Sjelens Amerika

Tekster 1996 – 2013

Av Karl Ove Knausgård

Forlaget Oktober as, 2013 (396 sider)

I aller siste essay i denne samlingen finner vi ”Dit ut der fortellingen ikke når”, en tekst der vi kommer kloss på forfatteren Karl Ove Knausgård. Over 30 sider forteller Knausgård om sin manglende tro på eget forfattertalent, og gir samtidig et innblikk i forlagenes indre liv, der redaktørene råder. I følge Knausgård er han nemlig et null uten redaktøren – og da snakker vi om en bestemt redaktør. Samtidig slås det endelig fast at håpefulle forfattere aldri når frem ved å sitte på enerom og streve, for så å sende manus inn til forlagene. Forlagsbransjen fungerer ikke slik lenger, nå er det nærmest regelen at folk inviteres inn i varmen og med redaktørens kyndige hjelp skriver boken, nærmest i team.

Litteraturhistorien har jo ellers avdekket at Raymond Carvers redaktør må få æren for at Carver er et verdensnavn, og ikke bare en forfatter i mengden.

Dette essayet har tidligere stått på trykk i Samtiden (2013). ”Sjelens Amerika” består ellers av 5 tidligere upubliserte essays, noen tidligere trykte, og en del omarbeidede og utvidete tekster. Nesten 400 sider, som jeg kom gjennom raskere enn forventet.

Knausgårds essays spenner ganske vidt. Nærlesning av klassikere (som Hamsun) avslører at Knausgård kunne drevet det langt innenfor litteraturvitenskapen. Denne kunnskapen blomstrer virkelig i essayet ”Hjelpemann på Bibelen”, der Knausgård forteller om sitt bidrag i arbeidet med den siste oversettelsen av selveste Guds ord. Dette essayet var interessant også for en ateist, siden det viser hvilket uendelig rom for tolkning som ligger i grunntekstene. Tre essays om tre kvinnelige fotografer blir for mye for meg, i hvert fall siden jeg ikke har sett bildene til disse fra før. Men da er det greit å hoppe litt fremover, for det er naturlig at ikke alle tema i en slik samling interesserer en leser like sterkt.

Siden det er 22. juli i dag er det på sin plass å stoppe opp ved ”Det monofone mennesket”, der Knausgård analyserer Anders Behring Breivik. I alt som er skrevet om denne mannen og hendelsene denne dagen for 3 år siden er Knausgårds bidrag mer enn leseverdig. Knausgård klarte jo å bake inn et 400-siders essay om Hitler i Min Kamp 6, så på sett og vis er det ikke så rart at han har mye å komme med også om vår egen, nasjonale tragedie.

”Sjelens Amerika” er blitt en suksess, med et opplag på 5000 og solgt til 5 land foreløpig. Ganske bemerkelsesverdig for en norsk essaysamling!

Brenn huset ned

”Brenn huset ned”

Av Frode Grytten

Forlaget Oktober AS, 2013 (186 sider)

Frode Grytten har tidligere gjort bruk av musikalske favoritter i bøkene sine, med The Smiths og Morrissey som klareste eksempler. I ”Brenn huset ned” er det de fire medlemmene av The Clash som er sentrum i romanuniverset.

Historien er lagt til sommeren 1981, da The Clash skal spille en serie konserter på New York-klubben Bond’s International Casino. Trippelalbumet ”Sandinista” er nettopp kommet ut og ”bandet er på høgda av karrieren og på kanten av stupet”, som Grytten selv så treffende formulerer det.

Romanen er slik komponert at de fire gutta i bandet; Joe Strummer, Mick Jones, Paul Simonon og Topper Headon får hver sin seksjon i romanen, der forfatteren i tur og orden tar for seg den enkeltes ståsted denne spesielle sommeren, selvsagt innlagt tilbakeskuende blikk som samlet gir et bra bilde av The Clash historie frem til da.

Er det nødvendig at leseren kjenner The Clash og miljøet rundt for å ha utbytte av boka? Siden denne leseren jo kjenner bandet godt fra før, og også punkscenen gruppa sprang ut av, blir vel svaret både ja … og nei. Det er avgjort en fordel, men samtidig er det de fire medlemmenes indre tanker og følelser som Grytten er opptatt av, og som sådan kan en leser som er ukjent med bandet også ha utbytte av romanen.

Så vidt jeg kan skjønne er de ytre hendelsene autentiske nok. Gryttens bandhistorie blir litteratur fordi han makter å gi medlemmene et troverdig, indre liv, der de fires innbyrdes relasjoner står i sentrum. Dette gjøres i et poetisk og varmt språk som løfter historiene bort fra rockemytologien og de vanlige klisjeene, og over i et indre landskap som skaper sympati og oppriktig medfølelse. Her ligger forfatterens mesterklo og det som gjør ”Brenn huset ned” til en god leseropplevelse.

Grytten har alltid hatt et godt tak i novelleformen, og det som forlaget gjerne har solgt som ”roman” har som oftest vært noveller sydd sammen med en eller flere røde tråder (som ”Bikubesong”). Her har Frode Grytten igjen brukt sitt spesielle grep, denne gang ved å portrettere fire musikere på toppen av sin karriere. I sum kan vi godt kalle det en roman, til og med en vellykket roman har det blitt.