Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår

”Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår”

av Haruki Murakami, oversatt av Ika Kaminka og Magne Tørring

Pax Forlag A/S, 2014 (320 sider)

Helt siden 1993 og romanen ”Sauejakten” har norske lesere kunnet glede seg over en jevn strøm av oversatte Murakamibøker. En kjapp opptelling viser at dette er bok nr. 15 i norsk oversettelse. Han har en stor leserkrets her i landet, og også flere norske forfattere har fortalt om sin fascinasjon for mannen. I Japan er han nærmest en superstjerne, og skal vi tro det vi leser solgte denne romanen utrolige 1 million eksemplarer den første uken den var i salg!

”Fargeløse Tsukuru Tazaki …” inneholder ingen av de fantastiske eller rett ut sagt overnaturlige elementene vi ofte finner i Murakamis historier, men det er likevel lett å gjenkjenne den typiske forfatterstemmen. Også denne gang møter vi en hovedperson som blir stilt overfor en uforklarlig hendelse, og som bruker store deler av romanen på å finne svar på hvorfor noe sånt kunne skje. Tsukuru Tazaki er blitt voksen når vi møter ham, men 16 år tidligere opplevde han å bli utstøtt av vennegjengen han var en del av i ungdomstiden. Utstøtingen skjedde plutselig, og uten at Tsukuru har den vageste anelse om hvorfor det skjedde. Ingen av de tidligere vennene vil nemlig fortelle ham hvorfor de plutselig bryter all kontakt og nekter å snakke med ham. Hendelsen har lagt og gnaget i ham siden, og en ny venninne oppmuntrer ham til å trenge til bunns i saken.

Romanen er derfor mye en tilbakeskuende skildring av tette vennskap, og en psykologisering av det som skjedde. De involverte er nå alle (med ett unntak) etablerte og middelaldrende, men ungdomstiden viser seg (selvsagt) å være livets viktigste epoke.

I begynnelsen fikk jeg følelsen av at en forfatter av Murakamis kaliber kunne skrive en slik roman uten særlige anstrengelser. Teksten er nemlig lettlest, til tider ganske motstandsløs. Men midtveis trenger han dypere ned i psykologien, og i motsetning til hva som ofte er vanlig, nemlig at en roman mister nerve halvveis, synes jeg at Murakami denne gangen klarer å holde på interessen etter hver som karakterenes indre liv avdekkes.

”Fargeløse Tsukuru Tazaki …” er ikke noe hovedverk i Murakamis produksjon, men kanskje mer et avbrekk i serien av fantastiske historier. Her er det mer realisme og menneskelige relasjoner, ganske troverdig det hele.

Det hun visste

”Det hun visste”

Utvalgte fortellinger

Av Lydia Davis, oversatt av Johanne Fronth-Nygren

Cappelen Damm, 2011 (197 sider)

Boken inneholder et utvalg tekster plukket fra fire av Lydia Davis samlinger av kortere fortellinger. Kortformen er Davis sitt spesiale, av hennes i alt åtte utgivelser er det bare en roman å finne.

Så hva er dette? Her er det 45 tekster med varierende lengde, de fleste av den korte sorten, gjerne bare noen linjer, den lengste på 27 sider. Å kalle dette for ”fortellinger” gjør at tekstene ikke stanger i snevre genrevegger, det gir forfatteren en frihet til å mer eller mindre gjøre som hun vil. Flere av tekstene er strengt tatt heller ikke fortellinger, men snarere snapshots av detaljer og/eller øyeblikk, som Davis nærmer seg med en slags språklig lupe.

Davis har en høy stjerne blant sine kollegaer og er blitt kalt en ”forfatternes forfatter”, en hedersbetegnelse, men også en indikasjon på at hun kanskje ikke er noe for den jevne leser som gjerne ikke setter så stor pris på den mer eksperimentelle litteraturen. Men hun er ikke vanskelig tilgjengelig, det gjelder bare å stille seg åpen og lydhør for teksten, så er sjanse til stede for å oppleve noen overraskelser.

Lydia Davis sitt ry gjorde at forventningene mine til boken var ganske høye, og kanskje hadde jeg ventet meg litt mer av boken enn det jeg fant. Det er ”fortellinger” her som kan begeistre og overraske, men litt for mange etterlot meg med lite annet enn et skuldertrekk. Men i det minste får leseren en aning om at litteraturen kan være langt rikere og mer variert enn det romanen, novellen eller diktet vanligvis leverer.

Dagboken 1953 - 1958

”Dagboken 1953 – 1958”

Av Witold Gombrowicz, oversatt av Agnes Banach

Flamme Forlag, 2012 (558 sider)

I september 1939, en uke før Tyskland invaderte Polen, dro den polske forfatteren Witold Gombrowicz med båt med kurs for Argentina. Han skulle være borte i to uker, men krigen gjorde at han aldri vendte hjem. Først 14 år etter at han kom til Argentina begynte han å skrive dagbok, eller snarere artikler og kommentarer som samlet sett fremstår som en slags årbøker. Temaene er gjerne andre polske forfatteres gjøren og laden og heller slette litterære bidrag. Gombrowicz har egentlig ikke så mye godt å si om andre …

Witold Gombrowich oppgis som en vesentlig inspirasjon for forfattere som Dag Solstad og Karl Ove Knausgård. Han ble oversatt til norsk på 60-tallet, og romanen ”Ferdydurke” (fra 1937, utgitt på norsk i 1969) regnes vel for hans mest kjente. Inntil nylig … for nå snakker mange om at dagbøkene står igjen som et slags hovedverk. Disse dagbøkene skrev polakken Gombrowicz altså i eksil i Argentina, og senere i Frankrike, og de strekker seg fra 1953 og frem til hans død i 1969.

Flamme Forlag har gitt ut dagbøkene i to bind, og jeg har brukt en god del tid på første bind. Det var omtalen av dem som vekket min nysgjerrighet, det at flere refererte til dem som sentrale verk i litteraturen, og altså Gombrowicz … et forfatternavn jeg har hatt i hodet, men aldri lest noe av.

Så jeg skred til verket. Og ble smått irritert. Dette omfangsrike bindet er for det meste en samling artikler som Gombrowicz publiserte i et polsk eksiltidsskrift som ble gitt ut i Paris. Her dynges det på med referanser til forfattere som knapt noen i Norge har lest, og mye plass går med på diskusjoner med forfatterkollegaer, diskusjoner som ingen her til lands deltok i den gang de foregikk. Til alt hell har forlaget utstyrt storverket med et omfangsrikt referanseregister. Det er derfor fullt mulig å stadig sjekke dette registeret for å lese seg opp på (hovedsakelig) polske forfattere fra midten av 1900-tallet.

Interessant? Det finnes så mange andre bøker på biblioteket … For min del blir det aldri aktuelt å gå løs på bind 2 som går frem til 1969. Litterær kanon aldri så mye …

En kort evaluering av psykososialt stress

”En kort evaluering av psykososialt stress”

Av Henrik Nor-Hansen

Tiden Norsk Forlag, 2014 (66 sider)

Av og til stikker jeg innom Bergen bibliotek i håp om å finne en ny bok å kunne ta med hjem. Som oftest går jeg skuffet der ifra, biblioteket i Bergen sentrum er ikke interessert i å markedsføre nye bøker, i hvert fall er de så godt som umulig å finne. Hadde jeg vært forfatter, eller ansvarlig for innkjøpsordningen, hadde jeg rett og slett vært forbanna på den elendige eksponeringen av ny litteratur på biblioteket, men som litteraturinteressert er jeg mer oppgitt, resignert.

Men her en dag tok jeg faktisk med meg en ny, norsk roman hjem. Den sto helt nederst på et lite stativ merket ”Nye bøker” (der du gjerne kan finne 2 år gamle utgivelser), plassert helt anonymt langt inne mellom reolene (ja, Bergen bibliotek kan dette med markedsføring). Jeg måtte bøye meg ned mot gulvet, for det var umulig å lese det som sto på omslaget. Boka var tynn, omslaget var grått og billedløst, men jeg kunne skimte noe svart skrift. Mer skulle det ikke til. Jeg plukket den opp og tok på brillene. Hva var dette? ”En kort evaluering av psykososialt stress”? Henrik Nor-Hansen? Aldri hørt om han. En roman på 66 sider? En nyutgitt roman utstilt på Bergen bibliotek? Selvsagt hadde ingen lånt denne før meg, boksidene var urørt av menneskehender.

Første avsnitt: ”Sommeren 1988 reiste Halvor Leland til Stord for å drive forskning på skogsnegler. Han bodde da alene i et tomannstelt ved Ådlandsvannet. Det skal ha regnet mye. Han ble i stor grad liggende tiltaksløs i teltet. Han sier at det kom sterk vind, fulgt av mer regn. Minnene er uklare.”

Hvem snakker her? Det er tilsynelatende en allvitende fortellerstemme. En stund trodde jeg kanskje det var en psykolograpport jeg leste, men det viser seg å være en politirapport. Ja, romanen er skrevet i rapportstil. Jeg har ikke lest mange politirapporter, men kanskje forklarer dette at romanen slutter på side 66. For hvor lange kan politirapporter tillate seg å være, den mye omtalte ressursknappheten i politiet tatt i betraktning? Det tar sikkert lang tid å skrive en slik rapport. Men det tar ikke mer enn en time å lese denne romanen. Strengt tatt er ikke romanen/rapporten på mer enn ca. 50 sider, for den begynner først på side 5, og så har forlaget lagt inn noen blanke sider innimellom. Tynne saker?

Jeg krever ikke nødvendigvis hundrevis av sider for å kunne ha glede av en roman, mange av mine favoritter er ikke engang på 200 sider, men dette? Hadde innholdet vært tettpakket med utsøkte formuleringer, psykologiske innsikter skåret inn til margen, kresne metaforer og dype tanker, så hadde det muligens latt seg forsvare å stoppe på side 66, men i dette tilfellet sitter jeg igjen med en smule undring. Undring over at Tiden Norsk Forlag gir ut dette som en roman, tatt i betraktning at norske forlag årlig mottar hundrevis av manus som ikke blir utgitt. Sånn sett virker det som en underlig prioritering å gi ut denne tynne saken mellom stive permer. 

Ikke at det er direkte dårlig. Tanken er ganske original, og det er jo humor mellom linjene her (av den ufrivillige sorten muligens, siden det da angivelig er en polititjenestemann som er forfatteren). Kanskje får vi da skylde på rapportskriveren (tjenestemannen) for at det finnes et par graverende faktafeil her (politirapporter inneholder sikkert noen unøyaktigheter): På side 31 heter det at Leland syklet ut til Sandvika, men det ligger jo i Bærum, han syklet selvfølgelig ut til Sandviken når han sykler i Bergen. På side 41 går Leland rundt på måfå i Bergen sentrum, og det står at han gikk rundt operabygget og inn på Cafe Opera. Operabygget? Er det Den Nationale Scene (teateret) han mener? Er dette bevisst slurv, eller er konsulentene på Tiden Norsk Forlag så sløve?

Henrik Nor-Hansen er ingen nybegynner, men en forfatter som debuterte allerede i 1996. Dette er hans 8. utgivelse. Rart at jeg ikke har hørt om han før?

Den narsissistiske kultur

”Den narsissistiske kultur”

Av Christopher Lasch, oversatt av Trond Berg Eriksen

Bokklubben, 2006 (300 sider)

Boken kom ut i 1979 og den fulle tittelen er ”The Culture of Narcissism – American Life in an Age of Diminishing Expectations”. Boken inngår som en av hundre bøker i Bokklubbens kulturbibliotek, en serie der hundre norske professorer i 1998 kåret de 100 viktigste bøkene som har vært med på å prege vår kulturhistorie. Spennvidden i dette utvalget er stort – fra antikkens tenkere og opp til våre dagers ledende filosofer.

Myten om Narcissus, eller Narkissos, er hentet fra antikken og gresk mytologi. I følge sagnet var han en vakker unggutt som ble forelsket i sitt eget speilbilde, da han oppdaget speilingen av sin egen skikkelse når han bøyde seg ut over et glassklart vann. Han ble da så selvforelsket at han falt uti og druknet.

“Den narsissistiske kultur” er historikeren Christopher Lasch’ bredt anlagte analyse av det amerikanske samfunnet, slik han observerte det på slutten av 1970-tallet. Lasch oppgjør vakte stor oppmerksomhet og boken ble en bestselger. Det er tydelig at Lasch traff en nerve. Lasch mente å se et tydelig skille i selve kulturen, der en ny personlighetstype i stadig større grad fortrengte den vante, gamle og satte sitt preg på hele samfunnet – fra individet, til kulturlivet, til familien, til skolesystemet, til politikken osv. Selve endringstidspunktet syntes å være 1968, ungdomsopprørets store år.

USA på slutten av 70-tallet var et samfunn i forandring, like mye mentalt som materielt. Mange hadde mistet illusjonene mht politikken, presidentembetet var skandalisert etter Nixon, Vietnamkrigen var tapt, ungdomsopprøret hadde ebbet ut i ingenting. Optimismen var borte, og (med den nære historien litt på avstand) vet vi at en ny, aggressiv høyrebølge var rett rundt hjørnet.

At illusjonene brast på så mange området førte til at folk vendte seg innover i seg selv, og en dyrking av individet, individualisme og selvrealisering skjøt fart (i ettertid kan vi se at dette var et ideelt klima for ”det nye høyre” i politikken). I følge Lasch var dette historisk nytt, og sett i ettertid er det lett å se at denne samfunnsutviklingen ikke kan isoleres til USA alene, men raskt ble et karakteristika for den vestlige verden. Myten om Narkissos har også gitt navn til narsissisme, negativ eller positiv ”selvforelskelse” eller ”ekstrem selvopptatthet”, og sinnslidelsen narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

I boken kommer Lasch med en serie eksemplet fra amerikansk kultur- og samfunnsliv slik han observerte det på 70-tallet. Med historikerens kunnskaper kan han speile samtiden mot fortiden, og det han ser er nærmest fremveksten av en ny personlighetstype, et menneske med en tilnærming til livet og samfunnet rundt seg som ikke har sett sin like i hele menneskehetens historie. En navlebeskuende, innadvent, selvsentrert, egoistisk og individfokusert kultur tok over.

35 år etter at boken kom ut er det jo påtakelig hvor mye lenger vi i dag har kommet på denne narsissistiske veien. Det virker som om Lasch bare observerte selve starttidspunktet. Han kommer med mange eksempler fra amerikansk kulturliv, for eksempel litteraturen. Hvordan han hadde karakterisert dagens litteratur kan vi bare gjette oss til, men selv ikke Lasch kunne vel forutse at en forfatter som Knausgård skulle høste internasjonal suksess med en 6-binds selvbiografi, der navlerusket blir studert med lupe.

Deler av Lasch kritikk, for eksempel det han anser som forfallet i skolen, virker faktisk reaksjonært. På slutten av 60-årene skjedde det en markant endring av skolesystemet i store deler av den vestlige verden. Langt flere fikk tilgang til utdanning, dette i seg selv skapte selvsagt endringer. Tidens anti-autoritære strømning skapte også rom for andre undervisningsformer, og forholdet mellom lærer og elev ble aldri det samme. Også det Lasch skriver om familien virker underlig gammelmodig. Mer tankevekkende kan hans beskrivelse av den nye retningen innen religiøsiteten være, der ”den moderne troende” føler seg suveren nok til å ”shoppe” det beste fra en eller gjerne flere religioner, og på den måten forme en egen, individualistisk trosretning. Slik slipper det moderne, religiøse menneske å forholde seg til religionens autoriteter, og dogmer som ikke lenger kan tåle dagens lys.

Christopher Lacsch døde i 1994. Han slapp derfor å være vitne til det siste tiårets trender innen reality-tv, blogging, og allslags sosial media, for ikke å snakke om smarttelefonens utbredelse, alt som i dag er selve næringsgrunnlaget for den moderne, narsissistiske personlighetsforstyrrelse, en lidelse som synes så utbredt at den ikke lenger kan defineres som en patologisk lidelse, men tvert imot er blitt den nye ”normalen”. Man kan jo bare forestille seg scenen der Lasch’ egne studenter, om han hadde vært en levende, fetert historieprofessor i dag, hadde stimlet sammen rundt ham for å ta sine ”selfies”.