tirsdag 9. oktober 2018

Vestlandet



”Vestlandet”
Av Erlend O. Nødtvedt
Aschehoug, 2017 (191 sider)

Her har vi en sprudlende, burlesk og fantastisk "roud-trip” av en roman - om selveste Vestlandet, med Anders Lysnes hodeskalle, bondeopprøreren og veibyggeren fra Lærdal, som ble halshugget i Bergen i 1803, som en ikke akkurat frivillig ledsager. Du trodde ikke det var dette du trengte (du, Vestlending) før du faktisk satte i gang å lese denne lille romanperlen.

Erlend O. Nødtvedt har tidligere gitt ut tre diktsamlinger (prisbelønnet), før han altså slår til med en roman som fråtser og velter seg i Vestlandsmytologi. Her dukker det opp et typegalleri av levende og døde (men i praksis gjenoppstandne) kulturpersonligheter fra Hordaland og Sogn & Fjordane, etter hvert som bokens to tvilsomme hovedpersoner begir seg ut på en reise, med misjon om å bringe Anders Lysnes hodeskalle tilbake der den hører hjemme – til Lærdal og den vidgjetne Lærdalsmarknaden.

Reisen skjer med en gammel Toyota Camry, på kryss og tvers langs smale Vestlandsveier, langs dype fjorder og over ganske høye fjelloverganger, inn i trange daler og også ut mot den åpne Nordsjøen. Hele tiden opplever reisefølget karakteristisk vestlandsvær, der de vekselvis møter reelt eksisterende vestlendinger eller spøkelsene til avdøde legender.

Romanen er en slags parodi, der forskjellene på Vestlandet kontra Østlandet, hele tiden blir vektlagt. Det er ikke tvil hva som er å foretrekke. Østlendingen er her representert ved ”Austmannen”, en skremmende skikkelse, halvt firkantet byråkrat, halvt embetsmann med røtter i unionstiden, ikke egentlig for en nordmann å regne, forstår vi.

Dette er Vestlandets hevn over sentraliserings-Oslo, i romans form.

"Et sosialistisk kooperativ av samarbeidende vestlandske bygdelag løsrevet fra Oslo-Norge, med et gjenfødt, nynorsk Bergen som naturlig hovedstad, ja takk, gjerne for meg." (s. 106)

Det eneste som er litt vanskelig å forstå er hvorfor ikke Nødvedt skriver på nynorsk.

søndag 16. september 2018

Trans-Sovjet Ekspress


«Trans-Sovjet Ekspress»
Av Kjartan Fløgstad
VigmostadBjørke, 2017 (384 sider)

«Gjennom underjordiske katedralar, luftslott og revolusjonære ruinar» er undertittelen på denne boken, som er en merkelig krysning av arkitekturhistorie, reiseskildring og personlige essay, det meste (men ikke alt) med Sovjetunionen som bakteppe.

Kjartan Fløgstad startet i sin tid på arkitekturstudier ved NTNU, men hoppet av og har siden viet seg til litteraturen. Men arkitektur har tydeligvis interessert ham likevel. Han har tidligere skrevet om den sovjetiske gruvebyen Pyramiden på Svalbard («Pyramiden, portrett av ein forlaten utopi», 2007), og det er muligens dette som har fått ham til å ta steget fullt ut, til det som har blitt «Trans-Sovjet Ekspress», som først virket å være en bok om noe så sært som sovjetisk arkitekturhistorie, men som gradvis blir så mye mer enn det. 

Det som tiltaler leseren først må være at boken, selve produktet, er usedvanlig vakker og estetisk tiltalende. Siden temaet kretser rundt arkitektur er den heldigvis rikt illustrert i form av fotografier, plakater og tegninger. Fløgstad strør om seg med navn på sovjetiske arkitekter og sentrale planleggere, og heldigvis er det mulig å opprettholde interessen når vi samtidig ser hva disse ukjente menneskene faktisk tegnet og fikk oppført. Sovjetisk arkitektur har vel neppe noe særlig godt ry her hos oss, men sannelig er det ikke mulig å unngå å la seg begeistre av mange av disse futuristiske bygningene som dristig lot seg reise som en sosialistisk utopi.

Så kom jo Stalin og fikk satt en stopper for det meste, og hans smak er nok det de fleste forbinder med sovjetisk arkitektur, men det er altså så mye mer, mye av det vanskelig tilgjengelig, men takket være denne boken er det nå mulig å se det du knapt visste eksisterte. Ellers er vel Stalins ånd lett gjenkjennelig i den fantastiske metroen i Moskva (en underjordisk katedral over sovjetkommunismen), som ingen kan la være å la seg imponere over.

Tidvis blir det for mye, for mange navn og faktaopplysninger. Men denne boken tar så mange vendinger. Det er som om Fløgstad sporer av og fortaper seg i gamle reiseminner, for så plutselig å fortsette sitt rasende oppgjør med sine favorittmotstandere i akademia (Bernt Hagtvet & co.). Boken blir et sidespor i Fløgstad forfatterskap, men ofte er det jo slik at du møter mye interessant også ved å forlate hovedveien og begi deg inn på sideveiene.

søndag 19. august 2018

Grensen



”Grensen”
Av Erika Fatland
Kagge Forlag AS, 2017 (624 sider)


En sjeldent ambisiøs reiseskildring som lider under en kraftig politisk slagside.


Erika Fatland legger listen høyt, ja, på mange måter har hun satt en ny, norsk standard når det gjelder reiseskildringer. Tidligere har hun bl.a. gitt ut boken ”Sovjetistan” (2014), som omhandlet reiser gjennom Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan, alle land som er så godt som ukjente for nordmenn.

Her har hun like godt valgt å legge listen enda høyere, ved å reise rundt hele Russland, verdens suverent største stat, et geografisk område som dekker 1/8 av verdens landmasse. Reisen starter helt i øst, der hun mønstrer på et eksklusivt cruise som går gjennom Nordøstpassasjen, og ender opp i Murmansk.

Dette første kapittelet skiller seg litt ut fra de resterende. Det er interessant å lese Fatlands observasjoner av dette svære arktiske landskapet, som ligger nærest øde, samtidig som det er bestrødd av stygge, rustne spor av menneskelig ”sivilisasjon”. Her er tegn på at både det tidligere Sovjetunionen, dagens nyliberalistiske Russland og de pågående klimaendringene har satt sine spor på landskapet. Samtidig er det fornøyelig å lese om Fatlands reiseselskap. Det eksklusive cruiset består for en står del av rike, eldre globetrottere, som tydeligvis tilbringer de siste årene av sitt liv på å reise rundt til alle flekker av kloden.

Deretter går reisen til Nord-Korea, før turen går videre til Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge.


En meget krevende nabo


Hva har Norge til felles med Nord-Korea? Det eneste må være at vi begge deler grense mot Russland.

Disse, i utgangspunktet, ganske så ulike landene har nemlig dette til felles: De deler alle sammen grense mot Russland. Erika Fatlands ambisjon blir å si noe om hva naboskapet med Russland har gjort med disse statene. For dette blir et stort poeng for Fatland: Russland har fra de tidligste tider og frem til dags dato vært en meget krevende og til tider farlig aggressiv nabo, som har satt sitt klare stempel på nabolandene opp gjennom historien.

Bortsett fra Norge har alle disse landene på ett eller flere tidspunkt enten vært innlemmet, okkupert eller lagt i krig med det veldige nabolandet. Om vi snakker om det gamle tsar-Russland, det kommunistiske Sovjetunionen, eller dagens Russland ledet av Putin, synes mønsteret å være det samme; Russland er en farlig og krevende nabo.


Fatlands metode


Erika Fatland har mildt sagt drevet omfattende studier før hun la ut på denne reisen. En ting er at hun etter lange opphold i Russland snakker russisk, og følgelig kjenner Russland og russerne godt. Men i tillegg har hun lest seg opp på alle nabolandenes historie, og her trekkes linjene gjerne tusen år tilbake i tid. Leseren skal ha interesse for historie, i tillegg til geografi. Til tross for at boken kan kvalifisere til betegnelsen ”murstein”, med sine drøyt 600 sider, er den ikke vanskelig å komme gjennom, her er rikelig med anekdoter og observasjoner som gjør at lesingen går relativt raskt unna.

Kapitlene starter gjerne med å fortelle om reisen hun er på, før historietimen starter. Samtidig er teksten krydret med politiske betraktninger og vurderinger, gjerne fremmet som udiskutable sannheter. Problemer er jo at flere av disse politiske fremstillingene er sterkt farget. Kort fortalt er Fatlands politiske utlegninger pro-NATO, USA og Vesten. Det blir ofte som å lese politiske kronikker i Aftenposten.

Kapittelet om reisen i Nord-Korea skiller seg negativt ut. Her er det svært lite nytt å hente. Erika Fatland er sosialantropolog, men teksten er nærmest blottet for en antropologisk tilnærming. Alt Fatland ser er et totalitært samfunn, nærmest teaterkullisser som er satt opp for å lure turister. At hun må reise på en organisert tur, og hele tiden ha følge med statsautoriserte guider og tolker, gjør at hun ikke evner å komme i kontakt med vanlige folk. Ikke noe nytt med det. Men det skuffende er jo antropologen og forfatteren Fatland er ute av stand til å trenge bak fasaden. Hun har ingen vilje eller evne til å sette seg i nordkoreanernes sted. I det hele tatt kunne hun droppet turen til Nord-Korea, for hun skriver ikke annet enn det mange vestlige ”turister”, i dette tilfellet en forfatter i forkledning, allerede har gjort. Hun kommer til kort.

I det hele tatt er flere kapitler skjemmet av lettvinte politiske slutninger og beskrivelser som er ytterst partiske. Boken er jo nærmest unisont hyllet av kritikerne, men flere burde satt spørsmålstegn ved deler av denne reiseskildringen.

onsdag 18. juli 2018

Anarchy in the UKR



”Anarchy in the UKR”
Av Serhij Zjadan, oversatt av Dagfinn Foldøy
Pax Forlag A/S, 2017 (256 sider)

Dette er den første boken som er oversatt fra ukrainsk til norsk. Serhij Zjadan har skrevet en dagsaktuell roman i to deler, som i utgangspunktet kan gi oss et litt annerledes blikk på dagens Ukraina enn det vi vanligvis møter i mediene. Handlingen er lagt til det østlige Ukraina, der pro-russiske separatister er i flertall.

Bokens første del er en slags parafrase til Sex Pistols ”Anarchy in the UK”. Her er hovedpersonens anliggende å skrive en bok om anarkismen i Ukraina. Men det går bare sånn passe med bokprosjektet. Fortellingen blir gradvis en slags roadmovie der vi følger et punkband på turne. Her blir det flust av minner fra en ganske så turbulent ungdomstid fra 1980-tallet og fremover, en slags oppvekstskildring av en outsider, ikke så ulik andre oppvekstskildringer vi har lest før.

Zjadan er like mye en filosoferende som en konkret fortellende forfatter. Lange passasjer blir derfor en indre monolog, en slags jakt på frihetsbegrepet sett fra en ukrainsk outsiders perspektiv. Er denne ukrainske outsideren egentlig så veldig forskjellig fra sin britiske åndsbror? Nei, problemstillingene er ganske universelle til tross for de uvante omgivelsene.

I romanens andre del – Dagbok fra Luhansk – er handlingen lagt til april-mai 2014. Hovedpersonen er nå bak frontlinjene, blant de pro-russiske opprørerne. Men dette er i liten grad en krigsskildring. Serhij Zjadan er en filosofisk anlagt forfatter som fortsetter å kverne rundt frihetsbegrepet, i omgivelser der frihet synes å ha trange kår.