lørdag 21. mars 2020

Turist i Utopia

«Turist i Utopia»
Av Rune Ottosen
Dreyers Forlag, 2017 (334 sider)

Professor i journalistikk Rune Ottosen har skrevet en bok om sitt forhold til Albania, med undertittelen «Reiser i ideologi og albansk landskap». Ottosen var en av mange tusen unge revolusjonære fra hele Europa som fra slutten av 1960-tallet og frem til begynnelsen av 80-tallet reiste til Albania på velorganiserte studie- og ferieturer. Fra Norge reiste særlig folk rundt partiet AKP (ml) til dette lille landet på Balkan, som i en periode ble sett på som «et sosialistisk fyrtårn». 40 år senere reiser Ottosen tilbake for å oppsøke stedene og folkene han traff den gang.

På denne tiden var Rune Ottosen et aktivt medlem av AKP og i en periode også redaktør av det teoretiske tidsskriftet «Røde Fane». Han var også reiseleder for to organiserte turer til landet, i regi av Vennskapssambandet Norge-Albania. Boken er et kritisk tilbakeblikk på denne tiden, og inngår i en rekke personlige bøker der tidligere revolusjonære driver ideologisk selvpisking og får anledning til å bekjenne seg til den korrekte forståelsen av demokrati; der FNs menneskerettighetserklæring er gullstandarden.

Ikke misforstå. Boken er interessant, tankevekkende og lærerik. Det store spørsmålet er hvorfor vestlige kommunister helt overså, eller valgte å overse, at Albania var et diktatur. Lederen Enver Hoxha styrte med hard hånd og var nådeløs mot politiske motstandere, både reelle og innbilte. Hoxhas diktatur var stalinistisk, og de mest rettroende norsk kommunistene fra AKP var i praksis stalinister på 1970-tallet. Utad ble Albania fremstilt som et sosialistisk demokrati, der arbeiderklassen styrte. Ottosen trekker frem mange eksempler på 70-tallets propaganda slik den fantes i Klassekampen og i tidsskriftet han selv var redaktør av i en periode. Dette er det lite å være stolt av i dag.

Om Albanias kommunistparti representerte fyrtårnet i Europa, var AKPerne vel så lojale mot Mao og Kina. I 1978 inntrådte en eksistensiell krise for ml-bevegelsen, da det kom til et ideologisk brudd mellom Albania og Kina. AKPerne måtte velge, og de valgte Kina. Den neste tiden strevde AKP med å forklare hvordan Albania, tilsynelatende over natten, gikk fra å være et «arbeiderparadis» og til et samfunn de måtte ta avstand fra. Dette var ikke enkelt, siden AKP og Pål Steigan på det albanske kommunistpartiets 7. kongress kort tid i forveien hadde avlevert en panegyrisk (og pinlig) hyllest til Hoxha. Ottosen har konfrontert Steigan med fortiden, og det er interessant å lese hvordan han og andre forklarer/unnskylder seg. Albania var full av fengsler og fangeleirer der politiske motstandere ble plassert, og Hoxha & co likviderte tusenvis av landsmenn. Dette var kjent, men de norske Albaniafarerne så en annen vei. De lot seg blende av propagandaen.

I dagens Albania sitter tidligere kommunister i viktige posisjoner, det har aldri blitt tatt et oppgjør med fortiden, selv om museene i dag viser frem fortidens overgrep. Dagens albanere er også delt i synet på historien. Rune Ottosen har fremdeles varme tanker om landet og folket, men nå av helt andre grunner.

søndag 2. februar 2020

Spionbasen


«Spionbasen. Den ukjente historien om CIA og NSA i Norge»
Av Bård Wormdal
Pax Forlag A/S, 2015 (195 sider)

NRK-journalisten Bård Wormdal har i mange år interessert seg for militær etterretning. I 2011 ga han ut “Satellittkrigen. Norges militarisering av polområdene og verdensrommet». Han er bosatt i Vadsø, der en av de største arbeidsplassene – Forsvarets Forsøksstasjon - er fullstendig stengt for offentlig innsyn. Dette hemmeligholdet trigger selvsagt journalistgenet.

Med «Spionbasen» ønsker han å få svar på noen sentrale spørsmål: Hvor verdifull er (den militære) Etterretningstjenesten for forsvaret av Norge? I hvilken grad tjener Etterretningstjenestens virksomhet norske og/eller amerikanske interesser? Og i hvilken grad er Etterretningstjenesten under offentlig og demokratisk kontroll?

Det siste spørsmålet er i seg selv oppsiktsvekkende. Hvis Etterretningstjenesten ikke er under kontroll av norske myndigheter, hvem kontrollerer den da? Wormdal graver i hemmeligheter som myndighetene ikke er begeistret for at journalister er opptatt av. Derfor opplever han også å møte stengte dører og at forespørsler ikke besvares, eller at henvendelser avslås. Et systematisk og årelangt arbeid gir likevel resultater.

Norge er en av de viktigste partnerne for USA når det gjelder teknisk etterretning. Det forteller National Security Agency, NSA, i et dokument fra 2013 som varsleren Edward Snowden gjorde offentlig. Den norske militære Etterretningstjenesten har i over 60 år hatt et formelt samarbeid med NSA og CIA, utenom NATO, og med offentligheten holdt på god avstand. Det siste poenget er ikke akkurat egnet til å berolige de som er opptatt av at norsk etterretningsvirksomhet skal kontrolleres av norske myndigheter. Wormdal viser at ulike regjeringer ikke har visst hva implikasjonene av samarbeidet har betydd. At norske lyttestasjoner har vært integrert i amerikansk atomstrategi er ikke akkurat noe som har preget norsk forsvarsdebatt.

Ganske sjokkerende er avsløringene av at store deler av kostnadene til den norske Etterretningstjenesten er dekket av USA. Det gjelder ikke bare utstyret, men også de ansattes lønninger. I retur får USA direkte adgang til sensitiv informasjon om vår nabo i øst – først Sovjetunionen, nå Russland. Norge fungerer rett og slett som en lyttepost for USA. Hvilken interesse har egentlig Norge i å bli brukt på denne måten? Og gjør ikke de anleggene i Vadsø, Vardø og Fauske disse stedene til førsteprioritets bombemål?

Bård Wormdal stil er saklig og nøktern. Han slår ikke på stortrommen eller faller for fristelsen av å være tabloid. Men kanskje burde han være krassere? Han kom selv med et lite hjertesukk på Litteraturhuset i Bergen i januar, der han holdt foredrag om stormaktspolitikk i nord-områdene; hvorfor har disse avsløringene ikke blitt gjenstand for større debatt og oppmerksomhet?

mandag 20. januar 2020

First As Tragedy, Then As Farce


«First As Tragedy, Then As Farce»
av Slavoj Žižek
Verso 2009, 2018 (157 sider)

Provokatøren Slavoj Žižek holdt Holbergforelesningen ved Universitetet i Bergen i desember 2019 med foredraget «Why I Am Still A Communist». Lange køer utenfor, og full sal. Folk ble avvist i døren. Seansen bekreftet Žižeks posisjon som en «filosofiens Elvis», noe så sjeldent som en samtidig filosof som trekker store folkemengder.

At Žižek er elsket av mediene er lett å forstå, der han blander tilsynelatende tung filosofi med referanser til popkultur og dagsaktuelle politiske emner. Han er lett å sitere, og helt sikkert ikke tung å be om en journalist ringer for en kommentar.

Så da må jeg innrømme at det var dette Bergensbesøket som fikk meg til å lese denne boken, den første jeg leser av ham. Den er ti år gammel, men oppleves aktuell, all den tid den tar for seg mye av det tankegodset som lå til grunn for foredraget Žižek holdt i desember. Så skal det sies at Žižeks oppfatning av kommunisme, slik det også fremkommer av denne boken, ikke akkurat er i samsvar med den alminnelige oppfatning av innholdet. Žižek kobler kommunisme til det å kjempe for og forsvare «allmenninger», soner fritatt for kapitalistisk konkurranse eller eiendomsrett. Žižeks versjon av kommunisme minner mer om klassisk sosialdemokrati, enn om Stalinisme, for å si det sånn.

Tittelen henspiller selvsagt på et kjent Marx-sitat. «
Historien gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse.» (fra «Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte»,1852). Žižek tar utgangspunkt i 2000-tallets to store politiske hendelser: 11. september-angrepene 2001 og finanskrisen i 2007/2008, to begivenheter han mener setter det liberale demokratiet sjakk matt, og avslører dets sanne natur. Finanskrisen viste jo at systemet tilbyr sosialisme for finanssektoren (vanvittig store økonomiske «redningspakker»), mens folket ble kastet ut i den råeste form for kapitalisme («help yourself»).

Teksten hopper friskt mellom avsnitt som er rene politiske ytringer, via tyngre fagfilosofiske referanser, bl.a. Žižeks egne favoiritter fra psykoanalysen, og til referanser fra kulturlivet. Innimellom dukker det opp overraskende koblinger og tankesprang, og selvsagt drypper det også fra Žižek arsenal av vitser.

Bokens rytme veksler mellom det lette og det tunge. Jeg innrømmer at jeg ikke har engelskkunnskaper gode nok til å få med meg alt i de tyngre partiene, men likevel nok til at boken ble fullført med utbytte og slett ikke avsmak på å lese mer av Žižek.