tirsdag 7. mars 2017

Satantango



«Satantango»
Av László Krasznahorkai, oversatt av Kari Erzsébet Kemény
Cappelen Damm, 2016 (261 sider)
«Satantango» er László Krasznahorkais første bok i norsk oversettelse, utgitt i Ungarn i 1985. Romanen var Krasznahorkais debut, og sterk nok til å plassere forfatteren oppe i øverste divisjon. I 2015 fikk han den internasjonale Man Bookerprisen for denne. Historien ble filmet i 1994 av Bela Tarr, i en 7 timers versjon, en filmatisering som også blir regnet for å være av ypperste klasse.

En mørk og urovekkende fortelling
«Satantango» er ikke så omfangsrik i antall sider, men er likevel en god munnfull som krever både tid og en smule tålmodighet av leseren. Her inviteres du inn i en verden preget av forfall og resignasjon, på grensen til håpløshet. Landskapet er dystert og regnfullt, og hoveddelen av handlingen utspiller seg i et høl av ei bygd, der menneskene både bokstavelig og mentalt er i ferd med å synke ned i gjørmen. Krasznahorkai skaper en truende stemning, det ligger noe ukjent og farlig gjemt et sted, uten at vi riktig får tak på hva dette farlige er. Forfatteren antyder og kommer med dulgte henvisninger heller enn å si ting rett ut. Det er noe innforstått og underliggende i situasjonen som vi ikke umiddelbart begriper, men stemningen er mørk, urovekkende og nesten apokalyptisk.

Vi blir introdusert for ymse karakterer som alle har blitt igjen på «feltet», et sted som vi kan tro er et nedlagt eller nesten avviklet kollektivbruk på den ungarske landsbygda. Disse personene er ute av stand til å ta tak i sin egen skjebne, de fordriver tiden med mye drikking og lite fruktbar preiking på landsbyens vertshus.

Redningsmann eller folkeforfører?
Så begynner ryktet å gå: Irimias er observert utenfor landsbyen, Irimias som alle trodde var død, men som nå kanskje er på vei tilbake! Og straks stiger håpet blant disse fortapte sjelene. Bare Irimias kommer tilbake så vil han nok ordne opp og kanskje også ta dem med bort fra dette håpløse stedet.

Men hvem er Irimias? Det blir vi vel egentlig aldri klok på, selv om Irimias kommer til slutt. Han åpner med å holde en lang og pompøs tale. Det første han finner når han vender tilbake er nemlig liket av en ung jente, eller rettere; et tilbakestående barn. Hvordan er verden blitt når dette vergeløse barnet må bøte med livet? Er det mord? Eller har hun tatt sitt eget liv? Det er ikke godt å si hvilken type denne Irimias er, men han har en karismatisk personlighet og han er utstyrt med talegaver. Dette er nok til bli en leder, og folket på ”feltet” ber om at noen leder dem. Slik sett kan Irimias sees på som en utgave av de mange populistene eller demagogene som har gode tider for øyeblikket, selv om romanen ble skrevet allerede i 1985.

Krasznahorkais roman er finurlig konstruert, og først på de to siste sidene går det opp for leseren hva det er vi leser. Det er altså et stort poeng å lese denne boken helt ut, selv om jeg mistenker at mange ikke vil komme helt i mål.

torsdag 9. februar 2017

alle drar sin vei



“alle drar sin vei”
Av Wendy Guerra, oversatt av Kari Naümann
Bokvennen, 2011 (280 sider)

”En åpenhjertig, usensurert og autentisk skildring av oppvekst på Cuba”, skriver forlaget om Wendy Guerras første roman. Den ble først utgitt i Spania i 2006, angivelig fordi den ikke passerer den cubanske sensuren. Guerra var da allerede en prisbelønnet poet i hjemlandet, med to utgivelser bak seg. I tillegg til diktningen er/var Wendy Guerra en kjent skikkelse på cubansk tv, både som skuespiller og som programleder.

Romanen ”Alle drar sin vei” skildrer barndom og oppvekst som skilsmissebarn, midt i en konflikt mellom mor og far, der faren er den destruktive kraften. Wendys mor deltar i krigen i Angola, og da hun kommer tilbake omgir hun seg med en mengde kunstnere, i et hippieliknende miljø, ganske så langt unna det konforme livet de fleste cubanere ellers lever.

Boken bygger angivelig på forfatterens egne dagbøker, derfor får vi ganske så ærlige og autentiske skildringer av dagliglivet på Cuba. Det må være dette som gjør at boken aldri har blitt utgitt på Cuba, for her er dagliglivet skildret med alle dets materielle mangler og begrensninger i individuell frihet.

Boken er delt i to: ”Dagbok fra barndommen” og ”Dagbok fra ungdomstiden”. Hovedpersonen Nieve starter sine dagbokopptegnelser allerede i 9-års alderen. Opptegnelsene er relativt korte. I hvilken grad de er ”autentiske” eller bearbeidet er ikke så lett å vite, i hvert fall er det en svært moden 9-åring vi møter. Dagboken blir Nieves hemmelige venn som hun betro seg til, i en hverdag der faren til slutt får rettens medhold i at han skal ha omsorgen for datteren. Dermed må Nieve flytte til en liten landsby, der faren er med i en teatergruppe. Men farens voldelige adferd og manglende omsorg fører til slutt at Nieve gjenforenes med moren.

Del to handler om ungdomstiden i Havana. Moren er som sagt en slags hippiesjel og omgir seg med kunstnere av ymse slag. På skolen blir Nieve igjen en slags outsider og opposisjonell, i den grad dette er mulig. Av vennen forvinner den ene etter den andre til utlandet så snart de får muligheten, derav romanens tittel. På tross av en relativ grad av ufrihet og materiell knapphet så blir Nieve boende på Cuba. Etter en politisk markering får hun inndratt passet sitt. Men det virker ikke som om hun selv for alvor ønsker å dra, til det er hun for nært knyttet til moren og landet for øvrig.

”Alle drar sin vei” har en slags tristesse over seg, mye selvsagt med årsak i savn av nære venner som flykter/flytter. Men i Nieves verden betyr poesi, malerkunst, film osv. så mye at hun har en forankring som gjør henne til en overlever. I løpet av boken skjer det også mye med språket, som blir mer malende poetisk og litterært.

Dagboken ble startet av et modent barn, men fullføres av en noen og tjueårig forfatter.

søndag 29. januar 2017

Undis Brekke



”Undis Brekke”
Av Gunnhild Øyehaug
Kolon Forlag, 2014 (126 sider)

En roman som har lagt ”på vent” i bokhylla en stund dette. Men når du først begynner å lese så går det fort unna. Drygt 120 sider er ikke mye for en roman, men som vi vet er det ikke antall sider som bestemmer om en roman setter seg i psyken, eller ikke.

Det er 19 år siden Øyehaug debuterte med en diktsamling. Hun har bare skrevet en eneste roman tidligere, ”Vente, blinke” fra 2008. Ellers har det blitt 3 novellesamlinger og en bok med essays. Altså har vi her et forfatterskap som ikke er stort i antall sider, men som til gjengjeld er høyt verdsatt av kritikere. Mange litterære utmerkelser har Gunnhild Øyehaug fått. Har du ikke lest noe fra henne før så kan jeg varmt anbefale ”Vente, blinke”, jeg husker den som et stort overskuddslager av sprø innfall og overraskende vendinger, en bok som kan leses om igjen med fryd.

Det er lett å kjenne igjen Øyehaugs klo i ”Undis Brekke”. Den har mye humor og mye klokskap i seg, spekket med observasjoner rundt mellommenneskelige forhold. Plottet er enkelt. Det handler om 38 år gamle Undis Brekke som vender tilbake til hjembygda for å begynne i en jobb som norsklektor på Høyskolen. Dette er et lett gjenkjennelig miljø. Høyskolebygda Eitre i romanen er virkelighetens Volda, mens nabobygda Ørsta i romanen har fått navnet Kolve. Dette er Gunnhild Øyehaugs egen hjemmebane, født i Kolve … eh, Ørsta som hun er.

Undis bryter opp fra Universitetet i Bergen, der hun har tatt doktorgraden og undervist. Doktorgradsarbeidet har tatt fryktelig lang tid, noe som er påpekt i en roman som en av hennes studenter har gitt ut. I denne romanen er omtalen av Undis Brekke lite flatterende, og den har ”outet” henne som lesbisk (et apropos til debatten om ”virkelighetslitteratur”). Dette er hardt for Undis å takle, for omtalen er overhode ikke i samsvar med det selvbildet hun har. Det fører til at hun tar et skikkelig oppgjør med seg selv. Hun bryter ut av det 7 år lange forholdet hun har hatt. Faktum er at Undis ikke ser på seg selv som lesbisk, men at hun like gjerne kan ha kjærlighetsforhold til menn. Menn eller kvinner, for Undis er alle mennesker.

Så komme hun altså til Eitre (Volda), og frykter at hemmeligheten er kjent som en følge av at hun har figurert som en romanperson under fullt navn. Hun dumper rett oppi et juleselskap, eller rettere sagt en smalahovemiddag, som kollegaene ved Nordisk institutt arrangerer. Hoveddelen av romanen foregår i dette selskapet, og det gir forfatteren god anledning til å legge ut om alle trådene som finnes mellom kollegaene. Undis har tidligere selv studert her, og flere av lærerne kjenner hun som student. Unni tar over et lektorat fra en kvinne som (viser det seg) har begått selvmord, og et sjalusidrama kommer opp i dagen.

Jeg trenger ikke røpe mer av handlingen. For en gangs skyld kunne jeg ønske meg flere boksider å vende, Det er som å ha vært vitne til et teaterstykke der siste akt mangler. Vel verdt å lese, men på en måte sitter jeg igjen med en opplevelse av at Øyehaug har gitt seg for fort.

søndag 22. januar 2017

Islandske konger



”Islandske konger”
Av Einar Már Guðmundsson, oversatt av Tone Myklebost
Cappelen Damm, 2016 (287 sider)

Einar Már Guðmundsson er en av de store i islandsk samtidslitteratur. Han fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 1995 med boken ”Universets engler”, en bok som også er filmatisert. Han er en slags islandsk parallell til Lars Saabye Christensen, de to er jevngamle og deler dermed en slags kulturell referanseramme. Saabye Christensens kommersielle gjennombrudd kom med oppvekstromanen ”Beatles” (1984). I 2006 fulgte Guðmundsson opp med det islandske motstykket - ”Beatlesmanifestet”, om å vokse opp i Reykjavik på den tid da Beatlesfeberen herjet som verst.

I ”Islandske konger” synes prosjektet å være å fange noe essensielt i den islandske psykologien. Dette gjør Guðmundsson ved å skrive en anekdotisk roman med utgangspunkt i slekten Knudsen, fra et lite fiskevær kalt Tangavik, en bygd som ikke finnes andre steder enn i forfatterens hode, men som altså kan representere et slags imaginært Island i miniatyr.

Historien fortelles nærmest etter innfallsmetoden, i hvert fall hopper forfatteren frem og tilbake, og gjerne også sidelengs, etter hvert som vi introduseres for et stort persongalleri. Det er altså flere generasjoners Knudsener som er det samlende slektstreet som disse historiene spinner rundt. Tidsmessig beveger vi oss over minst tre generasjoner, og historien slutter i nær fortid, et sted tidlig på 1970-tallet.

Fortellerstemmen åpner med å skildre synet av den nye vikarlæreren som ankommer skolen i en stor og skinnende Cadillac, iført smalstripet dress, hvite sko, hatt og solbriller, og bærende på en gitarkasse. Denne uvanlige vikarlærerfremtoningen er da heller ikke en utdannet lærer, men mer en livskunstner med stor selvtillit, som har fått stillingen takket være nettverk og familierelasjoner.

Slik sett er han representativ for mangt og mye vi ”lærer” om Island gjennom denne romanen. Her er pågangsmot, initiativ og tro på egne krefter det som sørger for fremdriften, men helst i kombinasjon med forbindelser som gjerne ikke tåler et kritisk lys, for eksempel når det gjelder å komme seg opp i forretningslivet og i politikken. Slik tjener ”Islandske konger” en slags misjon, gjennom en krønikeaktig og burlesk fortelling å  kunne si noe vesentlig om det islandske samfunnslivet.

Men romanen lider under at anekdotene og påfunnene sklir for langt ut, at vi presenteres for altfor mange bipersoner, som det er vanskelig å holde rede på. Tidvis kan vi mistenke forfatteren om at alle avsporingene skjuler en mangel på klar tanke, som om han leter etter et spor som skal føre fortellingen videre. Derfor er ”Islandske konger” en blandet fornøyelse, det blir ofte til at de eventyraktige fortellingene om personenes bragder og dype nedturer sklir ut i litt for mange slapstickaktige opptrinn.