Alt du elsker, skal brenne

«Alt du elsker, skal brenne»
Av Vegard Tenold Aase, oversatt av Morten Hansen
Cappelen Damm AS, 2019 (336 sider)

I 2018 ga den norske journalisten Vegard Tenold Aase ut boken «Everything you love will burn» i USA, etter at han siden 2010 hadde observert «innsiden av den hvite nasjonalismens gjenfødelse i USA», som undertittelen på boken lyder. At Donald Trump vant valget i 2016 gjorde sitt til at boken fikk ekstra aktualitet. Trumps flørting med disse miljøene fungerte som bensin på bålet for grupper på ytre høyre i det amerikanske samfunnet.

Forlaget skriver selv på sine nettsider at Aase har «infiltrert flere av USAs mest ekstreme nasjonalistmiljøer». Men dette er ikke riktig. Aase har ikke gått undercover, som en Günter Wallraff, han har tydeligvis vært åpen om at han er journalist og observatør. At han har brukt så lang tid på prosjektet har tydeligvis gjort det mulig for ham å bli akseptert og til og med bli en slags fortrolig samtalepartner for noen av lederne i miljøene. For det er ikke ett miljø vi snakker om, men mange forskjellige og ganske ulike.

Vegard Tenold Aase skriver godt. Det er særlig tre hovedpersoner Aase har konsentrert seg om. Matthew Heimbach fra Traditionalist Worker Party, Jeff Schoep fra National Socialist Movement og Dan Elmquist fra Ku Klux Klan.

En ting som slår meg etter å ha lest boken er at disse miljøene er mye mindre og mye svakere enn jeg har trodd. Hvis vi tar Ku Klux Klan som eksempel er dagens grupper bare ørsmå rester av det klanen engang var. De har heller ikke noe sentral organisasjon, men består av små, lokale grupper som stort sett bruker tiden på seremonier og grilling! At de er primitive rasister er så sin sak, men noen politisk maktfaktor er de langt ifra. Det er noe stakkarslig over dem, nesten så du kan føle medynk over en liten klikk som absolutt ikke ønsker å være en del av samfunnsutviklingen. Dette er amerikansk folkemuseum.

National Socialist Movement er litt det samme. Hvor mange amerikanere ønsker egentlig å ta på seg naziuniformer og svastikaarmbind? Veldig få. Miljøet er veldig lite, og det øker ikke i antall. Andre grupperinger på ytre høyre vil heller ikke ha noe med dem å gjøre, på samme måte som ingen oppegående person på ytre høyre vil stille seg opp sammen med KKK.

Og her er litt av min innvending mot å gjøre disse miljøene viktigere enn de er: De er så forsvinnende få. Som regel klarer de ikke å mobilisere mer enn 10-20 personer når de trer offentlig frem. At de påberoper seg medlemstall mange ganger høyere får ikke hjelpe. Disse miljøene er helt ubetydelige i en nasjon på 330 millioner innbyggere.

Da er personen Matthew Heimbach mye mer interessant, selv om hans Traditionalist Worker Party også har store problemer med å samle mer enn et titalls folk. Heimbach får mest plass og taletid i boken, kanskje fordi han fremstår som relativt rolig og rasjonell sammenliknet med de andre, samtidig som hans store visjon er å forene flest mulig av de mange gruppene som befinner seg på ytre høyre.

Trumps valgseier gjorde at rasister og ytterliggående nasjonalister ble tatt inn i salongene og gitt en talerstol foran forsamlinger de ellers ikke har hatt innpass i. Her møter vi lederne i alt-right miljøet, først og fremst Richard Spencer. Spencer har en helt annen bakgrunn enn folkene i nazipartiet, i KKK og i Heimbachs «arbeiderparti». Spencer er rik, utdannet fra eliteuniversitet og fremtrer som en snobb. Hans plattform er internett og Twitter, men Trumps suksess gjorde at han en periode forsøkte å opptre offentlig.

En kort periode så Matthew Heimbach muligheten for å bygge bro mellom «støvlene» og «dressene», dvs. mellom de ubehøvlede rasistene i hans egne rekker og salongrasistene i Washington.

Alt topper seg i Charlottesville i 2016 og «Unite til Right»-arrangementet, den største samlingen av høyreekstremister i USA på mange år. Det ender med at en ekstremist kjører en bil inn i mengden av motdemonstranter og dreper aktivisten Heather Heyer. I etterkant faller ytre høyre miljøene sammen og den «enheten» som Heimbach og noen andre siktet mot blir det lite av.

På samme måte som vi har opplevd i Norge er trusselen fra ytre høyre ikke nødvendigvis forbundet med godt organiserte grupper, men kommer fra enkeltindivider som handler på egenhånd. USA har hatt mange soloterrorister de siste årene, de har vært uorganiserte og ukjente før de slo til. Tankegodset har derfor en mye større utbredelse enn det som sees igjen på gatene.

Martyrene

«Martyrene»
Av Pål Salahadin Refsdal
Pelikanen forlag AS, 2018 (311 sider)

Pål Salahadin Refsdal har rapportert fra de mest herjede konfliktområder  siden 1984, blant annet fra Peru, Afghanistan, Kosovo og Tsjetsjenia. Han har skrevet bøker og laget dokumentarfilmer. I 2009 ble han holdt som gissel av Taliban i Afghanistan. Mellomnavnet – Salahadin – skriver seg fra denne episoden. Refsdal konverterte nemlig til islam, sannsynligvis et av vilkårene for å bli satt fri. Løsepenger ble også betalt. Han er i dag praktiserende muslim og fortsetter å oppsøke krigssoner.

Refsdal fikk mye oppmerksomhet med dokumentarfilmen «Dugma: The Button» fra 2016, som skildrer en gruppe selvmordsbombere i Syria. To år senere kom denne dokumentarboka ut. «Martyrene» er resultat av at Refsdal flere ganger i perioden 2013 til 2018 tok seg inn i Syria og fulgte islamistiske opprørsgrupper under dagligliv og kamp. Et vågalt prosjekt, og ganske unikt vil jeg tro. Hvor mange vestlige journalister har gjort det samme?

For å komme i posisjon til å gjøre noe sånt hadde Refsdal anbefalinger fra tidligere kontakter i islamistiske miljøer. Dermed fikk han innpass i gruppen Jabhat al Nusra, som er tilknyttet Al Qaida. Han besøker også andre grupper av islamister som kjemper mot regjeringen til Bashar Al Assad. Det er en blandet gjeng vi møter i boken.

De fleste jihadistene synes å være fremmedkrigere, dvs. krigere som har kommet til Syria fra andre land. Her en noen europeere. Men de fleste er arabere, fra Marokko, Tunis, Saudi-Arabia. Vi hører også om en bataljon uigurer, altså fra Xinjiang-provinsen i Kina. Det er en internasjonal gjeng som reiser til Syria for å «bekjempe de vantro». Dette viser at krigen i Syria langt ifra er en borgerkrig, det er en krig som holdes ved like og som det er vanskelig å avslutte pga. alle utenlandske makter og grupperinger som deltar.

Bokens fortrinn er selvsagt at vi ser krigen fra islamistenes side. Vi blir relativt godt kjent med noen av disse, som Refsdal følger over en lengre periode. Samtlige er drevet av en religiøs overbevisning. Assad og Syrias regjering fremstilles som onde og vantro. Hvilket samfunn er det opprørerne vil etablere hvis de vinner krigen? Det er et samfunn basert på sharia. Fraværet av «moderate» opprørere, eller sekulære krefter, er påfallende. Det er ikke en lengsel etter vestlige, liberale verdier som driver disse, for å si det slik. Samtidig står gruppene som Refsdal besøker i opposisjon til Islamske Staten (IS), som er enda mer ekstreme. Da IS var på sitt sterkeste og kontrollerte store landområder, var det likevel mange som hoppet over til dem.

I 2018, da Refsdal hadde sitt siste besøk, hadde IS mistet de områdene de kontrollerte. Nå var celler av IS-medlemmer kommet til Idlib-provinsen, den siste som fremdeles var kontrollert av opprørsgrupper. Så lenge disse gruppene finnes er det vanskelig å tenke seg at krigen i Syria vil slutte.

Forfatteren rapporterer forholdsvis nøkternt, men han tar samtidig standpunkt for opprørernes sak og mot den syriske regjeringen. Han problematiserer ikke grunnlaget for krigen, og årsaken til at den har blitt så omfattende og ødeleggende. Sannheten er jo at uten utenlandsk innblanding ville krigen vært over for lengst.

Her er traileren for filmen "Dugma. The Bottom" fra 2016, om selvmordsbomberne som Refsdal møtte i Syria. Disse skriver han også om i "Martyrene".