1933 var et dårlig år

”1933 var et dårlig år”

Av John Fante, oversatt av Per Petterson

Tronsmobok, 1987 (127 sider)

En sjelden gang kan du være heldig og komme over en bruktbok litt utenom det vanlige, som denne: En etterlatt roman av John Fante, utgitt i 1985 i USA, to år etter at forfatteren døde. Boken ble oversatt til norsk av Per Petterson i 1987, samme året som Petterson debuterte som forfatter, og mens han ennå jobbet i Tronsmo bokhandel i Oslo. ”1933 var et dårlig år” ble altså utgitt av Tronsmobok, og er vel den eneste boken utgitt på dette forlaget? Tror kanskje det. Jeg har aldri sett boken før og var lykkelig over å finne den på Fretex!

Historien om John Fante har jeg skrevet før, og lenker for enkelhets skyld bare videre til den bakgrunnsartikkelen her.

”1933 …” er altså et etterlatt manus, utgitt posthumt. Ta det som et uttrykk for den fornyede interessen for John Fantes forfatterskap, et forfatterskap som holdt på å gå i den kollektive glemmeboken. Men takket være Charles Bukowski og Black Sparrow Press ble John Fante gjenoppdaget på 1970-tallet, bøkene ble trykket opp på nytt, og flere uutgitte manus ble også publisert. Men allerede i 1940 hadde Johan Borgen oversatt romanen ”Vent til våren, Bandini” til norsk og innlemmet den i kvalitetsserien ”Den Gule Serie”.

”1933 …” er på en måte kvintessensen av John Fantes historie. Igjen kan vi si at en Fante-roman har mange selvbiografiske trekk, i og med at hovedpersonen Dominic Molise deler sin bakgrunnshistorie med forfatteren.

Dominic er en gutt i slutten av tenårene som bor i en liten by i Colorado, er sønn av italienske immigranter, hvor faren livnærer familien som murer. Faren forventer at sønnen skal følge i hans fotspor, mens Dominic selv mener å være den fødte baseballspiller og drømmer om rikdom og berømmelse som baseballproff i California. På de godt og vel hundre sidene makter Fante å skildre Dominics liv og drømmer på en både følsom og fengslende måte. For eksempel er beskrivelsen av Dominics forelskelse i den uoppnåelige Dorothy en liten perle i boken. Ja, egentlig må hele dette etterlatte manuset sies å være en liten perle av en bok.

Per Pettersons oversettelse har gitt romanen et språk som må sies å passe som en hånd i en (baseball)hanske. Se om ikke Pettersons eget forfatterspråk allerede skinner klart og tydelig her i denne oversettelsen fra 1987!