onsdag 29. juli 2020

Bønn for Tsjernobyl

«Bønn for Tsjernobyl»
Av Svetlana Aleksijevitsj, oversatt av Hege Susanne Bergan
Solum Forlag, 2014 (362 sider)

«Bønn for Tsjernobyl» var den første boken av Aleksijevitsj som ble oversatt til norsk, typisk nok utgitt på det lille, kresne forlaget Solum. Siden har flere Aleksijevitsj sine bøker blitt oversatt, og Nobelprisen i 2015 ga et boost i interessen for hennes litterære produksjon.

Boken kom ut på russisk i 2005. 26. april 1986 ødela en serie eksplosjoner reaktoren til aggregat nr. 4 på Tsjernobyl atomkraftverk, ti mil nord for Kiev, i det som den gang var Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk i Sovjetunionen, nær grensen til Hviterussland. I «Bønn for Tsjernobyl» får vi sterke vitnesbyrd fra mennesker som sto midt oppe i dramaet, og som har blitt merket for livet som en følge av de radioaktive utslippene som ulykken medførte.

Aleksijevitsj er født i Ukraina og oppvokst i Hviterussland, i det som den gang var Sovjetunionen. Bøkene hennes går tett på «sovjetmenneskenes» liv og tanker, og gir oss et litterært bearbeidet «talekor» av stemmer som i sum gir et unikt innblikk i vanlige folks opplevelser av disse dramatiske hendelsene. Aleksijevitsj er journalist og lar først og fremst intervjuobjektene snakke ut, selvsagt redigert og satt sammen til en helhet. At de fleste samtalene gis form av monologer betyr at intervjuobjektene tilsynelatende taler uavbrutt, og at journalisten/forfatteren alltid er i bakgrunnen, som en observatør. Spørsmålene blir aldri referert, metoden er å la intervjuobjektene snakke ut, mest mulig uavbrutt.

Teksten etterlater et mektig uttrykk som du ikke får i tilgang til i avisreportasjer, tidsskrifter eller reportasjer på tv eller radio. Her får nemlig enkeltmenneskene tid og plass til komme til orde på en helt annen måte.

I Aleksijevitsj andre bøker er ikke intervjuobjektene nødvendigvis identifisert, men går opp i en høyere enhet, eller et blandet kor av stemmer. I «Bønn for Tsjernobyl» er de fleste identifisert med navn og yrke/rolle. Her er intervjuer med folk som ble sendt direkte inn på reaktorområdet for å rydde opp, vi treffer lokale partifolk og vitenskapsfolk, her er pårørende, barn og gamle folk. Samtlige gir unike vitnesbyrd om atomulykken som skjedde på tampen av Sovjetunionens eksistens, og som nok bidro til å fremskynde unionenes sammenbrudd.

tirsdag 28. juli 2020

Før plogen din over de dødes knokler


«Før plogen din over de dødes knokler»
Av Olga Tokarczuk, oversatt av Julia Wiedlocha
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2019 (291 sider)

Denne romanen fra den polske nobelprisvinneren fra 2018 er morsom, original og svært godt skrevet og komponert. Som med all stor litteratur har den et særegent uttrykk, som gjør at den skiller seg ut og forblir i tankene lenge etter at siste side er ferdiglest.

Romanens hovedperson -  Janina Duszejko -
er en kvinnelig, pensjonert sivilingeniør, nå deltids engelsklærer og astrolog, med en sterk sympati for alt levende. Her har vi å gjøre med en pasjonert dyreelsker, rett og slett. Bosatt på landsbygda sør i Polen, på grensen til Tsjekkia, er hun vitne til det lokale jaktlagets aktiviteter. Dette gjør henne fortvilet, særlig når hun oppdager ulovlig jakt og krypskyting, utenom jaktsesongen.

Olga Tokarczuk har skapt en fascinerende romankarakter, og historien blir fortalt gjennom hodet på denne dyreelskeren. Romanen åpner med at Janinas nabo blir funnet drept. Senere skjer det flere drap på folk i landsbyen, alle de drepte er jegere. Tilfeldig? Neppe.

Hvilken type roman er dette? Selv om vi blir presentert for en krimgåte, med flere drap, er det ingen kriminalroman vi har med å gjøre. Til det er romanen altfor nyansert og genreoverskridende. Her er mye svart humor, kombinert med en original skildring av en naturverners blikk på alt levende. Den er også rik på litterære referanser, her har poeten William Blake en fremtredende rolle. Boken er en slags økologithriller med en aparte hovedperson. Det som imponerer mest er kanskje Tokarczuks evne til å skape en så original fortellerstemme og følge hennes perspektiv så konsekvent.

Romanen ble utgitt på polsk i 2009 og ble filmet i 2017. Den norske filmtittelen er «Jaktsesong», og kan kjøpes på dvd. Filmen er absolutt verdt å se.





mandag 15. juni 2020

Romutvidelser


«Romutvidelser»
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 2019 (310 sider)

Thure Erik Lund er en helt særegen stemme i litteraturen. Helt siden 1992 har han nærmest bedrevet en helt egen idrett i forhold til den gjengse norske forfatterstanden. Lund drar det lenger enn alle andre, er særere og mer krevende, men tilbyr samtidig uventede åpenbaringer for de som våger å gå løs på hans bøker.

«Romutvidelser» er en essaysamling, den fjerde i rekken, i det som ellers er blitt et omfattende forfatterskap. Det er romanene som har gitt Thure Erik Lund den unike posisjonen han har, men i Lund sitt tilfelle er det ofte små forskjeller mellom essayene og partier av de romanene han har drysset over oss. Flere av tekstene her er publisert tidligere, noen i vanskelig tilgjengelige kulturkataloger, men her har de gjerne fått en oppdatering. Det betyr at det meste er nytt stoff for selv innbitte lesere av forfatteren.

Det er mye kjent materie Lund beskjeftiger seg med. Hans ustoppelige fascinasjon av teknologi, og hvordan ting som kunstig intelligens virker inn, eller i fremtiden vil virke inn på den menneskelige eksistensen, er tema i flere av tekstene. Lunds refleksjonsrekker greiner seg i kriker og kroker. Leserens konsentrasjon settes tidvis på prøve, og kverner seg rundt i en assosiasjonsrik tekststrøm.

Forfatteren har tydeligvis mye i ermet. Selv etter at en utgivelse foreligger betyr ikke det at siste ord er sagt. Derfor har det kommet nye versjoner av romanene «Inn» og «Straahlbox», i form av den samskrevete og redigerte «I singularitetens skygge». I denne essaysamlingen får vi et kurs i «Straahlbox» på 36 sider, en lesermanual for de som evt. falt fra under lesningen av det som må sies å være et hovedverk i forfatterskapet.

Av de lettest tilgjengelige stykkene i denne samlingen er "Knut Hamsuns litterære metode», et «krakilsk, moderne blikk» på nobelprisvinneren. Hamsun kommer ikke godt fra det, for å si det sånn.

tirsdag 26. mai 2020

Alt du elsker, skal brenne

«Alt du elsker, skal brenne»
Av Vegard Tenold Aase, oversatt av Morten Hansen
Cappelen Damm AS, 2019 (336 sider)

I 2018 ga den norske journalisten Vegard Tenold Aase ut boken «Everything you love will burn» i USA, etter at han siden 2010 hadde observert «innsiden av den hvite nasjonalismens gjenfødelse i USA», som undertittelen på boken lyder. At Donald Trump vant valget i 2016 gjorde sitt til at boken fikk ekstra aktualitet. Trumps flørting med disse miljøene fungerte som bensin på bålet for grupper på ytre høyre i det amerikanske samfunnet.

Forlaget skriver selv på sine nettsider at Aase har «infiltrert flere av USAs mest ekstreme nasjonalistmiljøer
». Men dette er ikke riktig. Aase har ikke gått undercover, som en Günter Wallraff, han har tydeligvis vært åpen om at han er journalist og observatør. At han har brukt så lang tid på prosjektet har tydeligvis gjort det mulig for ham å bli akseptert og til og med bli en slags fortrolig samtalepartner for noen av lederne i miljøene. For det er ikke ett miljø vi snakker om, men mange forskjellige og ganske ulike.

Vegard Tenold Aase skriver godt. Det er særlig tre hovedpersoner Aase har konsentrert seg om. Matthew Heimbach fra Traditionalist Worker Party, Jeff Schoep fra National Socialist Movement og Dan Elmquist fra Ku Klux Klan.

En ting som slår meg etter å ha lest boken er at disse miljøene er mye mindre og mye svakere enn jeg har trodd. Hvis vi tar Ku Klux Klan som eksempel er dagens grupper bare ørsmå rester av det klanen engang var. De har heller ikke noe sentral organisasjon, men består av små, lokale grupper som stort sett bruker tiden på seremonier og grilling! At de er primitive rasister er så sin sak, men noen politisk maktfaktor er de langt ifra. Det er noe stakkarslig over dem, nesten så du kan føle medynk over en liten klikk som absolutt ikke ønsker å være en del av samfunnsutviklingen. Dette er amerikansk folkemuseum.

National Socialist Movement er litt det samme. Hvor mange amerikanere ønsker egentlig å ta på seg naziuniformer og svastikaarmbind? Veldig få. Miljøet er veldig lite, og det øker ikke i antall. Andre grupperinger på ytre høyre vil heller ikke ha noe med dem å gjøre, på samme måte som ingen oppegående person på ytre høyre vil stille seg opp sammen med KKK.

Og her er litt av min innvending mot å gjøre disse miljøene viktigere enn de er: De er så forsvinnende få. Som regel klarer de ikke å mobilisere mer enn 10-20 personer når de trer offentlig frem. At de påberoper seg medlemstall mange ganger høyere får ikke hjelpe. Disse miljøene er helt ubetydelige i en nasjon på 330 millioner innbyggere.

Da er personen Matthew Heimbach mye mer interessant, selv om hans Traditionalist Worker Party også har store problemer med å samle mer enn et titalls folk. Heimbach får mest plass og taletid i boken, kanskje fordi han fremstår som relativt rolig og rasjonell sammenliknet med de andre, samtidig som hans store visjon er å forene flest mulig av de mange gruppene som befinner seg på ytre høyre.

Trumps valgseier gjorde at rasister og ytterliggående nasjonalister ble tatt inn i salongene og gitt en talerstol foran forsamlinger de ellers ikke har hatt innpass i. Her møter vi lederne i alt-right miljøet, først og fremst Richard Spencer. Spencer har en helt annen bakgrunn enn folkene i nazipartiet, i KKK og i Heimbachs «arbeiderparti». Spencer er rik, utdannet fra eliteuniversitet og fremtrer som en snobb. Hans plattform er internett og Twitter, men Trumps suksess gjorde at han en periode forsøkte å opptre offentlig.

En kort periode så Matthew Heimbach muligheten for å bygge bro mellom «støvlene» og «dressene», dvs. mellom de ubehøvlede rasistene i hans egne rekker og salongrasistene i Washington.

Alt topper seg i Charlottesville i 2016 og «Unite til Right»-arrangementet, den største samlingen av høyreekstremister i USA på mange år. Det ender med at en ekstremist kjører en bil inn i mengden av motdemonstranter og dreper aktivisten Heather Heyer. I etterkant faller ytre høyre miljøene sammen og den «enheten» som Heimbach og noen andre siktet mot blir det lite av.

På samme måte som vi har opplevd i Norge er trusselen fra ytre høyre ikke nødvendigvis forbundet med godt organiserte grupper, men kommer fra enkeltindivider som handler på egenhånd. USA har hatt mange soloterrorister de siste årene, de har vært uorganiserte og ukjente før de slo til. Tankegodset har derfor en mye større utbredelse enn det som sees igjen på gatene.