Den narsissistiske kultur

”Den narsissistiske kultur”

Av Christopher Lasch, oversatt av Trond Berg Eriksen

Bokklubben, 2006 (300 sider)

Boken kom ut i 1979 og den fulle tittelen er ”The Culture of Narcissism – American Life in an Age of Diminishing Expectations”. Boken inngår som en av hundre bøker i Bokklubbens kulturbibliotek, en serie der hundre norske professorer i 1998 kåret de 100 viktigste bøkene som har vært med på å prege vår kulturhistorie. Spennvidden i dette utvalget er stort – fra antikkens tenkere og opp til våre dagers ledende filosofer.

Myten om Narcissus, eller Narkissos, er hentet fra antikken og gresk mytologi. I følge sagnet var han en vakker unggutt som ble forelsket i sitt eget speilbilde, da han oppdaget speilingen av sin egen skikkelse når han bøyde seg ut over et glassklart vann. Han ble da så selvforelsket at han falt uti og druknet.

“Den narsissistiske kultur” er historikeren Christopher Lasch’ bredt anlagte analyse av det amerikanske samfunnet, slik han observerte det på slutten av 1970-tallet. Lasch oppgjør vakte stor oppmerksomhet og boken ble en bestselger. Det er tydelig at Lasch traff en nerve. Lasch mente å se et tydelig skille i selve kulturen, der en ny personlighetstype i stadig større grad fortrengte den vante, gamle og satte sitt preg på hele samfunnet – fra individet, til kulturlivet, til familien, til skolesystemet, til politikken osv. Selve endringstidspunktet syntes å være 1968, ungdomsopprørets store år.

USA på slutten av 70-tallet var et samfunn i forandring, like mye mentalt som materielt. Mange hadde mistet illusjonene mht politikken, presidentembetet var skandalisert etter Nixon, Vietnamkrigen var tapt, ungdomsopprøret hadde ebbet ut i ingenting. Optimismen var borte, og (med den nære historien litt på avstand) vet vi at en ny, aggressiv høyrebølge var rett rundt hjørnet.

At illusjonene brast på så mange området førte til at folk vendte seg innover i seg selv, og en dyrking av individet, individualisme og selvrealisering skjøt fart (i ettertid kan vi se at dette var et ideelt klima for ”det nye høyre” i politikken). I følge Lasch var dette historisk nytt, og sett i ettertid er det lett å se at denne samfunnsutviklingen ikke kan isoleres til USA alene, men raskt ble et karakteristika for den vestlige verden. Myten om Narkissos har også gitt navn til narsissisme, negativ eller positiv ”selvforelskelse” eller ”ekstrem selvopptatthet”, og sinnslidelsen narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

I boken kommer Lasch med en serie eksemplet fra amerikansk kultur- og samfunnsliv slik han observerte det på 70-tallet. Med historikerens kunnskaper kan han speile samtiden mot fortiden, og det han ser er nærmest fremveksten av en ny personlighetstype, et menneske med en tilnærming til livet og samfunnet rundt seg som ikke har sett sin like i hele menneskehetens historie. En navlebeskuende, innadvent, selvsentrert, egoistisk og individfokusert kultur tok over.

35 år etter at boken kom ut er det jo påtakelig hvor mye lenger vi i dag har kommet på denne narsissistiske veien. Det virker som om Lasch bare observerte selve starttidspunktet. Han kommer med mange eksempler fra amerikansk kulturliv, for eksempel litteraturen. Hvordan han hadde karakterisert dagens litteratur kan vi bare gjette oss til, men selv ikke Lasch kunne vel forutse at en forfatter som Knausgård skulle høste internasjonal suksess med en 6-binds selvbiografi, der navlerusket blir studert med lupe.

Deler av Lasch kritikk, for eksempel det han anser som forfallet i skolen, virker faktisk reaksjonært. På slutten av 60-årene skjedde det en markant endring av skolesystemet i store deler av den vestlige verden. Langt flere fikk tilgang til utdanning, dette i seg selv skapte selvsagt endringer. Tidens anti-autoritære strømning skapte også rom for andre undervisningsformer, og forholdet mellom lærer og elev ble aldri det samme. Også det Lasch skriver om familien virker underlig gammelmodig. Mer tankevekkende kan hans beskrivelse av den nye retningen innen religiøsiteten være, der ”den moderne troende” føler seg suveren nok til å ”shoppe” det beste fra en eller gjerne flere religioner, og på den måten forme en egen, individualistisk trosretning. Slik slipper det moderne, religiøse menneske å forholde seg til religionens autoriteter, og dogmer som ikke lenger kan tåle dagens lys.

Christopher Lacsch døde i 1994. Han slapp derfor å være vitne til det siste tiårets trender innen reality-tv, blogging, og allslags sosial media, for ikke å snakke om smarttelefonens utbredelse, alt som i dag er selve næringsgrunnlaget for den moderne, narsissistiske personlighetsforstyrrelse, en lidelse som synes så utbredt at den ikke lenger kan defineres som en patologisk lidelse, men tvert imot er blitt den nye ”normalen”. Man kan jo bare forestille seg scenen der Lasch’ egne studenter, om han hadde vært en levende, fetert historieprofessor i dag, hadde stimlet sammen rundt ham for å ta sine ”selfies”.