fredag 19. april 2019

Libyakrigen


«Libyakrigen»
Av Ola Tunander
Sirkel Forlag AS, 2018 (184 sider)

I «Libyakrigen. Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat» dissekerer Ola Tunander, professor emeritus ved Institutt for fredsforskning (PRIO), den offisielle historien om Libyakrigen i 2011, som vestlige politikere og de store mediene, inkludert de norske, har stilt seg bak. Denne lille boken inneholder et vell av kilder som viser at hele krigen var bygd på en serie løgner, kynisk fabrikkert av krigshauker og deres medspillere, og ukritisk videreformidlet av mediene.

At den norske regjeringen ved Jens Stoltenberg, et samlet Storting, de store humanitære organisasjonene og Den norske kirke, i samlet flokk støtte angrepene på Libya som begynte i mars 2011, viser hvor dominerende og enerådende den fabrikkerte krigspropagandaen var. I det som i ettertid fremstår som en særs vellykket desinformasjonskampanje rettet inn mot sentrale beslutningstakere, og den vestlige opinionen, ble alle i virkeligheten rundlurt. Krigen ble startet på løgner, og resultatet ble katastrofalt for det libyske folket. Ingen er stilt til ansvar.

Det som imidlertid er minst like skremmende er at de involverte, så mange år etterpå, virker ute av stand til å ta selvkritikk, og langt mindre lære av sine katastrofale feilgrep. Tvert imot; en mann som Jens Stoltenberg har jo sagt at han ville gjort det samme om igjen! Basert på kunnskapen som nå foreligger er et slikt utsagt nærmest kriminelt, og sender sterke signaler om at NATOs generalsekretær også neste gang er villig til å starte en krig basert på retorikk og bedrag. En skremmende erkjennelse.

Den såkalte «arabiske våren»

Det som var opptakten til Libyakrigen var det som er kalt «den arabiske våren», en fortelling om et frihetshungrende folk som reiser seg mot et autoritært styre. I denne fortellingen er det et viktig moment at folket er ubevæpnet, og at makten tyr til vold for å slå ned opprøret. I Libyas naboland Tunis og Algerie var opprøret fredelig, i den forstand at demonstrantene var ubevæpnet.

Tunander viser at denne fortellingen ikke holder vann i Libya. Han dokumenterer at det tvert imot var opprørerne, forkledd som frihetshungrende demokrater, som var bevæpnet, og at utenlandske spesialstyrket hadde ankommet Libya i forkant av opprøret, for å støtte det «folkelige» opprøret. Det var altså sterke krefter som i det skjulte hadde planlagt et væpnet opprør, og som ved hjelp av en effektiv løgnpropaganda fikk FNs sikkerhetsråd med på laget, med påfølgende militærhjelp fra andre stater.

Falske nyheter

Det ble fabrikkert falske nyheter som sa at Gadaffi brukte «voldtekt som våpen i krig», at Gadaffis soldater fikk viagra, og at massevoldtekter fant sted. TV-kanalen Al Jazeera laget disse nyhetene, som ble videreformidlet over hele verden som sannheter. Al Jazeera er eiet og kontrollert av Qatar, som hadde sendt spesialstyrket til opprørsbyen Benghazi. At pr-kampanjen forut for krigen var nøye planlagt er det ingen tvil om, et profesjonelt pressesenter var bygd opp for de utenlandske journalistene som reiste til opprørernes områder. Et tegn på at dette ikke var et spontant opprør, men nøye regissert. 

Det var i Benghazi Gadaffi angivelig planla å bombe sin egen befolkning, og det var det falske varselet om denne bombingen som fikk FNs sikkerhetsråd til å vedta resolusjon nr. 1973, som ga grunnlag for en «humanitær intervensjon». Resolusjonen ga ikke hjemmel for å fjerne Gadaffi og innsette et nytt styre, bare et grunnlag for å hindre en påstått kommende massakre. Da «intervensjonen» startet, med Norge som en ivrig bidragsyter, ble resolusjonen snart glemt, og en fullskala krig ble resultatet.

Tunander dokumenterer at det tvert imot var opprørerne som gjorde seg skyld i krigsforbrytelser og overgrep. Opprørerne, støttet av Norge og koalisjonen med FNs sikkerhetsråd i ryggen, drev etnisk rensing av afrikanske libyere fra de områdene de kontrollerte. Disse sorte libyerne ble effektivt stigmatisert i propagandaen, og fremstilt som afrikanske leiesoldater i Gadaffis tjeneste, mens de i virkeligheten var gjestearbeidere i oljeindustrien, eller faktisk Libyske statsborgere. Den rasistiske, muslimske opprørsbevegelsen drev i virkeligheten jakt på kristne afrikanere, støttet av Vesten og noen sentrale arabiske land!

Klassisk imperialisme 

Tunander viser hvordan Libyakrigen i virkeligheten var en klassisk imperialistisk krig mot et land som er rikt på ressurser, og som satte seg opp mot stormaktene ved å føre en egen, selvstendig politikk. Gadaffi hadde bygd opp en velferdsstat for sitt eget folk, på høyde med mange europeiske land. Han ønsket å skape en sterk afrikansk union, noe som betydde at gamle kolonimakter ville tape makt og innflytelse. 

Tunander viser hvordan Frankrike, Storbritannia og USA planla krigen for å sikre sine egne interesser. Han avkler hele det geopolitiske spillet, og avslører myten om at krigen ble ført på vegne av det libyske folket, for å fremme demokrati og frihet. 

En krigsmanual

Boken er så nært vi kan komme en manual for krig, en oppskrift for hvordan underminere er styre, manipulere verdensopinionen og kvitte seg med en brysom politisk konkurrent. Det er et råttent spill som avsløres, og Tunander har solid belegg å slå i bordet med.

Slik sett er boken også velegnet til å avsløre mekanismene bak Syriakrigen, der samme oppskrift er brukt, men med et annet utfall, i og med at Assad ikke er fjernet. Konsekvensene for sivilbefolkningen er likevel tragiske.

Ola Tunanders bok er gitt ut på et lite forlag, med støtte fra Fritt Ord. At ikke et stort forlag har gitt ut denne og markedsført den heftig, er merkelig. «Libyakrigen» er en helt essensiell bok som dokumenterer planlagte krigsforbrytelser, med god hjelp og støtte fra Norge. Den er obligatorisk lesning.

tirsdag 9. april 2019

Kartet og terrenget


«Kartet og terrenget»
Av Michel Houellebecq, oversatt av Thomas Lundbo
Cappelen Damm, 2011 (333 sider)

Dette er Houellebecqs roman nr. fem, og en bok jeg fant frem i påvente av årets «Serotonin». Boken kom allerede i 2011 og regnes som forfatterens mest «normale», skal vi tro ryktene. At jeg gikk løs på denne var delvis et utslag av et savn etter Houellebecq, og et behov for å lese litt intellektuell, vågal skjønnlitteratur. Houellebecq har jo aldri sviktet slike forventninger før.

Dessverre viste ryktene denne gang å stemme, hva stempelet «mest normal» angår. «Kartet og terrenget « ble en aldri så liten skuffelse. Romanen oppleves ikke som veldig aktuell, eller dristig. Riktignok møter vi den sedvanlige Houellebecq-figuren, i form av en middelaldrende, litt gretten, innadvendt kunstner som ser kritisk på samtiden, sånn sett en kjent og kjær karakter. Jed Martin får sitt store, kommersielle gjennombrudd ved å fotografere gamle Michelin-kart. Suksessen får ham til å trekke seg tilbake og hans sosiale omgang er begrenset til årlige besøk til sin gamle far.

En kurator lokker ham ut igjen på kunstscenen, etter at Martin har startet å male en serie portretter av personer som utøver ulike yrker. Før en utstilling oppstår ideen om å spørre forfatteren Michel Houellebecq om han vil skrive et forord, eller en presentasjon, av Martin til utstillingens katalog, noe Michel Houellebecq litt motvillig sier ja til.

Det er jo et litt fiffig grep å skrive seg selv inn i sin egen roman. Dette grepet synes forfatteren å ha hatt stor glede av, for det åpner for en makaber krimdreining av plottet, uten at romanen egentlig blir noen troverdig krimroman. Houellebecq er en for begavet forfatter til å nøye seg med krim, her blir det et poeng å strø litt salt i såret på den kommersielle kunstverdenen, og dens absurde pengepresse. La oss håpe at «Serotonin» har mer å by på.

søndag 17. mars 2019

Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa


«Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa»
Av Elin Sørsdahl og Alf Ole Ask
Cappelen Damm, 2017 (253 sider)

Journalistene Elin Sørsdahl og Alf Ole Ask har skrevet en lettlest og informativ bok om den europeiske høyrepopulismen, med hovedvekt på Frankrike og Front National. Boken kretser mye rundt partiets leder Marine Le Pen, og fremstår langt på vei som et portrett av henne. Forfatterne fulgte den siste presidentvalgkampen i Frankrike tett, men boken ble fullført før valget ble avgjort. I dag vet vi at Marine Le Pen kom til andre runde, hvor hun led et klart nederlag for Emmanuel Macron.

Under arbeidet er det mulig forfatterne skiftet fokus, for de sveiper også innom flere europeiske land i jakten på å gripe hva som kjennetegner høyrepopulismen. Dette gjør at boken får et litt lettvint preg, for plassen tillater ikke at man går særlig i dybden. Mye av det som skrives er kjent stoff for politisk interesserte, men så er det heller ikke en akademisk avhandling om høyrepopulisme vi får her. Det blir mest fakta, mindre politiske analyser.

Dette er altså først og fremst historien om Marine Le Pen, som overtok som partileder i Front National i 2011, etter at hennes far og partigrunnlegger Jean-Marie Le Pen gikk av. Med Marine Le Pen som ny leder har partiet tatt store steg. Det kan kalles en form for modernisering, der de mest rabiate rasistene og antisemittene er kastet ut, inkludert Jean-Marie Le Pen selv. Front National under Marine Le Pens ledelse har endret kurs. I dag fremstår partiet som et nasjonalistisk, EU-kritisk og anti-innvandringsparti med en klar sosial profil. På mange måter har partiet overtatt det sosiale programmet til venstresiden, som på sin side langt på vei er diskreditert etter å ha administrert nyliberal EU-politikk.

Sørsdahl og Ask har et personlig forhold til Frankrike, og lykkes med å belyse noen av årsakene til National Fronts vekst. Front National har blitt partiet for mange av de som har tapt på globaliseringen og EU-liberaliseringen. Samtidig fremstår Marine Le Pen som en langt mer spiselig leder enn sin far. Hun skremmer ikke velgere bort med rabiate uttalelser, men fremstilles som en god debattant med appell.

På grunn av valgsystemet med flertallsvalg i enmannskretser er Front National knapt nok representert i franske folkevalgte forsamlinger. Dette er altså et parti som kan få mellom 25-30 % av stemmen ved valg. Paradoksalt nok er det derfor Europaparlamentet som har blitt partitoppenes politiske hovedbase, der den høyrepopulistiske bevegelsen fra mange land kan samles. Det samme gjelder britiske UKIP, som lider under det samme valgsystemet.

tirsdag 5. mars 2019

NATO-komplekset


«NATO-komplekset»
Av Jon Hellesnes
Samlaget, 2019 (132 sider)

Filosofen Jon Hellesnes har de siste årene markert seg som en stemme i forsvars- og sikkerhetsdebatten. Kort fortalt er Hellesnes posisjon den at Norge i altfor stor grad har underlagt seg sikkerhetsinteressene til USA, og at en slik posisjon rett og slett har satt oss i fare for å bli ofret som en bonde på det geopolitiske sjakkbrettet. Et slikt scenario betyr at Norge kan bli en slagmark i en ny krig.

Flere av kapitlene i den ferske boken «NATO-komplekset. Om militærpolitikk, atomvåpen og norsk USA-servilitet» har tidligere vært publisert i aviser og tidsskrift, men her foreligger de i oppdatert utgave. Boken er ikke på så mange sider, men når filosofen Hellesnes drar inn klassikere fra både filosofien og litteraturhistorien for å illustrere aktuelle poenger, føles tekstene i sum som mer omfangsrike enn det antall sider tilsier.

For de som har hørt Hellesnes foredra om NATO er en del av stoffet kjent fra før. Jeg kjenner igjen mange poenger og konkret eksempler fra foredraget han holdt på Litteraturhuset i Bergen i fjor høst. Likevel er det fint å få det i bokform. 

Det har formet seg en slags førkrigsstemning i USA, sier Hellesnes. Denne førkrigsstemningen har seget over Atlanteren og preger nå også den politiske eliten i de europeiske NATO-landene. Budskapet er at Vladimir Putin har bestemt seg for å gå til krig mot Vesten. Han sier det ikke, men vi føler det liksom på oss. På bakgrunn av dette må vi forstå alt som NATO foretar seg. At det riktignok er sterke krefter i våpenindustrien som er tjent med oppblåste fiendebilder, og som en følge av dette kan kjøpe seg politikere som ivrer for økte militærbudsjetter, hører også med.

Samtidig forberedes det krig også på andre fronter, f.eks. pekes det på Iran som en stor og farlig fiende. Fordi Norge har gjort seg avhengig av hjelp fra USA den dagen Russland angriper oss må vi stille opp for USA når de trues, eller føler seg truet. Derfor sendes norske soldater til fjerne himmelstrøk for å bistå amerikanerne. Vår viktigste oppgave er å vise oss som en god alliert.

Boken tar opp flere sider ved NATOs retorikk og handlingsmønster. Det er aldri tvil om at Hellesnes peker på USA som den farlige og aggressive parten, og at det har dannet seg et lite realistisk bilde av Russland i vestlig opinion. Siktemålet til forfatteren er å vise at dagens norske forsvarspolitikk ikke tjener våre nasjonale sikkerhetsinteresser, men tvert imot øker faren for krig, og øker risikoen for at Norge kan bli en krigsskueplass. Hellesnes er en motstemme i forsvarsdebatten som det er grunn til å lytte til.