onsdag 6. november 2019

Overvåket


«Overvåket»
Av Glenn Greenwald,
oversatt av Eivind Lilleskjæret og Gunnar Nyquist
Cappelen Damm, 2014 (283 sider)

«Overvåket. Edward Snowden, NSA og overvåkningsstaten» er Glenn Greenwoods bok om Snowden-avsløringene. Glenn Greenwald var en av journalistene som møtte Snowden i Hong Kong da sannheten om amerikansk masseovervåkning sprakk i 2013. I Greenwoods egen bok om saken, som er et ypperlig supplement til Snowdens selvbiografi, dokumenteres omfanget av overvåkingen vi alle er rammet av. I seg selv er det rystende lesning og egnet til å strippe befolkningen i Vesten for illusjonen om at våre myndigheters hederlige natur.

Greenwald var juristen som tidlig fattet interesse for statlig overvåkning, og begynte å skrive om fenomenet på en egen blogg. Snart ble han rekruttert som spaltist i flere aviser, bl.a. New York Times. Det var imidlertid i The Guardian han jobbet mest, og hvor han ble ansatt som journalist. Edward Snowden hadde merket seg navnet hans, og da Snowden bestemte seg for å hoppe av karrieren i den amerikanske overvåkningsstaten og offentliggjøre omfanget av overvåkningen, var Greenwood en av de journalistene som Snowden satte sin lit til.

Greenwoods beretning er innledningsvis spennende som en thriller, der han skildrer tiden fra han mottar anonyme tips om avhopperen, og gradvis innvies i hemmelighetene. Det blir også en kamp for å sikre kildens anonymitet og samtidig forsikre seg om at avisen hans vil samarbeide med varsleren.

Greenwald skriver også avslørende om «den fjerde statsmakt», om hvordan den vestlige pressen kontrolleres og manipuleres for å skjule myndighetenes kriminelle handlinger. Etter 11. september-angrepene har amerikanske medier vært kraftpatriotiske og intenst lojale overfor myndighetene. De har vært tilsvarende fiendtlig innstilt til dem som har avdekket hemmelighetene. Varslere svertes på det groveste av mediene, og fremstilles ofte som dårlige mennesker, sykelige og selvopptatte. Samme strategi rammer også de journalistene som varslerne samarbeider med. Signalene er ikke å ta feil av; å avsløre statlige forbrytelser skal ha en høy pris.

De store amerikanske avisene har nå som praksis å konsultere myndighetene før de publiserer artikler som angår nasjonale sikkerhetsspørsmål. Det bedrives altså en forhåndssensur. Kollaborasjonen mellom presse og myndigheter viser seg ved at pressen gjennomgående inntar samme posisjon som myndighetene i internasjonale konfliktspørsmål.

Et eget kapittel i boken er viet selve avsløringene, og som forklarer omfanget av masseovervåkningen. NSA har rett og slett som målsetting å registrere all elektronisk kommunikasjon i hele verden, og lagre denne for ettertiden. For å klare dette inngår alle de store internett- og telekommunikasjonsselskapene i overvåkningsveven. Allierte lands myndigheter samarbeider også, f.eks. de norske. Hva denne informasjonen kan brukes til er utførlig forklart, og vil nok være en øyeåpner for alle som føler behov for å verne om sitt privatliv. Er du på nett, eller bruker du mobiltelefon, er alle de elektroniske spor allerede lagret på overvåkningsstatens servere.

lørdag 19. oktober 2019

Systemfeil


«Systemfeil»
Av Edward Snowden, oversatt av Lene Stokseth
H. Aschehoug & Co, 2019 (355 sider)

Da «Permanent Record» - den engelske tittelen på Edward Snowdens selvbiografi - kom ut 17. september, leverte det amerikanske justisdepartementet umiddelbart en stevning mot både Snowden og forleggeren Macmillan, med krav om at alle inntekter fra boken skulle tilfalle den amerikanske staten. Det absurde kravet begrunnes med at Snowden brøt sin fortrolighetsavtale med CIA og NSA, ved å unnlate å sende manuskriptet inn til hans tidligere arbeidsgivere for deres vurdering før publisering! Ja, det skulle tatt seg ut.

Edward Snowden er altså NSA- og CIA-agenten som på dramatisk vis hoppet av, tok med seg bevis som han delte med betrodde journalister, og avslørte at amerikanske myndigheter hadde tilgang til hver eneste e-post, registrerte hver eneste tekstmelding og avlyttet hver eneste telefonsamtale i hele verden. Denne gjennomgripende masseovervåkningen går George Orwells 1984-visjoner en høy gang, og gjør at østtyske STASI i dag fremstår som amatører.

For Snowden ble den innsikten han fikk som ansatt i IC (Intelligence Community) en for tung, moralsk byrde å bære. Fullt ut klar over hva han gjorde valgte han altså i 2013 å flykte med sine hemmeligheter til Hong Kong, hvor han hadde invitert fire betrodde journalister å avsløre hemmelighetene for. Resten er for så vidt historie. Snowden har siden hatt asyl i Russland (hvor ironisk er ikke det?). Her er altså enda en vestlig politisk dissident som overvåkningsstaten USA vil slå kloa i, men ulikt Assange nyter Edward Snowden en slags frihet i Moskva.

Denne boken er altså hans selvbiografi. Det er blitt en overraskende tradisjonell biografi, en kronologisk fremstilling av hans liv, der de første vel hundre sidene er viet barndom og oppvekst. Det gjør at Snowden lett vil oppfattes som en nerd, en unggutt med hovedinteresser data og elektronikk. Faktisk virker det som hans lykkeligste barndomsminner er knyttet til en eller annen teknisk nyvinning, eller når en ny versjon av et elektronisk spill kommer i hus. Han mimrer om den gang internettet var nytt og fritt, der hvem som helst kunne gjøre som han ville, uten at «Big Brother» overvåket deg.

Snowdens historie er allerede godt kjent gjennom bl.a. dokumentarfilmen «Citizenfour» fra 2014, regissert av Laura Poitras. Poitras var en av de utvalgte som Snowden inviterte til hotellrommet i Hong Kong, og «Systemfeil» oppleves litt som en langsommere og mer detaljert fremstilling av denne. Avsløringene Snowden deler med oss er selvsagt alvorlige. At han ofret sin egen trygge, godt betalte jobb i NSA for å dele dette tjener ham til ære. Han har gamblet med sitt eget liv for å fortelle verden sannheten om overvåkingssamfunnet.

«Tidligere jobbet jeg for det offentlige, nå jobber jeg for offentligheten. Det tok meg neste 30 år å skjønne forskjellen - Edward Snowden

lørdag 21. september 2019

De beste intensjoner


«De beste intensjoner»
Av Anne Karin Sæther
Cappelen Damm 2019 (511 sider)


«Å la være å bygge ut mer olje og gass i Norge vil være skadelig for klimaet».
- Konsernsjef Helge Lund, på Statoils høstkonferanse 2012


Med «De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen» har Anne Karin Sæther skrevet en særdeles grundig dokumentar om det moderne Norges janusansikt; det rike olje- og gassproduserende landet som samtidig vil fremstå som en ledende miljø- og klimanasjon. Det høres ut som en umulighet, og Sæther viser med all mulig tydelighet at det er nettopp det; en selvmotsigelse, ja, nærmest et nasjonalt selvbedrag.

Denne pocketutgaven er en oppdatert utgave av boken som først kom i 2017, men som nå altså er ajourført og høyaktuell. Statoil er historie, Equinor har oppstått som «et energiselskap», altså som et mer tidsriktig, eller politisk korrekt selskap, i en tid hvor oppmerksomheten rundt de menneskeskapte klimaendringene er i ferd med å ta riktig av. Forfatteren selv er utdannet journalist og har jobbet i NRK og Dagsavisen, men hun har også jobbet fem år som kommunikasjonssjef i Bellona. Boken viser at hun har inngående kjennskap til fagfeltet og drar nytte av et stort kontaktnett, på begge sider av klimakampen, kan vi si.

Det som gjør boken til en liten gullgruve er at den så grundig dokumenterer norsk miljø- og klimapolitikk, fra 1980-tallet og frem til i dag, og samtidig har stålkontroll på olje- og gassektorens strategi overfor det politiske miljøet. Selv om fremstillingen er ytterst saklig, noe den grundige referanselisten vitner om, er den til tider også spennende og ikke minst avslørende. Ja, deler av boken er nærmest egnet til å sjokkere, ved at forfatteren så grundig avkler norsk politikk for det den er; nærmest fullt og helt i lommen på oljesektoren … eller oljelobbyen, som dens motstandere gjerne omtaler den som.

Sæthers startskudd er Brundtland-kommisjonens rapport «Vår felles framtid» fra 1987, som kan sies å markerer starten for klima som et eget politikkområde. Den gjorde Brundtland til en høyprofilert, internasjonal miljøpolitiker. Mye kan sies om denne FN-rapporten, men saken er jo at klimautslippene bare har pekt en vei siden – nemlig oppover. Politikere er flinke til å utrede og sette seg mål, men som Sæther så nådeløst avdekker så blir ikke disse målene overholdt, ikke i nærheten!

Alt prat om bærekraft og miljøhensyn er blitt nettopp det – prat, internasjonalt og nasjonalt. I de 25 årene mellom 1990 og 2015 økte klimagassutslippene fra norsk olje- og gassproduksjon med 80 %.

Sæther avdekker realitetene bak retorikken og punkterer flere utbredte myter, f.eks. den om den rene norske olje- og gassen. Norsk olje forurenser like mye som olje produsert i f.eks. Nigeria eller i Russland. Det er riktig at norsk olje- og gassproduksjon kan være mindre forurensende, men selve produksjonsprosessen står for bare 3-5 % av utslippene. Det er forbruket som er hovedproblemet, og der er norskproduserte produkter like ødeleggende som andre lands.

Dette er bare en av sannhetene som står for fall etter at Sæther har analysert dem. Mange av de som skjønner at oljeproduksjonen må stenges for godt nøler med å gå inn for stenging pga. oljesektorens store rolle i norsk økonomi. Heller ikke dette skygger Sæther unna. Konklusjonen hennes er at det er helt feil å tro at Norge blir et fattig land uten olje og gass, bare fattigere. Dette er en vesentlig forskjell. I fremtiden må vi muligens innstille oss på å komme ned på samme nivå som svenskene, som jo driver landet helt uten oljeinntekter.

tirsdag 20. august 2019

Odyssevs' åre


«Odyssevs’ åre»
Av Geir Angell Øygarden
Gyldendal Norsk Forlag, 2017 (444 sider)

Denne forfatteren sto bak det mest vanvittige bokprosjekt i nyere norsk litteratur, da han i 2003 reiste til Saddam Husseins Irak for å være «levende skjold». Ideen var å plassere fredsaktivister foran strategiske punkter i Bagdad, slik at amerikanske bombeflygere skulle vegre seg mot å la bombene falle. Slik skulle uskyldige liv spares, og full krig muligens kunne forhindres. En vanvittig ide, og et fredsstunt med livet som innsats.

Men Geir Angell Øygarden delte ikke fredsaktivistenes idealisme. Han reiste til Irak med en skjult agenda, han reiste som forsker og sosiolog, for på den måten kunne observere hvordan mennesker reagerer i krig. Han var en forsker på feltarbeid, en sosiolog uten grenser. Resultatet ble dokumentaren «Bagdad Indigo», en 1133 siders reportasjebok som det tok Øygarden 8 år å få skrevet og publisert. Du har neppe lest maken.

Det tok 6 år før Øygarden kom med neste bok. Også denne gangen reiste han til et krigsherjet land, nemlig Afghanistan. Forfatteren kjøper flybillett til Kabul, forlater kone og to barn i Sverige, og reiser på en type storbyferie som få, om noen andre, kunne finne på å gjøre. Øygarden kjenner ingen i Kabul, han har ingen naturlige kontakter å henvende seg til. Hva skal han der? Igjen er nok tanken å observere folk i krigssoner, og igjen vil de fleste mene at han setter seg selv i fare. Men det er muligens prisen Øygarden er villig til å betale for å skrive denne boken.

Men «Odyssevs’ åre» viser seg i mindre grad å være en reportasjebok fra et krigsherjet Afghanistan. Strengt tatt er det forfatteren selv som er i sentrum, det er hans jakt på … ett eller annet, hans flukt fra … ett eller annet som fremstår som hovedmotivet bak denne aparte turen. Så består da også hele Øygardens forfatterskap av tre bøker. Den første – «Den brukne neses estetikk» (2001) – er en omskrevet, akademisk avhandling om boksing, der forfatteren melder seg inn i en bokseklubb for riktig å bedrive oppsøkende sosiologi, for å få svaret på hva som driver bokserne til å utøve denne sporten.

Geir Angell Øygarden er ikke en direkte sympatisk forfatter. Han legger ikke skjul på at han forakter visse sider ved det skandinaviske samfunnet. Han leter etter en type maskulinitet, som i tidligere tider definerte hva en mann var, som boksing, som det å være soldat og gå i krigen. I «Bagdad Indigo» ga dette seg utslag i at han viste større sympati og beundring for US Marines enn for fredsaktivistene. 

I «Odyssevs’ åre» skinner igjen beundringen for soldater, for orden og disiplin gjennom, det er som om forfatteren insisterer på at å krige er dypt maskulint, en høyverdig aktivitet. Her drypper det av forakt for det feminiserte Sverige, der han til daglig har en akademisk posisjon og sikkert må gå på tå hev for ikke å havne i klinsj med politisk korrekte kollegaer.

«Odyssevs’ åre» er igjen en original bok fra Øygardens side, men denne gang synes jeg at store deler av fortellingen blir for selvsentrert, for familieintim og uttværende. De stadige allegoriene fra de greske tragediene blir også trøttende. Det er skildringen fra Kabul, og utfluktene til amerikanske militærforlegninger i provinsen, som gir boken et løft for meg. Her finner vi reportasjeaktige passasjer som ikke er dagligdagse, og som gjør boken interessant for de som ønsker å få mer innsikt i det krigsherjede Afghanistans dagligliv.