En kort evaluering av psykososialt stress

”En kort evaluering av psykososialt stress”

Av Henrik Nor-Hansen

Tiden Norsk Forlag, 2014 (66 sider)

Av og til stikker jeg innom Bergen bibliotek i håp om å finne en ny bok å kunne ta med hjem. Som oftest går jeg skuffet der ifra, biblioteket i Bergen sentrum er ikke interessert i å markedsføre nye bøker, i hvert fall er de så godt som umulig å finne. Hadde jeg vært forfatter, eller ansvarlig for innkjøpsordningen, hadde jeg rett og slett vært forbanna på den elendige eksponeringen av ny litteratur på biblioteket, men som litteraturinteressert er jeg mer oppgitt, resignert.

Men her en dag tok jeg faktisk med meg en ny, norsk roman hjem. Den sto helt nederst på et lite stativ merket ”Nye bøker” (der du gjerne kan finne 2 år gamle utgivelser), plassert helt anonymt langt inne mellom reolene (ja, Bergen bibliotek kan dette med markedsføring). Jeg måtte bøye meg ned mot gulvet, for det var umulig å lese det som sto på omslaget. Boka var tynn, omslaget var grått og billedløst, men jeg kunne skimte noe svart skrift. Mer skulle det ikke til. Jeg plukket den opp og tok på brillene. Hva var dette? ”En kort evaluering av psykososialt stress”? Henrik Nor-Hansen? Aldri hørt om han. En roman på 66 sider? En nyutgitt roman utstilt på Bergen bibliotek? Selvsagt hadde ingen lånt denne før meg, boksidene var urørt av menneskehender.

Første avsnitt: ”Sommeren 1988 reiste Halvor Leland til Stord for å drive forskning på skogsnegler. Han bodde da alene i et tomannstelt ved Ådlandsvannet. Det skal ha regnet mye. Han ble i stor grad liggende tiltaksløs i teltet. Han sier at det kom sterk vind, fulgt av mer regn. Minnene er uklare.”

Hvem snakker her? Det er tilsynelatende en allvitende fortellerstemme. En stund trodde jeg kanskje det var en psykolograpport jeg leste, men det viser seg å være en politirapport. Ja, romanen er skrevet i rapportstil. Jeg har ikke lest mange politirapporter, men kanskje forklarer dette at romanen slutter på side 66. For hvor lange kan politirapporter tillate seg å være, den mye omtalte ressursknappheten i politiet tatt i betraktning? Det tar sikkert lang tid å skrive en slik rapport. Men det tar ikke mer enn en time å lese denne romanen. Strengt tatt er ikke romanen/rapporten på mer enn ca. 50 sider, for den begynner først på side 5, og så har forlaget lagt inn noen blanke sider innimellom. Tynne saker?

Jeg krever ikke nødvendigvis hundrevis av sider for å kunne ha glede av en roman, mange av mine favoritter er ikke engang på 200 sider, men dette? Hadde innholdet vært tettpakket med utsøkte formuleringer, psykologiske innsikter skåret inn til margen, kresne metaforer og dype tanker, så hadde det muligens latt seg forsvare å stoppe på side 66, men i dette tilfellet sitter jeg igjen med en smule undring. Undring over at Tiden Norsk Forlag gir ut dette som en roman, tatt i betraktning at norske forlag årlig mottar hundrevis av manus som ikke blir utgitt. Sånn sett virker det som en underlig prioritering å gi ut denne tynne saken mellom stive permer. 

Ikke at det er direkte dårlig. Tanken er ganske original, og det er jo humor mellom linjene her (av den ufrivillige sorten muligens, siden det da angivelig er en polititjenestemann som er forfatteren). Kanskje får vi da skylde på rapportskriveren (tjenestemannen) for at det finnes et par graverende faktafeil her (politirapporter inneholder sikkert noen unøyaktigheter): På side 31 heter det at Leland syklet ut til Sandvika, men det ligger jo i Bærum, han syklet selvfølgelig ut til Sandviken når han sykler i Bergen. På side 41 går Leland rundt på måfå i Bergen sentrum, og det står at han gikk rundt operabygget og inn på Cafe Opera. Operabygget? Er det Den Nationale Scene (teateret) han mener? Er dette bevisst slurv, eller er konsulentene på Tiden Norsk Forlag så sløve?

Henrik Nor-Hansen er ingen nybegynner, men en forfatter som debuterte allerede i 1996. Dette er hans 8. utgivelse. Rart at jeg ikke har hørt om han før?