”Snø”
Av Orhan Pamuk
Gyldendal Norsk Forlag, 2005 (456 sider)
Dette er mitt første møte med romanforfatteren Orhan Pamuk. Jeg leste for noen uker siden hans essaysamling ”Andre farger”, en bok som gjorde meg lysten på å lese mer av denne tyrkiske nobelprisforfatteren, og jeg gikk løs på romanen ”Snø” med store forventninger.
Kort fortalt handler ”Snø” om forfatteren Ka, som etter flere år i Tyskland reiser hjem til sin mors begravelse. Mens han er i Istanbul blir han oppmerksom på et fenomen som skjer i en liten by som heter Kars, nær grensen til Russland. Flere unge jenter har begått selvmord i protest mot at de nektes å bruke skaut (eller hijab) på skolen. Ka får i oppdrag av en hovedstadsavis å reise til den lille byen for å skrive en reportasje om disse jentene, og romanen skildrer hans reise dit og det denne reportasjeturen fører med seg.
Det er på mange måter en eksotisk virkelighet som skildres. Menneskene i den lille tyrkiske provinsbyen lever i spenningen mellom den tradisjonelle, religiøse livsførselen og det sekulære, moderne levesettet. Tyrkias ”landsfar” Kemal Atatürk var sekularist, hans visjon var å skille stat og religion, og siden skautet ble, og fremdeles blir, oppfattet som et symbol for islamistene, er hodeplagget forbudt i skolen.
Forfatteren og journalisten Ka er selv en sekularist som beundrer Vesten og ønsker at Tyrkia skal strekke seg mot Europa. Islamisme og konservativ tenkning er fienden. Det er lett å se at Ka forfekter Orhan Pamuks egne meninger, og at denne romanen har politisk kraft i Tyrkia er det ikke tvil om. Romanen skildrer den strøm av politiske og religiøse krefter som finnes i dette tidligere imperiet, og som fremdeles støter mot hverandre. Her kjemper moderniseringstilhengere, de militære, islamister, politiske venstregrupperinger, kurdiske separatister og flere minoriteter en konstant kamp om hegemoniet.
Pamuk har selvsagt plassert en kjærlighetshistorie inn i denne historien. I et overraskende, fortellerteknisk grep tar forfatteren også livet av hovedpersonen vel halvveis i boken, og historien fortelles derfor av hans venn (som faktisk heter Orhan).
”Snø” ble en spennende leseropplevelse, men jeg synes romanen er for lang. Noen liker å lese lange romaner, men etter min oppfatning hadde det ikke forringet boken om den hadde vært 100 sider kortere. Uansett gir romanen innsikt i et landskap de færreste nordmenn er fortrolige med.
