«Due
og drone»
Av Kjartan Fløgstad
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2019 (488 sider)
Kjartan Fløgstad fortsetter sine skjønnlitterære dypdykk i nyere norsk historie med en ny omfangsrik roman. På sedvanlig Fløgstadvis blir leseren tatt med tilbake til historiske øyeblikk for nasjonen, der et romanunivers av mennesker viser oss at «på underjordisk vis er verda kobla saman». Det siste Fløgstadsitatet er typisk. Denne forfatteren har større ambisjoner enn bare å skrive gode romaner, han vil også opplyse oss ved å avsløre eller avkle myter som har festet seg i nordmenns kollektive bevissthet, og åpne øynene våre for nye, overraskende vinklinger.
I «Due og drone» står igjen vårt nordligste fylke sentralt. Fløgstad har i de siste romanene dradd veksler på Finnmarks dramatiske krigshistorie, og fylkets naboskap med Russland/Sovjetunionen. Historien rulles i gang med feiringen av 70-års jubileet for Den røde armes frigjøring av Finnmark. Tilbakeblikk på hva som skjedde i krigsårene gjør at romanen favner om både norsk, sovjetisk/russisk og tysk historie. Og som vanlig i Fløgstads skildring av nyere norsk historie er USAs innflytelse aldri langt unna, her gjerne omtalt som «okkupasjonsstyrkene».
Ellers gjenfinner vi så godt som alle elementer som vi forbinder med en roman fra denne forfatteren. Her er industriarbeidere og eventyrere, krigshelter, -antihelter/landssvikere og krigsprofitører, kyniske kapitalister, japper, tabloide journalister og glatte kommunikasjonsrådgivere. Romanen er også full ordspill og rim, dikt og sanger, som i mange andre Fløgstadromaner. Han unnslår seg heller ikke å fabulere rundt Olav H. Hauges dagbøker. Hva er grunnen til at Hauge ikke skrev dagbok i krigsårene?
Og det finnes mengder av politisk satire her. F.eks. når han skildrer den internasjonale skribentorganisasjonen De hvite pennene, en spydspiss i kampen for «det frie ord» og mot «falske nyheter». I Fløgstads infame, litterære verden får organisasjonen likegodt Nobels Fredspris.
«I grunngivinga … blei det særleg lagt vekt på organisasjonens innsats for språkleg rensing, ved å gi den offentlege samtalen eit meir einskapleg preg. Utøyla folkestyre eller demokrati blei nå kalla med sitt rette namn, som var populisme, eit samleord for det som utgjorde eit globalt trugsmål mot vestlege verdiar.»
Av Kjartan Fløgstad
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2019 (488 sider)
Kjartan Fløgstad fortsetter sine skjønnlitterære dypdykk i nyere norsk historie med en ny omfangsrik roman. På sedvanlig Fløgstadvis blir leseren tatt med tilbake til historiske øyeblikk for nasjonen, der et romanunivers av mennesker viser oss at «på underjordisk vis er verda kobla saman». Det siste Fløgstadsitatet er typisk. Denne forfatteren har større ambisjoner enn bare å skrive gode romaner, han vil også opplyse oss ved å avsløre eller avkle myter som har festet seg i nordmenns kollektive bevissthet, og åpne øynene våre for nye, overraskende vinklinger.
I «Due og drone» står igjen vårt nordligste fylke sentralt. Fløgstad har i de siste romanene dradd veksler på Finnmarks dramatiske krigshistorie, og fylkets naboskap med Russland/Sovjetunionen. Historien rulles i gang med feiringen av 70-års jubileet for Den røde armes frigjøring av Finnmark. Tilbakeblikk på hva som skjedde i krigsårene gjør at romanen favner om både norsk, sovjetisk/russisk og tysk historie. Og som vanlig i Fløgstads skildring av nyere norsk historie er USAs innflytelse aldri langt unna, her gjerne omtalt som «okkupasjonsstyrkene».
Ellers gjenfinner vi så godt som alle elementer som vi forbinder med en roman fra denne forfatteren. Her er industriarbeidere og eventyrere, krigshelter, -antihelter/landssvikere og krigsprofitører, kyniske kapitalister, japper, tabloide journalister og glatte kommunikasjonsrådgivere. Romanen er også full ordspill og rim, dikt og sanger, som i mange andre Fløgstadromaner. Han unnslår seg heller ikke å fabulere rundt Olav H. Hauges dagbøker. Hva er grunnen til at Hauge ikke skrev dagbok i krigsårene?
Og det finnes mengder av politisk satire her. F.eks. når han skildrer den internasjonale skribentorganisasjonen De hvite pennene, en spydspiss i kampen for «det frie ord» og mot «falske nyheter». I Fløgstads infame, litterære verden får organisasjonen likegodt Nobels Fredspris.
«I grunngivinga … blei det særleg lagt vekt på organisasjonens innsats for språkleg rensing, ved å gi den offentlege samtalen eit meir einskapleg preg. Utøyla folkestyre eller demokrati blei nå kalla med sitt rette namn, som var populisme, eit samleord for det som utgjorde eit globalt trugsmål mot vestlege verdiar.»
Jo nærmere vi kommer vår egen tid i romanen, dess
skarpere blir forfatterens politiske betraktninger. NATO-kritikken slår ut i
full språkblomst, og generalsekretæren omtales som «Feltmarskalk Jens av Benghazi, luftrommets herre over Libya, Azovhavets
store betvingar.»
Fløgstads romaner har et ambisjonsnivå som få andre, og han turnerer sitt historiske materiale på spenstig vis. De skjønnlitterære angrepene på makten savner sidestykke i dagens romankunst.
Fløgstads romaner har et ambisjonsnivå som få andre, og han turnerer sitt historiske materiale på spenstig vis. De skjønnlitterære angrepene på makten savner sidestykke i dagens romankunst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar