søndag 27. september 2020

Blodige kronblad

 


«Blodige kronblad»
Av Ngugi wa Thiong’o, oversatt av Reidulf Molvær
Solum Bokvennen, 2019 (672 sider)

Ngu
gi wa Thiong’o regnes som Kenyas og en av Afrikas viktigste forfattere. «Blodige kronblad» (originaltittel «Petals of Blood»), som kom ut i 1977, går for å være hans viktigste roman. Nå har nisjeforlaget Solum Bokvennen gjort den tilgjengelig for norske lesere.

Jeg visste lite eller ingenting om forfatteren før jeg startet på denne tykke romanen. For å være ærlig visste jeg ikke så mye om Kenyas historie heller, men landet var altså en britisk koloni helt frem til 1963.

Fortellingen vi presenteres for utspiller seg rett etter frigjøringen og i de påfølgende årene. Vi følger et knippe personer som opplever endringene på nært hold, fra den store optimismen og nasjonale stoltheten som gjerne skapes ved nasjonal selvstendighet, og til realismen innhenter dem noen tiår senere. Frigjøringen førte gjerne til at undertrykkingen ble videreført i andre former.

Sentralt i boken er skolelæreren Munira, en slags idealist som kommer fra en ganske velstående familie, men som tar imot en lærerjobb i den avsidesliggende landsbyen Ilmorog. I den skrøpelige skolebygningen er han eneste lærer, og i starten har han sitt svare strev med å få ungene til å møte på skolen. Ingen av landsbyboerne tror vel at denne fremmede læreren vil holde ut særlig lenge. Men Munira blir værende, og vi blir kjent med flere av hans nærmeste i landsbyen, som barpiken Wanja, som skal få en sentral plass i denne romanen.

Ngugi wa Thiong’o bruker landsbyboernes tilværelse for å si noe viktig om Kenyas politiske utvikling. En sentral hendelse i romanen inntrer når en langvarig tørkeperiode skaper sult og nød, og et knippe landsbybeboere bestemmer seg for å gå til hovedstaden for å kontakte sin representant i nasjonalforsamlingen for å be om hjelp. Denne politikeren bryr seg bare om innbyggerne foran hvert valg, ellers har han ingen kontakt med dem. De er «stemmekveg».

Opplevelsene på denne reisen er sentral for å skildre en politisk virkelighet som bryter fundamentalt med de håp og forventninger som det kenyanske folket hadde rett etter frigjøringen. Dette er selvsagt en politisk roman, men forfatteren lesser ikke på med politiske utlegninger, han er mer sofistikert enn som så.

onsdag 29. juli 2020

Bønn for Tsjernobyl

«Bønn for Tsjernobyl»
Av Svetlana Aleksijevitsj, oversatt av Hege Susanne Bergan
Solum Forlag, 2014 (362 sider)

«Bønn for Tsjernobyl» var den første boken av Aleksijevitsj som ble oversatt til norsk, typisk nok utgitt på det lille, kresne forlaget Solum. Siden har flere Aleksijevitsj sine bøker blitt oversatt, og Nobelprisen i 2015 ga et boost i interessen for hennes litterære produksjon.

Boken kom ut på russisk i 2005. 26. april 1986 ødela en serie eksplosjoner reaktoren til aggregat nr. 4 på Tsjernobyl atomkraftverk, ti mil nord for Kiev, i det som den gang var Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk i Sovjetunionen, nær grensen til Hviterussland. I «Bønn for Tsjernobyl» får vi sterke vitnesbyrd fra mennesker som sto midt oppe i dramaet, og som har blitt merket for livet som en følge av de radioaktive utslippene som ulykken medførte.

Aleksijevitsj er født i Ukraina og oppvokst i Hviterussland, i det som den gang var Sovjetunionen. Bøkene hennes går tett på «sovjetmenneskenes» liv og tanker, og gir oss et litterært bearbeidet «talekor» av stemmer som i sum gir et unikt innblikk i vanlige folks opplevelser av disse dramatiske hendelsene. Aleksijevitsj er journalist og lar først og fremst intervjuobjektene snakke ut, selvsagt redigert og satt sammen til en helhet. At de fleste samtalene gis form av monologer betyr at intervjuobjektene tilsynelatende taler uavbrutt, og at journalisten/forfatteren alltid er i bakgrunnen, som en observatør. Spørsmålene blir aldri referert, metoden er å la intervjuobjektene snakke ut, mest mulig uavbrutt.

Teksten etterlater et mektig uttrykk som du ikke får i tilgang til i avisreportasjer, tidsskrifter eller reportasjer på tv eller radio. Her får nemlig enkeltmenneskene tid og plass til komme til orde på en helt annen måte.

I Aleksijevitsj andre bøker er ikke intervjuobjektene nødvendigvis identifisert, men går opp i en høyere enhet, eller et blandet kor av stemmer. I «Bønn for Tsjernobyl» er de fleste identifisert med navn og yrke/rolle. Her er intervjuer med folk som ble sendt direkte inn på reaktorområdet for å rydde opp, vi treffer lokale partifolk og vitenskapsfolk, her er pårørende, barn og gamle folk. Samtlige gir unike vitnesbyrd om atomulykken som skjedde på tampen av Sovjetunionens eksistens, og som nok bidro til å fremskynde unionenes sammenbrudd.

tirsdag 28. juli 2020

Før plogen din over de dødes knokler


«Før plogen din over de dødes knokler»
Av Olga Tokarczuk, oversatt av Julia Wiedlocha
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2019 (291 sider)

Denne romanen fra den polske nobelprisvinneren fra 2018 er morsom, original og svært godt skrevet og komponert. Som med all stor litteratur har den et særegent uttrykk, som gjør at den skiller seg ut og forblir i tankene lenge etter at siste side er ferdiglest.

Romanens hovedperson -  Janina Duszejko -
er en kvinnelig, pensjonert sivilingeniør, nå deltids engelsklærer og astrolog, med en sterk sympati for alt levende. Her har vi å gjøre med en pasjonert dyreelsker, rett og slett. Bosatt på landsbygda sør i Polen, på grensen til Tsjekkia, er hun vitne til det lokale jaktlagets aktiviteter. Dette gjør henne fortvilet, særlig når hun oppdager ulovlig jakt og krypskyting, utenom jaktsesongen.

Olga Tokarczuk har skapt en fascinerende romankarakter, og historien blir fortalt gjennom hodet på denne dyreelskeren. Romanen åpner med at Janinas nabo blir funnet drept. Senere skjer det flere drap på folk i landsbyen, alle de drepte er jegere. Tilfeldig? Neppe.

Hvilken type roman er dette? Selv om vi blir presentert for en krimgåte, med flere drap, er det ingen kriminalroman vi har med å gjøre. Til det er romanen altfor nyansert og genreoverskridende. Her er mye svart humor, kombinert med en original skildring av en naturverners blikk på alt levende. Den er også rik på litterære referanser, her har poeten William Blake en fremtredende rolle. Boken er en slags økologithriller med en aparte hovedperson. Det som imponerer mest er kanskje Tokarczuks evne til å skape en så original fortellerstemme og følge hennes perspektiv så konsekvent.

Romanen ble utgitt på polsk i 2009 og ble filmet i 2017. Den norske filmtittelen er «Jaktsesong», og kan kjøpes på dvd. Filmen er absolutt verdt å se.





mandag 15. juni 2020

Romutvidelser


«Romutvidelser»
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 2019 (310 sider)

Thure Erik Lund er en helt særegen stemme i litteraturen. Helt siden 1992 har han nærmest bedrevet en helt egen idrett i forhold til den gjengse norske forfatterstanden. Lund drar det lenger enn alle andre, er særere og mer krevende, men tilbyr samtidig uventede åpenbaringer for de som våger å gå løs på hans bøker.

«Romutvidelser» er en essaysamling, den fjerde i rekken, i det som ellers er blitt et omfattende forfatterskap. Det er romanene som har gitt Thure Erik Lund den unike posisjonen han har, men i Lund sitt tilfelle er det ofte små forskjeller mellom essayene og partier av de romanene han har drysset over oss. Flere av tekstene her er publisert tidligere, noen i vanskelig tilgjengelige kulturkataloger, men her har de gjerne fått en oppdatering. Det betyr at det meste er nytt stoff for selv innbitte lesere av forfatteren.

Det er mye kjent materie Lund beskjeftiger seg med. Hans ustoppelige fascinasjon av teknologi, og hvordan ting som kunstig intelligens virker inn, eller i fremtiden vil virke inn på den menneskelige eksistensen, er tema i flere av tekstene. Lunds refleksjonsrekker greiner seg i kriker og kroker. Leserens konsentrasjon settes tidvis på prøve, og kverner seg rundt i en assosiasjonsrik tekststrøm.

Forfatteren har tydeligvis mye i ermet. Selv etter at en utgivelse foreligger betyr ikke det at siste ord er sagt. Derfor har det kommet nye versjoner av romanene «Inn» og «Straahlbox», i form av den samskrevete og redigerte «I singularitetens skygge». I denne essaysamlingen får vi et kurs i «Straahlbox» på 36 sider, en lesermanual for de som evt. falt fra under lesningen av det som må sies å være et hovedverk i forfatterskapet.

Av de lettest tilgjengelige stykkene i denne samlingen er "Knut Hamsuns litterære metode», et «krakilsk, moderne blikk» på nobelprisvinneren. Hamsun kommer ikke godt fra det, for å si det sånn.