Av David
Foster Wallace, oversatt av Preben Jordal
Cappelen
Damm, 2012 (355 sider)
Det
finnes forfattere som nøyer seg med de faste formularer, som produserer dikt,
noveller og romaner etter normert standard, noen høster til og med
anerkjennelse fra kritikere og selger godt. Ingenting galt med det. Men så
finnes det forfattere som vil noe mer, som ikke er fornøyd med tingenes
tilstand, som ønsker å strekke seg litt lenger, ja, kanskje se hvor langt det
overhode er mulig å strekke seg.
David
Foster Wallace tilhører sistnevnte kategori. I løpet av sitt korte liv (1962 –
2008) ga han ut tre samlinger med ”short stories” (en genre som ikke
nødvendigvis samsvarer med den norske definisjonen av ”noveller”), to romaner og
en mengde essays (flere samlet i bokform). Etter hans død har det også kommet
en ny roman (som ikke var fullført før dødsfallet). Til tross for en ikke for
omfattende produksjon befinner David Foster Wallace seg helt der oppe i toppen
når amerikanerne rangerer sine moderne forfattere, hans ry er det aller beste.
Det er
nettopp dette anslaget; det grenseutvidende, det originale, det nesten uhørt
ambisiøse, som gjør denne forfatteren så spesiell, som skiller han ut i mengden,
og som løfter han opp til et sted svært få litterater når. David Foster Wallace
krever noe av leseren, hans prosa er utfordrende, til tider er også hans
litterære tema og personer provoserende. Men klarer du å henge med i svingene
så gir disse tekstene opplevelser i et litterært terreng du kanskje aldri før
har befunnet deg i. Er ikke det i seg selv et kvalitetstegn? Er det ikke slike
leseropplevelser vi jakter på?
Jeg har
lest samlingen ”Glemsel” (”Oblivion”) av David Foster Wallace fra før, så jeg
hadde en aning om hva som ventet meg når jeg gikk løs på denne. Preben Jordal
har oversatt begge disse, og mang en gang under lesingen av disse tekstene
måtte jeg sende noen tanker til oversetteren; dette må være noe av det mest
krevende oversetterarbeidet fra engelsk (eller amerikansk) litteratur som er
gjort. Jeg kan ikke forstå annet enn at Jordal har gjort en kjempejobb. David
Foster Wallace skriver nemlig intrikat prosa, gjerne om emner langt utenfor
allfarvei.
”Korte
intervjuer med motbydelige menn” (bare tittelen!) ble gitt ut i USA allerede i
1999, fem år før nevnte ”Glemsel”. Når jeg nå sammenlikner de to (eneste)
bøkene jeg har lest av Wallace slår det meg at ”Glemsel” fremstår som enda
smartere, enda mer ambisiøs og grensesprengende enn ”Korte intervjuer …”. Men
så hadde jo også Wallace kommet fem år lengre i sitt forfatterskap og i sin
søken etter den ultimate litteratur. Det betyr ikke at ”Korte intervjuer …” er
noen dårlig bok. Langt der ifra! Det finnes tekster her som går utenpå det
meste av det du til daglig støter på. Selv lot jeg meg særlig begeistre av ”Den
deprimerte”, som med sitt omfattende bruk av fotnoter både er original, morsom
og krevende. Tekstene som bærer tittelen ”Korte intervjuer med motbydelige
menn” er ”intervjuer” hvor spørsmålene er utelatt, på en slik måte at vi blir
sittende igjen med monologer fra diverse kuriøse mannlige eksistenser, hvor
samtlige befinner seg et godt stykke utenfor den mentale allfarvei.
”Korte
intervjuer med motbydelige menn” må selvsagt varmt anbefales til lesere som vil
ha noe mer, som vil strekke seg litt lenger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar