torsdag 7. februar 2019

Frank Aarebrot. Hele Norges professor


«Frank Aarebrot. Hele Norges professor.»
Av Liv Skotheim og Martin Larsen Hirth
Vigmostad & Bjørke, 2018 (327 sider)

Da Frank Aarebrot døde i september 2017 var han en nasjonal kjendis. Godt gjort av en professor i Sammenliknende politikk, med fagfelt relatert til stats- og nasjonsbygging, valgforskning og banebrytende bruk av statistiske modeller i norsk samfunnsforskning. Så var det vel heller ikke dette som gjorde Aarebrot til en folkets favoritt. Det var snarere hans medietekke og uakademiske utlegninger, frigjort fra intern fagsjargong og spekket med historiske anekdoter, som sikret ham den posisjonen. 

Litt stygt sagt var Frank Aarebrot akademikeren som prioriterte formidling fremfor forskning. Han var elsket av studenter, journalister og den vanlige, samfunnsinteresserte nordmann. Han ble en nasjonal kjendis den dagen TV2 la sitt hovedkontor til Bergen og oppdaget at de ikke behøvde å benytte seg av miljøet i Oslo for å finne eksperter. Aarebrot stilte alltid opp med kommentarer. 

Hans formidlingsevne var legendarisk og toppet seg i 2014, da han holdt en direktesendt forelesning på NRK2 fra studenthuset Det Akademiske Kvarter. «200 år på 200 minutter» markerte 200-års jubileet for Grunnloven, og var en konsentrert forelesning om Norge tiår for tiår, frem til dags dato. Omgitt av studenter, og fulgt direkte av hundretusenvis av tv-seere, ble dette akademisk sakte-TV som det aldri før har blitt gjort. En kjempesuksess, og et stunt som ble gjentatt.

I boken følger vi Frank Aarebrot fra han blir født og helt frem til det siste. Som ventet var enebarnet Frank en lesehest fra begynnelsen av, en nerd før ordet ble introdusert i det norske språket. På skolen satte han snart historielæreren i forlegenhet. Aarebrot kunne lett blitt et mobbeoffer, han var jo ikke flink i idrett. Men biografene finner raskt ut at det ikke var tilfelle. Han har mange venner og trives tydeligvis på skolen.

Aarebrot, og de første studentene som valgte å studere samfunnskunnskap i Bergen i 1967, kom under vingene til den internasjonalt kjente forskeren Stein Rokkan. Frank Aarebrot ble en av «Rokkans gutter». Dette var selvsagt en optimal start på en akademisk karriere.

Den åpnet også opp for studie- og forskeropphold i USA. Det er artig å lese om Aarebrots USA-opphold på slutten av 1960-tallet, der han studerte sammen med Bernt Hagtvedt. Samtidig er det så slående at disse to boklærde ungdommene så til de grader har nesen i boken og helt går glipp av det store, motkulturelle ungdomsopprøret som foregår rundt dem. Disse «Rokkans gutter» velger å dra på lesesalen på en lørdag, istedenfor å si ja takk til å bli med på Woodstock-festivalen! Jeg har selv hørt Aarebrot beklage dette feilvalget i ettertid …

Ellers avslørte samfunnsviteren at han ikke nødvendigvis var en stor spåmann. Aarebrot trodde f.eks. at signeringen av EØS-avtalen i 1992 ville ta brodden av EU-saken. To år senere sto landet midt oppe i en opprivende folkeavstemming. Heller ikke nyere amerikansk politikk hadde han full kontroll på. Helt inn i valgnatten var han sikker på at Hillary Clinton ville slå Trump i presidentvalget.

Den største nyoppdagelsen for meg er at Aarebrot ikke begynte å røyke før han var 37! Det kan forklare hvorfor han røyket 40-60 for dag, han hadde jo 20 år å ta igjen i tapt sigarettforbruk.
Frank Aarebrot takket sosialdemokratiet for at en med hans bakgrunn kunne ta universitetsutdanning, derfor la han aldri skjul på at han støttet Arbeiderpartiet og var partimedlem. For noen var det problematisk at en samfunnsforsker så åpent tok side. Det gjorde nok sitt til at folk var ekstra på vakt for å tolke Aarebrots analyser politisk, men denne åpenheten tror jeg han tjente på. 

Liv Skotheim og Martin Larsen Hilth har skrevet en lettlest og tradisjonelt oppbygd biografi om Frank Aarebrot. Likevel må det være lov å si at boken nok appellerer mest til de som selv har studert på SV-fakultetet i Bergen i løpet av de siste 40 årene, det er helt klart en fordel å kjenne miljøet og personene som omtales.

Forfatternes kildegrunnlag er intervjuer med 168 personer som på ett eller annet tidspunkt var involvert med Frank Aarebrot, samt et utall skriftlige kilder, alle sirlig bokført på slutten av biografien.

søndag 3. februar 2019

Skjult. Ny krigsmaskin



«Skjult. Ny krigsmaskin»
Av Hans Husum
Forlaget Rødt!, 2018 (224 sider)

Dette er en sjeldent sterk anti-krigs bok, basert på førstehånds erfaringer fra krigsmarkene i bl.a. Afghanistan, Irak og i Gaza. Hans Husum har arbeidet i 40 år som krigskirurg og er en internasjonal kapasitet på fagfeltet. Han har doktorgrad i krigsskader og har skrevet fagbøker om emnet som er oversatt til 12 språk. 

Etter fire tiår har Husum konkludert med at «kirurgien, å bøte sprengte kropper, har blitt meningsløs. Skadene er for stygge, og køene er for lange. De i den andre enden er så sterke.» En grusom og deprimerende konklusjon.

«Skjult. Ny krigsmaskin» er en meget forseggjort bok. Ja, som bok (produkt) er den lekker, layouten er luftig, teksten er som regel plassert i korte kapitler eller avsnitt på en side, på den motsatte er det gjerne et bilde eller kryssreferanser til andre steder i teksten. 

Det er lett å skjønne at teksten er resultat av tiår med observasjoner, refleksjoner og personlige notater gjort i felten. Teksten er skåret til beinet (kirurgisk presisjon), alt overflødig er borte, det som gjenstår er en skildring av konsentrert ondskap. Til tross for at bokens tekstmasse ikke er voldsomt omfangsrik rommer den et vell av innsikt og (vil jeg tro) ny kunnskap om krigens grusomhet.

Boken er ikke en loggføring av alt Husum har erfart på krigsmarkene i årenes løp. Den er mer ambisiøs enn som så. Tittelen hinter om at målsettingen er å avdekke noe som ikke ligger åpent i dagen, lett tilgjengelig for alle. Husum tekst er ikke som det du vanligvis serveres i avisen, eller for den saks skyld på Dagsrevyen. Husum ser bak krigen, han leter etter kreftene som styrer det hele. «Studiet av den nye krigsmaskina er som å avdekke en mosaikk med uendelig mange «tesserae» - fargerike glassbiter …»
 
Han sjokkeres av dronekrigen, skildrer hvordan denne terroriserer sivilbefolkningen, hvor upresis og tilfeldig dronene dreper. Han går bak det hele; ser på hvordan dronekrigsprogrammet utvikles, hvilke faktorer som styrer den, der mennesker i Arizona sitter i et kontrollrom og styrer drapsdronene som avfyres på den andre siden av jorda. Det er så til de grader en uproporsjonal krigføring, høyteknologi brukt mot forsvarsløse.

Hans Husum har også sett på skadene som «ulovlige» våpen som uranvåpen o.l. gjør, han har sett virkningene på arvematerialet, dette er en «krigsarv» som vil hjemsøke oss i generasjoner fremover.

Vi skal ha i mente at Norge er en krigsnasjon som har deltatt i 8-9 kriger siden 1999, og at vår egen våpenindustri er voksende. Hans Husums bok burde vært omtalt, debattert og brukt i langt større grad enn den hittil har blitt.

Det er ikke for sent!