torsdag 7. februar 2019

Frank Aarebrot. Hele Norges professor


«Frank Aarebrot. Hele Norges professor.»
Av Liv Skotheim og Martin Larsen Hirth
Vigmostad & Bjørke, 2018 (327 sider)

Da Frank Aarebrot døde i september 2017 var han en nasjonal kjendis. Godt gjort av en professor i Sammenliknende politikk, med fagfelt relatert til stats- og nasjonsbygging, valgforskning og banebrytende bruk av statistiske modeller i norsk samfunnsforskning. Så var det vel heller ikke dette som gjorde Aarebrot til en folkets favoritt. Det var snarere hans medietekke og uakademiske utlegninger, frigjort fra intern fagsjargong og spekket med historiske anekdoter, som sikret ham den posisjonen. 

Litt stygt sagt var Frank Aarebrot akademikeren som prioriterte formidling fremfor forskning. Han var elsket av studenter, journalister og den vanlige, samfunnsinteresserte nordmann. Han ble en nasjonal kjendis den dagen TV2 la sitt hovedkontor til Bergen og oppdaget at de ikke behøvde å benytte seg av miljøet i Oslo for å finne eksperter. Aarebrot stilte alltid opp med kommentarer. 

Hans formidlingsevne var legendarisk og toppet seg i 2014, da han holdt en direktesendt forelesning på NRK2 fra studenthuset Det Akademiske Kvarter. «200 år på 200 minutter» markerte 200-års jubileet for Grunnloven, og var en konsentrert forelesning om Norge tiår for tiår, frem til dags dato. Omgitt av studenter, og fulgt direkte av hundretusenvis av tv-seere, ble dette akademisk sakte-TV som det aldri før har blitt gjort. En kjempesuksess, og et stunt som ble gjentatt.

I boken følger vi Frank Aarebrot fra han blir født og helt frem til det siste. Som ventet var enebarnet Frank en lesehest fra begynnelsen av, en nerd før ordet ble introdusert i det norske språket. På skolen satte han snart historielæreren i forlegenhet. Aarebrot kunne lett blitt et mobbeoffer, han var jo ikke flink i idrett. Men biografene finner raskt ut at det ikke var tilfelle. Han har mange venner og trives tydeligvis på skolen.

Aarebrot, og de første studentene som valgte å studere samfunnskunnskap i Bergen i 1967, kom under vingene til den internasjonalt kjente forskeren Stein Rokkan. Frank Aarebrot ble en av «Rokkans gutter». Dette var selvsagt en optimal start på en akademisk karriere.

Den åpnet også opp for studie- og forskeropphold i USA. Det er artig å lese om Aarebrots USA-opphold på slutten av 1960-tallet, der han studerte sammen med Bernt Hagtvedt. Samtidig er det så slående at disse to boklærde ungdommene så til de grader har nesen i boken og helt går glipp av det store, motkulturelle ungdomsopprøret som foregår rundt dem. Disse «Rokkans gutter» velger å dra på lesesalen på en lørdag, istedenfor å si ja takk til å bli med på Woodstock-festivalen! Jeg har selv hørt Aarebrot beklage dette feilvalget i ettertid …

Ellers avslørte samfunnsviteren at han ikke nødvendigvis var en stor spåmann. Aarebrot trodde f.eks. at signeringen av EØS-avtalen i 1992 ville ta brodden av EU-saken. To år senere sto landet midt oppe i en opprivende folkeavstemming. Heller ikke nyere amerikansk politikk hadde han full kontroll på. Helt inn i valgnatten var han sikker på at Hillary Clinton ville slå Trump i presidentvalget.

Den største nyoppdagelsen for meg er at Aarebrot ikke begynte å røyke før han var 37! Det kan forklare hvorfor han røyket 40-60 for dag, han hadde jo 20 år å ta igjen i tapt sigarettforbruk.
Frank Aarebrot takket sosialdemokratiet for at en med hans bakgrunn kunne ta universitetsutdanning, derfor la han aldri skjul på at han støttet Arbeiderpartiet og var partimedlem. For noen var det problematisk at en samfunnsforsker så åpent tok side. Det gjorde nok sitt til at folk var ekstra på vakt for å tolke Aarebrots analyser politisk, men denne åpenheten tror jeg han tjente på. 

Liv Skotheim og Martin Larsen Hilth har skrevet en lettlest og tradisjonelt oppbygd biografi om Frank Aarebrot. Likevel må det være lov å si at boken nok appellerer mest til de som selv har studert på SV-fakultetet i Bergen i løpet av de siste 40 årene, det er helt klart en fordel å kjenne miljøet og personene som omtales.

Forfatternes kildegrunnlag er intervjuer med 168 personer som på ett eller annet tidspunkt var involvert med Frank Aarebrot, samt et utall skriftlige kilder, alle sirlig bokført på slutten av biografien.

søndag 3. februar 2019

Skjult. Ny krigsmaskin



«Skjult. Ny krigsmaskin»
Av Hans Husum
Forlaget Rødt!, 2018 (224 sider)

Dette er en sjeldent sterk anti-krigs bok, basert på førstehånds erfaringer fra krigsmarkene i bl.a. Afghanistan, Irak og i Gaza. Hans Husum har arbeidet i 40 år som krigskirurg og er en internasjonal kapasitet på fagfeltet. Han har doktorgrad i krigsskader og har skrevet fagbøker om emnet som er oversatt til 12 språk. 

Etter fire tiår har Husum konkludert med at «kirurgien, å bøte sprengte kropper, har blitt meningsløs. Skadene er for stygge, og køene er for lange. De i den andre enden er så sterke.» En grusom og deprimerende konklusjon.

«Skjult. Ny krigsmaskin» er en meget forseggjort bok. Ja, som bok (produkt) er den lekker, layouten er luftig, teksten er som regel plassert i korte kapitler eller avsnitt på en side, på den motsatte er det gjerne et bilde eller kryssreferanser til andre steder i teksten. 

Det er lett å skjønne at teksten er resultat av tiår med observasjoner, refleksjoner og personlige notater gjort i felten. Teksten er skåret til beinet (kirurgisk presisjon), alt overflødig er borte, det som gjenstår er en skildring av konsentrert ondskap. Til tross for at bokens tekstmasse ikke er voldsomt omfangsrik rommer den et vell av innsikt og (vil jeg tro) ny kunnskap om krigens grusomhet.

Boken er ikke en loggføring av alt Husum har erfart på krigsmarkene i årenes løp. Den er mer ambisiøs enn som så. Tittelen hinter om at målsettingen er å avdekke noe som ikke ligger åpent i dagen, lett tilgjengelig for alle. Husum tekst er ikke som det du vanligvis serveres i avisen, eller for den saks skyld på Dagsrevyen. Husum ser bak krigen, han leter etter kreftene som styrer det hele. «Studiet av den nye krigsmaskina er som å avdekke en mosaikk med uendelig mange «tesserae» - fargerike glassbiter …»
 
Han sjokkeres av dronekrigen, skildrer hvordan denne terroriserer sivilbefolkningen, hvor upresis og tilfeldig dronene dreper. Han går bak det hele; ser på hvordan dronekrigsprogrammet utvikles, hvilke faktorer som styrer den, der mennesker i Arizona sitter i et kontrollrom og styrer drapsdronene som avfyres på den andre siden av jorda. Det er så til de grader en uproporsjonal krigføring, høyteknologi brukt mot forsvarsløse.

Hans Husum har også sett på skadene som «ulovlige» våpen som uranvåpen o.l. gjør, han har sett virkningene på arvematerialet, dette er en «krigsarv» som vil hjemsøke oss i generasjoner fremover.

Vi skal ha i mente at Norge er en krigsnasjon som har deltatt i 8-9 kriger siden 1999, og at vår egen våpenindustri er voksende. Hans Husums bok burde vært omtalt, debattert og brukt i langt større grad enn den hittil har blitt.

Det er ikke for sent!

tirsdag 15. januar 2019

Sult


«Sult»
Av Martin Caparrós, oversatt av Christian Rugstad
Cappelen Damm, 2016 (650 sider)

Boken er blitt kalt «et mesterverk innen litterær journalistikk». Argentineren (i eksil) Martin Caparrós har reist på flere kontinenter og i mange land for å dokumentere et fenomen som hvert år tar livet av nesten 9 millioner mennesker, tilsvarende ett og et halvt holocaust, men som på langt nær får samme oppmerksomhet. Vi snakker om sult.

På mange måter er sult i dag en tilstand som få bryr seg om, og som nesten ikke er tema i nyhetsbildet lenger. Det er snart 50 år siden TVen sjokkerte med bilder av radmagre barn med oppblåste mager, da sultkatastrofen rammet Biafra. Det er over 30 år siden verdens musikkjendiser samlet seg til en global megakonsert for å samle inn penger til de sultne i Etiopia, igjen var det TV-bilder som traff Vestens samvittighet. Slike bilder ser du ikke lenger. Dagens sult betyr som regel en stille, snikende død, langt fra journalistenes oppmerksomhet. Vi blir fortalt at «nå går alt så meget bedre», men gjør det?

Martin Caparrós går til rette mot FN som hevder at tallet på fattige/sultne er redusert. Han viser at det stort sett dreier seg om triksing med tall, ved hjelp av nye definisjoner, nye måltall og kreativ bokføring. Faktum er at antall sultne/fattige er like høyt i dag som da målsettingen om å utrydde sult ble satt.

En milliard mennesker kjemper en daglig kamp for å få i seg nok mat med tilstrekkelig næringsinnhold for å kunne leve og utvikle seg normalt. Nesten like mange klarer det ikke. De vokser opp med både fysiske og mentale skader som følge av kronisk under- og feilernæring. Svært mange bukker under for bagatellmessige sykdommer som et friskt menneske knapt registrerer. Men dette er egentlig en glemt sak, svært få bryr seg. Riktignok er det flust av internasjonale organisasjoner som arbeider med saken, men en slutt på sultproblemene har vi ikke fått. Sulten er nemlig et strukturelt problem som krever radikale løsninger, løsninger som «verdenssamfunnet» ikke ønsker.

Martin Caparrós har skrevet en murstein om sult, drevet av en moralsk indignasjon som drypper jevnlig i teksten. «Sult» er en blanding av reiseskildring (Niger, India, Bangladesh, Argentina, Sør-Sudan og Madagaskar), politisk analyse og rasende kampskrift på vegne av jordens fattige. Inn i mellom skinner det gjennom at forfatteren ikke tror at sulten noensinne vil forsvinne, rett og slett fordi strukturene som styrer opprettholder og skor seg på å holde folk nede.

Alle som sulter tror på Gud

Som oppsøkende journalist har Caparrós reist og besøkt disse sultofrene, og prøvd å sette seg inn i deres situasjon. Gjennomgående er oppdagelsen av at de sultne ikke klandrer andre enn seg selv for situasjonen. De er ikke i stand til å rette anklagene mot myndighetene eller råtne systemer, nesten alle sultofrene ser på sin situasjon som Guds vilje eller straffedom, og bare Gud (i ulike varianter) kan gjøre noe med det, om han vil … Denne avmakten, denne skjebnetroen provoserer Martin Caparrós noe voldsomt. 

Kanskje de verste eksemplene finner han i India, landet med flest sultne mennesker. Som kjent er jo kyrne hellige, det faller ingen inn at kyr kan spises, det er tabu. På samme måte beskytter hinduismen mot å føle sympati med de sultne og fattige, fordi religionen forklarer et menneskes lidelse med at årsaken finnes i tidligere liv. Bedre er det ikke når han hudfletter Mor Theresa (fredsprisvinneren i 1979). Hennes liv og virke i Kolkata avkles og fordømmes som en nesten sadistisk lidelseshistorie. 

«Er det en tilfeldighet at det så å si ikke finnes ateister blant de mange menneskene jeg har intervjuet i forbindelse med boken?», spør han seg. Det er påfallende at alle som sulter er dypt troende. Gudstroen, overbevisningen om at den trøstesløse skjebnen er Guds vilje, er provoserende fordi den er en lynavleder som hindrer disse menneskene å se etter politiske årsaker til tragedien.

Samtidig kommer han han til viktige erkjennelser. Et sultent menneske har ikke overskudd til annet enn å jakte på mat, et sultent menneske mister drømmer, håp, tro, vilje og evne til å hanskes med situasjonen. En milliard mennesker har mer enn nok med å opprettholde eksistensen.

Kapitalismen er problemet

Martin Caparrós er klar på hva som er årsaken til det årlige holocaustet som sulten representerer: Kapitalismen. Det er utelukkende fordi verdens rikeste (personer og selskaper) tilraner seg ressursene og utbytter folkene at sulten finnes. Verden produserer nok mat til å fø 12 milliarder mennesker, så problemet er ikke mangel på mat, problemet er fordeling.

«Matens historie tok en skjebnesvanger vending i 1991, og ingen så det der og da. Det var året Goldman Sachs tenkte som så at vårt daglige brød kunne være en utmerket investering.» Caparrós er klar på at verdens sultne er prisgitt et globalt matmarked, der de rikeste fond og investorer spekulerer i matreserver og provoserer frem matknapphet for å presse prisene (profitten) opp. På råvarebørsen i Chicago spekuleres det i mat, som andre spekulerer i olje. Når prisene presses opp betyr det døden for millioner av verdens fattige, men tilsynelatende uten at noen ser noe umoralsk i dette.

På samme måte blir de fattiges jord kjøpt opp for å tjene utenlandske pengeinteresser som investere i landbruk. Produksjonen eksporteres bort fra der de fattige bor, og sendes til markeder langt borte. Lokalt jordbruk kan ikke konkurrere. Fattige land overøses med kreditt fra internasjonale finansinstitusjoner, for å betale gjeld må fattige nasjoner eksportere sin egen mat på internasjonale markeder. Her tas maten nesten bokstavelig ut av matfatet til den fattige lokalbefolkningen, og distribueres til de rikeste landene.

En svakhet ved boken

Dette er en bok som innbyr til understrekninger eller anmerkninger i margen. Leseren får tilgang til en stor mengde informasjon, og hvis du ikke noterer underveis kan mange gode poenger drukne i tekstmassen. Boken er omtalt som «et essay», den er en genrehybrid som er valgt for muligens å holde på leserens oppmerksomhet, men som også har sin pris hvis du i etterkant har lyst til å bruke boken som en argumentsamling.

Caparrós har valgt og ikke la seg hefte med å oppgi kilder støtt og stadig. Alt som finnes av referanser må du lese indirekte av teksten, der han f.eks. kan henvise til en FN-rapport fra 2001 om et gitt tema. Så må du selv evt. søke den opp på nettet. Jeg skulle ønske har journalisten Caparrós hadde valgt en mer «vitenskapelig» fremstillingsmåte, med fotnoter og konkrete kildehenvisninger. Alt som finnes av direkte litteraturhenvisninger er er liste over anbefalte bøker til slutt.