, Equinor har oppstått som «et energiselskap», altså som et mer tidsriktig, eller politisk korrekt selskap, i en tid hvor oppmerksomheten rundt de menneskeskapte klimaendringene er i ferd med å ta riktig av. Forfatteren selv er utdannet journalist og har jobbet i NRK og Dagsavisen, men hun har også jobbet fem år som kommunikasjonssjef i Bellona. Boken viser at hun har inngående kjennskap til fagfeltet og drar nytte av et stort kontaktnett, på begge sider av klimakampen, kan vi si.

Det som gjør boken til en liten gullgruve er at den så grundig dokumenterer norsk miljø- og klimapolitikk, fra 1980-tallet og frem til i dag, og samtidig har stålkontroll på olje- og gassektorens strategi overfor det politiske miljøet. Selv om fremstillingen er ytterst saklig, noe den grundige referanselisten vitner om, er den til tider også spennende og ikke minst avslørende. Ja, deler av boken er nærmest egnet til å sjokkere, ved at forfatteren så grundig avkler norsk politikk for det den er; nærmest fullt og helt i lommen på oljesektoren … eller oljelobbyen, som dens motstandere gjerne omtaler den som.

Sæthers startskudd er Brundtland-kommisjonens rapport «Vår felles framtid» fra 1987, som kan sies å markerer starten for klima som et eget politikkområde. Den gjorde Brundtland til en høyprofilert, internasjonal miljøpolitiker. Mye kan sies om denne FN-rapporten, men saken er jo at klimautslippene bare har pekt en vei siden – nemlig oppover. Politikere er flinke til å utrede og sette seg mål, men som Sæther så nådeløst avdekker så blir ikke disse målene overholdt, ikke i nærheten!

Alt prat om bærekraft og miljøhensyn er blitt nettopp det – prat, internasjonalt og nasjonalt. I de 25 årene mellom 1990 og 2015 økte klimagassutslippene fra norsk olje- og gassproduksjon med 80 %.

Sæther avdekker realitetene bak retorikken og punkterer flere utbredte myter, f.eks. den om den rene norske olje- og gassen. Norsk olje forurenser like mye som olje produsert i f.eks. Nigeria eller i Russland. Det er riktig at norsk olje- og gassproduksjon kan være mindre forurensende, men selve produksjonsprosessen står for bare 3-5 % av utslippene. Det er forbruket som er hovedproblemet, og der er norskproduserte produkter like ødeleggende som andre lands.

Dette er bare en av sannhetene som står for fall etter at Sæther har analysert dem. Mange av de som skjønner at oljeproduksjonen må stenges for godt nøler med å gå inn for stenging pga. oljesektorens store rolle i norsk økonomi. Heller ikke dette skygger Sæther unna. Konklusjonen hennes er at det er helt feil å tro at Norge blir et fattig land uten olje og gass, bare fattigere. Dette er en vesentlig forskjell. I fremtiden må vi muligens innstille oss på å komme ned på samme nivå som svenskene, som jo driver landet helt uten oljeinntekter.

tirsdag 20. august 2019

Odyssevs' åre


«Odyssevs’ åre»
Av Geir Angell Øygarden
Gyldendal Norsk Forlag, 2017 (444 sider)

Denne forfatteren sto bak det mest vanvittige bokprosjekt i nyere norsk litteratur, da han i 2003 reiste til Saddam Husseins Irak for å være «levende skjold». Ideen var å plassere fredsaktivister foran strategiske punkter i Bagdad, slik at amerikanske bombeflygere skulle vegre seg mot å la bombene falle. Slik skulle uskyldige liv spares, og full krig muligens kunne forhindres. En vanvittig ide, og et fredsstunt med livet som innsats.

Men Geir Angell Øygarden delte ikke fredsaktivistenes idealisme. Han reiste til Irak med en skjult agenda, han reiste som forsker og sosiolog, for på den måten kunne observere hvordan mennesker reagerer i krig. Han var en forsker på feltarbeid, en sosiolog uten grenser. Resultatet ble dokumentaren «Bagdad Indigo», en 1133 siders reportasjebok som det tok Øygarden 8 år å få skrevet og publisert. Du har neppe lest maken.

Det tok 6 år før Øygarden kom med neste bok. Også denne gangen reiste han til et krigsherjet land, nemlig Afghanistan. Forfatteren kjøper flybillett til Kabul, forlater kone og to barn i Sverige, og reiser på en type storbyferie som få, om noen andre, kunne finne på å gjøre. Øygarden kjenner ingen i Kabul, han har ingen naturlige kontakter å henvende seg til. Hva skal han der? Igjen er nok tanken å observere folk i krigssoner, og igjen vil de fleste mene at han setter seg selv i fare. Men det er muligens prisen Øygarden er villig til å betale for å skrive denne boken.

Men «Odyssevs’ åre» viser seg i mindre grad å være en reportasjebok fra et krigsherjet Afghanistan. Strengt tatt er det forfatteren selv som er i sentrum, det er hans jakt på … ett eller annet, hans flukt fra … ett eller annet som fremstår som hovedmotivet bak denne aparte turen. Så består da også hele Øygardens forfatterskap av tre bøker. Den første – «Den brukne neses estetikk» (2001) – er en omskrevet, akademisk avhandling om boksing, der forfatteren melder seg inn i en bokseklubb for riktig å bedrive oppsøkende sosiologi, for å få svaret på hva som driver bokserne til å utøve denne sporten.

Geir Angell Øygarden er ikke en direkte sympatisk forfatter. Han legger ikke skjul på at han forakter visse sider ved det skandinaviske samfunnet. Han leter etter en type maskulinitet, som i tidligere tider definerte hva en mann var, som boksing, som det å være soldat og gå i krigen. I «Bagdad Indigo» ga dette seg utslag i at han viste større sympati og beundring for US Marines enn for fredsaktivistene. 

I «Odyssevs’ åre» skinner igjen beundringen for soldater, for orden og disiplin gjennom, det er som om forfatteren insisterer på at å krige er dypt maskulint, en høyverdig aktivitet. Her drypper det av forakt for det feminiserte Sverige, der han til daglig har en akademisk posisjon og sikkert må gå på tå hev for ikke å havne i klinsj med politisk korrekte kollegaer.

«Odyssevs’ åre» er igjen en original bok fra Øygardens side, men denne gang synes jeg at store deler av fortellingen blir for selvsentrert, for familieintim og uttværende. De stadige allegoriene fra de greske tragediene blir også trøttende. Det er skildringen fra Kabul, og utfluktene til amerikanske militærforlegninger i provinsen, som gir boken et løft for meg. Her finner vi reportasjeaktige passasjer som ikke er dagligdagse, og som gjør boken interessant for de som ønsker å få mer innsikt i det krigsherjede Afghanistans dagligliv.

søndag 21. juli 2019

The Management of Savagery


«The Management of Savagery»
Av Max Blumenthal
Verso, 2019 (392 sider)

Max Blumenthal er redaktør for Grayzone Project, et uavhengig nettsted for undersøkende journalistikk og politisk analyse. Han har skrevet for store aviser som New York Times og Guardian, og er forfatter av flere bøker, bl.a. om Palestinakonflikten. I det siste har han arbeidet mye med Venezuela og Honduras, i form av oppsøkende journalistikk som du sjelden ser i de dominerende mediene. Blumenthal utmerker seg som en sterk kritiker av USAs utenrikspolitikk, og han evner å avsløre spillet bak kulissene på en måte som er egnet til både å sjokkere og engasjere.

I «The Management of Savagery – How America’s National Security State Fueled the Rise of Al Qaeda, ISIS, and Donald Trump» gir han en fremstilling av nyere amerikansk utenrikspolitikk, fra 1979 og frem til dags dato, på en måte som du neppe har lest før. Her får vi avsløringer og ser sammenhenger som ikke gis av de store mediehusene, enten fordi disse er lojale mot makten, og ikke ser det som sin oppgave å fortelle sannheten, eller fordi de ikke evner å gjøre det. Blumenthal går i hvert fall grundig til verks, og han kan dokumentere sine funn med 67 sider med kildehenvisninger.

Fokuset er på de hemmelige operasjonene som CIA og FBI har initiert, og som har dratt USA og deres allierte (inkludert Norge) inn i en serie kriger som tilsynelatende ikke har noen ende. Max Blumenthal graver frem den virkelige historien bak USAs forhold til verden og viser hvordan de ekstremistiske kreftene, i form av islamistisk terror, er det uunngåelige resultatet av USAs imperialistiske politikk og innblanding i andre staters interne politiske stridigheter.
Krigene i Midtøsten har resultert i millioner av flyktninger, og forsterket den islamske ekstremismen. Dette har i sin tur lagt grunnlaget for vekst for ytre høyre og banet vegen for Donald Trump.

Krig ved stedfortreder

En hovedperson bak det amerikanske engasjementet i Afghanistan var Jimmy Carters sikkerhetspolitiske rådgiver Zbigniew Brzezinski. Han ville bruke Afghanistan som en felle for Sovjetunionen, ved å lokke dem inn i et militært engasjement til støtte for den kommunistiske regjeringen i landet. Dette lyktes over all forventning. Washingtons hemmelige finansiering av mujahedin, en sterkt konservativ islamistisk bevegelse som motsatte seg den progressive moderniseringspolitikken, fremprovoserte den russiske invasjonen av Afghanistan i 1979.
 
Blumenthal skriver om «Operation Cyclone» - kodenavnet på CIAs program for å bevæpne og finansiere mujahedin i Afghanistan fra 1979 til 1989. Den økonomiske støtten beløp seg til en milliard dollar. Afghanistan ble en medvirkende årsak til Sovjetunionens kollaps, og Zbigniew Brzezinskis plan ble dermed en ubetinget suksess.

Men til hvilken pris? Ved å bevæpne og finansiere islamistene skapte USA sitt eget monster, som snart skulle vende seg mot sine egne, vestlige støttespillere.

Med våpen og penger har USA fortsatt å støtte ekstremistene, inkludert Osama Bin Laden, som siden er blitt fiender. Pentagon har trente og væpnede jihadistiske elementer i Afghanistan, Irak. Libya og Syria. Ved løgn og fabrikkerte «bevis» har de iscenesatt militære operasjoner for å endre regimer i Midtøsten. På denne måten skapte USA fruktbar grunn for den islamske staten – IS - og brakte utenlandske konflikter hjem til amerikansk jord.

Blumenthals påstand er at de mislykkede krigene i utlandet har gjort USA mer utsatt for både terrorisme og hjemlig ultranasjonalisme. Trumps presidentskap er den uunngåelige konsekvensen av neokonservativ imperialisme, en utilsiktet virkning av den krigspolitikken som bl.a. Hillary Clinton har stått for.

«Let’s remember here, the people we are fighting today, we founded twenty years ago, and we did it because we were locked in this struggle with the Soviet Union … There’s a very strong argument, which is – it wasn’t a bad investment to end the Soviet Union, but let’s be careful what we sow because we will harvest.» 

- utenriksminister Hillary Clinton, 23. april 2009.





Moderate Rebels LIVE - Max Blumenthal discusses his new book "The Management of Savagery: How America's National Security State Fueled the Rise of Al Qaeda, ISIS, and Donald Trump" with Ben Norton. He address US wars in Afghanistan, Iraq, Libya, and Syria; blowback from CIA covert operations; and the failure of Russiagate.

tirsdag 4. juni 2019

Offiser i krig og fred


«Offiser i krig og fred»
Av Svein Blindheim
Det Norske Samlaget, 1981 (260 sider)

Dette var en skikkelig bokbombe da den kom ut i 1981. Svein Blindheim var krigshelten fra Kompani Linge som etter krigen ble tilknyttet Forsvarets etterretningstjeneste. I E-tjenesten var han med på å opprette hemmelige Stay Behind-grupper i Norge og ble sendt til Finland for å lære opp finske agenter for spionoppdrag mot Sovjetunionen.

Hans virke som etterretningsagent ga ham etter hvert en følelse av at arbeidet ikke var lovlig, at mye foregikk bak ryggen på politikerne. Som offiser deltok han også i militærøvelser der bruk av atomvåpen inngikk. Svein Blindheim ble en opposisjonell i det militære, og i 1977 lot han seg intervjue av Ny Tid der hemmelighetene ble slått stort opp. Disse lekkasjene førte til at han først ble siktet etter § 90 («spionparagrafen»).  I 1978 ble han dømt til 75 dagers betinget fengsel for avsløring av militære tjenestehemmeligheter, en dom som Høyesterett opprettholdt året etter.

I boken «Offiser i krig og fred» forteller han om alt dette og mere til. «Boka er ei blanding av biografi og dokumentarisme», sier han i forordet. «Heile boka er forteljinga om ein avvikars veg og utvikling», sier han videre. For alle interesserte i nyere norsk historie er boken et funn, for den går mot den offisielle versjonen slik den fremstilles av «seierherrene» i den norsk motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig.

Det norske offiserskorpset sviktet 9. april

Blindheims historie tar egentlig til i de første krigsdagene. Fordi han kom fra trange kår hadde Svein Blindheim ikke økonomiske muligheter til å utdanne seg. «Redningen» ble Befalsskolen. Han var 24 år i 1940. Da Tyskland invaderte Norge opplevde han at store deler av det norske offiserskorpset sviktet landet, og mer eller mindre lot tyskerne okkupere Norge uten kamp. Blindheims sier om offiserskorpset at det var gjennomsyret av anti-kommunisme og at mange enten var med i, eller sympatiserte med Nasjonal Samling. Som i dag (med Russland) var fienden utpekt å være Sovjetunionen, og de norske styrkene sto oppmarsjert i nord i tilfelle et sovjetisk angrep.

Etter selv å ha deltatt i mindre kamper i Østfold i dagene etter 9. april flykter han til Sverige. Derfra legger han etter hvert ut på en lang reise østover, gjennom Sovjetunionen og til Midtøsten, før han på et britisk skip til slutt kommer seg til Storbritannia der han slutter seg til de norske motstandstyrkene. Blindheim er utålmodig og frustrert over all ventingen i England og Skottland der han føler at offiserene er fornøyd med å planlegge og å trene, men vegrer seg for å gjøre en aktiv militær innsats.

I store deler er Blindheims misjon å punktere det offisielle bildet av den heroiske, norske motstandskampen. Faktum er at den norske motstandsbevegelsen i både Storbritannia og Sverige stort sett bare øvde og aldri kom i kamp. Da Norge ble fritt 8. mai 1945 vendte disse eksilsoldatene derimot hjem som helter. Blindheim kler glorien av Hjemmefronten.

Aktiv motstandskamp
«Motstandsrørsla var ei haldningsrørsle, ikkje ei militær motstandsrørsle å snakke om», sier han. Svein Blindheim selv var derimot en ekte krigshelt. Et møte med Martin Linge i Storbritannia blir vendepunktet, og Blindheim slutter seg til Kompani Linge. Han sendes i fly til Norge og hopper ut i fallskjerm. Som en av de ekte «gutta på skauen» ligger han i skjul og mottar ordre fra England. På bakken utfører han hemmelige oppdrag med livet som innsats og bidrar til å organisere MILORG.

Innsatsen under 2. verdenskrig gjorde Svein Blindheim til en av Norges høyest dekorerte offiserer.

Kalde etterkrigsår

Det gikk ikke lenge før Blindheim fikk alvorlige betenkeligheter. Det begynte allerede under krigen, og fortsatte med behandlingen av «tyskertøser» og andre som hadde valgt feil side da freden kom. Dette ble forsterket da han som offiser ble sendt til Tyskland etter krigen – som del av Tysklandsbrigaden. Behandlingen av tyskerne bød ham imot, særlig engelskmennenes fremferd. Likeledes ble anti-kommunismen det rådende politiske klima, og nedgraderingen av Sovjetunionens krigsinnsats, med tilsvarende opphausing av Storbritannias og USAs betydning, var noe Blindheim reagerte på.

Tilbake fra Tyskland ble han raskt rekruttert til Etterretnngsstaben. Dette skjedde i 1949. Det Blindheim opplever her er dynamitten i denne fortellingen, der vi får vite om organisering av hemmelige Stay Behind-grupper, CIA-kurs i USA, opplæringer av finske spioner og militærøvelser i Norge der bruk av taktiske atomvåpen inngår. Han forteller også om opplæring til «regimeskifte»-operasjoner i USA, en regi som han senere kjenner igjen da oppstanden i Ungarn skjer i 1956.

Underlagt USA

Svein Blindheims hovedoppdrag med boken var å fortelle, basert på egne, konkrete erfaringer, hvordan Norge i forsvars- og sikkerhetspolitikken fullt og helt var underlagt USA, og hvordan anti-kommunismens ideologi gjennomsyret de valg som ble gjort.

Han avslørte vesentlig forsvarshistorie som var skjult for opinionen, og muligens også skjult for mange norske politikere. I de senere år har det jo fremkommet mye informasjon om ulovlig overvåking (etterretningsvirksomhet) mot de som var motstandere at vår tette allianse med USA og NATO.

Som offiser var Blindheim en sjelden fugl i miljøet. Han ble etter hvert klar på at NATO-medlemskapet ikke var i Norges interesser, men tvert imot gjorde oss til et fremskutt mål i en evt. krig mot Sovjetunionen. Blindheim selv ville desentralisere forsvaret og satse på geriljataktikk i forsvaret av Norge. Nå vet vi at alt Blindheim avslørte og advarte mot er blitt flerfoldige ganger forsterket etter at han i 1966 søkte avskjed.