fredag 8. september 2017

Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten



”Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten”
Av Roman Linneberg Eliassen
Forlaget Manifest AS, 2016 (120 sider)

Denne lille boken vil gjøre stor skade hvis du på forhånd anser samfunnsøkonomer som autoriteter på økonomifeltet. Det er jo vanlig at media bruker eksperter som intervjuobjekter for å belyse tema, og økonomer får uttale seg titt og ofte. Etter å ha lest Roman Linneberg Eliassens lille bok, som bygger på hans masteroppgave i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Bergen, vil du lytte med langt større skepsis.

”Hysj, vi regner” er et sviende oppgjør med samfunnsøkonomistudiet slik det undervises på universiteter i Norge og over store deler av verden. Linneberg Eliassen begynte selv på studiet i 2008, midt under den internasjonale finanskrisen. Han ble overrasket over at den dagsaktuelle krisen ikke var tema på studiet, og at foreleserne fortsatte å forelese om sine matematiske modeller, som om ingenting viktig hadde skjedd.

Da han var ferdig med studiet fire år senere hadde han ingenting lært om verken finanskrisen eller eurokrisen som snudde opp ned på livet til millioner av mennesker. Faget var rett og slett ikke opptatt av virkeligheten, men nærmest blindt forelsket i sine egne modeller, som stort sett består av regneøvelser og kalkyler.

Forfatterens kritikk av faget er at det er størknet i ortodoksi, og at det som læres er ensrettet og sneversynt. Linneberg Eliassen etterlyser flere perspektiver, alternative økonomiske retninger, teoretikere som bryter med det han kaller mainstream teori. Samfunnsøkonomene i dag er stort sett alle sammen utdannet innenfor en eneste retning, med en overdreven bruk av matematikk og likevektsmodeller. Det er frimarkedsøkonomien, i mer eller mindre samme form, som dominerer utdanningen.

Men det foregår tydeligvis et opprør innenfor samfunnsøkonomifaget: Flere og flere skjønner at det rådende dogmet står for fall og etterlyser flere perspektiver. Det er jo overraskende å lese at en økonom som Keynes nærmest er en paria på dagens pensumliste, og at Marx er helt ute.

Forfatterens hovedankepunkt mot dagens økonomifag er rett og slett ikke forholder seg til virkeligheten, eller sagt på en annen måte; samfunnsøkonomifaget på universitetene lar ikke virkeligheten forstyrre regneøvelsene som bedrives. Modellene er alt!

PS! Roman Linneberg Eliassen har selv gitt et bidrag for pluralisme i økonomifaget, ved at han har oversatt ”23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen av Ha-Joon Chang til norsk.

torsdag 17. august 2017

23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen



”23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen”
Av Ha-Joon Chang, oversatt av Roman Linneberg Eliassen
Solum/Bokvennen, 2017 (335 sider)

Det har etter hvert kommet noen kritiske bøker om samfunnsøkonomifaget, slik det undervises på høyskoler og universiteter. Oversetteren, Roman Linneberg Eliassen, er selv utdannet samfunnsøkonom og ga i 2016 ut boken ”Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten.” Vi har også fått en norsk avdeling av ”Rethinking Economics” – et nettverk av økonomer og økonomistudenter som ønsker å fornye økonomifaget ved å trekke inn det mangfoldet av økonomiske perspektiver som finnes.

Fagkritiske stemmer står nå opp mot den rådende markedsøkonomiske tenkningen som har dominert internasjonalt i snart 40 år. Sør-koreanske Ha-Joon Chang underviser i samfunnsøkonomi ved Cambridge, og er en ledende ekspert på økonomi i utviklingsland. I boken ”23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen” leverer han et vitenskapelig fundert angrep på det han kaller ”frimarkedsøkonomien”. Det er særlig tenkningen som utviklet seg i Chicago rundt Milton Friedman på 1970-tallet han retter angrepene mot. Han klarer langt på vei å vise at denne økonomiske retningen i bunn og grunn er en ideologi, og ikke en vitenskapelig fundert økonomisk teori.

På en lettfattelig og pedagogisk måte formulerer han 23 påstander, basert på egen og andres forskning, som alle er stikk i strid med rådende, frimarkedsøkonomisk teori. Slik ønsker Chang å gjendrive en del helt grunnleggende postulater om samfunnsøkonomi, slik disse nærmest er blitt adoptert som ”sannheter” i økonomers og politikeres bevissthet. Changs mål er imidlertid ikke å fremme en sosialistisk økonomisk teori, men nærmest å redde kapitalismen fra dens verste eksesser.

”Kapitalismen er det verste økonomiske systemet, bortsett fra alle de andre.” Forfatteren er altså selv ikke ute etter å avskaffe det kapitalistiske systemet, han er rett og slett ute etter å redde det fra alle teoretikerne som har pervertert kapitalismen med sin ekstreme markedstenkning. Chang etterlyser rammer og reguleringer i markedet, og han er heller ikke enig i at alle områder i samfunnet egner seg for markedsstyring.

Bokens 23 kapitler er alle bygd opp på samme måte. Først gis en enkel fremstilling av en påstand frimarkedsteoretikerne fremmer. Deretter kontrer Chang postulatet ved å hevde at sannheten nesten er den motsatte. Så bruker forfatteren resten av kapittelet til å belegge dette ved å vise til hva forskningen faktisk har funnet ut. Slik gjendriver han flere etablerte myter som vi stadig støter på i politiske debatter.

For å ta et lite utvalg av funn Ha-Joon Chang selv legger frem: Lavere inflasjon har ikke gjort verdensøkonomien mer stabil, markedsliberal politikk gjør sjelden fattige land rike, å gjøre rike folk rikere gjør ikke resten av oss rikere, en stor offentlig sektor gjør folk mer åpne for forandring.

En liten innvending til utgivelsen er at den er litt sent ute. Boken kom ut allerede i 2010, og den var en direkte reaksjon på den internasjonale finanskrisen. Den inntraff allerede for 10 år siden. Noe av teksten virker derfor litt datert.

torsdag 8. juni 2017

Jeg blir her i solskinn og i skygge

”Jeg blir her i solskinn og i skygge”
Av Christian Kracht, oversatt av Sverre Dahl
Pelikanen forlag, 2014 (154 sider)

For en tid tilbake leste jeg ”Imperium”, den første romanen av sveitseren Christian Kracht som ble oversatt til norsk. Den fortalte historien om en tysk naturist og vegetarianer som emigrerte til Stillehavet for å danne en koloni av likesinnede på begynnelsen av 1900-tallet, et slags før-hippiesamfunn av utopiske idealister. ”Imperium” var basert på ”en sann historie”, en fantastisk roman fortalt i et overlegent språk.

Derfor er det naturlig å ha store forventninger til denne roman nr. 2 på norsk. ”Jeg blir her i solskinn og i skygge” er igjen en spenstig historie, denne gang med en såkalt kontrafaktisk vri. Premisset her er nemlig at Lenin, som en periode levde i eksil i Sveits, ikke reiste tilbake til Russland og ledet revolusjonen i 1917, men at han derimot ledet den sveitsiske revolusjonen. Slik ble Sveits et eget sovjet, og deretter har det rast en krig i snart 100 år mot fasciststatene England og Tyskland.

I dette geopolitiske fantasiscenarioet fortelles romanens historie av en partikommissær fra Ny-Bern, av afrikansk herkomst. Sveits har nemlig hatt kolonier i Afrika, og her har de rekruttert soldater og partilojale funksjonærer. Denne partikommissæren får i oppdrag å spore opp en avhopper, og slik beveger vi oss inn i den sveitsiske fjellheimen.

Romanen beveger seg altså i et fantasifullt landskap, men samtidig som vi skal befinne oss i våre dager er verden temmelig lik den verden som fantes for 100 år siden. I alpene bomber for eksempel tyske luftskip. Det finnes få spor av moderne teknologi, tydeligvis har den evige krigen som har rast siden starten av 1900-tallet satt sivilisasjonen kraftig tilbake. Krigen har også gjort at den revolusjonære gløden fra Lenins dager nesten har dødd helt ut, det ligger en eim av dessillusjon og galskap over alpelandet.


Igjen viser Christian Kracht seg som en språklig sterk forfatter, hans distinkte stemme er lett å kjenne igjen fra ”Imperium”. Men kanskje er de vel 150 sidene litt for få til riktig å feste denne historien til min litterære hukommelse, faktisk savner jeg tidvis litt mer kjøtt på beinet, litt mer kontekst til den absurde historien som utspiller seg her.

tirsdag 30. mai 2017

Identitet

”Identitet”
Av Thure Erik Lund
H. Aschehoug & co, 2017 (471 sider)

Det er 25 år siden Thure Erik Lund debuterte som forfatter med ”Tanger”, en roman som ga ham Tarjei Vesaas debutantpris. Siden har det blitt mange priser; bl.a. Kritikerprisen. Etter 12 romaner og 4 essaysamlinger skulle vi derfor tro at forfatteren føler en viss anerkjennelse fra det litterære Norge. Men slik er det tydeligvis ikke. Thure Erik Lund betrakter seg som et utskudd, en outsider, en ensom ulv som driver på med sitt, i stadig stigende trass. Det finnes neppe et liknende forfatterskap noe sted.

For de som kjenner forfatteren er det umulig å lese ”Identitet” på noe annen måte enn som en eneste lang kommentar til eget forfatterskap, eller snarere utenforskap. Hovedpersonen Hallandsås er en forfatter som har gått i indre eksil på småbruket, der han bor med samboer og barn som han omgås i stadig mindre grad. I stedet tilbringer han tiden ute i bryggerhuset, der han i hemmelighet skriver på en tekstmasse som han sverger aldri skal gis ut. Han har tydeligvis gitt opp den offentlige forfattervirksomheten, men en gang i året må han gi en statusrapport til forlaget som et forsvar for forskudd han har fått utbetalt. Men noen ny roman kan man altså ikke regne med skal ferdigstilles noen gang.

Denne Hallandsås bærer en rekke likhetstrekk med forfatteren Thure Erik Lund. Det gjelder både de rent biografiske opplysningene som gis om Hallandsås, men også kommentarer til Hallandsås tidligere romaner, som likner til forveksling sentrale verker fra Lunds forfatterskap. Det viser seg at denne Hallandsås er blitt utsatt for mye av den samme kritikken som den Lund har opplevd. Feiden etter Eivind Tjønnelands anmeldelse av essaysamlingen ”Om Naturen”, der Lund ble anklaget for å lefle med nazistisk tankegods, er en gjenganger også her.

Det er litt synd å måtte si det, men ”Identitet” løfter ikke leseropplevelsen til høyder som tidligere romaner av Lund har gjort. Denne forfatteren har som regel alltid vært krevende, men det er fordi han har lagt listen uendelig mye høyere enn det den gjengse romanforfatter normalt gjør. Så har da resultatene også vært egnet til å skape helt unike leseropplevelser. I ”Identitet” er det som om Thure Erik Lund har gravd seg inn i en ”tekstmasse” som nøyer seg med å være selvrelaterende, en tekst som er seg selv nok, uten å gi for mye tilbake. Bare i korte glimt finner vi for eksempel satire eller humor som det faktisk finnes flust av i Lunds tidligere romaneksesser, her blir det monoman kverning rundt egen navle.


Det er 6 år siden Thure Erik Lund kom med sin forrige roman, det er lenge, og kanskje et tegn på at denne selvransakende teksten var hard å presse ut. Ja, kanskje var det som med Hallandsås selv, en tekst som i utgangspunktet ikke var ment for publikum? Som roman kan ”Identitet” kun fungere for lesere som er godt kjent med Lunds forfatterskap fra før.