Due og drone

«Due og drone»
Av Kjartan Fløgstad
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2019 (488 sider)

Kjartan Fløgstad fortsetter sine skjønnlitterære dypdykk i nyere norsk historie med en ny omfangsrik roman. På sedvanlig Fløgstadvis blir leseren tatt med tilbake til historiske øyeblikk for nasjonen, der et romanunivers av mennesker viser oss at «på underjordisk vis er verda kobla saman». Det siste Fløgstadsitatet er typisk. Denne forfatteren har større ambisjoner enn bare å skrive gode romaner, han vil også opplyse oss ved å avsløre eller avkle myter som har festet seg i nordmenns kollektive bevissthet, og åpne øynene våre for nye, overraskende vinklinger.

I «Due og drone» står igjen vårt nordligste fylke sentralt. Fløgstad har i de siste romanene dradd veksler på Finnmarks dramatiske krigshistorie, og fylkets naboskap med Russland/Sovjetunionen. Historien rulles i gang med feiringen av 70-års jubileet for Den røde armes frigjøring av Finnmark. Tilbakeblikk på hva som skjedde i krigsårene gjør at romanen favner om både norsk, sovjetisk/russisk og tysk historie. Og som vanlig i Fløgstads skildring av nyere norsk historie er USAs innflytelse aldri langt unna, her gjerne omtalt som «okkupasjonsstyrkene».

Ellers gjenfinner vi så godt som alle elementer som vi forbinder med en roman fra denne forfatteren. Her er industriarbeidere og eventyrere, krigshelter, -antihelter/landssvikere og krigsprofitører, kyniske kapitalister, japper, tabloide journalister og glatte kommunikasjonsrådgivere. Romanen er også full ordspill og rim, dikt og sanger, som i mange andre Fløgstadromaner. Han unnslår seg heller ikke å fabulere rundt Olav H. Hauges dagbøker. Hva er grunnen til at Hauge ikke skrev dagbok i krigsårene?

Og det finnes mengder av politisk satire her. F.eks. når han skildrer den internasjonale skribentorganisasjonen De hvite pennene, en spydspiss i kampen for «det frie ord» og mot «falske nyheter». I Fløgstads infame, litterære verden får organisasjonen likegodt Nobels Fredspris.

«I grunngivinga … blei det særleg lagt vekt på organisasjonens innsats for språkleg rensing, ved å gi den offentlege samtalen eit meir einskapleg preg. Utøyla folkestyre eller demokrati blei nå kalla med sitt rette namn, som var populisme, eit samleord for det som utgjorde eit globalt trugsmål mot vestlege verdiar.»

Jo nærmere vi kommer vår egen tid i romanen, dess skarpere blir forfatterens politiske betraktninger. NATO-kritikken slår ut i full språkblomst, og generalsekretæren omtales som «Feltmarskalk Jens av Benghazi, luftrommets herre over Libya, Azovhavets store betvingar.»  

Fløgstads romaner har et ambisjonsnivå som få andre, og han turnerer sitt historiske materiale på spenstig vis. De skjønnlitterære angrepene på makten savner sidestykke i dagens romankunst.

Trans-Sovjet Ekspress

«Trans-Sovjet Ekspress»
Av Kjartan Fløgstad
VigmostadBjørke, 2017 (384 sider)

«Gjennom underjordiske katedralar, luftslott og revolusjonære ruinar» er undertittelen på denne boken, som er en merkelig krysning av arkitekturhistorie, reiseskildring og personlige essay, det meste (men ikke alt) med Sovjetunionen som bakteppe.

Kjartan Fløgstad startet i sin tid på arkitekturstudier ved NTNU, men hoppet av og har siden viet seg til litteraturen. Men arkitektur har tydeligvis interessert ham likevel. Han har tidligere skrevet om den sovjetiske gruvebyen Pyramiden på Svalbard («Pyramiden, portrett av ein forlaten utopi», 2007), og det er muligens dette som har fått ham til å ta steget fullt ut, til det som har blitt «Trans-Sovjet Ekspress», som først virket å være en bok om noe så sært som sovjetisk arkitekturhistorie, men som gradvis blir så mye mer enn det. 

Det som tiltaler leseren først må være at boken, selve produktet, er usedvanlig vakker og estetisk tiltalende. Siden temaet kretser rundt arkitektur er den heldigvis rikt illustrert i form av fotografier, plakater og tegninger. Fløgstad strør om seg med navn på sovjetiske arkitekter og sentrale planleggere, og heldigvis er det mulig å opprettholde interessen når vi samtidig ser hva disse ukjente menneskene faktisk tegnet og fikk oppført. Sovjetisk arkitektur har vel neppe noe særlig godt ry her hos oss, men sannelig er det ikke mulig å unngå å la seg begeistre av mange av disse futuristiske bygningene som dristig lot seg reise som en sosialistisk utopi.

Så kom jo Stalin og fikk satt en stopper for det meste, og hans smak er nok det de fleste forbinder med sovjetisk arkitektur, men det er altså så mye mer, mye av det vanskelig tilgjengelig, men takket være denne boken er det nå mulig å se det du knapt visste eksisterte. Ellers er vel Stalins ånd lett gjenkjennelig i den fantastiske metroen i Moskva (en underjordisk katedral over sovjetkommunismen), som ingen kan la være å la seg imponere over.

Tidvis blir det for mye, for mange navn og faktaopplysninger. Men denne boken tar så mange vendinger. Det er som om Fløgstad sporer av og fortaper seg i gamle reiseminner, for så plutselig å fortsette sitt rasende oppgjør med sine favorittmotstandere i akademia (Bernt Hagtvet & co.). Boken blir et sidespor i Fløgstad forfatterskap, men ofte er det jo slik at du møter mye interessant også ved å forlate hovedveien og begi deg inn på sideveiene.

Fangliner

”Fangliner”

Av Kjartan Fløgstad

Det Norske Samlaget, 2001 (134 sider)

Boken kom først ut i 1972, dette er 5. utgaven fra 2001. Lansert som ”fortellinger”, altså ikke som noveller, gir det muligens forfatteren et litt friere spillerom enn det som den noe rigide ”novellen” innbyr til. Et par ganger skeier Fløgstad ut av realismen, men stort sett er det hverdagsrealisme vi får servert.

Etter to diktsamlinger og en prosabok satte disse fortellingene Fløgstad på kartet. Stort sett alle historiene henter handling fra industriarbeidersamfunnet eller fra sjømannslivet. Altså et meget gjenkjennelig miljø for de som har lært Fløgstad å kjenne, det er arbeidsfolks liv og strabaser som skildres.

Samtlige fortellinger må sies å ha et sterkt preg av ”autensitet” over seg, dvs. at forfatteren virker som en med inngående kjennskap til miljøet. Forekomstene av ord og uttrykk fra industri- og sjømannsmiljøet er rikt, noe som sikkert bunner i at Fløgstad selv har arbeidet her og har lagt sin ære i å gi en troverdig ramme rundt historiene.

Så skal det sies at personene fremstår som noe arketypiske, det som muligens fremsto som særlig ekte og autenstisk i 1972 kan i dag bikke over i klisjeer. Her finnes lite av det som senere ble Fløgstads språklige kjennetegn, med de blomstrende blødmene og ordspillene. Likevel skinner sansen for folkelig kultur sterkt, naturlig nok, siden handlingen utspiller seg der den gjør. Å flette inn dialog fra Morgan Kane-bøker var muligens vågalt tidlig på 70-tallet.

”Fangliner” er i dag mer å regne som et forarbeid til de kommende romanene fra det fiktive industristedet Lovra. Fem år senere kom ”Dalen Portland”.