Gift med en kommunist

”Gift med en kommunist”
Av Philip Roth, oversatt av Tone Formo
Aschehoug, 2007 (363 sider)

Denne romanen kom ut i USA i 1998 og er egentlig bok nr. to i Roths ”USA-trilogi”, hvor ”Amerikansk pastorale” (1997) er bok en og ”Menneskemerket” (2000) er bok tre. Nå har jeg lest hele trilogien, men i litt feil rekkefølge, men jeg innbiller meg at det ikke gjør så mye. I disse tre bøkene tegner Roth opp et stort lerret og øser av sine historie- og samfunnskunnskaper. Som leser skjønner du at her er en forfatter som kjenner sitt land og sitt folks historie inngående, og som makter å gjøre litteratur ut av et komplisert materiale. Jeg føler meg rett og slett beriket i møte med en slik litteratur, for Roth evner å si noe vesentlig om det samfunnet han er en del av, i en litterær setting. For så vidt ingen original ambisjon, men Roth er blant dem som fikser det aller best. Litt som Kjartan Fløgstad har gjort det for oss nordmenn, uten noen som helst sammenlikning for øvrig.

I ”Gift med en kommunist” er det selvsagt McCarthy-tidens USA som er rammen rundt romanen. Igjen lar Roth sin velkjente romankarakter Nathan Zuckerman fortelle historien. Lenge etter at hendelsene i romanen har blitt historie treffer Nathan igjen sin gamle engelsklærer fra high school, Murray Ringold. Romanen består egentlig av Murrays gjenfortelling av hva som egentlig lå bak hendelsene fra flere tiår tilbake, hendelser som Nathan Zuckerman bare delvis har skjønt årsaken til. Gjennom flere lange møter med den nå eldgamle engelsklæreren fortelles historien om bokens egentlige hovedperson – Murrays bror Ira Ringold, radiostjernen fra 1940-tallet, som gifter seg oppover i de sosiale klassene med den gamle stumfilmstjernen Eve Frame, og som på 1950-tallet blir skandalisert og svartelistet som følge av sitt medlemsskap i det amerikanske kommunistpartiet. Dette personlige dramaet får på en god måte frem den forgiftede stemningen som lå USA i etterkrigstiden, en epoke der storpolitikk kunne ødelegge familieforhold, og der mistanker og anonyme angivere kunne ødelegge yrkeskarrierer.

Men igjen må jeg bemerke at lesingens gleder synker utover i boken. Dette er muligens en personlig hangup, men for meg er 363 sider en lang roman, ofte synes jeg at romaner på stort mer enn 250 sider er unødvendig lange, og ikke sjelden mener jeg de kunne vært enda bedre hvis de hadde vært strammere redigert. Så også her. Siste halvdel av boken er i stor grad konsentrert rundt det personlige havariet i ekteskapet mellom Ira Ringold og Eve Frame, og for meg blir det litt for langt. Bevares, det er selvsagt godt skrevet, men altså …

En morsom (?) digresjon er det jo at Roth er blitt beskyldt for å ta en litterær hevn over sin ex-kone, den kjente skuespilleren Claire Bloom, med denne boken. Claire Bloom ga selv et lite flatterende bilde av ekteskapet med Roth i sine memoarer. Denne romanens Eve Frame-karakter skal visstnok ha mistenkelig mange paralleller til Bloom og hennes liv.

Hva er litteraturvitenskap

”Hva er litteraturvitenskap”
Av Erik Bjerck Hagen
Universitetsforlaget, 2003 (150 sider)

Erik Bjerck Hagen er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og litteraturkritiker. Dette er et essay og inngår i forlagets ”Hva er …”-serie, der autoriteter på diverse fagområder prøver å gi en enklere fremstilling av fag eller fenomener av ymse art.

En gang for lenge siden sto jeg foran et valg. Skulle jeg begynne å studere litteraturvitenskap eller skulle jeg velge et mer ”matnyttig” samfunnsfag? Det ble det siste. Jeg tror ikke jeg angrer på det, heller ikke etter å ha kommet meg gjennom Bjerck Hagens fremstilling av litteraturvitenskapen. Det er faktisk andre gang jeg prøver meg på denne lille innføringsboken. Det behøver ikke bety at litteraturvitenskap er et tungt eller kjedelig fag, jeg mistenker at det heller er Bjerck Hagens fremstilling som er heller teoritung og tørr.

Han går forsøksvis pedagogisk til verks og deler disiplinen inn i 5 hovedtemaer: Verket, selvet, tolkningen, livet, litteraritet og kvalitet. Hvert kapittel slutter med div. henvisninger til videre lesning. Han presenterer fortløpende ulike litteraturvitenskapelige retninger, selvsagt på en heller kort flate, men er likevel til tider ganske så tung på labben. Det er en fordel å være fortrolig med klassikerne, siden Bjerck Hagen gjerne eksemplifiserer ved å henvise til for eksempel Shakespeare.

Jeg vet ikke om denne boken leses av begynnende litteraturstudenter eller om det finnes bedre innføringsbøker, men sant å si gir ikke dette økt lyst til å fordype seg i litteraturvitenskapen som disiplin. Da er vel vitsen med en slik bok borte? Og skal ikke tittelen på boken også avsluttes med et spørsmålstegn? ”Hva” … - er ikke det et spørreord?

Utrenskning

”Utrenskning”
Av Sofi Oksanen, oversatt fra finsk av Turid Farbregd
Forlaget Oktober, 2010 (330 sider)

Dette er et heller sjeldent eksempel på en roman som opprinnelig er et skuespill. Oksanen fikk i 2006 satt opp denne historien som skuespill på Finlands Nasjonalteater, to år senere ble romanen gitt ut, til allmenn jubel. Hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris for ”Utrenskning”, hennes tredje roman.

Sofi Oksanen (bildet) er ung, født i 1977. Likevel er historie sentralt i forfatterskapet, riktig nok den nære historien, men likevel. Hun har finsk far og estisk mor, derfor spiller historiske forhold så stor rolle, med Estland som et lite land underlagt Sovjetunionen etter 2. verdenskrig.

Når jeg leste ”Utrenskning” slo det meg hvor prisgitt det lille mennesket er politiske forhold, hvor utsatte og hjelpeløse den vanlige mann og kvinne er. I ”Utrenskning” hopper Oksanen frem og tilbake i historien, slik trekkes linjene opp, hendelser blir forklart. Alt henger sammen, personene er på sett og vis bundet av historiske valg i generasjoner.

Romanen tar til i 1992 da Estland igjen er blitt fritt, Sovjetunionen og kommunismen har falt, men historien er slett ikke over, den fortsetter å prege menneskene på den estiske landsbygda. Den gamle kona Aliide bor alene på et småbruk. En morgen finner hun en forkommen ungjente utenfor huset. Tilsynelatende er dette en fremmed, og Aliide er skeptisk til å ta henne inn i huset, selv om jenta er tilsynelatende hjelpeløs. Kan det være at jenta står i ledtog med kriminelle og vil lure seg innendørs? Medlidenheten vinner og Zara blir tatt inn i varmen. Gradvis skjønner vi som lesere at Zara ikke tilfeldigvis havnet utenfor døra til Aliide, hun er knyttet til Aliide med familiære bånd som ble brutt da 2. verdenskrig var over og Estland ble en del av det sovjetiske imperiet. Aliide har tydeligvis klart å undertrykke noen mørke hemmeligheter, men Zara vekker dem til live og vi som lesere blir ført inn i en historie som er ganske så spennende fortalt.

Romanen makter å fortelle en sterk historie der familiehemmelighetene går i ett med det politiske spillet, der enkeltmenneskets skjebne er prisgitt historiske krefter. Det er en historie om svik og kjærlighet, om politisk undertrykking og frihetslengsel. Det er en historie som utspiller seg relativt nært oss geografisk og historisk, men likevel er boka for meg en guide inn i en skjult del av virkeligheten. Sovjetunionen falt, Estland ble fritt, og historikerne kan avdekke ubehagelige og rystende ting fra nær fortid. Det kan tydeligvis forfatterne også.

Drømmefakultetet

”Drømmefakultetet – tillegg til seksualteorien” Av Sara Stridsberg, oversatt av Monica Aasprong Aschehoug, 2008 (351 sider) ”Drømmefakultetet er ikke en biografi, men en litterær fantasi som tar utgangspunkt i den døde amerikanske forfatteren Valerie Solanas’ liv og verk. Det finnes få kjente fakta om Valerie Solanas, og denne romanen er heller ikke disse tro. Alle personer som opptrer i romanen må derfor betraktes som fiktive, selv Valerie Solanas.” Denne ”reservasjonen” står på trykk før romanen (eller den ”litterære fantasien”)begynner, og jeg blir øyeblikkelig i stuss. For hva betyr dette? Er ikke en roman pr. definisjon fantasi, eller diktning? Finnes det romanlesere som forveksler romanen med virkeligheten? Hva er det Sara Stridsberg er redd for? Det er umulig å lese denne romanens ”Valerie Solanas” som fiktiv, dvs. sugd ut av Sara Stridsbergs eget hode, selvsagt er denne bokens hovedperson nært knyttet opp til den faktiske Valerie Solanas (1936 – 1988), kvinnen som først og fremst huskes fordi hun gjennomførte et drapsforsøk på Andy Warhol i 1968, og som følge av dette fikk oppmerksomhet rundt sin ”ekstremfeminisme”, best uttrykt i "S.C.U.M. Manifesto”, nærmest en pamflett som Valerie Solanas skrev og fikk trykket opp for egne penger. Hvorfor Sara Stridsberg innledningsvis sier at hovedpersonen er ”fiktiv” forstår jeg ikke. Det er heller ikke riktig å si at ”det finnes få kjente fakta om Valerie Solanas”, hennes liv er relativt godt dokumentert, i mange sammenhenger, også ved enkle søk på nettet. Joyce Carrol Oates har skrevet en roman – ”Blonde” - basert på Marilyn Monroes liv, jeg velger å lese ”Drømmefakultetet” på samme måte, som en roman, men bygd på livet til en virkelig eksisterende person.

Slik jeg leser ”Drømmefakultetet” gir romanen faktisk et realistisk bilde av personen Valerie Solanas. Riktignok er en del fakta endret, for eksempel hvor hun vokste opp, men hovedtrekkene er intakte. Solanas ble misbrukt som barn, hun dro hjemmefra som 15-åring. Mot alle odds klarer hun å ta høyere utdanning, hun får en grad i psykologi og jobber et år som forsker. Dette er på begynnelsen av 50-tallet. At hun er begavet og ressurssterk er hevet over tvil, likevel havner hun utenfor. Hun begynner å skrive på første utkast av ”S.C.U.M. Manifesto”, skal vi tro at barndommens/ungdommens traumer har innhentet henne? På begynnelsen av 60-tallet flytter hun til New York, der hun etter sigende overlever som tigger og prostituert. Samtidig definerer hun seg selv som forfatter. Parallelt med manifestet skriver hun på et teaterstykke - ”Up Your Ass”. Hun ser Andy Warhold som en mulig produsent for dette, og det er derfor hun oppsøker ham, for at han skal lese stykket og forhåpentligvis si ja til å sette det opp. Men Warhol sier aldri ja, han returnerer heller ikke manuset. Det er dette som angivelig er grunnen til at Valerie Solanas 3. juni 1968 skyter Warhol med tre skudd. Warhol havner i koma på sykehus, men overlever. Solanas erklæres utilregnelig og plasseres på psykiatrisk sykehus. Hun sitter der noen år, kommer ut, men legges inn på nytt flere ganger. Hun flytter rundt i USA, ender til slutt opp i San Francisco hvor hun dør på et kommunalt hospits i 1988. Til det siste omtalte hun seg selv som forfatter, men hun overlevde som prostituert. Stridsberg har bygget romanen opp med mange dialoger. Slik kommer Valerie Solanas mye til orde. Det er lett å se likeheten mellom bokens Valerie og den Valerie som Lily Taylor gir liv til i filmen ”I shot Andy Warhol” (1996). Det finnes filmklipp av Valerie Solanas på YouTube, bl.a. 7 minutter fra Warhol-filmen ”I, A Man” (1967), en rolle der Solanas improviserer dialogen. Solanas er rappkjeftet og spissformulert, opplagt begavet, men skrudd. Som hun er det i Sara Stridsbergs roman. Romanen hopper frem og tilbake i tid, fra barndom, til studietiden, til New York og Andy Warhols miljø i 1967/68, til de siste dagene på hospitset i San Francisco i 1988. Det er sikkert en fordel å kjenne til Solanas historie på forhånd for å henge med (slik som jeg gjør), men totalt sett danner romanen et sammensatt bilde av en fascinerende personlighet. Skrudd, krevende, intelligent, utfordrende. Valerie Solanas lever videre i populærkulturen, ”Up Your Ass” ble faktisk satt opp som en musikal (!) i San Francisci i 2000.

Jeg kunne vært et menneske

”Jeg kunne vært et menneske”
Av Cathrine Knudsen
Cappelen Damm, 2011 (266 sider)

Jeg ble først introdusert for Cathrine Knudsen som romanperson, slik hun figurerer i siste del av Thure Erik Lunds ”Straahlbox”, der hun riktig benevnes som ”Cathrine Knudsen” eller bare ”Knudsen”. Da jeg leste ”Straahlbox” for et par måneder siden var jeg ikke klar over at Cathrine Knudsen eksisterer, ikke bare som romanperson, men faktisk som en høyst levende forfatter, gift med den samme Thure Erik Lund! Så når ”Bokvennen litterært magasin”, i sin første utgave i 2012, varter opp med et 9 siders forfatterportrett av Cathrine Knudsen, er de klart at min nysgjerrighet er vekket. Denne forfatteren må jeg sjekke ut nærmere!

Cathrine Knudsen gikk på Skrivekunstakademiet på 1990-tallet, men debuterte først flere år senere, i en alder av 35. ”Jeg kunne vært et menneske” er hennes tredje roman. Hun debuterte i 2005 med ”Mulighetene”, og fulgte opp i 2008 med ”De langtidsboende”. Som jeg har sett fikk begge disse romanene gode kritikker, men ingen av dem har jeg fanget opp på min litterære radar. Denne hennes tredje roman har også fått gode kritikker, ja, til dels meget gode. Til tross for dette … det var altså som romanperson jeg først ble oppmerksom på henne.

”Jeg kunne vært et menneske” er på mange måter en spennende roman. Den har en meget original begynnelse, der vi går rett inn i prøvene til en amatørteatergruppe som arbeider med å sette opp et stykke. Skuespillerne diskuterer hvordan de skal tolke rollene sine, men snart er det rollefigurene som overtar teksten, og i resten av romanen er vi inne i hodene på disse rollefigurene. Hovedpersonen er hun som innledningsvis bare presenteres som ”Datter, 43”. Det blir hovedsakelig hennes historie vi får servert, med datterens egne ord.

Historien er interessant, temaet er grunnleggende eksistensialistisk (derav tittelen). Det dreier seg om idealisme, identitet, søken etter samhold og fellesskap – mye av det som utgjør et menneske. Men i perioder er det som romanen dovner litt bort, før den tar seg opp igjen. Det er altså en litt ujevn leseropplevelse dette, men i lange partier makter forfatteren virkelig å fange min interesse. Det holder likevel ikke helt inn, jeg synes romanen faller litt på slutten, både tematisk og språklig.

Likevel må jeg gi honnør for et spenstig anslag! Cathrine Knudsen har åpenbart mye å fare med som forfatter, jeg opplever hennes tematikk som litt atypisk for en kvinnelig forfatter, jeg grep meg selv i å tenke at dette kunne vært skrevet av en mann. Er det et kompliment? Jeg mener vel egentlig bare at Cathrine Knudsen i denne romanen behandler temaer som jeg helst forbinder med mannlige forfattere, og at hun gjør det på en ganske så original måte. Men kanskje er det bare det at hun ikke lever opp til de fordommene jeg har om kvinnelige, norske forfattere, og at hun dermed automatisk scorer flere plusspoeng hos meg.