fredag 20. november 2020

How to spot a fascist

 


«How to spot a fascist»
Av Umberto Eco
Harwill Secker, 2020 (51 sider)

Jeg må innrømme at både formatet på denne lille boken (eller heftet) og tittelen tiltaler meg. Tre korte essays som kretser om frihet og fascisme, sensur og toleranse, til salgs for en billig penge. Mer av slike utgivelser!

Eco er selvfølgelig mest kjent for romansuksessen «Rosens navn» fra 1980. Men han var jo langt mer enn en suksessrik litterat (han døde i 2016). Han var professor i semiotikk og hans vitenskapelige arbeider strekker seg fra studier i middelalderestetikk til analyser av populærkultur (ifølge Wikipedia).

Det som jeg opplever som hovedteksten her, og som også er den lengste, er den første – «Ur-Fascism», skrevet i 1997. Den har alle kjennetegn på å være et essay. Eco åpner med å fortelle at han ti år gammel, i 1942, vant førsteprisen i en nasjonal stilkonkurranse for ungfascister. I en alder av ti år var Eco selvsagt ikke fascist, men som alle andre italienske barn var han obligatorisk medlem av ungdomsbevegelsen. Essayet ender opp med å formulere 14 essensielle karakteristikker som Eco mener kjennetegner ur-fascismen, eller den evige fascismen.

Tekst nummer to «Censorship and Silence», publisert i 2011, starter med å drøfte spesifikke betydninger av noen italienske ord og hvordan disse har endret seg over tid. Igjen går han tilbake til egen barndom og henter eksempler, før han deretter relaterer seg til dagens mediasituasjon.

Den siste teksten «We Are European» er egentlig ikke et essay, men en tale Eco holdt i 2012 på Universitetet i Nijmegen i Nederland, der den først europeiske fredsavtale ble undertegnet i 1678. Det er lett å lese at Eco ser på dagens EU som en faktor som sikrer fred mellom de gamle europeiske stormaktene. Men han er likevel ikke blind for at EU-prosjektet trigger nasjonalismen i unionens utkanter. Som tekst er dette den klart minst interessante.

torsdag 12. november 2020

Norges krig mot Syria

 

«Norges krig mot Syria»
Av Lars Birkelund
Epic.no 2020 (288 sider)

«Det at «folk flest» ikke kjenner til at Norge fører krig mot Syria viser rett og slett hvor effektiv kamuflasjen av denne krigen er».

Lars Birkelund er en svært aktiv kommentator av særlig utenriksnyheter på facebook og eller hvor han slipper til. Nå har hans mangeårige engasjement rundt krigen i Syria resultert i bok. I «Norges krig mot Syria» tar Lars Birkelund et oppgjør med den gjengse oppfatningen av krigen som har pågått siden 2011. Ved systematisk å faktasjekke og stille spørsmål ved en del sentrale påstander om krigen, har han levert et innsiktsfullt og på mange måter rystende bidrag til forståelsen av denne tragiske krigen. Det viser seg at det meste av det du har blitt fortalt og trodde på ikke tåler et kritisk lys.

Men har Norge erklært krig mot Syria? «Kriger blir ikke lenger erklært, de blir tvert imot kamuflert som humanitære intervensjoner, som «hjelp» og lignende», sier Birkelund. Vi har hørt at krigen i Syria begynte som et fredelig og rettferdig opprør mot en diktator, og at opprøret utviklet seg til en «borgerkrig». «Fredelige demonstrasjoner i Midtøsten av alle steder? I Syria, der rasende islamister angrep og satte fyr på Norge og Danmarks ambassader i 2006, der det tidligere hadde vært flere væpnede opprør, også på 2000-tallet?».

Forfatteren skriver godt. Det er til hans fordel at han ikke trekker bombastiske konklusjoner, og ikke drar slutningene lenger enn kildene tillater. Dette gjør boken mer troverdig. Mens folk flest har blitt servert et helt klart narrativ om hvordan vi skal forstå det som skjer i Syria, gjør Birkelund sitt beste for å avkle denne «vedtatte sannheten». Birkelunds mediekritikk er treffende og rammer hardt. Mange journalister kan lære mye av å lese boken.

«Norges krig mot Syria» er politisk krutt. En øyeåpner. Litt som Ola Tunanders bok om Libyakrigen, der «sannhetene» viser seg å være løgner skapt for å tjene bestemte politiske formål. Til slutt er det lite av det vi trodde om krigen som holder vann.

 


 

fredag 6. november 2020

Medaljens bakside

 


«Medaljens bakside»
Av Fredrik S. Heffermehl
Svein Sandnes Bokforlag AS, 2020 (426 sider)

Fredrik S. Heffermehl er juristen og fredsaktivisten som i 12-13 år har drevet en iherdig kamp for å få Nobelkomiteen til å skjønne hva Alfred Nobel ville med fredsprisen. Det har resultert i mange artikler og bøker på flere språk. I sin nye bok «Medaljens bakside. Nobels fredspris – hundre års ubrukte muligheter» tar Heffermehl et definitivt oppgjør med hvordan Nobelkomiteen har forvaltet arven etter Alfred Nobel.

Nobel var sterkt inspirert av Bertha von Suttner og hennes bok «Ned med våpnene» (1889). I sitt testamente fra 1895 sa Nobel at prisen skal gå til «den som har virket mest eller best for nasjonenes forbrødring og avskaffelse eller reduksjon av stående armeer samt å organisere og utbre fredskongresser

«Den norske forvaltningen av Nobels fredsvisjon er et totalhavari» sier Fredrik S. Heffermehl. Heffermehl sier at Nobelkomiteen i alle år har ignorert og handlet i strid med Nobels vilje. Prisen burde kalles «Nobels nedrustningspris». Nobels intensjon var å støtte fredsbevegelsen, personer og organisasjoner som jobbet for fred og nedrustning, dialog og samarbeid mellom nasjoner. Boken gir en grundig dokumentasjon på at nobelkomiteen helt fra starten sviktet dette oppdraget, og stort sett har fulgt sin helt egen definisjon av hva prisen skal være og hva den skal belønne. «Enten må Stortinget velge en Nobelkomite som følger testators intensjoner, eller det må fratas oppgaven som valgkomite», sier Heffermehl.

Boken preges av forfatterens sterke personlige engasjement. Her er flere rammende personkarakteristikker av både medlemmer av nobelkomiteen og av sekretærer. Dette synes jeg er forfriskende. Ellers er boken også en god historiebok og et oppslagsverk når det gjelder prisens historie. Vi får en gjennomgang av alle tidligere vinnere, samt kandidater for hvert eneste år som ble forbigått, og som etter Heffermehls mening er verdige kandidater i henhold til Nobels testamente. Slik er boken også et viktig bidrag til å løfte frem fredsforkjempere som har gjort en stor innsats uten å bli belønnet for det. Tvert imot har de fleste fredsaktivister blitt latterliggjort og forsøkt tiet i hjel.

Heffermehl og venner driver aktiv overvåkning av nobelprisen gjennom The Nobel Peace Price Watch (nobelwill.org) – “What Nobel Really Wanted: to liberate all nations from weapons, warriors – and war”.