å smyge forbi en øks

”å smyge forbi en øks”

Av Beate Grimsrud

J. W. Cappelens Forlag AS, 1998 (306 sider)

Dette er Beate Grimsruds andre roman og hennes definitive gjennombrudd. Hun ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for denne, som svensk kandidat. Men vi regner vel Grimsrud som norsk? Hun ble altså født i Norge og bodde her de første 20 årene, før hun flyttet til Stockholm hvor hun har levd siden. I 2011 ble hun som den eneste noensinne nominert til den nordiske litteraturprisen fra både Norge og Sverige, for romanene ”En dåre fri”, en original skildring av et schizofrent sinn.

”En dåre fri” gjorde et sterkt inntrykk på meg og var mitt første møte med Beate Grimsrud. I tillegg til å formidle virkelighetsoppfatningen til den schizofrene på en måte som får leseren til å forstå denne diagnosen på en helt annen måte enn før, var også Grimsruds helt særegne, naive og stadig overrasende observasjoner helt forløsende for leseropplevelsen. ”En dåre fri” er rett og slett et overflødighetshorn av innsikt og språklige sjongleringer.

”å smyge forbi en øks” ble skrevet 13 år tidligere, men det er likevel ikke mulig for noen andre enn Beate Grimsrud å skrive en slik roman. Du kjenner igjen stilen fra første side. Denne gang møter vi en familie som ikke er helt A4, men som fungerer på sitt vis. Det er mor og far og syv søsken, men det er også tante Marianne som sliter med sitt. Det er på sett og vis en oppvekstskildring lagt til 1970-tallet, der hovedpersonen er Lydia, en jente i søskenflokken som vi følger fra hun er i 7-årsalderen og opp i tenårene. Lydias tanker og væremåte kan passere for et barnslig, men veslevoksent sinn, men gradvis forstår vi at Lydia nok kvalifiserer for en diagnose.

Lydia er en troverdig karakter, et intelligent barn, interessert i sport, og et sprinttalent utenom det vanlige. Men går det bra med Lydia når hun skal inn i voksenlivet? Det får vi jo ikke svar på siden historien stopper når Lydia er 13 eller 14. Kanskje bærer Lydia så mange likehetstrekk med forfatteren at vi har et slags svar likevel. Beate Grimsrud trakk det selvbiografiske langt inn i ”En dåre fri”, og Lydia i denne romanen kan lett ansees som et forarbeid, selv om ”å smyge forbi en øks” står utmerket på egenhånd.

En dåre fri

”En dåre fri”

Av Beate Grimsrud

Cappelen Damm, 2011 (510 sider)

”En dåre fri” er en usedvanlig bok om et spesielt menneske, skrevet i en enkel og medrivende prosa. Denne romanen gjorde inntrykk!

Når boken begynner er hovedpersonen Eli 39 år og har vært inn og ut av psykiatriske klinikker de siste 18 årene. Eli hører stemmer, fire guttestemmer som tidvis tar over kontrollen og fører Eli inn i psykoser. Eli er det vi vil kalle schizofren.

”En dåre fri” gir et sjeldent innblikk i en schizofrens verden. Romanen ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris fra både Norge og Sverige, Beate Grimsrud bodde nemlig i Norge til hun var fylt 21, siden flyttet hun til Sverige og har blitt boende der. Historien om den schizofrene Eli, slik den fortelles her, er fascinerende lesning. Sjelden har jeg som leser kommet så nær en innsikt i hvordan en psykisk syk med en slik diagnose opplever seg selv.

Grimsrud forteller episodisk, hun hopper frem og tilbake i tid og vi møter Eli fra hun er 6 år gammel og frem til dags dato. Første gang Eli hører stemmer er hun 6 år gammel, og det er Espen Askeladd fra folkeeventyrene som begynner å snakke til henne. Espen er 6 år, som Eli. Men mens Eli blir eldre og til slutt voksen, forblir den Espen som snakker inne i hodet en 6-åring. Tidlig dukker også Erik og Emil opp i hodet og snakker til Eli. Når Eli blir syk er det stemmene som forteller henne hva hun skal gjøre, og i sykdomsperiodene lar Eli seg styre av stemmene. I voksen alder dukker også en fjerde stemme opp – prins Eugen. Han er en mye mer moden stemme, og underlig nok kan det virke som han har en positiv innvirkning på den syke Eli.

I romanen følger vi Elis kamp mot sykdommen, men vi møter også Elis familie som har sitt og stri med, dette fortelles parallelt med hennes utvikling som kreativt menneske, til hun oppnår anerkjennelse som feiret forfatter.

Fortellingen om Eli skrives i første person, og hvis du som leser vet litt om forfatteren på forhånd, er det lett å tro at du leser Grimsruds selvbiografi. Men i intervju har Beate Grimsrud nektet å gå inn på hva som er selvbiografisk og hva som er fiksjon, det er en roman hun har skrevet sier hun, et kunstverk. Likevel er Elis historie i det ytre i alle fall svært lik forfatterens egen, her fortelles det bl.a. om ting som skjer mens hun arbeider med bøker og filmer (Beate Grimsrud lager også film) som bærer forfatterens navn, så leseren kan være tilbøyelig til å lese romanen selvbiografisk.