torsdag 25. februar 2021

Populistiska manifestet

 


«Populistiska manifestet»
Av Göran Greider  og Åsa Linderborg
Natur & Kultur, 2018 (315 sider)

Da denne boken kom ut hadde Donald Trump nettopp blitt valgt til president i USA og britene hadde stemt for Brexit. Samtidig virket det som om mange høyrepopulister i Europa hadde vind i seilene og kunne feie de tradisjonelle partiene av banen. Også Sverigedemokratenes vekst var et uttrykk for samme tendensen. Særlig de sosialdemokratiske partiene virket å være i utakt med store deler av sin tidligere velgerbase, som nå søkte til høyrepopulismen for å uttrykke sin politiske misnøye.

De svenske forfatterne Göran Greider  og Åsa Linderborg har med boken «Populistiska manifestet» gjort et forsøk på å forstå dette politiske skiftet. Forfatterne formulerer i alt 151 «påstander» som skal si noe om fenomenet «populisme», for deretter å bruke noen sider på å utdype disse «funnene». Noen av påstandene står også uten kommentarer, som om de da er å oppfatte som udiskutable, som f.eks. nr. 37: «De etablerte partiene som roser seg selv for å «ta ansvar» har ikke løst de problemene som de har sagt de skal løse. Dette skaper – selvsagt – populisme» (min oversettelse fra svensk).

I motsetning til mange andre så er ikke disse to forfatterne ute etter å fordømme velgere som strømmer til høyrepopulistiske partier. Denne fellen er det jo mange venstreorienterte som har gått i. Greider og Lindeborg ser med forståelse på at tradisjonelle arbeidervelgere ser seg forrådt av de gamle partiene, etter flere tiår med markedsliberal nedskjæringspolitikk og «liberalisering» av arbeidsmarkedet, noe som har gjort livet mer usikkert for millioner av mennesker. Kombinert med den flyktningstrømmen som kom til Europa (særlig Sverige og Tyskland) i 2015 så leverer forfatterne en materiell (marxistisk) analyse av fenomenet. De unngår dermed den moralistiske fordømmelsen som deler av det liberale og/eller venstreorienterte kommentariatet har latt regne over disse velgergruppene.

Lest en tid etter utgivelsen, og hvis du da har fulgt med i debatten og har hatt tid til å la dette fenomenet synke inn, så er det kanskje ikke så mye nytt her. Men for andre, som fremdeles er mest opptatt av å idiotforklare og fordømme Trump-velgere og Brexit-tilhengere, er det likevel mange innsikter å hente fra denne teksten.

onsdag 27. januar 2021

Mannen fra middelalderen

 


«Mannen fra middelalderen»
Av Bergsveinn Birgisson
Vigmostad & Bjørke AS, 2020 (335 sider)

Bergsveinn Birgisson har hatt stor suksess med flere bøker med tema og handling lagt til norrøn tid, middelalderen eller i hundreåret etter. Så har da også den bergensbaserte forfatteren en doktorgrad i norrøn filologi, noe som helt sikkert har vært en forutsetning for å kunne skrive «Mannen fra middelalderen». «Mannen» i dette tilfellet er historikeren og morderen (som det så dramatisk heter) Tormod Torfæus, som levde fra 1636 til 1719, født på Island, men som døde på Kopervik i Rogaland i 1719.

I denne boken, som må sies å være en dokumentar, følger vi Tormod gjennom hele livet. Det som Birgisson ikke kan belegge med kilder resonerer han seg frem til, noe som gjør at historien blir helhetlig og vidtfavnende. At leseren er historieinteressert er nok en forutsetning, for selv om boken pirrer med et mord er det på ingen måte en kriminalroman eller et mordmysterium vi presenteres for. Derimot er det historien om en historiker (!) som på oppdrag fra den danske enevoldskongen får i oppdrag å skrive Norges historie, på en måte som begunstiger danskene på bekostning av svenskene, og som godtgjør at Norge er en naturlig del av Danmark.

Tormod Torfæus virket i en tid da den moderne, kildekritiske historieskrivingen gradvis vant terreng over den gamla sagatradisjonen,  der myter og sagn hadde rådet grunnen. Det er fascinerende å følge Torfæus på hans jakt på gamle skrifter rundt om på Island, en jakt på norrøne kilder, skrifter på dyreskinn skrevet ned på 12-1300-tallet og overlevert gjennom generasjonene. Slik er vi en stor takk skyldig til denne pioneren i historiefaget, uten hans innsats hadde mye av vår tusenårige historie vært tapt for alltid.

En takk fortjener også denne forfatteren som lyser opp et heller dunkelt kapittel av historien.  

mandag 28. desember 2020

Også krig er terror

 


«Også krig er terror»
Av Gunnar Garbo
Eget forlag, 2002 (280 sider)

Gunnar Garbo må kunne karakteriseres som en høvding på borgerlig side av politikken. I 15 år var han Stortingsrepresentant for Venstre, et parti han også ledet fra 1964 til 1970. Senere ble han bl.a. underdirektør i FN og norsk ambassadør til Tanzania. Men da han døde i 2016, i en alder av 92 år, hadde han tatt mange steg til venstre. Fra å være EU-tilhenger var han blitt motstander, og fra å være NATO-tilhenger hadde han blitt en klar og tydelig NATO-kritiker.

At «høvdingen» i 2002 ikke fant en utgiver til denne boken, men måtte gi den ut på egenhånd, er nesten oppsiktsvekkende. Kan det virkelig være så stigmatiserende å snakke NATO midt imot? Faktum er at Garbo var en av initiativtakerne til kampanjen «Nei til nye NATO», som ble dannet som en protest mot NATOs bombekrig mot Jugoslavia i 1999 og mot NATOs nye strategikonsept. I boken tar Garbo for seg utviklingen av NATO fra 1949 og fram til i dag. Han viser motsetningen mellom de forsikringene folk og Storting fikk og det som nå skjer.

I «Også krig er terror» leverer han «et kritisk oppgjør mot det nye NATO. Krigene i Afghanistan og Kosovo og Norges egen rolle.» Det er en skarpskodd gjennomgang av norske politiske myndigheters (manglende) behandling av vår krigsdeltakelse i den ulovlige NATO-krigen mot Jugoslavia i 1999 og vårt «engasjement» i Afghanistan på USAs side. Garbo går virkelig grundig til verks og lekser opp folkerettens regler på en måte som viser med all mulig tydelighet hvilket sviktende grunnlag NATO-krigen mot Jugoslavia hadde, og våre egne politikeres og byråkratis manglende evne og vilje til å etterleve de internasjonale forpliktelsene vi har som FN-medlem. Selvtekten til NATO undergraver folkeretten og svekker FN.

Bedre blir det ikke når Garbo tar for seg grunnlaget for å krige i Afghanistan («krigen mot terror»). Boken kom altså ut allerede i 2002, da begge disse krigene er ferske i minnet. At krigen i Afghanistan nå går inn i sitt 20. år med norsk deltakelse gjør ikke akkurat boken uaktuell. Den er rett og slett et funn for de som ønsker å gå «til kildene».

Boken avdekker mangelfull saksbehandling på det politiske planet i Norge. Regjeringen ga gjentatte ganger Stortinget og folket direkte misvisende opplysninger. To ganger gikk Norge ut i krig uten at Stortinget først hadde truffet vedtak om det. Den uformelle og overfladiske saksbehandlingen bryter mot selvfølgelige demokratiske krav til åpenhet.

Det er bare å slå fast at det Gunnar Garbo avdekket i 2002 har gjentatt seg senere. Libyakrigen fulgte samme mønster, og siden har vi drevet opplæring av militser i Jordan, som i strid med folkeretten kriger mot Syrias lovlige regjering.

Skal du skaffe deg et eksemplar av boken må du nok lete i antikvariater på nettet. Det er den verdt.