onsdag 22. mai 2019

Maktens historie


«Maktens historie»
Av Truls Øhra
Solumbokvennen, 2018 (477 sider)

Truls Øhra debuterte allerede i 1979 med «Romanen om Helge Hauge». Seks år senere kom en ny roman, før han i 1990 ga ut en essaysamling. Det er altså lenge siden siste utgivelse, men når vi leser «Maktens historie» så er det mulig å skjønne hvorfor. Det sies at Øhra har brukt 15 år på boken, som på alle måter tegner opp et stort og bredt lerret.

I denne boken gjør Truls Øhra ikke noe mindre enn et forsøk på å skrive vår sivilisasjons historie. Han går mange tusen år tilbake og begynner med semittene på slutten av det fjerde årtusen f.Kr. Derifra makter han å holde en rød tråd frem til den russiske revolusjon, nazismen, holocaust og til slutt den kalde krigen frem til 1960-tallet! Det finnes neppe en likende historiefremstilling.

Øhra er opptatt av overbygning (i den marxistiske betydningen), dvs. myter, tro, religion og politisk filosofi. Så har da også boken en undertittel: «Mytene skaper verden». Øhras historiefortelling blir å forstå som en konstant kamp mellom det gode, mot det onde, mellom sann kristendom og en falsk kristendom, mellom Jesu’ sanne lære og en forvrengt og falsk versjon … frem til den kalde krigens kamp mellom Vestens «demokratier» og kommunismen, der kommunismen i Øhras historie representerer den røde tråden tilbake til utgangspunktet … altså «det gode» (for å si det veldig enkelt), selv om også kommunismens ide ble pervertert, korrumpert og forrådt.

Det skal innrømmes at de første 250 siden stort sett gikk over hodet på denne leseren, der Øhra velter seg i gamle sivilisasjoner og kulturer og et mangfold av guder og sagn (som har utallige paralleller, viser det seg). Men den utholdende leser vil gradvis bli belønnet, for når vi nærmer oss nyere tid blir vi del i en mer kjent historie, og Øhra viser oss veien som vi lenge sto i fare for å miste av syne.

Bokens siste 200 sider blir nærmest for samtidshistorie å regne. Her drar Øhra frem kilder som snur alminnelig historieoppfatning på hodet, inkludert den norske før- og etterkrigshistorien. Særlig har Truls Øhra basert seg på Svein Blindheims bok fra 1981 - «Offiser i krig og fred», som han siterer flittig fra. Denne historiefremstillingen passer utmerket inn i Øhras egen fremstilling, men å basere seg så sterkt på en kilde kan samtidig oppleves som en svakhet.

Etter at hele boken er fullført oppstår et behov for å starte fra begynnelsen igjen, for først nå er denne leseren i ferd med å knekke en kode som gjør en gjenlesning av de første 250 sidene lønnsom. Denne på alle måter rike teksten blir du ikke så lett ferdig med.