Av Ngugi wa Thiong’o, oversatt av Reidulf Molvær
Solum Bokvennen, 2019 (672 sider)
Ngugi wa Thiong’o regnes som Kenyas og en av Afrikas viktigste forfattere. «Blodige kronblad» (originaltittel «Petals of Blood»), som kom ut i 1977, går for å være hans viktigste roman. Nå har nisjeforlaget Solum Bokvennen gjort den tilgjengelig for norske lesere.
Jeg visste lite eller ingenting om forfatteren før jeg startet på denne tykke romanen. For å være ærlig visste jeg ikke så mye om Kenyas historie heller, men landet var altså en britisk koloni helt frem til 1963.
Fortellingen vi presenteres for utspiller seg rett etter frigjøringen og i de påfølgende årene. Vi følger et knippe personer som opplever endringene på nært hold, fra den store optimismen og nasjonale stoltheten som gjerne skapes ved nasjonal selvstendighet, og til realismen innhenter dem noen tiår senere. Frigjøringen førte gjerne til at undertrykkingen ble videreført i andre former.
Sentralt i boken er skolelæreren Munira, en slags idealist som kommer fra en ganske velstående familie, men som tar imot en lærerjobb i den avsidesliggende landsbyen Ilmorog. I den skrøpelige skolebygningen er han eneste lærer, og i starten har han sitt svare strev med å få ungene til å møte på skolen. Ingen av landsbyboerne tror vel at denne fremmede læreren vil holde ut særlig lenge. Men Munira blir værende, og vi blir kjent med flere av hans nærmeste i landsbyen, som barpiken Wanja, som skal få en sentral plass i denne romanen.
Ngugi wa Thiong’o bruker landsbyboernes tilværelse for å si noe viktig om Kenyas politiske utvikling. En sentral hendelse i romanen inntrer når en langvarig tørkeperiode skaper sult og nød, og et knippe landsbybeboere bestemmer seg for å gå til hovedstaden for å kontakte sin representant i nasjonalforsamlingen for å be om hjelp. Denne politikeren bryr seg bare om innbyggerne foran hvert valg, ellers har han ingen kontakt med dem. De er «stemmekveg».
Opplevelsene på denne reisen er sentral for å skildre en politisk virkelighet som bryter fundamentalt med de håp og forventninger som det kenyanske folket hadde rett etter frigjøringen. Dette er selvsagt en politisk roman, men forfatteren lesser ikke på med politiske utlegninger, han er mer sofistikert enn som så.
